4/ Hva sa Jesus? Hva skrev Paulus?

 Å sammenholde hva Jesus sa med hva Paulus eller de andre apostlene skrev om samme tema, er alltid interessant.

En viktig fase i min egen trosvandring som 19-åring, var da jeg for alvor oppdaget Jesu radikalitet:

Mt 20:25-28:

«Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. 26 Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, 27 og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. 28 Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.»

Her taler Jesus om at vi skal være hverandres slaver. Er det mulig å praktisere dette?

Hva sier for eksempel Paulus?

Ef 5:21:

"Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus, ..."

Jeg mener at Jesus og Paulus her snakker om det samme. Jesus sier at vi skal tjene hverandre som slaver, og Paulus sier at vi skal underordne oss hverandre.

Dersom du trodde at Bibelen ikke inneholder et organisasjonskart for menigheten, så mener jeg at du tar feil. Fordi dette anser jeg for å være det bibelske organisasjonskartet.

Er det noen som vil hevde at det organisasjonskartet man har i institusjonelle menigheter er bibelsk?

Du kommer ikke utenom hierarkiet i en institusjon. Men både Jesus og Paulus snakker om noe helt annet enn hierarki, de snakker om gjensidig underordning.

Dermed mener jeg at de tar feil som hevder at man ikke kan henvende seg til Bibelen for å finne ut hvordan en menighet skal "drives" i 2024. Utfordringen er at Jesus, Paulus, Bibelen, utfordrer oss med verdier som er på kollisjonskurs med verdier som råder i institusjonelle menigheter.

Hvordan løser vi det? Jeg kommer tilbake.

4/ Hva sa Jesus? Hva skrev Paulus?

3/ Hvordan kan en husmenighet overleve?

Mitt postulat er at kirken i det store og hele sliter på grunn av sin institusjonelle karakter.

Og årsaken til at husmenigheter sliter og ofte er kortvarige, kommer av samme grunn: En institusjonell karakter.

Deltagere i husmenigheter har ofte samme "mindset" som deltagere i tradisjonelle menigheter. Det betyr ofte at husmenigheten blir en nedskalert versjon av en tradisjonell menighet. Og da finner folk etter hvert ut at den store menigheten gjør det meste mye bedre tross alt. Det vil si tross det man mislikte med den store menigheten, for eksempel musikken.

Men det er også en annen spesiell grunn jeg hører, og det er krangel om lederskap. Krangel om lederskap har gjort livet i mang en husmenighet surt.

Dermed har vi introdusert neste tema: Verdier.

Hvilke verdier skal husmenigheten ha som sitt fundament?

La meg røpe at en sentral verdi etter min mening er begrepet underordning.

Det er mange som har tanker omkring underordning, men det er ikke så mange som har tanker om gjensidig underordning. Det gjør faktisk temaet "gjensidig underordning" veldig interessant.

I påvente av neste avsnitt, la meg også avsløre at forholdet mellom institusjonell menighet og gjensidig underordning i praksis ikke er spesielt harmonisk.

3/ Hvordan kan en husmenighet overleve?

2/ Den institusjonelle menigheten

Hva kjennetegner den institusjonelle menigheten og hva ved den er fremmed for apostlenes menighet, det vil si urkirken?

Det er faktisk en lett gjenkjennelig pakke av elementer som kjennetegner den institusjonelle menigheten. Også lett gjenkjennelig fordi den er så sentral i vår definisjon av kirken, og likevel helt fraværende fra Skriften, altså overleveringen fra apostlene. Dermed diskontinuitet:

- kirkebygget med benkeradene som menighetens samlingssted

- menighetens rolle som byggherre og eventuelt eiendomsforetak

- sakraliseringen av kirkebygget

- hierarkiseringen av menigheten: pastoren eller presten

- prekestolen

Det absolutt viktigste ved menigheten, og det som definerer den er kirkebygget. For mange er kirkebygget identisk med menigheten. Derfor settes en stor andel av menighetens ressurser inn på å få bygget kirkebygningen. Dessuten, kirkebygget "innvies" og blir i seg selv sakralt.

Ingenting av dette finner sitt forbilde i Skriften. Mange av de som blir rammet av kritikken, vil svare "Hva så? Vi kan ikke bruke Bibelen som en håndbok i hvordan drive menighet i dagens samfunn, år 2024!".

Mitt svar: Dersom vi ikke bruker Bibelen som "håndbok", vil menigheten dø ut. Våre vakre kirkebygninger står i stadig større grad tomme, eller brukes til perifere arrangementer med tanke på sitt opprinnelige formål. Konserter, for eksempel.

Men de troende forventer noe mer og noe annet. Kirken innfrir ikke de forventninger den selv skaper. Hvilke forventninger? Forventninger om FELLESSKAP. Den institusjonelle kirken er dårlig på å "levere" fellesskap.

Hva er løsningen? Du har gjettet det!

Men er husmenighet den store sukessfaktoren slik mange vil ha det til? Inntrykket er at husmenigheter har en relativt kort levetid?

Dette må vi se nærmere på.

2/ Den institusjonelle menigheten

1/ Hvorfor husmenighet?

Hvorfor husmenighet?

Det korte svaret er at Bibelen handler om husmenigheter, og ingen andre slags menigheter.

Hva bygger opp under den påstanden?

Enda et kort svar: Diskontinuiteten.

Det finnes en åpenbar diskontinuitet mellom Bibelens, det vil si apostlenes, beskrivelse av menigheten og slik kirken ble praktisert av de oldkirkelige kirkefedrene etter at apostlene hadde avsluttet sin tjeneste.

Eller sagt på en mer kompakt måte: Det finnes en diskontinuitet mellom urkirken og oldkirken.

Vi er alle kjent med oldkirkens menighetsliv, nettopp fordi alle menigheter praktiserer det på samme måte den dag i dag. Hva kjennetegner oldkirkens menighetsliv?

Jo, både oldkirkens og dagens menigheter er institusjonelle. Urkirken var ikke institusjonell, den hadde ikke de elementer som kreves for å være institusjonell.

Skal vi tygge litt på den påstanden? Jeg kommer tilbake med mer ...

1/ Hvorfor husmenighet?

Kirken - posten slettet foreløpig.

En menighet uten kirke, er det en ordentlig menighet?

...

Jeg har valgt å slette denne posten. Jeg regner med at jeg kommer tilbake til temaet igjen. I mellomtiden starter jeg på et annet prosjekt, i posten som kommer etter denne.

Kirken - posten slettet foreløpig.

Corona-gudstjenester med nærhet

Corona-viruset har representert store utfordringer for mange menigheter. Så store at mange har ikke hatt gudstjeneste på flere måneder - en situasjon som mangler historisk sidestykke.

På et stadium så det ut til at en «quick fix» var digitalisering. Det vil si videosendte gudstjenester via internett. En løsning som viste seg både enkel og billig å sette ut i livet med de muligheter dagens teknologi gir og den kompetanse de yngre generasjoner besitter.

Men begeistringen over digitaliseringen falmet ganske raskt. Å sitte mer eller mindre ensom med sin PC og høre på en preken, var ikke hva folk forventet av menighetslivet.

I dette problemet som i så mange andre ligger kanskje løsningen i «det enkle». Som i «det enkle er ofte det beste»: Nemlig våre hjem.

Mange menigheter har etablert cellegrupper/småfellesskap/husgrupper, etc. Kjært barn har mange navn. Disse gruppene er som regel ikke større enn at de ikke rammes av Corona-restriksjonene. Ordinært bruker man å samles én gang i måneden. 

Men hvorfor ikke øke møtefrekvensen for disse gruppene i folks hjem til hver uke? Og hvorfor ikke legge disse samlingene til vanlig gudstjenestetid? Og hvorfor ikke etablere et samspill mellom disse samlingene og den digitale løsningen?

Hvorfor er dette så fremmed, når våre forbilder i Det nye testamente ikke hadde annen løsning enn å bruke sine hjem for samlinger? Og som vi vet, menighetene blomstret under disse enkle forhold.

For de som finner løsningen attraktiv, er jeg sikker på at både fantasi og forsiktighet i forhold til smitte og opplegg, vil kunne gi mange en helt ny og positiv opplevelse av gudstjenesten. Ut fra min personlige erfaring med kirkelige samlinger i mindre grupper, vil jeg anbefale at man i denne form for gudstjeneste legger vekt på dialog framfor monolog.

Og kanskje noen vil finne det ønskelig å spise middag sammen etter gudstjenesten? Og kanskje en frisk friluftsaktivitet deretter? Mulighetene for en fornyelse av gudstjenesteliv, felleskap og vennskap er ubegrensede!

Lykke til med å bruke Corona-utfordringene til å skape gudstjenester i en ny dimensjon!

(Denne posten ble publisert i Korsets Seier og på Verdidebatt høsten 2020).

Corona-gudstjenester med nærhet

Vedlikehold

For første gang på en stund har jeg gått igjennom listen med verdier i høyrespalten, og det med en viss spenninbg: Er disse verdiene fortsatt aktuelle for meg?

Jeg finner det å nærme seg Bibelen på jakt etter "verdier", som både nyttig og spennende. Skriften er full av "progressive" idéer, som venter på å bli realisert i de kristne fellesskapene. 

Reformasjonen er ikke slutt. Bibelen har fortsatt et gigantisk, reformatorisk potensiale. 

Jeg har valgt å sette mine verdier opp i en slags tese/antitese struktur. Det kan virke polemisk, men jeg innbiller meg at det også bidrar til å definere mine verdier skarpere.

Resultatet av min evaluering, er at listen er blitt noe kortere. Jeg vil komme tilbake med forsøk på en begrunnelse for de "nye" verdiene.

Det er spennende å lese Bibelen med tanke på å definere bibelske verdier!

Vedlikehold

Evangelisering - i en tid som denne

Sjelevinner var et sentralt begrep i min ungdoms pinsemenighet. Å være en sjelevinner var på mange måter hensikten med å være en kristen. Derfor var det også mange aktiviteter som hadde det som formål:

- Friluftsmøter (med mikrofon, høyttaler og 50 meter avstand til tilhørerne)

- Husbesøk (slik Jehovas vitner fortsatt gjør)

- Gå på gata med traktater (er det noen som vet hva traktater er?)

- Gå på gata og «vitne»

I våre dager gjør man det på andre måter, eksempelvis:

- Tilby gratis vafler og kaffe sent på kvelden/på natta

- Be for folk på gata (uansett hvilke behov de måtte ha)

Å fortelle om sin tro til sine nærmeste, det vil si familiemedlemmer, skolevenner, arbeidskamerater, etc. er en tidløs aktivitet som jevnt og trutt gir resultater.

Men det er mye som tyder på at kristendommen er på vikende front i vårt land. Slik jeg ser det, er det flere typer statistikk som er interessant her:

- Antallet som har en kristen tro

- Antallet som er aktiv i et kristent fellesskap

- Antallet som tar avstand fra kristen tro

Den siste typen vil jeg komme tilbake til i en annen post.

Mitt anslag, basert på interesse for temaet over mange år, er at ca. 5 % nordmenn deltar aktivt i et kristent fellesskap og er jevnlige gudstjenestedeltagere. Det tilsvarer 250.000 av befolkningen. Antageligvis er dette litt for optimistisk.

Dette skal sammenlignes med undersøkelser som viser at ca. 20 % nordmenn har en kristen tro, altså 1 mill. mennesker.

Så kommer et opplagt spørsmål: Hvorfor klarer ikke kristne menigheter å fange opp de som tror?

Mitt svar på dette, er at kristne menigheter er ekskluderende. De er ikke i tilstrekkelig grad inkluderende.

Fordi det handler blant annet om vennskap. Her er de kristne ofte sosialt «mettede». Man har ikke «sosial kapasitet» til å inkludere flere.

I tillegg til mine i prinsippet ukentlige husmenighetsaktiviteter, er min kone og jeg deltagere i cellegrupper og vennegrupper med kristne deltagere, som samles én gang i måneden eller sjeldnere. Mens vår husmenighet er uttalt åpen for nye deltagere, er det et ikke-tema i de øvrige gruppene vi deltar i. I stedet velger man å nyte tryggheten i en gruppe hvor alle kjenner alle. Å inkludere nye vil medføre «stress» som ingen i praksis ønsker.

Hvorfor har ikke kristne en inkluderende mentalitet?

Tradisjonelt har veien inn i menighetsfellesskapet vært gjennom samlingene i kirken. Der er alle velkommen, som det står i annonsene. Men hvorfor ikke bruke husgruppene som en inngangsdør til menighetene?

Jeg tror at det kommer av en grunnleggende skepsis som Kirken har hatt helt siden oldkirken forbød husmenighetene. Den sentrale kirkemakten har alltid hatt mistro til hva folk finner på når de samles i grupper. Man er redd for å miste kontrollen. Derfor, det som foregår i husgruppene, skjer på sparebluss.

Det er 750.000 nordmenn som er troende og uten menighetsfellesskap. Menighetene burde henvende seg til dem. Samtidig som man må innse at tersklene inn til kirkene for mange er altfor høye. 

Så da blir spørsmålet, hvordan senke tersklene?

Hva med å gi husgruppene i oppdrag å vokse? Første forutsetning da måtte være og gi dem frihet til å øke sin aktivitet. Jeg tror for eksempel at det ikke holder å samles kun én gang i måneden eller sjeldnere om man vil utvikle bærekraftige fellesskap. Dersom noen skulle ønske å samles én gang i uken, vil det kunne ha som konsekvens at oppslutningen om de sentrale aktivitetene vil bli mindre. 

Men kan det ikke være verdt det?

Set my people free!

Evangelisering - i en tid som denne