On the road again

Alle er velkommen, stod det i kristne møteannonser i gamle dager.

Selvfølgelig er alle velkommen! Hvem skulle ellers være velkommen?

At alle er velkommen er en grunnleggende verdi i kristne menigheter. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, så derfor må alle være velkommen.

Men hvordan er det med husmenigheter? Er alle velkommen inn i stua vår? Og dersom ikke alle er velkommen, hvem er da velkommen?

Etter min mening, må alt som kalles Jesus´ menighet ha denne verdien: Alle er velkommen.

Slik praktiserte vi det også i vår husmenighet. Etter hvert ble vi en forsamling av mennesker med ulik teologi, menighetsbakgrunn, sosial bakgrunn og mentalitet. Det ble en fantastisk dynamikk, men også spenninger, uenighet, konflikter, - inntil vi til slutt måtte ta en pause. Vi skiltes heldigvis som venner. Det var min hensikt å komme tilbake etter å ha bearbeidet erfaringene.

Det har tatt tid. Flere år.

Det bemerkelsesverdige er det som har skjedd i menneskers liv etter at husmenigheten opphørte. De fleste deltakerne har holdt en god vennekontakt. Hun som ble frelst og løst fra narkotika, er fortsatt frelst og løst fra narkotika. Ikke bare det, men i det siste har jeg fått vite at hun har støttet henne som var pilleavhengig, slik at hun også er blitt fri og har fått orden på livet sitt. Han som jeg sist besøkte på psykiatrisk avdeling, kom etter et par år på døra hos oss og fortalte hva Gud hadde gjort i livet hans.

Husmenighetslivet kunne være tøft mens det stod på, men når jeg nå setter opp regnskapet, var det sannelig verdt det.

Dessuten: De positive resultatene var ikke avhenging av min person. Så langt fra. Mange av fruktene viste seg lenge etter at jeg trakk meg ut.

Min lærdom så langt er:
1 En åpen husmenighet kan være en så dynamisk affære, at man blir sliten og ikke orker mer. Det er greit, det er lov å ta en pause.

2 Det arbeidet Gud begynner i menneskers liv i husmenigheten, er ikke nødvendigvis avhengig av at jeg er til stede. Eller at husmenigheten fortsetter å eksistere. Fruktene kan komme over tid.

3 Husmenigheter er en dynamisk affære. De kan vokse. De kan deles. De kan gå i oppløsning. Det viktige er at man lever i ydmykhet overfor hverandre og tar vare på relasjoner.

Med denne lærdommen i ryggen, føler jeg meg klar for en ny reise sammen med mine troende søsken. En reise hvor Jesus er veien.

On the road again.

On the road again

Menighet eller klan?

Nettstedet ligonier.org (drevet av en reformert organisasjon for kristen undervisning) hevder i en spørsmål/svar-artikkel at husmenigheter ikke er menigheter, men klaner. Jeg må innrømme at jeg er redd dette nettstedet fort kan ha et poeng.
En av definisjonene på klan er at det er en gruppe familier som er tett sammenknyttet med interne relasjoner. Og da minner definisjonen meg i like stor grad om tradisjonelle menigheter.
Hva skiller en menighet fra en klan?
For det første, den er åpen for alle. En tradisjonell menighet er pr. definisjon åpen for alle, men den er delt inn i sirkler, som du må kvalifisere deg for å komme inn i. Den ytterste sirkelen, deltakelse i offentlige samlinger, er som regel enkel, om du tåler nysgjerrige blikk som ny. Neste sirkel er det sosiale fellesskapet. Her stanser det opp for mange som forsøker å komme seg inn. Og jo større menigheten er, jo vanskeligere kan det være for nye å etablere seg sosialt innenfor. I så henseende er store menigheter ofte lite produktive. Den innerste sirkelen, lederskapet, er det bare folk med visse kvalifikasjoner (sosialt og faglig) som når inn til.
Når det gjelder husmenigheter, kan det være både enklere og vanskeligere. En husmenighet er ikke en offentlig institusjon, men et rent fellesskap, så der har man ikke den ytterste, offentlige sirkelen. Hvordan kommer man inn i en husmenighet? Stort sett ved at man inviteres inn.
Og da er spørsmålet: Hvilke kriterier gjelder for hvem som inviteres inn i en husmenighet?
Jeg kjenner til disse kriteriene:
- Alle.
- De som deler visse teologiske standpunkter.
- De som husmenighetens medlemmer synes passer inn i fellesskapet.
- De som fra før tilhører en bekjentskapskrets.
Her er det mye jeg ikke liker og en del som er ubearbeidet hos meg selv. La meg først gjøre det klart at jeg ønsker at vår husmenighet ikke skal ha noe annet kriterium enn det første: Alle skal være velkommen.
Teologiske ståndpunkter. I et ikke-hierarkisk fellesskap er det vanskelig å sette andre teologiske kriterier enn at vi er enig om at Bibelen er vår teologiske autoritet. Så blir det opp til fellesskapet å bestemme hvordan man skal forholde seg til ulike teologiske standpunkter. Dette kan være krevende, særlig dersom enkelte av medlemmene har med seg en omfattende teologisk bagasje, for ikke å si agenda, inn i fellesskapet.
Om å passe inn i fellesskapet. Det er etter min mening håpløst å sette et diffust passe-inn-kriterium for Jesu´ menighet. Da har man redusert menigheten til en klikk, interessefellesskap eller klan. Selv om jeg innser at personkjemi i visse tilfeller kan være så vanskelig at løsningen blir å gå fra hverandre.
Men i utgangspunktet mener jeg at ulikheter i personlighet, sosial bakgrunn og interesser, og de spenninger som kan oppstå på grunn av dette, er noe vi vokser på som mennesker og fellesskap når de bearbeides og vi tilpasser og underordner oss hverandre.
Bekjentskapskretsen. For å komme i gang med en husmenighet, kan det i visse tilfeller være greit å ta utgangspunkt i bekjentskapskretsen, og spesielt dersom det ikke finnes noen annen husmenighet i nærheten. Dersom det gjør det, bør det normale være at man slutter seg til den. Men dersom man danner husmenighet av bekjentskapskretsen, mener jeg man må være oppmerksom på at det i seg selv ikke er et bærekraftig prinsipp. Den kan lett utvikle seg til en klan, dersom man ikke så snart som mulig åpner den for alle.
Fokuset i en menighet må være for det første på de som stiller svakest i fellesskapet, for eksempel de som er nye, eller nye som kristne eller de som sliter med vanskeligheter.
Og for det andre å alltid inkludere nye. Dette kan gi en dynamikk som kan virke både attraktiv og slitsom. For mange er det positivt at det hele tiden skjer noe. For andre kan det oppleves negativt at fellesskapet ikke er så stabilt, trygt og forutsigbart som man kan ønske.
Men da er vi tilbake til spørsmålet klan eller menighet? Som menighet har vi et oppdrag: Gud vil at alle mennesker skal bli frelst. Dersom det er trygghet og forutsigbarhet man i første rekke ønsker, kanskje man ikke skal kalle fellesskapet menighet?

Menighet eller klan?

Husmenigheten: Dåp igjen

Dåp i husmenigheten
Foto: Are Karlsen

Begravet med Kristus og oppreist for å leve et nytt liv. Torgeir døper Neruos i en svømmehall i Sandefjord.

Det er lite som er mer spennende enn når et menneske bestemmer seg for å følge Jesus og lar seg døpe. I husmenighetsmiljøet i Sandefjord har vi hatt flere dåpshandlinger de siste to årene og 7 personer er blitt døpt. Nå sist døpte vi Neruos fra Nord-Irak i en svømmehall. Han har bodd 17 år i Norge.

Hva er det som gjør at mennesker kommer til tro og bestemmer seg for å følge Jesus? Jeg vil svare: Pasjon. Det vil si troende som er brennende i Ånden. Som ikke klarer å la være å fortelle om Jesus. Som er lyst-vitner, i motsetning til plikt-vitner, om nå det finnes. Som har evangelisering som gave. Vi har flere slike i vårt fellesskap, og det skjer ting rundt dem hele tiden. Nesten hver gang jeg snakker med dem har de nye historier om mennesker som enten er blitt troende eller som er på vei. Jeg spurte en av dem:
- Du kan ikke la vær - det er en lidenskap?
- Ja, for jeg vet jo hvor mye Jesus har betydd i mitt liv.

En annen av de ny-kristne i vårt fellesskap var nylig med å vinne mannen hun ble skilt fra for mange år siden og hans nye kone for Jesus. Begge ble døpt i vinter og er nå en del av vårt fellesskap. Det synes jeg er ganske sterkt!

Vær ikke lunkne, men ivrige. Vær brennende i Ånden, tjen Herren! skrev Paulus.

Mens hierarki fører til passivitet, mistenksomhet og maktkamp, fører ikke-hierarki i form av gjensidig underordning og tjenerskap til fellesskap og dynamikk. Og det var nettopp det vi håpet på.

Jeg håper det snart blir dåp igjen!

Husmenigheten: Dåp igjen

Er det lurt av Lederskolen å kjempe for hierarki i menighetene?

Husmenighet
Foto: Are Karlsen

I siste nummer av Lederskap, et tidsskrift utgitt av Korsets Seier i samarbeid med Lederskolen, tas det et skarpt oppgjør med "flate strukturer" samtidig som det argumenteres sterkt for behovet av hierarki i menighetene.

Det tas også et oppgjør med forståelsen av begrepet "tjenende lederskap". Den som tror at en tjenende leder skal være en tjener, tar feil. En tjenende leder må kjenne sin plass i hierarkiet og ta ansvaret for at folk er "glade og sunne" i den hensikt at lederen skal slippe å gjøre alt selv, (ledere som ikke får dette til har syke etterfølgere, sies det), samt arbeide for at folk blir visere og mer selvstendige og til slutt selv blir ledere. Alt dreier seg om lederrollen og livet innenfor institusjonens (menighetens) fire vegger. Som eksempel brukes oppgaven å slukke lysene og låse kirken for kvelden. Det er en oppgave selv en tjenende leder bør være spart for, ifølge bladet.

Her synes jeg Lederskap og Lederskolen skyter seg selv stygt i foten. For det første er det nokså umusikalsk å snakke positivt om hierarki i vår kultur. I forretnings- og organisasjonslivet har man i lang tid vært opptatt av å fremme flate strukturer. Hierarkiet sees mer på som et nødvendig onde og er noe man ikke ønsker å framheve.

For det andre har de aller fleste kristne miljøer i Norge ikke-hierarkiske verdier i sine røtter, selv om disse røttene begynner å bli litt skrøpelige. Det er en grunn til at mange autoritære ledere får problemer i norske menigheter. Tanken om det allmenne prestedømmet er ikke helt glemt.

For det tredje lever vi i en tid da folk oppdras til gjensidighet og delaktighet, både i skoleverket og gjennom de muligheter som teknologien gir oss. Den institusjonelle eliten har ikke lenger monopol på å bruke massemedia, hvem som helst med en datamaskin kan i prinsippet nå ut til hele verden med sitt budskap. Det bygges nettverk mennesker i mellom på en måte som historien aldri har sett - og alt med flate strukturer.

For det fjerde er det teologisk uholdbart å framheve pastorens rolle slik Lederskolen gjør. Bibelen er tjokk full av oppfordringer til flate strukturer og gjensidighet: Jesus: ... dere skal ikke la noen kalle dere 'rabbi', for én er deres mester, og dere er alle søsken ... Den største blant dere skal være deres tjener. Paulus: Underordne dere under hverandre, for å nevne et par av dem.

For det femte: Det er tydelig at temaene hierarki kontra ikke-hierarki, lederskap kontra tjenerskap og struktur kontra organisme, diskutteres friskt rundt omkring i kristen-Norge, og kanskje særlig i pinsekarismatiske miljøer, noe ikke minst siste utgave av Lederskap viser. For ikke lenge siden møtte jeg en menighetsleder som fortalte at han fant Sjur Jansens bok Fra urmenighet til scenekirker befriende, og at de hadde begynt å praktisere disse menighetsprinsippene i hans egen familie.

Før jeg sluttet i min stilling i Filadelfia (Oslo) hadde jeg spennende samtaler om en framtidig utvikling der en tradisjonell menighet som Filadelfia kunne redefinere sin hensikt til å være et ressurssenter for autonome husmenigheter. Siste utgave av Lederskap, som er knyttet til den samme menigheten, viser derimot skuffende reaksjonære takter.

Jeg er imidlertid glad for at Lederskap og Lederskolen løfter fram denne viktige debatten. Men på Lederskolens vegne synes jeg ikke det er lurt at man inntar det standpunktet man gjør. Hvorfor skal ikke Lederskolen også betjene menigheter som ønsker en utvikling mot flate strukturer og autonome husmenigheter? Hvorfor ikke hjelpe ledere til å gå inn i rollen som fasilitatorer i en flat struktur, i stedet for autoritære ledere i en hierarkisk?

Dersom jeg skulle gi et råd til Lederskolen, må det være å redefinere sin rolle fra å snevert fremme et tradisjonelt, hierarkisk lederskap til å være en tjener for menighetene og deres behov uansett hvilken lederskapsmodell og struktur man velger. Hvorfor skal Lederskolen ta standpunkt i dette teologiske spørsmålet, når man bestreber seg på nøytralitet i alle andre teologiske spørsmål?

Les hva Sjur Jansen skriver om tjenende lederskap i hans siste bloggpost.

Er det lurt av Lederskolen å kjempe for hierarki i menighetene?

Mange husmenigheter i Denver (Colorado)

Husmenigheter i Denver (Colorado)

(Oppdatert)

I Colorado har man et husmenighets- nettverk som heter Colorado House Churches. For å gjøre det lettere for folk å finne fram til husmenighetene har de lagt opp et Google kart med kontaktinfo på de enkelte husmenighet- ene.

Det som slår meg er at det allerede nå er såpass mange husmenigheter i denne byen, i et nettverk som dessuten sikkert ikke omfatter alle. Kristenheten i USA ligger minst 10 år foran oss i utvikling når det gjelder husmenigheter.

Se også disse postene:
I India og Bangladesh samler husmenigheter flest kristne.
Newsweek: Syv prosent av amerikanerne deltar i husmenighet

Mange husmenigheter i Denver (Colorado)

Vårt Land slakter Sjur Jansens bok om husmenighet

Sjur Jansen
Foto: Are Karlsen

(Oppdatert)

Vårt Land bruker en halv side på å slakte Sjur Jansens bok Fra urmenighet til scenekirke.

Sjur Jansen er en systemkritiker, som i sine konklusjoner blant annet nuller ut pastor/preste-rollen med gode bibelske argumenter. Kristenheten i vår tid er dominert av pastor/preste-sentrerte hierarkier. Derfor tenker jeg at det må være en krevende oppgave for en som selv er pastor, å skulle anmelde en slik bok. I næringslivsjournalistikken må man deklarere sine interesser, for eksempel aksjer, i de selskaper man omtaler. At anmelderen Per Eriksen også er pastor, finner derimot Vårt Land ingen grunn til å opplyse om.

Vårt Lands anmelder finner Jansens bok slitsom: Dette er rett og slett en slitsomt insisterende bok.

Men hva som er mest slitsomt for pastoren/anmelderen, formen eller det saklige innholdet, er ikke godt å si. Per Eriksen skriver: Han finner verken kirker eller lederskap i Det nye testamentet. Og dette mener han er bindende for vår måte å organisere oss på i dag. Og det er omtrent det Eriksen finner det bryet verdt å si om bokens saklige innhold.

Å møte en sterk argumentasjon for at de verdiene for menighetsliv vi finner i Bibelen også er bindende for oss i dag, kan selvfølgelig være slitsomt for en pastor. Særlig dersom argumentasjonen viser at Bibelens menigheter ikke var av den pastor/preste-sentrerte typen som dagens menigheter er.

Det som er superviktig for Sjur Jansen, synes å være irrelevant for pastor Eriksen, nemlig hva Bibelen sier om livet i et menighetsfellesskap. Boken Fra urmenighet til scenekirke gir oss Sjurs Jansens utforsking av hva Bibelen sier om menighetsliv sett opp i mot hans egne erfaringer både fra tradisjonelle menigheter og husmenigheter.

Pastor/anmelder Eriksen gir så forfatter Jansen en tydelig anvisning om hvilken bok han egentlig burde ha skrevet: Boken om hvordan tradisjonelle, hierarkiske menigheter kan bruke husmenighetstenkningen som et korrektiv og samspill. Men bøker om cellegrupper er skrevet for lengst, og finnes i flere varianter. Det som imidlertid ligger Sjur Jansen på hjertet, er å vise at Bibelens menigheter var ikke-hierarkiske husmenigheter, og hvordan slike menigheter kan fungere også i dag. Noe pastor Eriksen altså blir sliten av. Og det er forståelig, fordi Sjur Jansen målbærer et menighetssyn som betyr at man bygger menigheter på en ny måte helt fra grunnen av.

Per Eriksen fikk ikke den boken han ønsket seg. Og jeg fikk ikke den anmeldelsen jeg ønsket meg. For eksempel en anmeldelse som setter boken inn i en større sammenheng. Husfellesskap og egalitarisme har fulgt kirken helt fra dens første dag, og har til alle tider eksistert i skyggen av de kirkelige, hierarkiske strukturene. Og fra tid til annen aktualiseres disse verdiene på nytt, slik de gjorde gjennom den radikale reformasjonen, anabaptistene, pietistene, haugianerne, de lutherske lavkirkelige organisasjonene, pinsevekkelsen (særlig slik den artet seg i starten i Asuza Street (Los Angeles)) og Jesus-vekkelsen. Det nye med vår tids husmenighetsbevegelse er kanskje at disse verdiene aksentueres sterkere. Historien viser oss at det allmenne prestedømmet står under kontinuerlig press fra krefter som passiverer og bringer menigheten til taushet.

Sjur Jansens bok er for dem som våger å møte radikalt nye tanker når det gjelder menighet. Anbefales!

Vårt Land slakter Sjur Jansens bok om husmenighet

Sjur Jansen har skrevet bok om husmenighet

Sjur Jansens nye bok
om husmenighet

Min gode venn Sjur Jansen har utgitt en bok om husmenigheter, "Fra urmenighet til scenekirker". Dette er en av de få bøker om dette temaet som er skrevet ut fra norske forhold. Sjur har også en blogg, hvor han rett som det er slipper refleksjoner og bibelstudier omkring dette temaet.

Boken utfordrer den tradisjonelle forståelsen av menighetsliv og -organisering, med grundige begrunnelser ut fra Bibelen. Sjur kan til tider ha en utradisjonell språkføring, noe jeg finner forfriskende. Humor har han også: Forordet har tittelen, "Les boken på ett minutt her". Jeg vil anbefale alle å lese neste side også, - etter det tror jeg ikke du klarer å legge den fra deg. Selv om du kanskje ikke vil være enig med Sjur i ett og alt, vil du garantert se nye sider ved Det nye testamente og urmenigheten.

Til deg som enten har lagt menighetsliv bak deg eller er fristet til å gjøre det: Skaff deg Sjur Jansens bok, og få nye perspektiver på hva menighet er. Eller kanskje du i likhet med mange jeg møter for tiden, får bekreftet tanker du trodde du var alene om.

Det hører med til historien at Sjur og jeg var kollegaer i en stor menighet i Oslo, - han var informasjonsleder, jeg var administrativ leder. Vi sluttet begge omtrent samtidig, uten at vi kjente til våre felles lengsler i forhold til menighet. Etter en tid fant vi hverandre igjen, og hadde en rekke samtaler. Dette omtaler Sjur i starten av boken. En pussig episode som Sjur ikke omtaler, var at under en av våre samtaler mens vi vandret i Oslos gater, så diskutterte vi hvordan komme i gang med husmenighet. Jeg nevnte da for Sjur et ektepar som jeg hadde delt tanker omkring husmenighet med i forbindelse med at jeg sluttet i denne Oslo-menigheten. Mens vi snakket om dette, kom han jeg nettopp hadde omtalt syklende, og jeg fikk mulighet til å presentere dem for hverandre. Senere tok Sjur kontakt, og siden har de tilhørt samme husmenighet. Dette er ca. 5 år siden.

Og nå er det blitt en bok av det. Kjøp den her: Fra urmenighet til scenekirker. Kanskje den også kan være et spennende julegavetips - i så fall en julegave med potensiale til å forandre liv.

Sjur Jansen har skrevet bok om husmenighet

Bølgen

Artikkel i IBRA-magasinet

Dersom du klikker på bildet og på neste side klikker på forstørrelsesglasset oppe til høyre, kan du lese artikkelen.

Oj - det er nesten for godt til å være sant. IBRA-magasinet propagerer åpent for husmenigheter i Norge!

Jeg visste at IBRA-miljøet var positiv til husmenigheter. De som jobber i IBRA Radio, og sprer evangeliet via radio- og internett- programmer til den muslimske verden, ser jo daglig hvor viktig husmenighetene er for å spre evangeliet.

Likevel var overraskelsen stor da dette oppslaget slo i mot meg: Husmenighet - også en norsk modell?

Artikkelen av Anita Aune Nestvold er til å bli begeistret av. Den sprudler av tro og optimisme, og viser til forbildene i Bibelen, i dagens Midt-Østen og til sine egne erfaringer. Og illustreres av en herlig bølge.

Nestvolds tilnærming er klok. Hun har selv erfaring fra norsk menighet i tilbakegang, som samles i et kirkelokale som er blitt alt for stort. Ikke slit ut forsamlingen med tomme stoler. Skap heller entusiasme med å fylle opp stua hjemme. Opplev at folk ser hverandre inn i øynene og ikke i nakken. Bli oppfylt av ånden og ikke tappet av motløshet i samvær med dine trosfrender.

Nestvold mener også at husmenigheter vil være til hjelp for hjemmesitterne. Hennes erfaring er at mange har større utbytte av denne måten å komme sammen på, enn den tradisjonelle.

Det interessante er at IBRA velger å gi impulser inn i norsk menighetsliv. Bakgrunnen er at IBRA driver en menighetsplantingsvirksomhet i stor stil i Midt-Østen med menigheter av en helt annen type enn det vi finner i Norge. For meg har det vært en stor inspirasjon å møte husmenighetfolket i Midt-Østen, skriver Anita Aune Nestvold.

Jeg tror henne! Og jeg tror at IBRA Radios initiativ er bare ett av mange utslag av hva Ånden sier til menigheten i dag.

Til helgen (13-15. november) reiser vi på husmenighetsseminar i Ålesund!

Bølgen

Menighetens grunnvoll er ... ?

Gammelt steinbrudd
Foto: Are Karlsen

Apostelen Paulus: Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. Ef. 2:20

Matteus evangelium: Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Mt 16:16-18.

Erling Thu, Kristent Fellesskap (Bergen): Guds ord seier at profeten saman med apostelen er sjølve grunnvollen Guds hus vert bygd på ... Apostelen og profeten saman, er berarar av ei openberring av Kristus som er heilt nødvendig for å kunna fungera som Kristi lekam. (Fra artikkelen Kvifor treng vi profetar i dag? i Folk 3/2009. Erling Thu bærer tittelen "profet" i menigheten).

Noralv Askeland, Kristent Fellesskap (Bergen): Vi trenger et paradigmeskifte for å forstå hva Gud gjør. Det passer slett ikke inn i det tradisjonelle kirkebildet i vår verdensdel. Vi er blitt så preget av det eksisterende kirkebildet og våre vante måter å gjøre ting på, at vi nesten er blinde for hva Bibelen sier om menigheten bygget på apostlene og profetenes grunnvoll. Det er nesten slik at vi ikke klarer å holde oss midt på veien, men havner uvilkårlig i en av grøftene. Den ene grøften er modellen med kirkesamfunn som så tydelig har slått feil i Europa, den andre grøften er de selvstendige og uavhengige småflokkene (menighetene) som lever isolert fra den hjelpen de trenger fra tjenestegavene. Men Gud beskriver en bedre vei i sitt ord. (Fra artikkelen Apostolisk Nettverk i Folk 3/2009. Noralv Askeland bærer tittelen "apostel" i menigheten).

I menigheten Kristent Fellesskap har man apostler og profeter. Det vil si, det er vanskelig å få øye på dem i flertall, for vi hører kun om én apostel (Noralv Askeland) og én profet (Erling Thu). Disse to er ifølge hva de selv hevder, den grunnvollen menigheten er bygget på.

For meg er dette en oppsiktsvekkende tolkning av Ef 2:20-22. Den forståelse av disse versene jeg har fått overlevert, og som jeg tror tilhører det protestantiske arvegodset, er at de apostler og profeter det her er tale om, er de gammeltestamentlige profetene som forutså Messias og profeterte om ham, og at apostlene er Jesu´ apostler som vitnet om hva de så. Profetenes profetier og apostlenes vitnesbyrd utgjør Ordet, Guds Ord, Bibelen.

Det er den grunnvollen vi bygger på, Ordet. En grunnvoll som har Jesus Kristus som hjørnestein, det vil si den steinen som legger føringer for hele byggverket.

Det er altså ikke ufullkomne menneskers tjeneste og handlinger som er menighetens grunnvoll. I allefall ikke den bibelske menighetens.

Med den betydningen Askeland og Thu gir apostelen og profeten, blir deres posisjon og betydning for menigheten stående i særklasse. Ingen over, ingen på siden. Er dette en balansert framstilling av tjenestegavenes plass og betydning i Bibelen?

I min Bibel leser jeg: Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere. Ef 4:11

Det er forskjell på apostler og apostler og profeter og profeter. Noen av dem ble brukt av Gud til å formidle Ordet, åpenbaringen. Det de representerer står i en særstilling, og det de formidlet er menighetens grunnvoll.

Et skriftsted med parallellt innhold finner vi i beretningen om Peters bekjennelse av Jesus som Guds sønn. Jesus bekrefter bekjennelsen og sier: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke..

Katolikkene bygger sin lære om Kirken på dette verset, og tolker også Ef 2:20 på samme måte som Askeland/Thu. Ifølge katolikkene er Peter, den fremste av apostlene, den klippen Jesus bygget menigheten på. Og dermed de som i tur og orden har etterfulgt ham etter håndpåleggelse i uavbrutt suksesjon helt fra apostelen Peter selv. Den katolske tradisjon hevder at det er biskopen i Roma som ble Peters etterfølger, og dermed har man forankret pavens posisjon.

Protestanter hevder at det er ikke Peter som er klippen, men åpenbaringen, nemlig Peters bekjennelse. Og altså en parallell til Ef. 2:20: Det er ikke apostlene og profetene som er grunnvollen, men den åpenbaring Gud formidlet gjennom dem, og som er nedfelt i Skriften.

Og med dette har vi den situasjonen at Kristent Fellesskap begrunner sin kirkestruktur på samme måte som den katolske kirke. Vil det vekke oppsikt? Neppe. Alle de protestantiske kirkesamfunn, også de norske frikirkelige, viser stadig større forståelse for den katolske kirkelæren og hierarkiske struktur. Ulf Ekman har sluttet seg til det katolske synet, uten at det har vakt oppsikt andre steder enn på blogger, noe som neppe tillegges vekt i institusjonelle kretser.

Den nevnte utgaven av bladet Folk inneholder også en artikkel som heter Mitt møte med det apostoliske nettverket. Artikkelen er et personlig vitnesbyrd av en underordnet leder i Kristent Fellesskap og domineres av disse tre avsnittene: Møtet med Erling Thu, Møtet med Noralv Askeland og Møtet med Keri Jones. (Keri Jones er apostel i England, og bror til avdøde Bryn Jones som i sin tid "ordinerte" Askeland og Thu). Artikkelen viser at apostelen Askeland og profeten Thus selvforståelse har støtte av flere i menigheten.

Hvorfor denne interessen for Kristent Fellesskap? Fordi Kristent Fellesskap har i mange år flørtet med husmenighetstanken. Men når man så velger å bygge på hierarkiske verdier og underkastelse, så blir resultatet med tvingende nødvendighet institusjonell menighet, kirkesamfunn og lederdyrkelse - altså, den gamle leksen fra kirkehistorien om igjen. Den grøfta har mange husmenigheter havarert i opp gjennom historien, også i vår tid.

Men det må ikke få lov å skje igjen med den autonome, ikke-institusjonelle og ikke-hierarkiske husmenighetsbevegelsen som nå er i ferd med å vokse fram! Tvert i mot håper jeg at mange i Kristent Fellesskap skal finne fram til sine røtter som husmenighetbevegelse, og frigjøre seg fra hierarki og underkastelse.

(Takk til anonym kommentator som ga link til Folk. Se også Sjur Jansens kommentar om denne artiklen i Folk.)

Menighetens grunnvoll er ... ?

Ikke-hierarkisk i Ålesund 13-15. november

Per Arne Veiberg
Foto: Are Karlsen

Per-Arne Veiberg er initiativtager til husmenighetskonferansen i Ålesund helgen 13-15. november.

Sist helg var jeg i jobbsammenheng en tur i Ålesund. Og oppdaget at der finnes det et levende husmenighetsmiljø. En av ildsjelene er Per-Arne Veiberg. Han er en erfaren og modig menighetsmann i tillegg til siviløkonom og lektor og hans ønske er å sette husmenighet og ikke-hierarki på kartet i Ålesund.

Per-Arne har hentet mye inspirasjon fra både Wolfgang Simson og Frank Viola. Nå inviterer han til seminar i Ålesund helgen 13-15. november, med engelske Beresford Job som taler. Jeg tenker å reise, og kommer til å kjøre en 7-seter og tar gjerne med meg folk på veien!

Ta kontakt, så formidler jeg mer informasjon!

Ikke-hierarkisk i Ålesund 13-15. november

Husmenighet for asylsøkere på Sørlandet

Karl Fredrik
Foto: Are Karlsen

Karl Fredrik har startet husmenighet for asylsøkere i Lillesand.

Når man skal bygge noe stort, leter man fort etter de sterkeste i flokken, de svake og slitne blir nedprioritert, sier Sjur Jansen om moderne menigheter. Men slik tenkte ikke Karl Fredrik i Lillesand da han startet en husmenighet for asylsøkere.

En husmenighet blir aldri noe stort. Blir den for stor, bør man starte en ny. En husmenighet er ikke et forstadium til "the real thing". Husmenigheter er "the real thing".

Jeg traff Karl Fredrik for første gang i bryllupet til Tommy og Lillian. Det var ikke mange husmenighetsfolk der, så jeg ble overrasket da jeg hørte hans spennende historie. Sist søndag hadde jeg et ærend til Kristiansand, og da hadde jeg gleden av å treffe ham igjen og fikk høre at husmenigheten lever i beste velgående.

I det siste hadde noen av naboene lurt på hva de drev med. Da de fikk vite det, fikk Karl Fredrik straks spørsmålet: - Kan vi få være med? - Javisst, bare ta med dere stoler!

Slik er Guds Rike. Alle inkluderes uten forbehold.

Flere asylsøkere har blitt kristne, forteller Karl Fredrik. I husmenigheten finner de også hjelp på det praktiske plan. De som ikke får oppholdstillatelse og må forlate Norge oppmuntres, og Karl Fredrik gleder seg når han hører om de som har tatt kontakt med kristne fellesskap der de nå befinner seg.

Karl Fredrik og jeg "finner hverandre" i spørsmål om lederskap og hierarki. På søndag samtalte vi blant annet om organiske, relasjonsbaserte strukturer.

Men det er ikke en visdom som tilhører denne verden og denne verdens herskere, de som går til grunne. Paulus

Husmenighet for asylsøkere på Sørlandet

Menighet uten pastor og kirke

Presten i kirken
Foto: Are Karlsen

Bjørn Olav Hansen fortsetter å skrive om husmenighetsbevegelsen, og det er jeg glad for. Han sier selv han har 10 års erfaring fra husmenighet og at han er positiv til dette som en fornyelsesbevegelse.

Men samtidig kritiserer han i del 3 i sin artikkelserie det som jeg oppfatter som kjernen i husmenighetsbevegelsen, nemlig forholdet til kirkebygninger og lederskap. Dersom man fjerner husmenighetsbevegelsens fokus på det å samles i hjemmene og fokus på det lederløse fellesskapet, hva står man da igjen med? En helt tradisjonell menighet slik jeg ser det. Dette handler om verdier, ikke fiffige idéer knyttet til praktiske spørsmål. Derfor skaper det også debatt, noe jeg ser på som positivt.

Hansen mener at husmenighetsbevegelsen er ubalansert i sin motstand mot kirkebygninger. Jeg er ikke enig. Slik jeg ser det, er det tradisjonelle menigheter som overdriver betydningen av kirkebygninger, så til den grad at man i praksis setter likhetstegn mellom menigheten og bygningen. Inntil husmenighetene gjorde seg gjeldende, var det ikke mulig å tenke seg menighet uten en kirkebygning.

Internt i våre samlinger er dette sjeldent noe tema. Et kristent fellesskap kan ikke bestå i kritikk av andre kristne sammenhenger. Derfor blir det i grensesnittet mot andre kristne sammenhenger at det som særpreger oss kommer i fokus, hvilket ikke alltid er vår egen skyld, noe artikkelserien til Hansen er et eksempel på.

Menigheten er Kristi kropp, enten man samles i kirker eller hjem. Men idag hindrer kirkebygningen en rett forståelse av hva menighet er. Det er knyttet verdier til kirkebygningen som det må tas et oppgjør med.

Husmenighetsbevegelsens kall er å virkeliggjøre et nytestamentlig menighetsliv. I det bildet passer ikke kirkebygningen eller dagens pastorrolle inn.

Les Bjørn Olav Hansens tredje artikkel om husmenighetene: Hedensk kristendom - en analyse av trender innen husmenighetsbevegelsen, del 3.

Menighet uten pastor og kirke

Husmenigheten: Ut av skapet

Husmenighet
Foto: Are Karlsen

"Husmenigheten har hjulpet meg til å komme ut av skapet som kristen", sa en av de nyere deltagerne etter en samling her om kvelden.

Yess! Det er akkurat hva jeg håper å høre. Vi vet at det i følge meningsmålinger finnes minst seks ganger fler kristne i vårt land, enn de som er aktive i menigheter. Å sitte taus i benkeradene, er ikke en naturlig - og heller ikke en bibelsk - fostring av kristne. I Bibelen er normen at det kristne fellesskapet er en samtale der alle deltar med de gaver man har fått. Passive kristne "livner til" når de inviteres inn i et fellesskap som preges av vanlige kristne og ikke av profesjonelle prester eller pastorer. Fordi de der finner rollemodeller de kan identifisere seg med og "imitere".

Mange norske kristne må hjelpes ut av skapet!

Husmenigheten: Ut av skapet

Lillian og Tommys bryllup

Lillian og Tommys bryllup
Foto: Are Karlsen

Lillian og Tommy, som begge tilhører vår husmenighet, giftet seg sist fredag. Begge kommer fra en tøff bakgrunn, og har vært kristne i noe over ett år. Jeg benyttet muligheten til å ta noen bilder fra min plass ved bordet. I sommer ble Lillian døpt på ei strand utenfor Sandefjord. Du kan se bilder her.

Lillian og Tommys bryllup

Tendensiøst om husmenighetsbevegelsen i DagenMagazinet

Arne Helge
Teigen
Foto: Arne
Helge Teigen

Dr. theol. Arne Helge Teigen har skrevet en artikkel om husmenighetsbevegelsen i DagenMagazinet. Eller var det det han skrev om?

Den kristne avisen DagenMagazinet har 16. april en artikkel av dr. theol. Arne Helge Teigen med tittelen Husmenighetsbevegelsen. Den handler ene og alene om Wolfgang Simson og spesielt om et par av hans sære standpunkter.

Jeg er enig i den delen av kritikken som rettes mot det Wolfgang Simson sier om "den fjerde industrielle revolusjon" og hans vektlegging på apostel- og profettjenesten. Det siste punktet er imidlertid nokså vanlig tankegods i karismatiske kretser, bortsett fra at Wolgang Simson ikke setter disse tjenestene i en hierarkisk sammenheng. Så her er han etter min mening sunnere enn dagens pinsekarismatikere.

Wolfgang Simsons lære om "den fjerde industrielle revolusjon" har ikke fått fotfeste i husmenighetsbevegelsen, den oppleves vel kort og godt ikke som relevant. Disse standpunktene har derfor svært lite med fenomenet husmenigheter å gjøre. Så det at artikkelen da har fått tittelen Husmenighetsbevegelsen synes jeg burde få en korreksjon.

Jeg møtte Wolfgang Simson for første gang under en husmenighetskonferanse som ble arrangert av Oase-bevegelsen, Krist-Kirken og Kristent Fellesskap i Bergen våren 2006 (se DagenMagazinets reportasjer her og her). Personlig har jeg ikke hatt kontakt med ham siden. Jeg deltok på en husmenighetskonferanse i Tyskland, hvor han er fra, året etter, og der var han verken til stede eller nevnt.

Til tross for at hans bok Hjem som forandrer verden har fått en stor utbredelse og hans 15 teser har vært effektive i å føre ut budskapet om husmenigheter, har Wolfgang Simson som person hatt liten betydning for husmenighetsbevegelsen i den vestlige verden, inklusive Norge. Hans arbeide har hovedsakelig vært i India, hvor han også fant sin kone. Videre kjenner jeg til at han er inspirator bak IBRA Radios (Pinsebevegelsen) satsning på husmenigheter i araberverdenen.

Artikkelen hevder også at Wolfgang Simson har et nettverk i Norge med en egen nettside. Nettsiden er ikke oppdatert siden 2007, og inneholder stort sett uaktuelt stoff som er enda eldre. Det er ikke noe som tyder på at Wolfgang Simson har vært formelt knyttet til denne nettsiden eller at det finnes noe nettverk knyttet til ham i Norge eller noe annet land.

Hva husmenighetsbevegelsen dreier seg om er små, enkle fellesskap troende imellom som et genuint uttrykk for Kristi menighet. Få ønsker å "underlegge" seg apostler og profeter, og ingen jeg kjenner er opptatt av "den fjerde industrielle revolusjon". Husmenighetsbevegelsen er pr. definisjon ingen ensartet størrelse, fordi den vektlegger en organisk struktur uten organisatorisk lederskap.

Mitt råd til DagenMagazinet er: Gjør et nytt forsøk!

Tendensiøst om husmenighetsbevegelsen i DagenMagazinet

Husmenigheten: Delaktiggjøring

Husmenighet
Foto: Are Karlsen

Den husmenigheten jeg for tiden er med i, består hovedsakelig av LAR-klienter (legmiddelassistert rehabilitering). Vi samtaler, leser fortløpende fra Bibelen og ber sammen. De fleste har ingen tradisjonell kirkelig bakgrunn.

For tiden leser vi fra Apostlenes Gjerninger. Fordelen med å lese fortløpende fra Bibelen (det er selvfølgelig også anledning til å dele andre skriftsteder) er at forkynnelsen ikke bare består av favoritttemaer.

Da vi startet å lese fra Apostlenes Gjerninger, var jeg litt i tvil om vi var "modne" for det. Ville noen føle at dette ble for sterk kost, at forskjellen mellom det som skjedde den gang og den virkeligheten vi står i, blir for stor?

Reaksjonene så langt er det stikk motsatte. For de fleste er dette fullstendig nytt stoff, og de reagerer med fascinasjon. - Dette er som en spenningsroman, sa én. En annen kommentar fra én som har 25 fengselsopphold bak seg: - Det er rart, men jeg opplever at vi er en del av det vi leser om. Og: - Tenk hvor mye det har betydd for mennesker opp gjennom historien å lese dette.

Det er utrolig morsomt å se den begeistringen Guds Ord skaper. Mitt inntrykk er at dette gjør noe med oss alle.

Jeg opplever at det handler om delaktiggjøring, og ikke fremmedgjøring som jeg fryktet. Når deltakerne i husmenigheten gir uttrykk for at de identifiserer seg med og føler seg delaktig i hva som foregikk i Apostlenes Gjerninger, da opplever jeg at vi er inne i en spennende prosess.

Husmenigheten: Delaktiggjøring

Husmenigheten: Dynamikk eller lederskap

Strøm
Foto: Are Karlsen

Hva jeg mer enn noe annet ønsker å se i våre husmenigheter, er dynamikk.

Dynamikk, slik at mennesker vokser og utvikles. Dynamikk mellom mennesker, slik at det skapes nye vennskap. Og dynamikk mellom husmenigheter, slik at det skapes spennende miljøer.

Bibelen beskriver en slik dynamikk. Forutsetningen for en bibelsk dynamikk er bibelske verdier.

Derfor har vi fjernet det ubibelske lederskapet, og i stedet gjort alle til tjenere. Tjenere for Gud og for hverandre. Lederskapet overlater vi til Den Hellige Ånd, slik som i Bibelen. Virker det?

Ja, det virker! Da husmenigheten vokste og begeistringen steg, falt de svakeste av, - metadonbrukere og narkomane. Jeg kjente meg kallet til å forlate "de 99", for å starte en ny husmenighet for de som hadde blitt fremmedgjort. Den nye husmenigheten opplever allerede vekst, samtidig som den har sine store utfordringer.

Den opprinnelige husmenigheten har fått kontakt med en annen husmenighet i Sandefjord, som kommer fra en annen "tradisjon" enn vår egen. De har allerede besøkt hverandres samlinger. Så nå er det tre husmenigheter i Sandefjord som henger sammen.

Denne "lederløse" dynamikken har også sine utfordringer. Det finnes mange "lærere" der ute. I våre husmenigheter er mye forskjellig teologi representert, hvilket kan skape spenninger. Det er ingen selvfølge at vi klarer å holde sammen.

Min holdning til teologisk uenighet, er at det i mange situasjoner kan være viktigere å lære å leve med uenighet enn å bli enige. Enighet er et mål, men går man dypt nok ned i teologien, vil det alltid finnes uenighet. I tradisjonelle menigheter finnes det en tilsynelatende enighet, fordi det er kun er én eller noen få som fører ordet. I våre husmenigheter hvor alle har anledning til å føre ordet, vil uenighet kunne komme til syne.

Uenighet er en smerte og kan være en trussel mot fellesskapet. I den lederløse husmenigheten er fellesskapet derfor helt avhengig av kjærlighet, tjenerskap og gjensidig underordning. I et fellesskap med en leder, er det lederens makt og posisjon som er den samlende faktoren.

Men siden Paulus har lært oss at Kristus ikke er delt, holder vi sammen. Det handler om å forholde seg til faktum, nemlig de troendes enhet. Siden den enheten er realisert i Kristus, så holder vi sammen for Hans skyld.

Med dynamikk vil det ofte følge spenninger. Dersom jeg skulle velge mellom ingen spenninger og ingen dynamikk, vil jeg heller ha spenninger og dynamikk. Vi er nå ca. 25 troende som samles i autonome (frie og selvstendige) husmenigheter i Sandefjord. For fire år siden startet jeg opp sammen med min kone og én narkoman. For halvannet år siden var vi fem personer.

Jeg beskriver ikke min framgang. Jeg beskriver hva som er i ferd med å skje i Guds Rike.

Det er ikke lederskap vi behøver. Det er dynamikk. Åndens dynamikk. Dynamikk under Åndens lederskap. Slik vi finner det i Bibelen.

Husmenigheten: Dynamikk eller lederskap

Husmenigheten: Vill og gæern kjærlighet

Husmenighet
Foto: Are Karlsen

Samlingen i kveld besto av to narkomane, en metadonbruker og meg. Alle kjente hverandre godt. Husmenigheten vår er nå delt i to, så vi er færre i hver samling enn det vi var. I den andre gruppen er det flere "vanlige" kristne.

Samlingen ble innledet med en klar melding til metadonbrukeren fra en av de narkomane:
- Du har aldri vært så rusa som etter at du begynte med metadon.
Moralismen og anklagen var sterk.
- Å bli metadonist er ikke hva jeg ser fram til, sa den narkomane videre. Men det ble ingen krangel av det. Mer en samtale uten filter.

Når det gjelder bruken av metadon, så stiller jeg meg nøytral, i den forstand at jeg respekterer de valg den enkelte tar. De metadonistene jeg kjenner har flere tiår bak seg med rusmisbruk og kriminalitet. Mitt ønske for dem er at de skal klare seg uten metadon, og mitt håp er at det kristne fellesskapet skal bidra til modning og motivasjon i så henseende. Men om så ikke skjer, så anser jeg dem likevel som og behandler dem som fullverdige medlemmer av vårt fellesskap. Det burde ikke være nødvendig å påpeke det, men jeg er ikke sikker på om det er en selvfølge for alle kristne.

Temaet ble uttømt, og jeg fortsatte med å fortelle om min motivasjon for å være med i denne gruppa.
- Jeg har over 40 års erfaring fra menighet, sa jeg, men de fire siste åra har dette vært min menighet. Jeg er ikke med fordi jeg har så mye å tilføre dere, men fordi jeg opplever at vi har mye å tilføre hverandre. Mitt åndelige liv får mye mer ved å lese Guds Ord sammen med dere og samtale om det, enn å delta i en tradisjonell menighet.

Jeg har sagt det før, og hver gang smiler de usikkert og vantro. Jeg vet ikke om de tror helt på meg, men jeg mener det helt og fullt. Jeg hadde nok heller sluttet meg til de 80 % av de kristne som velger å ikke delta i menighet, enn å fortsette å slite kirkebenkene.

Kvelden fortsatte med fortløpende bibellesning, vi var nå kommet til Apostlenes gjerninger 3. kapittel. Etter at vi hadde lest kapitlet, var det taust noen øyeblikk. Så sier den ene narkomane:
- Vill og gæern kjærlighet.

Å ta en mann som hadde vært lam i årevis og reise ham opp i Jesu´ navn, er uttrykk for vill og gæern kjærlighet. Vi samtalte om dette og så ba vi sammen.

Under turen hjem sa jeg til Herren at jeg håpet at Kristus var blitt forkynt denne kvelden. Hans sterke nærvær der jeg satt, beroliget meg.

Dette er livet for meg.

Husmenigheten: Vill og gæern kjærlighet

Husmenigheten: Krumkakene

Kakebokser
Foto: Are Karlsen

Lesere av bloggen er kjent med at jeg ivrer for ikke-hierarkiske husmenigheter, framfor tradisjonelle, hierarkiske menigheter i kirkebygninger. I det siste har jeg vært med på å starte en ny husmenighet blant metadonbrukere. (Det vil si, vi starter med metadonbrukere, og så er hvem som helst velkommen å slutte seg til oss.)

Til vår siste samling, sendte min kone med meg en boks med krumkaker. Jeg visste at "Einar", som vi skulle ha samlingen hos, ville bli glad for dette. - Du vil ikke tro det jeg nå sier, sa han. Men rett før du kom, var jeg en tur på butikken for å kjøpe nettopp krumkaker. Men de kostet 47 kroner, og det hadde jeg ikke råd til.

"Einar" har en skrøpelig økonomi på grunn av sin fortid. Han tilhører vårt lands fattige. Han gledet seg stort over krumkakene, også fordi han gjennom dem opplevde en tydelig hilsen fra Herren.

Samlingene i våre husmenigheter handler om "Jesus Kristus og ham korsfestet", gjennom Skriftlesning, bønn og samtale. Men det handler også om omsorg for hverandre og andre som er i en vanskelig livssituasjon. Og da kan en boks med krumkaker være en del av vår "åndelige gudstjeneste". Og et vitnesbyrd om at vi er sett av Gud.

Husmenigheten: Krumkakene

IBRA Radio: - Husmenigheter er Det Nye Testamentets menighetsmodell

Bengt Åke Bengtson
Foto: TV Inter

Bengt Åke Bengtson leder IBRA Radios Midt-Østen-prosjekt.

En av pinsevennenes misjonsorganisasjoner, IBRA Radio, omtaler på side 3 i siste utgave av IBRA Magasinet husmenigheter som "Det Nye Testamentets menighetsmodell".

Så bra! Det betyr ...

- at IBRA Radio ikke ser på husmenigheter kun som et improvisorium for forfulgte og isolerte kristne.
- at IBRA Radio oppgraderer statusen på husmenigheter til fullverdige menigheter.
- at IBRA Radio gir T.B. Barratts motto "Fram til urkristendommen" et i pinsesammenheng nytt og revolusjonerende innhold!
- at dersom husmenigheter er Det Nye Testamentets menighetsmodell, så bør de vel ogå være vår menighetsmodell?

Ifølge lederen for IBRA Radios Midtøsten-prosjekt, Bengt Åke Bengtson, var det husmenighetstalsmannen Wolfgang Simson som inspirerte til satsning på husmenigheter. Han har en bok på norsk som heter Hjem som forandrer verden utgitt på Prokla Media. Dessuten foreligger det video fra Wolfgang Simsons undervisning tolket til norsk under Kristent Nettverks bibeluke i Stokke (Vestfold) sommeren 2006: Del 1: Del 2: Del 3:

IBRA Radio: - Husmenigheter er Det Nye Testamentets menighetsmodell