Jeg visste det ville skje. Dynamikken. Sist tirsdag var vi 8 personer på samlingen i husmenigheten. Og en av de nye ønsker nå at vi snart må holde samling hos henne for første gang, fordi hun har to venner hun vil invitere.
Kan en menighet ha det bedre, enn når medlemmene ber om å ha menighetssamling hjemme hos seg, fordi de vil be med seg venner? Jeg har ingen grunn til å skryte av meg selv, men jeg roser meg gjerne av evangeliet. For det er en kraft til frelse og skaper forandring i menneskers liv. Og skaper dynamikk i fellesskapet.
Vi har nå holdt på i snart tre år, og de to siste månedene har det skjedd mye. Til og med Thom, som har vært med i to og et halvt år, henter fortsatt inn arbeidskamerater til fellesskapet.
OK - jeg skal innrømme at nøkternt sett er ikke vår husmenighet særlig imponerende. Kanskje den aldri vil bli det sett utenfra. Men jeg ser det innenfra, og er begeistret.
Det jeg ønsker å se skje, er at menigheten skal vokse og dele seg, vokse og dele seg, vokse og dele seg ... Det er noe jeg ønsker for alle menigheter!
Amen! La det skje!
Innlegg
