Viser innlegg med etiketten ikke-hierarki. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten ikke-hierarki. Vis alle innlegg

lørdag, februar 07, 2009

Hummerens død

Jeg har aldri kokt hummer, men har latt meg fortelle at det ikke er nødvendig å drepe dyret først. Det er helt smertefritt for hummeren å bli lagt i kaldt vann som så kokes. Hummerens kroppsfunksjoner svekkes suksessivt og smertefritt etterhvert som temperaturen øker.

Jeg ble minnet på dette fenomenet når jeg i dag leste følgende formulering av redaktør Anne Gustavsen i KS: "At Lederrådet ... bare ba om vedtak på å gå inn i en prøveperiode med de nye endringene, skapte en trygghet som resulterte i et nærmest "overmodent" ja."

Det omtalte vedtaket gjaldt Predikantkonferansens behandling av dokumentet STIP - Struktur og Tilsyn i Pinsebevegelsen. Dette temaet har vært gjenstand for debatt så lenge Pinsebevegelsen har eksistert. Det første store skismaet kom allerede i 1916, da T. B. Barratt ville ordne menighetene på "bibelsk" vis, med eldsteråd. Høvdingen Erik Andersen Nordquellle protesterte sterkt, og ville ikke vite av noe menneskelig råd i menighetene. Og dermed fikk vi en splittelse som resulterte i De Frie Venner og Pinsevennene.

Men Barratt satte en grense ved menigheten. All form for organisering over menighetene var ubibelsk og dermed utelukket. Og slik har Pinsebevegelsen, under tvil og debatt, praktisert dette fram til våre dager.

Men nå er den æraen over, og Pinsebevegelsen etablerer seg i disse dager med et overgripende nasjonalt hierarki. Dersom Barratt denne uken roterte i sin grav, så mener jeg han kan takke seg selv. Ved å gjøre Pinsebevegelsen "prestestyrt" gjennom Predikantkonferansen, gjorde han den samme historiske feilen som mange vekkelser før ham, inklusive det som skjedde i generasjonen etter apostlene i oldtiden, ved Ignatius av Antiokia i år 110 e. Kr. Resultatet av Ignatius´ lære, er det katolske hierarkiet som lever den dag i dag. Har man først etablert et hierarki, så lar det seg aldri fjerne.

Jeg har tidligere kommentert KS´ nedlatende omtale av anderledes tenkende innen bevegelsen. KS har alltid vært organet for det til enhver tid regjerende "partiet", og ser det ikke som sin oppgave å fremme en levende debatt. Denne gangen ga redaktøren oss dette gullkornet: Det er en kjent sak at jo eldre man blir, desto mer skeptisk blir man overfor forandringer.

De eldre og skeptiske som KS referer til, er predikanter som vil verne om Pinsebevegelsens opprinnelige organiske natur. Hvor dyptgripende de endringer som Pinsebevegelsen nå gjennomfører er, gir et forslag av min gode venn Egil Svartdahl, fremmet med retorisk treffsikkerhet, et godt innblikk i: Ansvaret for Sommerfestivalen på Hedmarktoppen bør være hos Pinsebevegelsens lederskap, ikke lærerkollegiet på Hedmarktoppen.

Hedmarktoppen er et av Pinsebevegelsens fellestiltak. Et fellestiltak er definert som et tiltak med lokal forankring og et nasjonalt representativt styre, det vil si et representantskap med delegater fra alle pinsemenigheter. Hedmarktoppen er således kontrollert av en generalforsamling med én delegat fra hver menighet. Generalforsamlingen velger så styre eller forstanderskap. Forstanderskapet på Hedmarktoppen utser så underutvalg, som for eksempel Stevneutvalget. Det er altså ikke slik som Egil Svardahl sier lærerkollegiet som har ansvaret for Sommerfestivalen, men en forsamling som representerer alle pinsemenigheter.

Nå har Stevneutvalget brukt sitt mandat til å ta noen kontroversielle grep med hensyn til datoer for den tradisjonsrike Sommerfestivalen. Dette vil Egil Svartdahl heretter skal styres fra toppen av det nye pinsehierarkiet.

Fordelen med den gamle og nå forlatte ordningen var nettopp at den tillott en organisk og ubyråkratisk vekst i Pinsebevegelsen. Her er Evangeliesentrene et godt eksempel. Evangeliesentrene er oppstått og styrt som et tradisjonelt fellestiltak, det vil si et lokalt initiativ med en nasjonal, representativ styring. Det har blant annet resultert i at Pinsebevegelsen har fått to konkurrerende sommerstevner, begge kontrollert av hvert sitt representantskap. Dette organiske og ustrukturerte prinsippet har vært Pinsebevegelsens varemerke og noe som har bidratt til dens riktignok noe viltre vitalitet.

Når det nye pinsehierarkiet er vel etablert, kan vi da vente oss også et oppgjør om Evangeliesenterets konkurerende sommerstevne?

Prøveordningen som KS lovpriser, burde kunne gi hummeren, i dette tilfellet Pinsebevegelsen, en smertefri død. Tilbake har vi et hierarki, et maktinstrument, blant annet for å skape orden i rekkene, eksemplifisert ved Egil Svartdahls forslag. Derfor var det også symptomatisk at Lederrådets første offentlige utrykning i fjor sommer gjaldt å sette den alltid i utakt marsjerende Jan Åge Torp på plass da han ytret seg med sin sedvanlige politiske ukorrekthet om temaet barneoppdragelse. At Jan Åge Torp uttrykker seg kontroversielt, er det ingen splittelseskraft i. Men et nasjonalt Lederråd som fra tid til annen vil handle og uttale seg kontroversielt, er langt mer risikofylt i så henseende. Mange tror at hierarki er et samlende prinsipp. Kirkelandskapet verden over med sine tusenvis av små og store hierarkiske kirkesamfunn, er et bevis på det motsatte.

De eldre pinsevennene som ikke vil ha forandring forstår én ting: I de hierarkiske kirkesamfunnene er Ånden erstattet med hierarkiet. De gamle blant dere skal ha drømmer, sier Guds Ord, og drømmen om organisk kristendom ledet av Ånden, har vært levende blant kristne til alle tider.

Hvorfor engasjerer jeg meg i dette? Det er desverre ikke fordi jeg tror utviklingen innen Pinsebevegelsen er mulig å snu. Et svar kan være at jeg etter 40 års tjeneste innen Pinsebevegelsen opplever at jeg har en del aksjer der.

Men mest av alt er det fordi jeg deler den opprinnelige drømmen om et organisk, ikke-hierarkisk menighetsliv. Og fordi jeg vil oppfordre pinsevenner i alle kirkesamfunn til å ta ut sin rett til å leve ut et slikt menighetsliv.


Share/Save/Bookmark

onsdag, januar 21, 2009

Icke-hierarki!

stefan_sward_k.jpg


Stefan Swärd
Foto: Världen idag

Stefan Swärd er styreformann i Evangeliska Frikyrkan (tidligere Örebromissionen), og er en ivrig blogger som ikke er redd for å ta opp kontroversielle spørsmål. Blogging handler for ham om ikke-hierarkiske verdier.

Jeg har vel hatt den oppfatningen at ikke-hierarki er et begrep spesielt interessant for et ytterst lite kristent miljø, - det som jeg selv tilhører. Derfor kvakk jeg til, da jeg på bloggen til styreformannen for Evangeliska Frikyrkan (EFK, tidligere Örebromissionen), Stefan Swärd, så at han brukte begrepet icke-hierarki i en progressiv sammenheng:

Sedan tror jag att våra etablerade samfund behöver nya former av ledarskap för att kunna överleva inför framtiden. Unga människor idag är mycket ointresserade av våra etablerade samfund och de formella sidorna av vår verksamhet. Med mitt bloggande försöker jag visa en modell för kristet ledarskap som är personligt, genomskinligt, lättåtkomligt, tillgängligt för att svara på frågor och diskutera med, men som samtidigt kan vara tydligt, stå för bestämda uppfattningar, och också våga framföra övertygelser och klara budskap. Så vill jag fungera som kristen ledare. Och jag tycker att bloggen är ett av flera bra verktyg för detta. Vi måste komma bort från det strikta hierarkiska tänkandet, där man tänker i banor av samfundshierarkier. I en icke-hierarkisk modell kan jag ställa kritiska frågor till vad någon EFK-are har sagt utan att det uppfattas som att makten talar eller att jag tar någon annan i örat. Och en annan EFK-are kan framföra synpunkter direkt till mig på min blogg över saker jag har sagt eller skrivit.

Han kommenterer også forskjellen mellom menighet og foretak slik: Så vi ska nog inte snegla mot företagsvärlden om vi ska hitta bra modeller för kommunikationen i ett modernt kristet samfund.

Hvor langt Stefan Swärd er villig å gå i sin icke-hierarkiska tenkning er ikke godt å si. Men jeg gleder meg til den dagen man i tillegg til ikke-hierarki også våger å si ikke-institusjonell om kristne menigheter!

Dermed ble jeg interessert i hvor mye man snakket om icke-hierarki i Sverige, og googlet begrepet. Totalt var det noen hundre forekomster, de aller fleste innen matematikk og data. Men jeg fant to interessante referanser:

Hjemmesiden til Svenska Kyrkans Handbok sier dette: Nu har församlingarna återupptäckt fornkyrkans större delaktighet och samtidens karaktär av delat ansvar. En icke-hierarkisk gudstjänst håller steg på steg att växa fram (hierarkisk betyder faktiskt ”den främste prästen”).

Wow! Jeg tipper at de med fornkyrkan mener urkirken i Det nye Testamente. Forståelsen av urkirken som ikke-hierarkisk og ikke-institusjonell deles som kjent av stadig flere.

Så fant jeg dette i svenske Wikipedia på termen Pentekostalism, som er et annet ord for Pingströrelsen eller Pinsebevegelsen:

Icke-hierarkisk ämbetssyn. Vem som helst, som har en församlings förtroende, kan predika och leda gudstjänster - det behöver inte vara vigda präster.

Hvorfor krangler jeg da med pinsepastorer om hierarki? Jo, fordi Pinsebevegelsen i stor grad har forlatt disse verdiene. Det er i det hele tatt et mysterium hvorfor pinsekarismatiske sammenhenger definerer seg mer og mer hierarkisk, jfr. Ulf Ekmans Livets Ord. Dette er jo verdier som står i direkte motsetning til idéen om Guds Ånd utøst over alle kristne. Hierarki er destruktivt i forhold til alle vekkelses- og pinsekristne verdier.

Sjekk også den svenske bloggeren Jonas Lundstrøms artikkel Radikalreformationen och hierarkierna.

Da jeg googlet den norske varianten ikke-hierarki, fant jeg ikke så mye, men i alle fall dette utsagnet om baptismens verdier, ført i pennen av Åge Schancke:

Vekt på menighetsdemokratiet har vært helt sentralt som følge av ”Det almenne prestedømme”, altså en ikke-hierarkisk tenkning om menigheten.

Min overbevisning er at ikke-hierarkiske verdier vil få stadig større oppmerksomhet!


Share/Save/Bookmark

lørdag, januar 17, 2009

Husmenigheten: Krumkakene

Lesere av bloggen er kjent med at jeg ivrer for ikke-hierarkiske husmenigheter, framfor tradisjonelle, hierarkiske menigheter i kirkebygninger. I det siste har jeg vært med på å starte en ny husmenighet blant metadonbrukere. (Det vil si, vi starter med metadonbrukere, og så er hvem som helst velkommen å slutte seg til oss.)

Til vår siste samling, sendte min kone med meg en boks med krumkaker. Jeg visste at "Einar", som vi skulle ha samlingen hos, ville bli glad for dette. - Du vil ikke tro det jeg nå sier, sa han. Men rett før du kom, var jeg en tur på butikken for å kjøpe nettopp krumkaker. Men de kostet 47 kroner, og det hadde jeg ikke råd til.

"Einar" har en skrøpelig økonomi på grunn av sin fortid. Han tilhører vårt lands fattige. Han gledet seg stort over krumkakene, også fordi han gjennom dem opplevde en tydelig hilsen fra Herren.

Samlingene i våre husmenigheter handler om "Jesus Kristus og ham korsfestet", gjennom Skriftlesning, bønn og samtale. Men det handler også om omsorg for hverandre og andre som er i en vanskelig livssituasjon. Og da kan en boks med krumkaker være en del av vår "åndelige gudstjeneste". Og et vitnesbyrd om at vi er sett av Gud.


Share/Save/Bookmark

søndag, august 24, 2008

Lakeland og Azusa Street. Åndsutgytelse med og uten hierarki

Vekkelsen i Lakeland har kollapset.

Debatten både mens den pågikk og nå i etterkant fikk meg til å sjekke litt nøyere hva som skjedde i Azusa Street, pinsevekkelsens vugge. (Se forrige post).

Selv om jeg mener å kunne påvise en viss likhet når det gjelder manifestasjonene i Azusa Street og Lakeland, finnes det likevel en forskjell som jeg legger stor vekt på.

Forskjellen ligger i den rollen predikanten Todd Bentley spilte. Den rollen Todd Bentley spiller i Lakeland, finner vi ikke igjen i Azusa Street. Mens Lakeland i stor grad var Todd Bentley, finner vi ingen tilsvarende forgrunnsfigur i Azusa Street.

Tvert i mot, Azusa Street-miljøet la vekt på det motsatte, nemlig at det ikke skulle være noen leder som sto alene i rampelyset. Den rollen som Guds redskap i Azusa Street, den enøyde afroamerikaneren William Seymour spilte, kan etter min mening ikke sammenlignes med Todd Bentleys, dersom vi skal tro rapporten jeg gjengir i forrige post.

Dessuten, den eneste memoaren fra personer som tilhørte miljøet i Azusa Street, nemlig Frank Bartleman, har en bemerkelsesverdig vektlegging på de ikke-hierarkiske verdiene som preget denne åndsutgydelsen:

Brother [William J.] Seymour was recognized as the nominal leader in charge. But we had no pope or hierarchy. We were "brethren." We had no human program. The Lord Himself was leading. We had no priest class, nor priest craft. These things have come in later, with the apostatizing of the movement. We did not even have a platform or pulpit in the beginning. All were on a level. The ministers were servants, according to the true meaning of the word. We did not honor men for their advantage, in means or education, but rather for their God-given "gifts." He set the members in the "Body".

...

We were delivered right there from ecclesiastical hierarchism and abuse.

Presteskapet har kommet inn i pinsevekkelsen senere gjennom et frafall, er Frank Bartlemans klare dom.

Åndsgytelse og ikke-hierarki hører sammen. Ånden utgytes over alle troende, ikke bare over et særskilt lederskap. Paulus advarer mot å gradere gavene. Vi er alle bare søsken som er satt til å tjene hverandre.

Derfor venter jeg på en fornyelse av grunnverdiene i de kristne fellesskapene. Intet mindre enn et paradigmeskifte. De første pinsevennene i Azusa Street hadde grepet dette.

Det har blitt diskuttert på den svenske bloggen Aletheia en påstand om at det var den katolske paven Leo XIII som ba fram pinsevekkelsen ved forrige århundreskifte. Dersom så er tilfellet, at paven ba om en åndsgytelse, synes jeg Gud ga ham et godt svar da han sendte den anti-hierarkiske Azusa Street-vekkelsen.

Men det var ikke bare paven som bad. Forløperen til pinsevekkelsen, den internasjonale hellighetsvekkelsen fra 1880 og framover, hadde dette mottoet: Herre send vekkelse, og begynn med meg! Wllliam Seymour var en del av den vekkelsen.

Jeg er glad for å kunne identifisere meg med Azusa Street og vil slutte meg til alle kristne som ber om åndsutgytelse!


Share/Save/Bookmark

mandag, mai 05, 2008

Svermeren

Her om dagen fikk jeg følgende attest av en pastor i en kommentarutveksling på nettet: Are Karlsen gir seg svermeriet i vold ...

Med tanke på alle de som opp gjennom kirkehistorien har blitt kalt svermere, så tar jeg det som en ære. Men det ble fulgt opp av en påstand som jeg tok litt tyngre: ... og frikobler seg fra Det nye testamentes tydelige undervisning om den struktur og orden Gud har gitt sin Kirke på jord.

Dermed gav pastoren uttrykk for noe som jeg er redd flere tenker: At "maset" om ikke-hierarki er noen fikse idéer som har lite med Bibel og kristendom å gjøre.

Mitt syn er at ikke-hierarki er så tydelig i Skriften, at dersom man ikke ser dette, så er det fordi kirkehistorien og tradisjonen forsyner oss med gale forestillinger om hva Bibelen lærer.

Sjur Jansen har påvist at den eneste holdbare måten å forstå Bibelens ordninger på, er ikke-hierarkisk. Dersom man forsøker å forstå Bibelen hierarkisk, så støter man på et vilniss av selvmotsigelser.

Men man behøver ikke bare være en vanlig bibelleser som Sjur for å forstå dette. Man kan også være en forsker. Professor ved Misjonshøgskolen, Ove Conrad Hanssen, sier i boken "Felles Adgang" på side 77:

Vi har sett at hyrdebegrepet brukes som en betegnelse på personer som andre steder kalles eldste og tilsynsmenn. Det ligger også nær å anta at det korresponderer med uttrykk som forstandere i Rom 12.8, 1 Tess. 5,12 veiledere. Vi ser altså at det i nytestamentlig tid ikke var ukrystallisert noen felles teknisk term for det som vi i dag kaller kirkens embete. Snarere virker som om det åndelige lederskap i lokalmenighetene er blitt utøvet av en gruppe eller et collegium. Heller ikke i de såkalte pastoralbrevene (1 og 2 Tim, Titus) synes det å foreligge noen hierarkisk ledelse.

Professor Ove Conrad Hanssen står selvfølgelig ikke alene om sitt syn. Faktisk så tror jeg hans syn er ganske ukontroversiet blant bibelforskere. Robert Banks ved Fuller Seminary hevder det samme. Det gjør også min venn dr. theol. Per-Axel Sverker.

Det underlige er at den protestantiske kristenheten, inklusive frikirkene, stadig øker sin hierarkisering. Den store interessen for den førreformatoriske oldkirken og dens ordninger er ett av tegnene på dette. Vektlegging på pastorens autoritet er ett annet. Disse strømningene møter ingen eller svake motforestillinger. Både den katolske kirke og vår egen statskirkes geistlige hierarkier sees mer og mer på som selvfølgelige normer.

Dermed er vi i ferd med å tape territorium vi som kristne erobret i forbindelse med reformasjonen.

Svermer eller ikke, det som er viktig for meg er å ha et solid bibelteologisk fundament. Derfor er det godt å ha konservative teologer med på laget når vi forsøker å påpeke det åpenbare, nemlig at biskopen ikke har klær, for å låne et bilde fra et kjent eventyr. Heller ikke pastoren, presten, prosten, kardinalen eller paven har klær, det vil si en bibelsk begrunnelse for sin hierarkiske plassering.


Share/Save/Bookmark

søndag, april 27, 2008

Join the Revolution! (Oppdatert)

IMG_1352-1.JPG
Dag Selander
Foto: Are Karlsen

Jeg møtte Dag Selander, prest i Svenska Kyrkan, på en pizzarestaurant utenfor Jønkøping og fikk blant annet høre om de autonome (selvstendige) husmenighetene som han startet på den svenske vestkysten på 70 og 80-tallet.

Visjonen om ikke-hierarkiske menigheter framstår fortsatt for meg som halsbrekkende revolusjonært. Så revolusjonært som jeg tror Gud har ment at hans menighet skal være og som urkirken var.

Derfor har det også vært like overraskende og sjokkerende gledelig hver gang jeg har møtt et menneske som har delt min visjon.

Den første store oppturen var når jeg for noen år siden oppsøkte min gamle lærer ved Örebro Teologiska Seminarium, dr. theol. Per-Axel Sverker, og oppdaget at han hadde den samme visjonen. Selv om det burde ikke overrasket meg hadde jeg husket bedre viktige deler av hans undervisning. (Det var faktisk litt flaut).

Så møtte jeg igjen min "gamle" kollega fra Filadelfia (Oslo), Sjur Jansen. Det viste seg at han også hadde samme visjon. Så kom husmenighetsveteranen Tore Lende med sin erfaring og sine kunnskaper.

Så vil jeg nevne Turid og Anny på Gjøvik som ga meg bekreftelse og betydde mye for meg i en gitt fase. I tillegg til Bent, Ivar, Ragnhild, Geir og andre som har deltatt i verdifulle samtaler i bloggemiljøet vårt. Og for ikke lenge siden Dag Åsbjørn Johansen og menigheten i hans og Mariannes hus.

Den siste store oppturen var når jeg denne uken i Jønkøping møtte den pensjonerte presten i Svenska Kyrkan, Dag Selander.

Dag sa dette da jeg traff han: - Å lese deres (Sjurs og min) blogger ga meg en bekreftelse på mine egne erfaringer og min egen teologi. Jeg ble grepet av den karismatiske vekkelsen på 70- og 80-tallet og startet flere autonome (selvstendige) husmenigheter på den svenske vestkysten og måtte tåle mye kritikk for det.

Videre sa han: - Jeg synes ordet ikke-hierarki er flott. Det er beskrivende for det kristne fellesskapet.

Dags blogg finner du her!

Ikke-hierarkisk menighetsliv er ikke bare revolusjonerende i teorien. Det oppleves også revolusjonerende for oss som får lov å være en del av det. Vitnesbyrd om det hører vi ofte i vår egen husmenighet.

Men OBS! Ikke-hierarkisk menighetsliv handler ikke først og fremst om organisasjonsmodell. Det handler om verdier (se min verdiliste i høyrespalten).

Join the Revolution!

(Join the Revolution har jeg lånt av bloggeren Jonas Lundstrøm som skriver om ikke-hierarkisk menighetsliv blant annet i denne posten).


Share/Save/Bookmark

mandag, april 07, 2008

1000 ikke-hierarkiske husmenigheter i Norge

Det var min visjon. Min idé. Tanken var en del av meg selv. Å starte ikke-hierarkisk husmenighet i Sandefjord.

Etter tre år er den blitt et selvstendig fellesskap som fungerer godt uten min tilstedeværelse. Gud har sendt sine gaver. Han har sendt mennesker med nettopp de tjenestegaver husmenigheten behøver for å vokse og utvikle seg.

Det oppleves nærmest som en slags fødsel at det som var en del av meg, nå i stedet er blitt noe jeg er en del av. Det var en aning forvirrende å registrere det. Dersom jeg legger fram et forslag i husmenigheten, blir det vurdert, samtalt over, og konklusjonen kan gjerne bli et kompromiss.

Men det er ikke slik at Herren bare strør sand på våre visjoner. Husmenigheten i Sandefjord var aldri min visjon, idé eller tanke. Den var hans helt fra starten av. Og selvfølgelig har ikke jeg født noen menighet. Den er født av Ånden, og er en del av Jesu´ menighet som omfatter alle kristne.

Mitt håp er kun å få nåde til å være en tjener for menighetens Herre.

Vår husmenighet er et faktum. Og vi har en liten gruppe ikke-hierarkiske husmenigheter i Norge. Det har gått 3 år.

Skal vi be Herren om 1000 ikke-hierarkiske husmenigheter i Norge?

Finnes det fødselshjelpere?


Share/Save/Bookmark

søndag, februar 03, 2008

Det finnes to typer menigheter ...

Det er er mulig begreper som foretakskirke og ikke-hierarki har uttømt sin provokatoriske kraft. Men slik var det ikke for ett år siden. I et søk oppdaget jeg tilfeldigvis her om dagen at jeg ble kritisert på lederplass i avisen Dagen 28. oktober 2006, ifølge en post på bloggen til Bjørn O Hansen samme dag. Å havne på lederplass i et riksdekkende papirmedium kan ikke gå upåaktet hen, selv om det nå er over ett år siden. Dette skrev Dagen i følge Bjørn O Hansen:

I Dagen i går hevda Are Karlsen: 'Det finnes to typer menigheter. Foretakskirken og husmenigheter. Foretakskirken kan du lese om i kirkehistorien. Husmenigheter kan du lese om i Bibelen.' Det er både ei respektlaus og ei meiningslaus utsegn.

Dagen siterer fra en kort og poengtert bloggpost fra 28. november 2005, som jeg velger å gjengi:

Det finnes to typer menigheter. Foretakskirker og husmenigheter. Foretakskirker kan du lese om i kirkehistorien. Husmenigheter kan du lese om i Bibelen.

Det finnes to typer husmenigheter. Hierarkiske og ikke-hierarkiske. Hierarkiske husmenigheter kan du lese om i kirkehistorien. Ikke-hierarkiske kan du lese om i Bibelen.

Hierarkiske menigheter er basert på lederskap. Ikke-hierarkiske er basert på tjenerskap. Lederskap kan du lese om i kirkehistorien. Tjenerskap kan du lese om i Bibelen.

For å si det enkelt.

Etter at jeg skrev denne teksten for over to år siden, har jeg lært mye gjennom debatter, samtaler og lesning. Men jeg synes fortsatt denne teksten er god. Dagen kaller den respektlaus og meiningslaus.

Jeg er klar over at foretakskirke ikke tilsvarer selvforståelsen til mange kirkelige ledere. Men statskirkelige instanser omtaler kirken som en tjenesteproduserende organisasjon. Og Åge Åleskjær formaner Gunnar Jeppestøl når han blir kritisert for sin måte å lede menighet på og minner han om at menighet også er en bedrift. Også frikirkene er blitt institusjoner bemannet av profesjonelle utøvere som primært leverer religiøse tjenester i form av gudstjenester, prekener, undervisning, vielser, begravelser, og så videre. Å kalle denne type menigheter for foretakskirke er ikke respektløst, men presist.

Dagen står selv i en tradisjon som har kalt den katolske kirken for den store skjøgen og paven for antikrist. Men kanskje min analyse blir for nærgående?

Det var forresten denne posten som førte til Tore Lendes aller første kommentar på denne bloggen og som gjorde at jeg kom i kontakt med ham. Den lød slik:

Dette var en spennende refleksjon og fin måte å få sagt viktige ting på.

Har skrevet om det samme på en annen måte www.lende.no/lederskap
www.lende.no/gitt


Share/Save/Bookmark

fredag, november 09, 2007

Kan det komme noe godt fra Nasaret?

Ivar Kvistum har advart meg mot å definere mitt standpunkt, mine verdier, visjoner, mål, som en negasjon. Vi har snakket mye om ikke-hierarki her på bloggen, for ikke å si anti-hierarki.

Ivar har rett. Jeg ønsker ikke å stå for noe som primært er anti. Hva jeg ønsker er å følge Kristus i å forkynne evangeliet for fattige. Men flere tiårs engasjement i menighet, har fått meg til å innse at våre hierarkiske foretakskirker er et dårlig verktøy for akkurat det. Ved å henvende meg til Bibelen, har jeg funnet et forbilde i de bibelske, ikke-hierarkiske husmenighetene.

Derfor kan jeg ikke skjule min store glede når jeg møter troende som deler mine erfaringer og synspunkter. Og særlig om det er mennesker i vår egen del av verden.

Stor var min overraskelse her om dagen, da jeg snublet over bloggen Catholic Renewal, skrevet av Charlotte Therese. Undertittelen på bloggen er "Se, jeg gjør allting nytt ...". Charlotte hadde en post som inspirerte meg til å legge inn en kommentar, Håller frikyrkorna på att katoliceras?

Hør bare hva Charlotte sier om hierarkier, hun som kommer fra en kirke som åpent hevder hierarkiets nødvendighet og begrunnelse. Jeg gjør noen klipp:

Nej - back to basics! Längre tillbaka - ja!

...

Fast egentligen gillar jag inte alls hierarkiseringen.

Vad jag önskar att kyrkan kunde fungera på ett helt annat sätt...

Hun fortsetter å utdype sine tanker om dette, og sier dette bedre enn jeg noensinne har klart å formulere det:

Det följande är kanske lite kontroversiellt, men tanken kom till mig nu, så jag lyfter fram den och ser vad ni säger:

De som idag ses som "svaga" målgrupper som man inriktar massor av kyrkliga hjälpinsatser på (hemlösa, flyktingar etc) borde istället för att göras beroende av denna hjälp involveras aktivt - tas på allvar. De behöver få just sina gåvor sedda, lära sig ta ansvar. Då skulle de växa, få ett nytt självförtroende, och samtidigt göra en omistlig insats för helheten.

Ja - jag tror att en icke-hierarkisk kristen rörelse som bygger på allas delaktighet på lika villkor fungerar - och skulle gärna vilja vara del också av ett sådant sammanhang.

Halleluja! - sier jeg.

Og så blander teologen Jonas Lundstrøm seg inn i samtalen, og utbryter i en kommentar til noe jeg skrev på bloggen til Charlotte:

Are. Tillåt mig att utbrista i ett halleluja! Det är otroligt ovanligt att höra sånt här, men ack så befriande.

Enda en Jesus-revolusjonær!

Charlotte fortsetter:

Jag ser inte en hierarki i den första kristna tiden - utan ett gemensamt delande och tjänande. ... Jag tror på en helt annan struktur. Men jag känner inga i min närhet som tror som jag - så hur ska jag kunna starta upp något?

Kanskje det er flere enn vi aner som drømmer som Charlotte? Plutselig en dag, så bryter det fram ...

Samtalen går videre, til slutt er det over 100 kommentarer til denne posten. Charlotte igjen:

Anden leder inte kyrkan genom hierarkin i sig - utan mer genom det slag av konsensus som Are talar om. Hierarkin missbrukar i de flesta fall sin ställning. Därför har jag svårt att se det som något gott som är inspirerat av Gud.

OK - men det er altså en katolikk som taler! Samtalen bølger fram og tilbake, men jeg holder meg til hva Charlotte selv skriver:

Jag kan inte se att traditionen kan ställas upp som ett försvar av sånt i traditionen som inte är bra.

En del är "badvatten" som behöver hällas ut när det väl har blivit igenkänt som sådant. Också sånt man tidigare såg som en nödvändig del av "barnet".

Det är ju vad reformation är.

Hierarkiseringen räknar jag inte alls till en bra sak i traditionen. Det är den som har förstört kyrkan....

Jeg henter flere sitat fra Charlotte i den lange kommentar-tråden:

Jag vill få representera mig själv som med-lem i kyrkan. Och jag vill att andra ska representera sig själva - inte andra.

Och jag vill inte att någon enda ska utge sig för att representera Kristus.

Tillsammans är vi alla Kristi kropp.

Så tror jag att det var tänkt att vara.

Charlotte får begeistrede kommentarer fra de øvrige anti-hierarkister som er inne, og Charlotte forklarer:

Orden bara kom till mig - och allt var plötsligt kristallklart.

Jag har redan tidigare sett det så, men inte vetat hur jag ska formulera det, eller ens att jag kanske borde försöka formulera det.

Det är liksom en icke-fråga i katolska sammanhang - där något annat än en hierarkisk organisation kan vara svårt för många att tänka sig - eftersom det är så det har varit så länge. Frågan väcks knappast annat än i mötet med andra kristna som har en annan syn ...

Jonas, jag hoppas få höra många andra som säger detta en dag - jag har inte heller hört det från någon katolik hittills - men inte heller från någon protestant, vad jag kan minnas, förrän nu.

Så det vi skriver om här och nu bekräftar helt enkelt den tro jag redan har, och har haft hela tiden som jag har varit kristen.

Men det har sjunkit undan bland mycket annat och kom upp till ytan nu igen.

Herre, hva med en vekkelse nå?


Share/Save/Bookmark

torsdag, juni 28, 2007

Ikke-hierarki: På leting etter et språk

Urkirkens bekjennelse Jesus er Herre hadde en revolusjonær kraft som provoserte samtiden. I dag er det ingen som blir provosert og få forstår innholdet.

Jeg er redd Jesus er Herre er blitt en innholdsløs bekjennelse i en kristenhet med mange herrer. (I Vårt Land kunne vi lese for noen måneder siden overskriften "Kirkens overhode fyller 70 år" i anledning kong Haralds jubileum - bare som et apropos).

Årsaken til kristenhetens tilbakegang i vår del av verden finnes ikke i ytre faktorer, kun indre, etter min mening. Jesus er for lengst avsatt som Herre i Kirken, fordi den har fått mange andre herrer, blant annet i form av et illegitimt presteskap.

Derfor er bekjennelsen Jesus er Herre langt på vei tømt for sitt innhold, i likhet med flere andre sentrale bibelske utsagn.

Hvilket språk kan vi benytte for å beskrive kristendommens revolusjonære kraft idag? Her på bloggen (og på Bygge Mennesker-bloggen) har begrepet ikke-hierarki blitt benyttet for å beskrive Bibelens lære om det kristne fellesskapet. Ikke-hierarki er faktisk en variant av Jesus er Herre. Ikke-hierarki indikerer at det ikke er noe menneske på toppen av det kristne fellesskapet. Fordi den plassen tilhører Herren Jesus. Alle vi andre er bare tjenere som er kalt til å underordne oss hverandre i et liv under Jesu´ herredømme.

Uttrykket ikke-hierarki har allerede provosert enkelte. Ikke verden, men kristne. Det illustrerer at kampen for kirkens overlevelse i Europa foregår ikke utenfor Kirken. Den foregår i Kirken.

Men uttrykket ikke-hierarki sier samtidig kanskje noe om vår fattigdom? Vi har mistet mye av det rike og poetiske bibelske språket, og sitter igjen med uttrykk som den høyst prosaiske negasjonen ikke-hierarki.

Men det er bare en begynnelse. Jeg tror det vil utvikle seg et nytt språk.

Min bekjennelse er altså "ikke-hierarki". Som forklarer hva Jesus er Herre betyr på et språk som muligens er forståelig idag.

Finnes det en sterkere og mer revolusjonær omskriving av Jesus er Herre som ivaretar dets opprinnelige - om enn ikke hele - innhold?

Ikke-hierarki. Prosaisk og enkelt. Men revolusjonært når man begynner å praktisere det. Revolusjonært som Guds Rike er.


Share/Save/Bookmark