Bjørn Olav Hansen fortsetter å skrive om husmenighetsbevegelsen, og det er jeg glad for. Han sier selv han har 10 års erfaring fra husmenighet og at han er positiv til dette som en fornyelsesbevegelse.
Men samtidig kritiserer han i del 3 i sin artikkelserie det som jeg oppfatter som kjernen i husmenighetsbevegelsen, nemlig forholdet til kirkebygninger og lederskap. Dersom man fjerner husmenighetsbevegelsens fokus på det å samles i hjemmene og fokus på det lederløse fellesskapet, hva står man da igjen med? En helt tradisjonell menighet slik jeg ser det. Dette handler om verdier, ikke fiffige idéer knyttet til praktiske spørsmål. Derfor skaper det også debatt, noe jeg ser på som positivt.
Hansen mener at husmenighetsbevegelsen er ubalansert i sin motstand mot kirkebygninger. Jeg er ikke enig. Slik jeg ser det, er det tradisjonelle menigheter som overdriver betydningen av kirkebygninger, så til den grad at man i praksis setter likhetstegn mellom menigheten og bygningen. Inntil husmenighetene gjorde seg gjeldende, var det ikke mulig å tenke seg menighet uten en kirkebygning.
Internt i våre samlinger er dette sjeldent noe tema. Et kristent fellesskap kan ikke bestå i kritikk av andre kristne sammenhenger. Derfor blir det i grensesnittet mot andre kristne sammenhenger at det som særpreger oss kommer i fokus, hvilket ikke alltid er vår egen skyld, noe artikkelserien til Hansen er et eksempel på.
Menigheten er Kristi kropp, enten man samles i kirker eller hjem. Men idag hindrer kirkebygningen en rett forståelse av hva menighet er. Det er knyttet verdier til kirkebygningen som det må tas et oppgjør med.
Husmenighetsbevegelsens kall er å virkeliggjøre et nytestamentlig menighetsliv. I det bildet passer ikke kirkebygningen eller dagens pastorrolle inn.
Les Bjørn Olav Hansens tredje artikkel om husmenighetene: Hedensk kristendom - en analyse av trender innen husmenighetsbevegelsen, del 3.
Innlegg
