Hierarki-apostler

Peter Halldorf
Foto: Are Karlsen

Som varslet i en annen post, har John Bevere talt under Europa-konferansen i Uppsala i sommer. I følge svenske Dagen, har han undervist om at det er hierarki mennesker i mellom i himmelen (takk til Bjørn Inge Midtgård for tipset), hvilket har vakt en viss oppsikt både i Dagen og på svenske kristenblogger (sjekk linker under artikkelen i Dagen).

Svenske Dagen antyder at dette er vanskelig fordøyelig i vår tradisjon. Min kommentar er at dette blir stadig mer fordøyelig etter som også det pinsekarismatiske lederskapet legger vekt på sin geistlige status. Dersom det er Guds vilje at det skal være hierarki i hans menigheter på jorden, så vil det vel også være hierarki i himmelen, hvor banalt det enn virker.

Pinsevekkelsens vugge, Asuza Street, var uttalt anti-hierarkisk. Pinseteologen Terje Hegertun, sier at pinsevekkelsens grunnverdier er anti-hierarkiske, fordi Ånden er utgydt over alle troende. Dette igjen er enkelt å koble til Luthers "oppdagelse" av det allmenne prestedømme.

Dermed har vi en linje fra pinsefestens dag i Apostlenens Gjerninger, via reformasjonen til Asuza Street, en linje som går utenom de kirkelige hierarkiene.

Dette er vår tradisjon, en tradisjon som hierarki-apostlene Peter Halldorf, Ulf Ekman og John Bevere har liten forståelse for.

Og for å legge ytterligere et perspektiv på dette: De eneste som tok imot Barratts budskap om Åndens dåp, var den såkalte Frie Bevegelse med over 200 forsamlinger, ledet av Erik Norquelle. Den Frie Bevegelse var i stor grad anti-hierarkisk og ikke-institusjonell.

I 1916 vendte Barratt seg mot den ikke-institusjonelle formen disse menighetene hadde, og sammen med Lewi Pethrus gikk han inn for å danne institusjonelle menigheter etter såkalt "bibelsk mønster".

Dette førte til splittelse i omtrent samtlige Frie Forsamlinger, hvorpå mange Frie Venner organiserte seg i pinsemenigheter. På den måten ble den eneste bevegelsen som tok i mot Barratts budskap ødelagt. Den siste Frie Forsamling ble splittet og omorganisert til en pinsemenighet i 1948. Etter det har Pinsebevgelsen i Norge stagnert.

Barratt var aldri i Asuza Street. Lederen for Den Frie Bevegelse, Erik Nordquelle, heller ikke. Men Nordquelle var preget av de samme ikke-hierarkiske og ikke-institusjonelle verdier som preget Asuza Street. Selv om Barratt ikke dannet et vanlig kirkesamfunn, gikk han aldri ut av den tradisjonelle pastor-rollen som han hadde med fra metodistkirken. Barratt dannet i praksis modell for den karismatiske, multi-talentfulle predikanthøvdingen som pinsekarismatikere stadig er på jakt etter.

Dette tenker jeg er noe av bakteppet for at pinsekarismatikere i dag tar imot karismatiske hierarki-apostler uten motforestillinger.

Jesus sa: Men dere skal ikke la noen kalle dere 'rabbi', for én er deres mester, og dere er alle søsken. Og dere skal ikke kalle noen her på jorden 'far', for én er deres Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere 'lærere', for én er deres lærer: Kristus. Den største blant dere skal være deres tjener

Hierarki-apostler

Polarisering

Notre Dame (Paris)
Foto: Are Karlsen

(Denne artikkeln er oppdatert og har fått en ny tittel.)

Det raser en debatt i Sverige om Ulf Ekman og andre kristne ledere som nå vender seg positivt til de katolske og ortodokse kirker og deres embedstenkning, sakramentslære og klosterpraksis.

(Saken er ikke ny, jeg omtalte den i desember 2005 på denne bloggen).

En annen person som står i debattens sentrum, er forkynneren Peter Halldorf, som har etablert en klosterlignende institusjon på det ærværdige gamle slottet Bjärka-Säby, hvor man egner seg til ikoner, røkelse, svarte kjortler og tidebønner. Det har ulmet en konflikt rundt dette i flere år, men nå er den helt åpen.

Ulf Ekman på sin side har gitt sterk verbal støtte blant annet til den apostoliske suksesjonen, det katolske nattverdssynet, klosterliv og Maria-kultusen. Små Mariastatuer er til og med blitt markedsført under en gudstjeneste i Uppsala, behørig avbildet.

Anførere i debatten er først og fremst en rekke blogger, men også avisen Dagen, hvor min gamle lærer i media-fag på Örebro Teologiske Seminar, Håkan Arenius, har hatt en artikkelserie hvor han har trukket fram pikante problemstillinger.

Det som kritikerne reagerer sterkest på, er hvordan ledere som Halldorf og Ekman, fører sine menigheter inn i drastiske kursendringer. Bloggene er ikke sene om å sitere noen år gamle utsagn av Ekman hvor han hevder det stikk motsatte av hva han gjør i dag. Tidligere har Ekman vært like sterk i sin demonisering av den katolske kirke, som han i dag er klar i sin lovprisning av den samme.

Det er også kjent at Ulf Ekman har uttalt seg sterkt skeptisk til den ekklesiologi som har vært rådende i vekkelsesbevegelsene og frikirkene. Ulf Ekman mener vi må tilbake til de historiske kirkenes hierarkiske strukturer og ordinasjoner.

At ledere som Peter Halldorf og Ulf Ekman uttaler seg åpent kritisk til vesentlige sider ved reformasjonen, blir også heftig debattert. Det vil si, debattantene på bloggene etterlyser klare signaler fra pastorer og andre kirkelige ledere, og finner tausheten påfallende. I stedet opplever man at den katolske biskopen i Norden, Anders Arborelius og den svenske pinselederen Sven-Gunnar Hedin utgir et felles manifest. Det hører med til bildet at også norske pinsemenigheter tar til seg av før-reformatoriske tradisjoner og hadde et seminar med den katolske biskopen under pinsevekkelsens 100-årsjubileum i fjor høst.

Når det gjelder strukturen på Livets Ord, så har det også i debatten blitt lagt vekk på at Livets Ord ikke har noen typisk menighetsorganisasjon. Den er en stiftelse med et styre dominert gjennom vedtektene av familien Ekman. Det betyr at dersom du oppsøker en gudstjeneste i Livets Ord er du i prinsippet en gjest hos familien Ekman. Det som legges i offerkurven, kontrolleres også av familien Ekman, som pr. i dag råder over en egenkapital i Livets Ord på 150 miillioner kroner.

At Ulf Ekman er i stand til å få sin menighet til å dreie 180 grader i lærespørsmål i løpet av få år, behøver ingen som har hørt ham preke, være i tvil om. Men nå later husfreden til å være brutt. Selv om Livets Ord har en struktur som effektivt eliminerer enhver opposisjon, så finner spørsmål og kritikk sin egen arena på internett.

Men hvilket alternativ representerer kritikerne? Mye av kritikken synes jeg er konservativ og reaksjonær og peker i liten grad på et framtidsrettet alternativ. Både Halldorf og Ekman presenterer en vei som for mange fortoner seg spennende. Kristen enhet endelig realisert, nye gudstjeneste- og fellesskapsformer og en oppdagelse av felles syn på brennbare moralske spørsmål, gjør at man værer en ny vitalitet for kristenheten og ikke minst innflytelse i samfunnet.

Den lille flokken som har rukket handa i været og sagt ikke-hierarki i det siste, synes nå enda mer ubetydelig. For meg er det helt uvirkelig at de miljøene hvor jeg har mine røtter så hurtig beveger seg i en retning som står i konflikt med de verdier protestantisk vekkelseskristendom har vært tuftet på.

Den ikke-hierarkiske husmenighetsbevegelsen er kanskje liten, Men jeg tenker at den har fått det privilegium å være et klart korrektiv til den reaksjon mot reformasjonens og vekkelsenes verdier som nå utvikler seg i stor fart.

Polarisering