Det har vært skrevet mye om kirkelige paradigmer her på bloggen. Det tradisjonelle paradigmet hvor hierarki og makt er fremste verdier. Og det nye, men også opprinnelige paradigmet hvor korset og tjenerskap er fremste verdier.
Til disse paradigmene hører det også økosystemer, som er like diametralt forskjellige. Kort beskrevet: I det tradisjonelle økosystemet samler kirken inn økonomiske midler til sin egen drift. I det nye økosystemet, samler kirken inn midler til alt annet enn seg selv.
Den tradisjonelle kirken er opptatt av makt og eiendeler. Ofte sitert statistikk (blant andre av Aril Edvardsen) sier at 95 % av menighetenes økonomi går til interne behov. Å bygge store kirker for å kunne samle mange på ett sted, er intet annet enn maktsyke.
Behovet for ansatte i kirkelig sammenheng, er umettelig. Stadig mer av arbeidet må gjøres av profesjonelle utøvere. Siden kirkens oppdrag er enormt, vil dette til enhver tid sprenge alle grenser for tilgjengelige ressurser.
Selv det vi kaller misjon, er med tiden blitt vedlikehold av statiske strukturer. Veksten i den tredje verden er enorm, men lite av den foregår i våre misjonsfilialer, hvilket er en naturlig følge av at disse er preget av moderkirkenes verdier.
De fattige menighetene derimot, som jeg velger å kalle husmenighetene, har ingen egen eiendom og ingen ansatte. Midlene som samles inn går dermed til andre formål. I det nye Testamente finnes det kun ett legitimt innsamlingsformål: De fattige. Lindring av menneskelig nød.
Det nye økosystemet vil gi kirken en helt annen fokus, en helt annen kontaktflate og en helt annen dynamikk. Den samme kontaktflaten som Jesus hadde. Hvorfor er det ikke naturlig for kirken som skal være Jesu kropp, å følge Jesus?
Religionsforskning viser at de kirkene som fokuser mest på de fattige, også er de som vokser mest. Vekst skal ikke være vårt motiv for å hjelpe fattige, men veksten viser på åndelig sunnhet.
En illustrasjon på hva eiendommene koster kirken: På TV-nyhetene her om dagen fikk vi høre at Den norske Kirke, dvs. statskirken, har et vedlikeholdsbehov på 8 milliarder kroner.
Er det slik at jo mer velstående en kirke er, jo finere kirkebygget er og jo større budsjettet er, jo mer brukes på de fattige? Nei, det er tvertimot. Jo mer velstående kirke, jo mindre til de fattige.
I det nye kirkelige økosystemet, knyttet til husmenighetene, går de innsamlede midlene fra menighetene til de fattige.
Hvilken betydning vil dette ha for mennesker som har det vondt?
Hvilken betydning vil det ha for kirken?
Jeg gleder meg til å se det.
Innlegg
