Den treenige Gud, underordning og verdensbildet

"Reimagining Church:
Pursuing the Dream
of Organic Christianity"
(Frank Viola)

Underordning er et begrep som stadig dukker opp i debatter på kristne nettsteder. Etter min mening er det et av våre mest sentrale etiske begreper. Store deler av vårt liv er definert ut fra hvem som er overordnet og hvem som er underordnet, - hierarki med andre ord. I vår del av verden, hvor egalitære idealer står sterkt (blant annet i lavkirkeligheten), er dette noe man ofte unngår å fokusere på. Men den som er så dum å utfordre tingenes orden enten det er i arbeids-, organisasjons- eller menighetslivet, vil snart oppdage hvem som bestemmer hvor skapet skal stå.

Den vestlige sivilisasjon er hierarkisk organisert. Slik har også kirken definert tilværelsen i overenstemmelse med den etablerte samfunnsorden. Fra gammelt av består det kirkelige verdensbildet av et hierarki med Gud Fader på toppen, så Kristus, Den hellige ånd, så keiseren - innsatt av Guds nåde, så biskopen (eller paven om du vil) og hele det kirkelige hierarkiet, så mannen, kvinnen og til slutt barna.

Dette er et verdensbilde som hvem som helst kan forstå og som skaper orden, trygghet og oversikt. Og enorme muligheter for maktmisbruk.

Reformasjonen på 1500-tallet startet en utvikling (eller var del av en utvikling?) som utfordret dette verdensbildet. Først forsvant Gud ut av bildet, så fikk den lille mann rettigheter, dernest ble mann og kvinne likestilt og til slutt er det blitt forbudt å slå barna.

Men fortsatt er det gamle, hierarkiske verdensbildet gjeldende i store deler av kristenheten. Det er dette verdensbildet som har vært basis for den kirkelige motstand mot mange moderne samfunnsreformer, som demokrati, kvinners stemmerett og likestilling mellom kjønnene. Mange kristne har fortsatt sin identitet definert av dette verdensbildet, hvor begrepene underordning/overordning har en ofte uuttalt, men sentral plass.

Men tilbake til den debatten som foregår omkring begrepet underordning. Kjernen i debatten er følgende: Underordning er et sentralt kristent begrep. Men er hierarki det?

Mange teologer vil peke på at kilden til all kristen etikk, er korset. Dersom Gud lot seg korsfeste, så ble også det hierarkiske verdensbildet korsfestet. Dersom Gud underordnet seg oss, hvem er da overordnet? Dersom korset er det som definerer Guds natur, er det da mulig å snakke om hierarki i Treenigheten?

Dette berører altså det kristne gudsbildet, Den treenige Gud. I debatten om dette, skiller man gjerne på guddoms-personenes vesen og funksjon. Et klassisk kristent standpunkt er at de tre personene i guddommen er like i sin guddommelighet, men ulike i funksjon. Og - og her er stridens kjerne i dag - i funksjon danner de et hierarki.

Nei, sier mange teologer, de tre personene i guddommen er ikke plassert hierarkisk i sin funksjon. Dersom korset er en sentral del av Jesu´ natur, er det utenkelig at ikke resten av guddommen har del i den samme naturen. Korset er en del av Den treenige Guds natur. Fader, Sønn og Den hellige ånd gir seg selv til hverandre, tjener hverandre og underordner seg hverandre.

Frank Viola hevder at det er kun det gjensidig underordnede fellesskap som reflekterer et sant bilde av Gud, fordi Den treenige Gud lever i et gjensidig underordnet fellesskap.

Dermed blir spørsmålet om hierarki eller ikke-hierarki i det kristne fellesskapet, et spørsmål om hvilket bilde av Gud kirken reflekterer ut i verden.

For den som vil lese mer: Bloggen Zoecarnate gir en oversikt over debatten om Frank Violas bøker Pagan Christianity og Reimagining Church i posten House Church: Ready for prime time?, med linker videre ut til debatt-arenaer. En kort definisjon av subordinasjonismen, en klassisk vranglære om forholdet mellom personene i guddommen, finner du her. Etter Kevin Giles´ bok The Trinity and Subordinationism, har den klassiske debatten om subordinasjonismen blusset opp igjen (spesielt spørsmålet om Sønnen er underordnet Faderen). Det som blant annet aktualiserer dette er "evangelikale" som nå bruker subordinasjonismen til å begrunne kvinnens underordnede stilling i forhold til mannen. Og dermed får dette fremmedordet aktualitet for livet i mange kristne hjem. Aktuelt søk: "Kevin Giles" submission trinity. Frank Viola har en interessant gjennomgang av både den historiske og aktuelle debatten om subordinasjonismen i punktene 24-28 i sitt svar på kritikk av hans bøker i denne bloggposten: Reimagining Church -- A Frank Response Part One. Bjørn Inge Midtgård referer i en kommentar her på bloggen i juli 2006 til en interessant artikkel av Oddvar Søvik om gjensidig underordning, hvor pkt. 5.2 handler om gjensidig underordning i guddommen.

Den treenige Gud, underordning og verdensbildet

Vårt nye etiske imperativ

På kirketrappen
Foto: Are Karlsen

Den samtalen som har vært ført her på bloggen i forbindelse med forrige post har vært lærerik for meg. Helt elementære teologiske sammenhenger har fått et fordypet innhold.

Det dreier seg om den betydning Jesus som person har for meg. Det som var innfallsporten for denne opplevelsen var et par setninger i dr. theol. Per-Axel Sverkers artikkel Underordning som et kristent prinsipp:

Vi underordner oss heller ikke hverandre fordi dette er Guds lov. Riktignok kan enkelte sider av det å underordne seg stemme overens med loven (Ef. 6,2), men årsaken til vår handling er nå en helt annen. Den kristne anser ikke seg selv som stilt under loven, men han har et personlig forhold til en person, Jesus Kristus. Våre liv blir ikke styrt av bud og regler, men av Jesu personlige formaning i ansvar og frihet. De som underordner seg er Guds frie barn.

Som kristne forholder vi oss ikke til en lovbok. I stedet har vi fått en relasjon til Gud som person. Denne Gud har modellert for oss gjennom sitt eget liv hvordan menneskelivet skal leves.

Dette er Paulus´s store tema: Jesu´ betydning. Jesus er den som skal fylle alt i alle.

Paulus vil ikke vite noe annet i menighetene enn Kristus og ham korsfestet. Når Paulus talte, malte han Kristus for tilhørernes øyne.

Sverker hevder at Paulus ikke gir noe etisk råd som ikke har sin årsak i Jesu´ natur. Paulus sine formaninger har som mål at vi skal bli lik Kristus.

Derfor er det Kristi liv som gir det å underordne seg det rette innhold. Ikke hvordan underordning vanligvis er blitt praktisert.

Når Paulus sier at vi skal underordne oss hverandre i ærefrykt for Kristus, så betyr det at siden Kristus underordnet seg oss først, er vi skyldig å underordne oss hverandre. Dette er helt i tråd med hva Jesus selv sier:

Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn sin herre, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det.

Dersom vi unndrar oss tjenerskap, vil vi dermed bli større enn vår herre og mester, siden han var en tjener.

Men den kristnes underordning betyr ikke underkastelse og heller ikke nødvendigvis lydighet. For en nærmere innføring i det bibelske underordningsbegrepet bør du sette av en kveld til å lese Sverkers artikkel.

Menigheten er på en spesiell måte kalt til å være den arena hvor det nye livet "i Jesus" leves ut.

Som kristne lever vi altså ikke lenger etter en lovbok. I stedet har vi fått en relasjon til en person som oppfordrer oss til å gjøre som han gjorde. Vårt nye etiske imperativ er å finne i Jesu´ liv.

Vårt nye etiske imperativ