"Kom forberedt til møtet", brukte forstander Tom Erlandsen i min ungdoms pinsemenighet å si, med tanke på vitnesbyrd og sang. Hvor fjernt er ikke dette fra dagens gudstjenester med pastorer (tidligere het de forstandere) som i økende grad går inn i en presteidentitet og "forretter" gudstjenesten på menighetens vegne.
Dagens pinsekarismatiske ledere er mer opptatt av oldkirken enn urkirken. Kanskje fordi man finner mer bekreftelse i oldkirkens hierarkiske og autoritære strukturer enn i urkirkens organiske, Ånd-ledede, tjenerstruktur?
Under reisen fra urkristendommen til oldkirken er man i ferd med å miste viktige verdier. Den viktigste er Skriftens særstilling som kilde for kirkens åndelige liv. Fordi urkirken formidles gjennom Skriften, mens oldkirken formidles gjennom tradisjonen, det vil si skrifter og overleveringer fra kirkefedrene.
Urkirken er i seg selv ingen autoritativ rettesnor. Den var ikke fullkommen på noen måte. Det er Skriften som er autoritativ. Det er Skriftens undervisning om menigheten og dens liv, og apostlenes praksis (som er det vi forstår med urkristendommen i motsetning til oldkirken som er etter apostlenes tid) som er vår rettesnor. Når dagens pinsekarismatiske ledere synes å sidestille urkristendommen og oldkirken, står de også i fare for å forkaste et bærende prinsipp i protestantisk kristendom: Skriften alene. Og nærme seg katolsk teologi, som sidestiller Skriften og den kirkelige tradisjonen, med de uoverskuelige konsekvenser det vil ha for både menighet og samfunn*.
Min gode venn Terje Hegertun, pinsevenn og førsteamanuensis ved Det Teologiske Menighetsfakultet, som jeg synes på mange måter makter å formidle pinsevekkelsens opprinnelige verdier, gjengir på sin blogg et notat til lederskapet i Filadelfia (Oslo), Gudstjenesten – en historisk og aktuell skisse, hvor jeg synes han kommer i skade for å trekke i den retningen jeg her advarer mot. Jeg la igjen en kommentar på bloggen til Terje.
For ordens skyld, jeg er ingen nostalgiker som tror at løsningen er å vende tilbake til tidligere tiders vitnemøter. Den utviklingen vi ser i dag var godt i gang også på den tiden. Jeg tror at løsningen er atskilling mer radikal enn som så, og at den i sin helhet er å finne i Skriften. Dersom jeg skal se etter inspirasjonskilder utenfor Skriften, hvilket jeg selvfølgelig også gjør, vil jeg se med en viss skepsis på oldkirken, som var en forfallskirke. Den utviklingen som startet med oldkirken resulterte som kjent til slutt i Reformasjonen. Derfor vil jeg heller hente inspirasjon fra bevegelser og miljøer som har bidratt til fornyelse, for eksempel John Wycliffe og lollardene, anabaptistene, den unge metodismen, haugianismen og bedehusbevegelsen eller den unge pinsevekkelsen og opptakten til den. Eller også Jesus-vekkelsen på 1970-tallet. Med mange flere.
Heldigvis behøver ikke reisen kun gå fra urkristendommen til oldkirkens hierarki og villfarne mystikk. Reformasjonen og tiden etter pekte den motsatte veien, fra den forfalne kirken til urkristendommens dynamiske vitalitet. Vekkelsenes motto "Fram til urkristendommen" vil aldri gå ut på dato.
|
*Hva den radikalreformatoriske og pietistiske interessen for urkristendommen og dens verdier helt fra reformasjonen og fram til vår tid har betydd for samfunnsutviklingen i vår del av verden, er ikke mulig å overvurdere, etter min mening. Haugianisme, egalitarisme og demokrati er for meg stikkord i denne sammenheng. Dette notatet fant at tilliten til andre - som er grunnlaget for gjensidig altruisme (godhet mot andre) - er mye lavere i land som har vært dominert av hierarkiske religioner. Hvilket tyder på at hierarkiske verdier bryter ned det horisontale nettverket av samarbeid som genererer tillit. Dette bygger opp under mine observasjoner av hvilken negativ innflytelse katolisismen og ortodoksien har på samfunnet omkring seg. Og som gjør meg ytterligere bedrøvet når jeg observerer den fascinasjon som protestantiske kristne viser overfor disse tradisjonene. Vil den protestantiske kristendommen falle tilbake i katolisismens hierarkiske lenker? |
Innlegg
