lørdag, juni 30, 2007
torsdag, juni 28, 2007
Ikke-hierarki: På leting etter et språk
Urkirkens bekjennelse Jesus er Herre hadde en revolusjonær kraft som provoserte samtiden. I dag er det ingen som blir provosert og få forstår innholdet.
Jeg er redd Jesus er Herre er blitt en innholdsløs bekjennelse i en kristenhet med mange herrer. (I Vårt Land kunne vi lese for noen måneder siden overskriften "Kirkens overhode fyller 70 år" i anledning kong Haralds jubileum - bare som et apropos).
Årsaken til kristenhetens tilbakegang i vår del av verden finnes ikke i ytre faktorer, kun indre, etter min mening. Jesus er for lengst avsatt som Herre i Kirken, fordi den har fått mange andre herrer, blant annet i form av et illegitimt presteskap.
Derfor er bekjennelsen Jesus er Herre langt på vei tømt for sitt innhold, i likhet med flere andre sentrale bibelske utsagn.
Hvilket språk kan vi benytte for å beskrive kristendommens revolusjonære kraft idag? Her på bloggen (og på Bygge Mennesker-bloggen) har begrepet ikke-hierarki blitt benyttet for å beskrive Bibelens lære om det kristne fellesskapet. Ikke-hierarki er faktisk en variant av Jesus er Herre. Ikke-hierarki indikerer at det ikke er noe menneske på toppen av det kristne fellesskapet. Fordi den plassen tilhører Herren Jesus. Alle vi andre er bare tjenere som er kalt til å underordne oss hverandre i et liv under Jesu´ herredømme.
Uttrykket ikke-hierarki har allerede provosert enkelte. Ikke verden, men kristne. Det illustrerer at kampen for kirkens overlevelse i Europa foregår ikke utenfor Kirken. Den foregår i Kirken.
Men uttrykket ikke-hierarki sier samtidig kanskje noe om vår fattigdom? Vi har mistet mye av det rike og poetiske bibelske språket, og sitter igjen med uttrykk som den høyst prosaiske negasjonen ikke-hierarki.
Men det er bare en begynnelse. Jeg tror det vil utvikle seg et nytt språk.
Min bekjennelse er altså "ikke-hierarki". Som forklarer hva Jesus er Herre betyr på et språk som muligens er forståelig idag.
Finnes det en sterkere og mer revolusjonær omskriving av Jesus er Herre som ivaretar dets opprinnelige - om enn ikke hele - innhold?
Ikke-hierarki. Prosaisk og enkelt. Men revolusjonært når man begynner å praktisere det. Revolusjonært som Guds Rike er.
søndag, juni 24, 2007
Gud velsigne alle som rister av seg hierarkiets lenker!
Kristenheten har mange celebriteter, - ikke minst i pinsekarismatiske sammenhenger. Når pinsens budskap om Åndens gjerning blir kombinert med hierarkisk praksis, får man gjerne en fokus på menneskelig, individuell utrustning. Derfor er også tyngdepunktet i en pinsekarismatisk gudstjeneste scenen hvor artister av ulik slag, inklusive predikanten, har sin arena. Det er de individuelle, menneskelige prestasjonene som står i fokus, og Åndens korporative gjerning gjennom fellesskapet og de helliges samfunn blir nedtonet.
De som reiser seg mot det religiøse hierarkiet blir ikke feiret slik som stjernepredikantene eller andre kristne makthavere. De blir mer å regne som anti-helter. Å rive ned hierarkienes tankebygninger har sin pris.
Frank Bartlemans øyenvitneskildring fra Asuza Street, illustrerer tydelig hvilke krefter som har vært gjeldende i for eksempel pinsebevegelsen. Det er en stor kontrast mellom de tydelige ikke-hierarkiske verdier Bartleman hevder var gjeldende i Asuza Street, og den norske feiringen av én person, nemlig pastor T. B. Barrats, opplevelse av Åndens dåp. Alt tyder på at den norske pinsevekkelsen sporet av på et tidlig stadium fra Åndens "veiledning til hele sannheten". Hvilket antageligvis ville blitt belyst ved en gjennomgang av striden mellom Barratt og Nordquelle. Og hvilket igjen forklarer hvorfor norske pinsemenigheter tidlig mistet sin dynamikk og stagnerte.
Disse tankene fra min side ble inspirert her om dagen av artikkelen "In Requiem - A radical follower of Jesus - Bob Girard", som sier dette om den nylig avdøde:
He died in virtual obscurity far from the 'stardom' of the church world which embraced him 35 years ago.
Yet the evangelical world has been permanently changed by this man's singular courage to face the hierarchical structures of institutional Christianity. Bob unleashed followers of Jesus from being servants of a pastor to being servants of each other and their world.
...
While Bob Girard may have died in obscurity this week; his earth-shaking application of the Bible's teaching of that followers of Jesus are all ministers (not just those paid to fill the role) is still circling the globe. Everywhere in the world where followers of Jesus are liberated to serve God, each other and their fellow human beings, they can give thanks for a courageous man who took seriously the call to be a radical follower of Jesus."
Jeg er redd forfatteren av denne artikkelen overdriver Bob Girards innflytelse. Jeg betviler ikke hans betydning, men i vårt hjemlige miljø har åpenbart ikke Bob Girards radikale forkynnelse av bibelske verdier blitt funnet interessante nok til å bli videreformidlet. Verden er full av motkrefter som kontinuerlig motarbeider disse bibelske verdiene. Kirkehistorien viser oss det. Også den jubilerende norske pinsevekkelsens historie gjør det.
Til alle tider har det vært en Bob Girard. Og i vår tid er det i ferd med å bli mange av dem. Overalt hvor jeg er, møter jeg mennesker som vender seg mot de kirkelige hierarkiene. Noen gjør det aktivt i sin egen tjeneste utenfor kirkesamfunnene. Mens andre gjør det ved å melde seg ut og havne i passivitet. De to siste helgene har vi vært invitert til 50 og 60-års feiringer. Og begge ganger har jeg hatt som bordpartner et menneske som har gitt uttrykk for stor skuffelse over hierarkiets virkninger på det kristne fellesskapet og som har tatt konsekvensen av det ved å gå ut.
Jeg ser det ikke som min oppgave å nedkjempe hierarkiet i menighetene. Men jeg ser det som min oppgave å oppmuntre til at det blir dannet ikke-hierarkiske fellesskap. Skal de ha en sjanse til å overleve, må det skje utenfor de tradisjonelle, hierarkiske menighetenes innflytelse.
Gud velsigne alle som rister av seg hierarkiets lenker!
onsdag, juni 20, 2007
mandag, juni 18, 2007
Under hvilket navn?
Husmenigheten Schanchesgate
14 Sandefjord
Design: Oddbjørg Karlsen
I starten forsøkte jeg å gi vår husmenighet et navn, og fikk Oddbjørg, kona mi, til å lage en logo. Men navnet er nå uaktuelt, og jeg tenker anderledes om det å sette navn på en menighet. Logoen kan vi kanskje bruke til noe annet. |
Da vi startet for to og et halvt år siden, tenkte jeg at vi måtte gi vår husmenighet en identifikasjon, et navn, og at adressen vår kunne være passende. Så vi kalte den Husmenigheten Schanchesgate 14 Sandefjord.
Men etterhvert skjønte jeg at det ville være verdifullt om vi ikke hadde samlinger bare hjemme hos oss, selv om det sikkert kan ha sine fordeler å samles på en fast plass. Nå samles vi på 3-4 forskjellige steder i Sandefjord og omegn, og har gjort det det siste året. Hva skal vi da kalle oss?
Ingen ting, tenker jeg nå. Vi er kort og godt kristne som samles. Å gi menigheten et navn, bidrar til å institusjonalisere den. Det bidrar også til å skape et skille mot andre kristne, som igjen samles under andre navn.
Derfor, vi samles under ett navn: Jesu Kristus.
Å gi menigheter navn, er helt fremmed for den bibelske måten å tenke menighet på. Det er vår tids hierarkiske og splittede kristenhet som finner det naturlig å gi hver menighet sin egen identitet ved å gi dem navn.
Det som binder oss sammen er altså ikke identitet i form av navn, adresse eller hvilken bygning vi samles i. Vår identitet ligger i at vi er søsken i Herren, verken mer eller mindre.
Dermed er vi i nærheten av en ny verdi: Jesus - ikke noe annet navn.
tirsdag, juni 12, 2007
Asuza Street og hierarkiene
Frank Bartleman
Foto: The Voice
Frank Bartleman var øyenvitne og deltaker i vekkelsen i Asuza Street. Han skrev en bok om sine opplevelser, hvor han blant annet omtaler vekkelsens sterke ikke-hierarkiske verdier. |
Min gode venn Einar Nymoen gjorde meg for en tid tilbake oppmerksom på en interessant forfatter som var direkte delaktig i den nå så berømte vekkelsen og åndsutgytelsen i Asuza Street, altså starten på den internasjonale pinsevekkelsen. Einar mente at denne forfatteren hadde stoff for meg.
Jeg glemte navnet hans og fikk ikke gjort noen undersøkelser. Når jeg nå leste heftet til Colin Winfield, som jeg omtaler i forrige post, fant jeg denne forfatteren nevnt og kunne sjekke ham opp: Frank Bartleman.
Frank Bartleman har noen utsagn som bekrefter det jeg lenge har hatt en sterk følelse av: Vår vektlegging på ikke-hierarki har sine røtter i enhver sann Åndens vekkelse.
Jeg tror Frank Bartleman døde i 1935, men vet ikke helt når boken, en øyevitneskildring, er skrevet. Boken kan kjøpes på Amazon, som hevder at den er sitert i 62 andre bøker. Da er antageligvis ikke sitater i bøker på andre språk enn engelsk tatt med.
Hør hva Frank Bartleman har å si om det temaet som spesielt opptar denne bloggen:
Brother [William J.] Seymour (en handicapped afro-amerikaner, min kommentar) was recognized as the nominal leader in charge. But we had no pope or hierarchy. We were “brethren.” We had no human program. The Lord Himself was leading. We had no priest class, nor priest craft. These things have come in later, with the apostatizing of the movement. We did not even have a platform or pulpit in the beginning. All were on a level. The ministers were servants, according to the true meaning of the word. We did not honor men for their advantage, in means or education, but rather for their God-given “gifts.” He set the members in the “Body.
og:
We were delivered right there from ecclesiastical hierarchism and abuse. We wanted God. When we first reached the meeting we avoided as much as possible human contact and greeting. We wanted to meet God first. We got our head under some bench in the corner in prayer, and met men only in the Spirit, knowing them "after the flesh" no more. The meetings started themselves, spontaneously, in testimony, praise and worship. The testimonies were never hurried by a call for "popcorn." We had no prearranged programmed to be jammed through the time. Our time was the Lord's. We had real testimonies from fresh heart-experience. Otherwise, the shorter the testimonies, the better.
Hakeslepp: Frank Bartleman bruker samme terminologi som dagens husmenighetsbevegelse.
Dette er verdier ved Asuza Street som åpenbart var viktig for Frank Bartleman, men som fullstendig har mistet sin betydning i dagens pinsebevegelse. Kanskje årsaken er enkel: Det teologiske fundamentet for ikke-hierarkiet synes å ha blitt mangelfullt utviklet. Idag har vi et solid telogisk fundament, noe som sikrer at verdien "ikke-hiearki" vil gjøre seg stadig sterkere gjeldende.
Men på sett og vis føler jeg meg lurt. Jeg føler meg lurt av alle forkynnere som har påtatt seg overfor meg å formidle pinsevekkelsens verdier, men har valgt å holde tilbake disse impulsene. Jeg har likevel kjent lukten av noe som har ulmet.
Fordi jeg har hørt pinsepredikanter vektlegge Åndens utgytelse over alt kjød som fundamentet for det allmenne prestedømme, men det er lenge siden nå. Og i min tidlige ungdom kunne vi ikke komme til søndags kveldsmøte i Salem, Sandefjord uten å være forberedt på å dele et vers fra Bibelen, et vitnesbyrd eller en sang. Det var rester av verdiene fra Asuza Street, verdier som lettere lar seg praktisere i en husmenighet enn i en kirke med en hierarkisk prekestol.
Pinsevekkelsen av idag er opptatt av å utvikle ecclesiastical hierarchism, som Frank Bartleman fra Asuza Street i 1906 uttrykker det, og som han omtaler som en apostatizing of the movement (apostasy=vranglære).
Bar haugianervekkelsen fram de samme impulsene i dette spørsmålet som Asuza Street? Gjorde Plymouthbrødrene det? Anabaptistene? Målbar den unge og radikale Martin Luther de samme sannhetene om et ikke-hierarkisk kristent fellesskap? Gjorde den karismatiske vekkelsen det? Jesusvekkelsen?
Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!
Du kan lese utdrag av Frank Bartleman her:
312 Azusa Street: Frank Bartleman’s testimony of how Pentecost came to Los Angeles
Hvem leder kirken?
Colin Winfield
Foto: Are Karlsen
Colin Winfield underviste om lederskap i kirken, under husmenighetskonferansen jeg deltok på i Tyskland i helgen. |
Som nevnt i forrige post, møtte jeg engelskmannen Colin Winfield under husmenighetskonferansen i Tyskland i helgen. Han har utgitt et lite gratis hefte med tittelen "Who is leading the Church?". Dette heftet er nedlastbart eller kan leses på nettet.
I denne undervisningen fra Colin Winfield finnes faktisk en oppsummering og fordypning av hva som er blitt hevdet av både Sjur Jansen og Tore Lende på denne bloggen og andre steder. Dette er også i tråd med undervisningen til Per-Axel Sverker, Frank Viola og mange flere. Colin skriver kort (15 sider) og poengtert om et tema som er av stor betydning og som allerede har vakt strid.
Dette temaet er ikke av ny dato. Pinsevenner har diskutert dette i årtier. Min analyse av utviklingen er denne: Gamle pinsevenner vil skjønne hva Colin Winfield snakker om. De var oppmerksom på farene ved organisering, fordi det ville frata oss Åndens ledelse. Dette er imidlertid en tale som finner liten forståelse hos dagens pinsevenner. Men de gamle pinsevennene bidro selv til å undergrave denne læren i de lokale menighetene, ved etterhvert å organisere disse under en pastors ledelse. Det teologiske fundamentet for "ikke-organisering" var svakt.
Så sender Gud flere vekkelser som rokker ved kirkesamfunn-systemet: Den karismatiske vekkelsen på slutten av 50-tallet og Jesus-vekkelsen på 70-tallet. Mange av de som ble berørt av disse vekkelsene er nå i ferd med å få øynene opp for hvilken vranglære hierarkisk lederskap representerer, og i hvilken grad denne vranglære slavebinder kristne som skulle være satt i frihet av Kristus.
Det foregår et exodus innen kristenheten. Guds Ånd sendte på 90-tallet en ny bølge av impulser, husmenighetsbevegelsen. Det foregår en utmarsj ut fra kirkesamfunnene og de religiøse hierarkiene, og ut i et frihetens fellesskap hvor kun Herren selv er vår leder.
Les eller last ned Colin Winfields undervisning her:
PDF: Who is leading the Church?
På husmenighetskonferanse i Tyskland
Colin Winfield underviser
Foto: Are Karlsen
Engelskmannen Colin Winfield underviser om lederskap i kirken under en samtale. |
Jeg har vært på husmenighets- konferanse utenfor Heilbronn (Tyskland) nå i helgen.
70 personer fra Tyskland, England, Spania, Belgia, Holland, Irland, USA og Norge var samlet, som et håndfast bevis på at husmenighetsbevegel- sen er en realitet også i Europa. Fra Norden var det kun jeg som hadde tatt turen.
Jeg fikk høre Frank Viola undervise om menighetens ultimate hensikt, med utgangspunkt i de to første og to siste kapitlene i Bibelen. Frank understreket at Guddommen er korporativ, dvs. den består av tre personer som relaterer til hverandre i en korporativ enhet. Derfor er det når vi mennesker står i et fellesskap, i en korporativ enhet, som vi er i stand til å oppfylle vårt kall til å være Guds bilde på jorden, ikke oss som enkeltindivider. Menighetens fremste kall er å være et bilde av Gud. Kort og fritt etter Frank Viola. Et viktig perspektiv som jeg ønsker å dvele mere ved.
Så hørte jeg Gary, en kar som hadde mye av den samme bakgrunnen som jeg, nemlig Jesus-vekkelsen og ansatt i pinsemenighet, fortelle om sin vei ut av den institusjonelle kirken og inn i den organiske. Hans historie er typisk for mange nå for tiden.
Ellers fikk jeg knytte kontakter med husmenighetsfolk i Tyskland, Holland, England og USA i det knappe døgnet vi hadde sammen.
Noe av det som for meg står tydeligst etter denne konferansen, er at hva som særpreger denne bevegelsen, ikke er at man insisterer på å samles i private hjem, men at man avviser det religiøse hierarkiet. Eller sagt på en annen måte: Man avviser lederskap i Guds menighet på konseptuell basis. Guds menighet skal ikke ledes av andre enn han som er menighetens Herre. Vi andre er kun tjenere som skal være ledet av Herrens Ånd.
Dermed har vi, husmenighetsfollket i Norge og den internasjonale husmenighetsbevegelsen én lære på dette punktet.
En annen av de som underviste som gjorde inntrykk på meg, var engelskmannen Colin Winfield. Han var ikke satt opp i programmet, men jeg fikk lytte til en dialog han hadde med flere andre under en av pausene, samt at jeg fikk tak i et hefte han har skrevet med tittelen "Who is leading the Church". Heftet er en kortfattet gjennomgang av de samme skriftstedene om lederskap som vi har vært innom her på bloggen flere ganger. Det er flott å se at vi er samstemte uten å kjenne til hverandre. Her må det være noe stort på gang, - dette budskapet vil komme til lyde klarere og sterkere med tiden og kalle Guds folk til oppbrudd!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
