Kirken må igjen bli katolsk

Jeg har foretatt en reise. Den har tatt meg mange år, ja, hele livet. Jeg er kommet fram til at kirken igjen må bli katolsk.

Katolsk betyr ifølge Wikipedia alminnelig. Jeg tenker at kirken må bli mer katolsk, i betydningen alminnelig. Og ikke minst mer katolsk enn hva Den katolske kirke er, fordi den er ikke mye alminnelig. Og mer alminnelig enn hva tradisjonelle menigheter ofte er.

Det som er typisk for Jesus og evangeliet, er hvor alminnelig alt er. Jesus oppholdt seg ikke mye i Jerusalem, jødenes religiøse senter. Han oppsøkte heller aldri maktens korridorer i Roma. Jesus holdt seg til alminnelige mennesker.

Av alminnelige mennesker skapte han den alminnelige kirken, og ba dem holde sammen i kjærlighet i sine alminnelige hjem. Som det sentrale elementet i fellesskapet, definerte han et måltid av alminnelig brød og drikke, og illustrerte på den måten det sentrale elementet i troen, sin egen død: Brødet som brytes.

Gudstjenesten, ifølge Jesus og apostlene, «forrettes» i det alminnelige livet, ikke i «gudstjenester» ledet av menn som kler seg ut. Gudstjenesten skjer i det alminnelige livet vi lever som kristne.

Jeg er kommet til veis ende: Kirken må bli igjen bli katolsk.

Det tredje møtet i den nye husmenigheten - med en «ny» verdi

Vi har nå hatt tre møter i vår nye husmenighet. De to første møtene dreide seg om verdier.

Jeg er glad for at vi som nå møtes kommer inn i fellesskapet med de samme verdiene. Ikke slik at de andre har sluttet seg til mine verdier. Nei, alle har med seg de samme verdiene i utgangspunktet. Ikke helt overraskende, siden vi alle har delt fellesskap i husmenighet tidligere for noen år siden. Men mennesker kan endre seg. Vi har de samme verdiene, kombinert med mer erfaring og forhåpentligvis visdom.

Min følelse er at "andre etappe" vil bringe oss videre. I første etappe la vi et grunnlag som vi nå bygger videre på. 

Det siste møtet handlet blant annet om nattverden. Jeg minnet om Paulus ord: «… når dere kommer sammen til måltid …». Å komme sammen til måltid var normen blant de første kristne. De kom sammen til måltid på den mest naturlige måten, ikke i kirker, men i sine hjem. Ikke til et kunstig oblat-måltid, men et fellesskapsmåltid, hvor det å bryte brødet innebar at man mintes Jesu´ død. Vi var enige om at nattverden hørte naturlig med i våre samlinger.

Det var også inspirererende å oppleve at den første iveren og kjærligheten fortsatt gjorde seg gjeldende med uforminsket styrke, kanskje i enda større grad enn tidligere. Dette var ingen «brente barn» som møttes. Iveren etter å nå ut og «samle inn» alle gamle bekjente som behøvde støtte og omsorg, var sterk. Jeg har nok aldri i mitt liv delt fellesskap med så frimodige og ivrige troende. Om noe kan kalles total frimodighet, så er det det jeg ser hos mine stridskamerater.

Basert på våre erfaringer fra "første etappe", er vi forberedt på problemer. Men tror vi er bedre rustet til å takle dem. Vårt håp står til Den hellige ånd, - hans ledelse, utrustning og kraft.

Jeg legger en ny verdi til listen: Brød - ikke oblater.

Kristus fyller alt i alle

Det som ofte er typisk for vranglære, er at den reduserer Kristi betydning. Det er faktisk ikke mulig å gjøre Kristus for stor. Paulus sier om Kristus: Han fyller alt i alle. Dersom det er riktig, er det ikke plass til noe annet i våre liv som kristne, enn Kristus. Ikke engang loven. Ikke engang sabbatsbudet.

Hva er Guds bud i den nye pakt? Guds bud i den nye pakt er Kristi bud: Et nytt bud gir jeg dere, at dere skal elske hverandre, slik jeg har elsket dere.

Hva er nytt med dette budet? Det nye er at Kristus er blitt normen. Kristus er blitt budet: "... slik jeg har elsket dere". Dette budet kommer ikke i tillegg til alle andre bud, det erstatter alle andre bud. Kristus fyller alt i alle.

Sabbaten har aldri handlet om fysisk hvile. Den handler om det fullbrakte verkets hvile. Gud hvilte ikke den syvende dag fordi han var sliten, men fordi hans skapelsesverk var fullbrakt.

Men synden kom inn i skaperverket, og Gud måtte gi sitt folk en pant på det kommende frelsesverket i Kristus, ved å gi dem en ukentlig sabbat i påvente av et nytt Guds verk, nemlig frelsesverket.

Guds verk er på nytt fullbrakt - i Jesus. Kristus er blitt vår sabbatshvile. Han som fyller alt i alle.

Vi følger ikke loven. Vi følger Kristus, som hans disipler. Det avgjørende for oss er ikke å kjenne loven, men å kjenne Kristus.

Men legemet tilhører Kristus, sier Paulus, og forklarer at loven og sabbaten bare er en skygge av legemet, Kristus. Men nå har legemet, Kristus, trådt fram, og da skal vi ikke lenger forholde oss til skyggen.

Hva da med søndagen? I ny-testamentlig lære er ikke søndagen "hviledagen". Søndagen er festdagen, hvor vi feirer Kristi oppstandelse.

Den pinsekarismatiske bevegelsen - et enormt potensiale

Jeg identifiserer meg med den pinsekarismatiske bevegelsen. Den er på mange måter en folkebevegelse, en grasrotbevegelse, slik kirken opprinnelig var.

Den har intet lederskap, ingen struktur. Den er som vinden, blåser dit den vil.

Det sies at det finnes 160 millioner karismatiske katolikker. Dersom du gjør søk på Google, ser du at temaet er høyaktuelt i katolske kretser. Og at det er et omstridt tema. Karismatiske katolikker går blant mange for å være dårlige katolikker. Fordi man synes de legger seg til en protestantisk praksis.

Det var i så henseende interessant å høre om den katolske kirke i Drammen som har et lovsangskor som synger Åge Samuelsens «O, Jesus, du som fyller alt i alle».

Det er en kjent sak at katolikker ikke vil dele nattverd med andre kristne, i alle fall ikke protestanter. Katolikker som gjør slikt, risikerer å få en advarsel av presten. Men det er også en kjent sak at enkelte karismatiske katolikker opplever dette skillet som uutholdelig og bryter mønsteret. Det aner meg at 160 millioner karismatiske katolikker kan stelle i stand problemer i «strukturen». Slik de har gjort innen protestantismen. Det vil si om ikke problemer, så i allefall et stort mangfold av kirkesamfunn.

Dette mangfoldet bekymrer enkelte. Det er et tegn på splittelse, sies det. Jeg mener det ville vært tragisk om vi skulle gå tilbake til enhetskirken, med den korrumperende makten som den uvegerlig pånytt vil skape. Jeg er langt mindre redd for 40.000 kirkesamfunn, enn en kristenhet samlet under én pave. Den katolske kirke hadde ikke vært det den er i dag, om det ikke var for reformasjonen, selv om mange ser på den som en ulykke.

Men så kommer Den hellige ånd oss til hjelp og skaper enhet, - gjennom pinsekarismatikken. Slik jeg ser det har denne vekkelsen gitt kristne i alle kirkesamfunn den samme åndelige erfaringen, det samme språket og på mange måter den samme kulturen. Pinsekarismatikken er den sterkeste økumeniske kraft innen kristenheten. Innen protestantismen begynner skillelinjene mellom kirkesamfunn å få mindre og mindre betydning.

Hvorfor er en husmenighetsfreak som meg, så opptatt av pinsekarismatikk? Fordi det som er «motoren» innen pinsekarismatikken, er også motoren innen husmenighetsbevegelsen. Husmenigheter, slik mange av oss definerer dem, har intet lederskap og ingen institusjonell struktur. Og er interkonfesjonelle i den forstand at de tilhører ikke noe etablert kirkesamfunn, mens medlemmene kan ha ulike teologiske oppfatninger. Vi ønsker - i likhet med pinsekarismatikken - å være ledet av Ordet og Ånden.

Er bildet bare rosenrødt? Selvfølgelig ikke. Det er nok av utfordringer. Men det viktigste er potensialet. Det er enormt.

On the road again

Alle er velkommen, stod det i kristne møteannonser i gamle dager.

Selvfølgelig er alle velkommen! Hvem skulle ellers være velkommen?

At alle er velkommen er en grunnleggende verdi i kristne menigheter. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, så derfor må alle være velkommen.

Men hvordan er det med husmenigheter? Er alle velkommen inn i stua vår? Og dersom ikke alle er velkommen, hvem er da velkommen?

Etter min mening, må alt som kalles Jesus´ menighet ha denne verdien: Alle er velkommen.

Slik praktiserte vi det også i vår husmenighet. Etter hvert ble vi en forsamling av mennesker med ulik teologi, menighetsbakgrunn, sosial bakgrunn og mentalitet. Det ble en fantastisk dynamikk, men også spenninger, uenighet, konflikter, - inntil vi til slutt måtte ta en pause. Vi skiltes heldigvis som venner. Det var min hensikt å komme tilbake etter å ha bearbeidet erfaringene.

Det har tatt tid. Flere år.

Det bemerkelsesverdige er det som har skjedd i menneskers liv etter at husmenigheten opphørte. De fleste deltakerne har holdt en god vennekontakt. Hun som ble frelst og løst fra narkotika, er fortsatt frelst og løst fra narkotika. Ikke bare det, men i det siste har jeg fått vite at hun har støttet henne som var pilleavhengig, slik at hun også er blitt fri og har fått orden på livet sitt. Han som jeg sist besøkte på psykiatrisk avdeling, kom etter et par år på døra hos oss og fortalte hva Gud hadde gjort i livet hans.

Husmenighetslivet kunne være tøft mens det stod på, men når jeg nå setter opp regnskapet, var det sannelig verdt det.

Dessuten: De positive resultatene var ikke avhenging av min person. Så langt fra. Mange av fruktene viste seg lenge etter at jeg trakk meg ut.

Min lærdom så langt er:
1 En åpen husmenighet kan være en så dynamisk affære, at man blir sliten og ikke orker mer. Det er greit, det er lov å ta en pause.

2 Det arbeidet Gud begynner i menneskers liv i husmenigheten, er ikke nødvendigvis avhengig av at jeg er til stede. Eller at husmenigheten fortsetter å eksistere. Fruktene kan komme over tid.

3 Husmenigheter er en dynamisk affære. De kan vokse. De kan deles. De kan gå i oppløsning. Det viktige er at man lever i ydmykhet overfor hverandre og tar vare på relasjoner.

Med denne lærdommen i ryggen, føler jeg meg klar for en ny reise sammen med mine troende søsken. En reise hvor Jesus er veien.

On the road again.