Viser innlegg med etiketten Barratt. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Barratt. Vis alle innlegg

torsdag, desember 04, 2008

Pinsebevegelsens rot-transplantasjon

Er den norske Pinsebevegelsen i ferd med å finne nye kilder for sin lære og praksis?

Pinsebevegelsen har alltid stått på det reformatoriske prinsipp "Skriften alene". Reformasjonen avviste den katolske kirkes lære om at Skrift og Tradisjon var likestilt.

Pinsebevegelsens røtter har vært i den radikale reformasjonen, blant annet representert ved anabaptister og pietister, som igjen hadde urkristendommen i Bibelen som sine forbilder. T. B. Barratt - han som brakte pinsevekkelsen til vårt land - gikk så langt som til å si: "Fram til urkristendommen!".

Men dette er ikke tilfredsstillende for dagens pinsevenner, som synes å ha mistet interessen for den radikale og enkle urkristendommen. Under 100-års jublileet nylig, var ikke urkristendommen et tema overhodet. Derimot feiret man sitt nye vennskap med den katolske kirke.

Pinsepastoren Peter Halldorf sier i intervjuer at han som pinsevenn oppdaget at han manglet røtter, og etterhvert fant dem i oldkirken. Hvorfor finner ikke lenger dagens pinsevenner sine røtter i urkristendommen?

Hva skiller urkirken fra oldkirken? Kort fortalt: I oldkirken fikk presteskapet den plass som Den hellige ånd hadde i urkirken. Andre ting som skiller oldkirken fra urkirken: Mystikk i stedet for de helliges samfunn, kirker og kloster i stedet for husmenigheter, helgen- og Maria-dyrkelse i stedet for fokus på Han som har all makt i himmel og på jord.

Å plassere sine røtter i oldkirken, er i praksis å følge i katolikkenes spor, og vanne ut Bibelens lære med tradisjonen.

Det finnes stadig flere eksempler på denne endringen innen Pinsebevegelsen, fra å være fokusert på det reformatoriske prinsipp ”skriften alene” og urkristendommen til i stedet å øse av oldkirkens mystikk og katolske tradisjoner, samtidig som utviklingen mot et hierarkisk kirkesamfunn aksellerer:

- Filadelfia Bibelskole i Oslo, som utdanner Pinsebevegelsens framtidige ledere, har i flere år hatt en kommunitet (en gruppe som bor og lever sammen) som er nært knyttet til Peter Halldorf og hans sterke tilnærming til ortodoks mystikk.

- Filadelfiaforlaget har kjøpt seg inn i magasinet Strek, som har samme agenda som Peter Halldorf, nemlig å orientere kristenheten mot oldkirken, dens mystikk og tradisjoner. Dette gjør Filadelfiaforlaget i samarbeid med blant andre organisasjonen Areopagus, Norges rikeste kristne organisasjon med flere hundre millioner kroner i egenkapital, som også driver Dialogsenteret Emmaus, som arrangerer samlinger og retreater som blant annet underviser i meditasjonspraksis hentet fra andre religioner.

- Lederskap i norske pinsemenigheter benytter seg av retreatsentre som Lia Gård, som baserer sin virksomhet på liturgi, mystikk og meditasjon.

- Bladet Forbederen med basis i Pinsebevegelsen, benytter seg mye av pastor Bjørn Olav Hansen, som er en varm tilhenger av ortodoks mystikk.

- Peter Halldorf inviteres til å tale i Filadelfia, Oslo. Han er den sterkeste eksponenten for denne utviklingen. Halldorf har gjennomført en kontroversiell etablering på slottet Bjärka Säby, eid av pinsemenigheten i Linköping, hvor han praktiserer ortodokse tradisjoner i form av liturgi, meditasjon, munkekapper, etc.

Det underlige er at verken Halldorf eller denne utviklingen generelt synes å møte motforestillinger blant pinsevenner i Norge. Kan årsaken være at Pinsebevegelsen allerede har fått sitt presteskap, og at "resten" er i ferd med å falle på plass?

Utviklingen noteres med tilfredshet i Den katolske kirke. Den katolske presten Arnfinn Haram, registrerer med glede det som foregår i Filadelfia Bibelskole på sin blogg:

I det nye magasinet “Strek” (som altså Pinsebevegelsen er medeier i, min anm.) (siste nummer) les eg i dag om pinsekyrkjelyden Filadelfia i Oslo: Der har dei faktisk ein tre-persons kommunitet, vaksen fram frå bibelskulemiljøet, med regelmessige tidebøner i løpet av dagen, med meditasjon, lectio divina, stille tider og måltidsfellesskap. Utan lovander og for eit år om gongen, men med ein husregel som strukterer livet. Nøkternt. Tilpassa situasjonen der fellesskapen lever. Eit hjartepunkt i den større forsamlinga. Noko som utviklar seg, som finn sin veg. Tolle, lege, i “Strek”! Gode teikn. Som så ofte er uventa!

Jeg valgte å avslutte mine engasjement i Pinsebevegelsen da jeg innså at utviklingen mot stadig mer kirkelig hierarki var uunngåelig. Den utviklingen jeg her har beskrevet var ikke så tydelig den gang, men den forsterker og bekrefter min analyse.

Peter Halldorf, sammen med andre pinseledere, er i ferd med å gjennomføre intet mindre enn en rot-transplantasjon i Pinsebevegelsen, fra urkirken til oldkirken. Jeg er redd det ikke vil bli en vellykket operasjon.

Bloggene Andy’s forum för tro & kristet liv og Aletheia har i en rekke poster behandlet det samme tema med bakgrunn i utviklingen i den svenske trosbevegelsen og pinsebevegelsen.


Share/Save/Bookmark

torsdag, mai 08, 2008

Jeg takker Gud for Luther. Og Barratt.

IMG_1348-1.JPG
Dag Selander
Foto: Are Karlsen

Jeg har ikke noe bilde av verken Luther eller Barratt. Det nærmeste jeg kommer er min venn, den svenske lutherske presten Dag Selander.

Luther og Barratt har mye til felles. De var to reformatorer, som brakte med seg store forandringer.

De har begge hvert sitt motto som klart og tydelig beskriver deres visjon.
Luther: Skriften alene.
Barratt: Fram til urkristendommen.

Men de har også det til felles at deres anliggende ikke lenger møtes av den samme entusiasme, som det en gang gjorde. Både lutheranere og pinsevenner kan sies å ha fått "second thoughts". Begge disse mottoene viser seg å stå stadig svakere blant de som i dag skulle vært deres etterfølgere.

Når det gjelder den protestantiske reformasjonen som Luther var en viktig eksponent for, så opplever vi for tiden revisjonistiske tendenser. Mange protestanter mener at "Skriften alene" blir for snevert, og åpner for at Tradisjonen må tillegges mer vekt.

Min innvendig går ut på at det er lett å overse at det ofte er en diskontinuitet mellom Skriften og Tradisjonen. Dr. theol Per-Axel Sverker sa om dette i en samtale: - Oldkirken hadde de samme sykdommer som dagens kristenhet har.

Den som sidestiller Tradisjonen med Skriften som kilde for sitt åndelige liv, risikerer å drikke av forurenset vann.

I fjor ble Barratt feiret av norske pinsevenner, uten at hans radikale motto "Fram til urkristendommen" ble nevnt. Den visjonen synes å være lagt på hyllen der i gården for lengst.

Det er et sterkt slektskap mellom Luthers "Skriften alene" og Barratts "Fram til urkristendommen". Det essensielle momentet for begge er nærhet til Jesus.

Kriteriene for å velge de tekstene som skulle inngå i Bibelen, den såkalte kanon, var nærhet til Jesus. Nærhet både i form av forfatterens direkte eller indirekte relasjon til Jesus og nærhet i tid for fatterskapet og hvor tidlig de ble tatt i bruk av de første menighetene.

Videre tenker jeg at Barratts "Fram til urkristendommen" er en videreføring av Luthers "Skriften alene", fordi vår kilde til kunnskap om urkristendommen er Skriften. Den nærhet til Jesus og hans lære som urkirken var preget av, gjør den til et forbilde for kristne til alle tider.

Mange av de første kristne hadde personlig kjennskap til Jesus og hans undervisning. Derfor er det viktig å legge merke til deres måte å leve på og praktisere det kristne fellesskapet. Bibelen gir oss førsteklasses kunnskap om urkristendommen.

Både Luthers reformasjon og Barratts vekkelse (som riktignok bare var en europeisk variant av den verdensvide pinsevekkelsen) må videreføres under stadig fornyelse. Den revisjonisme som vi er vitne til i dag, er å oppgi vunnet territorium.

Barratt sa på sitt dødsleie: Det er mer land å innta.

Det tror jeg på!


Share/Save/Bookmark

fredag, september 07, 2007

Geir Lie slipper stort pinsekarismatisk oppslagsverk

Geir Lie, pinsekarismatisk historiker, slipper i disse dager sitt siste, store bokprosjekt, et pinsekarismatisk oppslagsverk. Ifølge Geir omfatter det pinsekarismatiske miljøet i Norge blant annet tradisjonell pinsebevegelse, De Frie Evangeliske Forsamlinger, fire ikke-trinitariske pinseretninger, Smiths venner, trosbevegelsen, Vineyard, Foursquare, karismatikk innen Den norske Kirke og de ulike frikirkesamfunnene.

Verket inneholder over 350 leksikon-artikler med bidrag fra 20 forfattere. Geir Lie har i en årrekke forsket innen dette feltet, og samtidig etablert landets mest omfattende bibliotek med pinsekarismatisk litteratur.

Jeg har ennå ikke lest boken, - jeg fikk den i posten i går. Jeg gleder meg til å bla gjennom den og gjøre meg kjent med innholdet.

Jeg vet hva jeg med spesiell interesse vil se etter: Hva skjedde med Den Frie Bevegelse i mellomkrigstiden? Den Frie Bevegelse ble dannet i 1899 (altså før pinsevekkelsen) og bestod allerede i 1916 av 200 forsamlinger over hele landet, med Eric Nordquelle som ledende skikkelse. Den Frie Bevegelse ble sterkt berørt av pinsevekkelsen. Som et resultat av en konflikt mellom Barratt og Nordquelle, var det I 1948 kun 70 spilittede forsamlinger igjen. De øvrige var gått over til den Barratt-ledede Pinsebevegelsen.

Den Frie Bevegelse hadde mange av de samme verdier som dagens husmenighetsbevegelse. Jeg postet en artikkel om dette i 24. januar 2006: Nordquelle og jeg. (Hmm - kanskje jeg hadde valgt en annen tittel i dag ...).

Men hva skjedde med Nordquelles verdier? Hvorfor forvitret de? Det hører med til historien at i dag er det ingen ideologisk forskjell mellom De Frie Venner (som de nå heter) og Pinsebevegelsen.

Å vente at et oppslagsverk skal drøfte denne type problemstillinger er sikkert urimelig. Men rent generelt er jeg interessert i den verdiforskyvning som har skjedd i frikirkeligheten de siste 100 år. Det burde vel være et tema verdt en doktoravhandling?

Oppslagsverket "Norsk pinsekristendom og karismatisk fornyelse" koster kr. 298,00 og fåes kjøpt her:

REFLEKS-Publishing


Share/Save/Bookmark

søndag, juni 24, 2007

Gud velsigne alle som rister av seg hierarkiets lenker!

Kristenheten har mange celebriteter, - ikke minst i pinsekarismatiske sammenhenger. Når pinsens budskap om Åndens gjerning blir kombinert med hierarkisk praksis, får man gjerne en fokus på menneskelig, individuell utrustning. Derfor er også tyngdepunktet i en pinsekarismatisk gudstjeneste scenen hvor artister av ulik slag, inklusive predikanten, har sin arena. Det er de individuelle, menneskelige prestasjonene som står i fokus, og Åndens korporative gjerning gjennom fellesskapet og de helliges samfunn blir nedtonet.

De som reiser seg mot det religiøse hierarkiet blir ikke feiret slik som stjernepredikantene eller andre kristne makthavere. De blir mer å regne som anti-helter. Å rive ned hierarkienes tankebygninger har sin pris.

Frank Bartlemans øyenvitneskildring fra Asuza Street, illustrerer tydelig hvilke krefter som har vært gjeldende i for eksempel pinsebevegelsen. Det er en stor kontrast mellom de tydelige ikke-hierarkiske verdier Bartleman hevder var gjeldende i Asuza Street, og den norske feiringen av én person, nemlig pastor T. B. Barrats, opplevelse av Åndens dåp. Alt tyder på at den norske pinsevekkelsen sporet av på et tidlig stadium fra Åndens "veiledning til hele sannheten". Hvilket antageligvis ville blitt belyst ved en gjennomgang av striden mellom Barratt og Nordquelle. Og hvilket igjen forklarer hvorfor norske pinsemenigheter tidlig mistet sin dynamikk og stagnerte.

Disse tankene fra min side ble inspirert her om dagen av artikkelen "In Requiem - A radical follower of Jesus - Bob Girard", som sier dette om den nylig avdøde:

He died in virtual obscurity far from the 'stardom' of the church world which embraced him 35 years ago.

Yet the evangelical world has been permanently changed by this man's singular courage to face the hierarchical structures of institutional Christianity. Bob unleashed followers of Jesus from being servants of a pastor to being servants of each other and their world.

...

While Bob Girard may have died in obscurity this week; his earth-shaking application of the Bible's teaching of that followers of Jesus are all ministers (not just those paid to fill the role) is still circling the globe. Everywhere in the world where followers of Jesus are liberated to serve God, each other and their fellow human beings, they can give thanks for a courageous man who took seriously the call to be a radical follower of Jesus."

Jeg er redd forfatteren av denne artikkelen overdriver Bob Girards innflytelse. Jeg betviler ikke hans betydning, men i vårt hjemlige miljø har åpenbart ikke Bob Girards radikale forkynnelse av bibelske verdier blitt funnet interessante nok til å bli videreformidlet. Verden er full av motkrefter som kontinuerlig motarbeider disse bibelske verdiene. Kirkehistorien viser oss det. Også den jubilerende norske pinsevekkelsens historie gjør det.

Til alle tider har det vært en Bob Girard. Og i vår tid er det i ferd med å bli mange av dem. Overalt hvor jeg er, møter jeg mennesker som vender seg mot de kirkelige hierarkiene. Noen gjør det aktivt i sin egen tjeneste utenfor kirkesamfunnene. Mens andre gjør det ved å melde seg ut og havne i passivitet. De to siste helgene har vi vært invitert til 50 og 60-års feiringer. Og begge ganger har jeg hatt som bordpartner et menneske som har gitt uttrykk for stor skuffelse over hierarkiets virkninger på det kristne fellesskapet og som har tatt konsekvensen av det ved å gå ut.

Jeg ser det ikke som min oppgave å nedkjempe hierarkiet i menighetene. Men jeg ser det som min oppgave å oppmuntre til at det blir dannet ikke-hierarkiske fellesskap. Skal de ha en sjanse til å overleve, må det skje utenfor de tradisjonelle, hierarkiske menighetenes innflytelse.

Gud velsigne alle som rister av seg hierarkiets lenker!


Share/Save/Bookmark