Jeg identifiserer meg med den pinsekarismatiske bevegelsen. Den er på
mange måter en folkebevegelse, en grasrotbevegelse, slik kirken
opprinnelig var.
Den har intet lederskap, ingen struktur. Den er som vinden, blåser dit den vil.
Det sies at det finnes 160 millioner karismatiske katolikker. Dersom du gjør søk på Google, ser du at temaet er høyaktuelt i katolske kretser. Og at det er et omstridt tema. Karismatiske katolikker går blant mange for å være dårlige katolikker. Fordi man synes de legger seg til en protestantisk praksis.
Det var i så henseende interessant å høre om den katolske kirke i Drammen som har et lovsangskor som synger Åge Samuelsens «O, Jesus, du som fyller alt i alle».
Det er en kjent sak at katolikker ikke vil dele nattverd med andre kristne, i alle fall ikke protestanter. Katolikker som gjør slikt, risikerer å få en advarsel av presten. Men det er også en kjent sak at enkelte karismatiske katolikker opplever dette skillet som uutholdelig og bryter mønsteret. Det aner meg at 160 millioner karismatiske katolikker kan stelle i stand problemer i «strukturen». Slik de har gjort innen protestantismen. Det vil si om ikke problemer, så i allefall et stort mangfold av kirkesamfunn.
Dette mangfoldet bekymrer enkelte. Det er et tegn på splittelse, sies det. Jeg mener det ville vært tragisk om vi skulle gå tilbake til enhetskirken, med den korrumperende makten som den uvegerlig pånytt vil skape. Jeg er langt mindre redd for 40.000 kirkesamfunn, enn en kristenhet samlet under én pave. Den katolske kirke hadde ikke vært det den er i dag, om det ikke var for reformasjonen, selv om mange ser på den som en ulykke.
Men så kommer Den hellige ånd oss til hjelp og skaper enhet, - gjennom pinsekarismatikken. Slik jeg ser det har denne vekkelsen gitt kristne i alle kirkesamfunn den samme åndelige erfaringen, det samme språket og på mange måter den samme kulturen. Pinsekarismatikken er den sterkeste økumeniske kraft innen kristenheten. Innen protestantismen begynner skillelinjene mellom kirkesamfunn å få mindre og mindre betydning.
Hvorfor er en husmenighetsfreak som meg, så opptatt av pinsekarismatikk? Fordi det som er «motoren» innen pinsekarismatikken, er også motoren innen husmenighetsbevegelsen. Husmenigheter, slik mange av oss definerer dem, har intet lederskap og ingen institusjonell struktur. Og er interkonfesjonelle i den forstand at de tilhører ikke noe etablert kirkesamfunn, mens medlemmene kan ha ulike teologiske oppfatninger. Vi ønsker - i likhet med pinsekarismatikken - å være ledet av Ordet og Ånden.
Er bildet bare rosenrødt? Selvfølgelig ikke. Det er nok av utfordringer. Men det viktigste er potensialet. Det er enormt.
Den har intet lederskap, ingen struktur. Den er som vinden, blåser dit den vil.
Det sies at det finnes 160 millioner karismatiske katolikker. Dersom du gjør søk på Google, ser du at temaet er høyaktuelt i katolske kretser. Og at det er et omstridt tema. Karismatiske katolikker går blant mange for å være dårlige katolikker. Fordi man synes de legger seg til en protestantisk praksis.
Det var i så henseende interessant å høre om den katolske kirke i Drammen som har et lovsangskor som synger Åge Samuelsens «O, Jesus, du som fyller alt i alle».
Det er en kjent sak at katolikker ikke vil dele nattverd med andre kristne, i alle fall ikke protestanter. Katolikker som gjør slikt, risikerer å få en advarsel av presten. Men det er også en kjent sak at enkelte karismatiske katolikker opplever dette skillet som uutholdelig og bryter mønsteret. Det aner meg at 160 millioner karismatiske katolikker kan stelle i stand problemer i «strukturen». Slik de har gjort innen protestantismen. Det vil si om ikke problemer, så i allefall et stort mangfold av kirkesamfunn.
Dette mangfoldet bekymrer enkelte. Det er et tegn på splittelse, sies det. Jeg mener det ville vært tragisk om vi skulle gå tilbake til enhetskirken, med den korrumperende makten som den uvegerlig pånytt vil skape. Jeg er langt mindre redd for 40.000 kirkesamfunn, enn en kristenhet samlet under én pave. Den katolske kirke hadde ikke vært det den er i dag, om det ikke var for reformasjonen, selv om mange ser på den som en ulykke.
Men så kommer Den hellige ånd oss til hjelp og skaper enhet, - gjennom pinsekarismatikken. Slik jeg ser det har denne vekkelsen gitt kristne i alle kirkesamfunn den samme åndelige erfaringen, det samme språket og på mange måter den samme kulturen. Pinsekarismatikken er den sterkeste økumeniske kraft innen kristenheten. Innen protestantismen begynner skillelinjene mellom kirkesamfunn å få mindre og mindre betydning.
Hvorfor er en husmenighetsfreak som meg, så opptatt av pinsekarismatikk? Fordi det som er «motoren» innen pinsekarismatikken, er også motoren innen husmenighetsbevegelsen. Husmenigheter, slik mange av oss definerer dem, har intet lederskap og ingen institusjonell struktur. Og er interkonfesjonelle i den forstand at de tilhører ikke noe etablert kirkesamfunn, mens medlemmene kan ha ulike teologiske oppfatninger. Vi ønsker - i likhet med pinsekarismatikken - å være ledet av Ordet og Ånden.
Er bildet bare rosenrødt? Selvfølgelig ikke. Det er nok av utfordringer. Men det viktigste er potensialet. Det er enormt.
Innlegg
