Det er alltid interessant når den kirkelige, institusjonelle eliten lar diplomatiet fare og snakker rett ut av påsan. Da hender det at en får høre hva man egentlig tenker om allmuen.
Nå sist vakte redaktør David André Østby i Pinsebevegelsens Korsets Seier oppsikt med sin artikkel Sofakirken. Per Søetorp skrev en kommentar på verdidebatt.no og Sjur Jansen kommenterte i kommentarfeltet på sin blogg.
Det som overrasker meg med David André Østbys artikkel er det snevre perspektivet på hva menigheten er. Menighet synes å være definert til kirkebygningen eller de som befinner seg innenfor kirkebygningens fire vegger. Men David André Østby, som tilhører en bevegelse som opprinnelig hadde mottoet "Fram til urkristendommen", burde vite at urkirken ironisk nok var en sofakirke. De første kristne samlet seg i sine hjem, i likhet med de hundretusener av husmenigheter som også i dag finnes over hele verden.
David André Østby: Er vi ikke positivt til stede i menigheten (kirkebygningen?, min komm.), mister vi også muligheten til å prege menighetens framtid og veivalg.
Kanskje tvert i mot David André Østbys holdning så bidrar også kristne som velger å ikke samles i kirkebenkene til kirkens framtid? For eksempel ved at begrepet menighet utvides til også å omfatte det bibelske "menigheten i ditt hus". Men det bør vel også være et incitament til selvransakelse at mange finner at de institusjonelle menighetene ikke innfrir de forventninger man har til hva en menighet skal være og derfor forlater det kristne fellesskapet?
En undersøkelse viser at de som velger å forlate den institusjonelle kirken, i liten grad blir viet den oppmerksomhet det er å bli spurt om hvorfor. Jeg tror David André Østby forklarer hvorfor så ikke skjer: Den institusjonelle eliten, lederskapet, oppfatter dette ofte som en fiendtlig handling. Dessverre har sofaen for noen blitt en strategi for å «straffe menigheten», uttrykker David André Østby det, med en holdning som ofte kjennetegner et institusjonelt lederskap.
Både vi som er med i en institusjonell menighet og vi som velger å praktisere det kristne fellesskapet i våre hjem, tilhører den samme kirken, Jesu´ Kristi menighet, og vil hver på vår måte bidra til å forme dens framtid. Dessuten har vi alle det samme ansvaret: Å forsøke å inkludere de troende som har falt utenfor det kristne fellesskapet.
Innlegg
4 kommentarer:
Mer av samme, nedlatende sorten...?
Noralv Askeland (apostel? i Kristent Fellesskap) uttaler i organet Folk/nr.3-09 side 9:
"...Den ene grøften er modellen
med kirkesamfunn som så tydelig
har slått feil i Europa, den andre
grøften er de selvstendige og uavhengige småflokkene (menighetene) som lever isolert fra den hjelpen de trenger fra tjenestegavene..." (sic!)
Les, smak og lukt, du lille hjord. Du tilhører lite eller ingen ting: hverken en kirke eller et apostolisk nettverk!
http://ifolk.no/wp-content/uploads/2009/08/folk-3-09_web.pdf
Stakkar
Takk for linken! Det var mye sterk kost i det bladet!
Jeg er uenig i teologien som settes frem i bladet Folk, linken som ble gitt over.
I Efeserbrevet 3 skriver Paulus ”Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden,” Han snakker altså om alle kristne. Lenger ut i brevet skriver han om én dåp, én kropp, én Herre, én tro. Også dette må være ment om alle kristne. Straks etter skriver han at tjenestene, slik som apostler, lærere osv, skal utruste de kristne slik at Kristi kropp bygges opp. Jeg forstår det slik at han også her tenker på alle kristne.
Man må altså se for seg at tjenestene brukes på kryss og tvers blant alle kristne man kommer i kontakt med, og at det ikke er snakk om lokale eller regionale pyramider med for eksempel faste lærere som er ledere over en bestemt gruppe menigheter.
På den ene siden sier bladet Folk at det ikke skal være to klasser av kristne, slik som i kirkesamfunn med prester over menigheter. Samtidig hevdes det at grupper av menigheter skal ledes av en apostel med et apostolisk lederteam: De fem tjenestene. Dermed er det to klasser likevel.
Apostelen gis også rett til styreplass i hver menighet, i følge dette miljøet. Å posisjonere seg vekk fra kirkesamfunn blir dermed litt søkt. Man kaller hver menighet selvstendig, men hver menighet er ikke selvstendig når apostelen har styreplass.
Styreplass-teologien har sin bakgrunn i at apostelen Peter kaller seg eldste. To ”titler” på en gang, både misjonær og eldste, går det an? Ja, det går an å åpne hjemmet sitt for samlinger til vanlig, og så dra på misjonsturer nå og da. Slik er man både eldste, eller med-eldste sammen med alle andre modne kristne som åpnet for samlinger hjemme, og man er apostel. Det er mange i NT som har flere ”titler”, men man lager ikke en organisasjonsteologi ut av det av den grunn, med rett til styreplass i mange menigheter.
Bladet Folk er opptatt av at det skal være fem tjenester og at disse fem er et lederteam over konkrete menigheter. En av de fem tjenestene er evangelist. Men i Korinterbrevet 12 har Paulus en lignende opplistning, der er ikke evangelist nevnt. Hvis han mente at det skulle være fem obligatoriske tjenester, og at disse skulle skille seg fra alle andre tjenester og være i en lederposisjon, da er det merkelig at han ikke nevner evangelist begge gangene. Ergo er budskapet et annet: Han bare kommer med eksempler for å fortelle at det er bruk for alle.
Også i Korinterbrevet 12 skriver Paulus om Kristi kropp, noe som i følge Efeserbrevet 3 betyr alle kristne. Det er derfor en nyanseforskjell mellom begrepene menighet og Kristi kropp. Kristi kropp er alle kristne, det vil si den universelle menighet. Ordet menighet derimot, kan bety en liten eller stor gruppe av Kristi kropp, eller hele Kristi kropp.
Dette setter altså føringer for hvordan tjenestene skal forstås: organisk, ikke organisatorisk.
Jeg mener det er mange flere tjenester enn de fem. Og jeg mener at tjenestene skal brukes overfor alle kristne.
Jeg ser at ordet organisk brukes ulikt av ulike miljøer. Noen mener at så lenge man er knyttet til personer og ikke vedtekter, så er det organisk. Men jeg mener at hvis man preker frem en teologi der man skal rette seg etter lederne, uten å ha vedtekter, da er det ikke organisk, men et organisatorisk opplegg. Man har ikke da en skriftlig organisatorisk kontrakt, men man har en muntlig teologisk ”kontrakt” i form av en teologi som forteller at man er ikke en god kristen hvis man ikke retter seg etter ledernes beslutninger. Man har likevel laget en hierarkisk organisasjon.
En del av argumentasjonen i Folk kan derfor til forveksling ligne argumentasjonen til ikke-hierarkister, for man posisjonerer seg vekk fra kirkesamfunnene og man bruker ordet organisk, likevel er man langt fra hverandre verdimessig og teologisk.
En ting til: Når bladet ramser opp mange av hverandre-verdiene i NT, hopper man over å nevne ”underordne hverandre”. Er det bevisst? Et sted må ”underordne hverandre” gjelde. Det setter føringer for enten menighetslivet eller ekteskapet, eller begge steder.
Hvordan bygge opp en bibel- og kristendomsforståelse som ivaretar helheten i det bibelske budskapet?
Det finnes mange tilnærminger, og mange kommer dårlig ut, etter min mening. Etter min mening er det umulig å forstå Bibelen uten å ta utgangspunkt i Kristus. Og når det gjelder Kristus, så er den sentrale begivenheten korset.
Korset er tolkningsnøkkelen for hele Bibelen. Og da kommer "underordne dere under hverandre" inn. Fordi Paulus begrunner dette i norsk språkdrakt med "for Kristi skyld" eller "i ærefrykt for Kristus".
Hva betyr det? Jeg tror det betyr fordi Kristus underordnet seg oss (på korset), så må vi underordne oss hverandre. Det passer seg liksom ikke for Kristi disipler å utøve makt og herske, når vi har en slik Herre.
Jeg leste Folk og ble ganske engasjert. Legger kanskje ut en post om det.
Legg inn en kommentar