Fra bedehus til husmenighet

Husmenighetskonferanse
Foto: Are Karlsen

Nei Cole underviser på husmenighetskonferansen som ble arrangert på Høyskolen for Ledelse og Teologi.

Jeg hadde for noen uker siden sånn på hurten og sturten mulighet til å få med meg litt av husmenighetsseminaret En ny bedehusrevolusjon? som DAWN Norge i samarbeid med Høyskolen for Ledelse og Teologi, Kristent Fellesskap Norge, IMF forsamlingsråd (Indremisjonsforbundet) og UIO Norge arrangerte på Høyskolen for Ledelse og Teologi på Stabekk utenfor Oslo.

DAWN er en organisasjon for fremme av menighetsplanting i Norge, og det finnes tilsvarende organisasjoner i andre land. Ute i den store verden har DAWN vært en varm talsmann for husmenigheter. Og nå har også den norske DAWN-organisasjonen endelig kommet på banen.

Den mest spennende observasjonen jeg gjorde under konferansen, var imidlertid at Jon Kvalbein, skribent og debattant tilhørende Misjonssambandet, satt i salen. Det opplevde jeg som veldig riktig, og jeg fikk en hyggelig prat med ham.

I etterkant har Jon Kvalbein skrevet kritiske artikler i DagenMagazinet om undervisningen til den amerikanske foredragsholderen, Neil Cole. Jeg er blant dem som setter stor pris på Jon Kvalbeins artikler. Det er ikke mange i Norge i dag som bryr seg med kritiske analyser av teologi og praksis.

Dessuten mener jeg at bedehusbevegelsen som Jon Kvalbein tilhører, representerer livsviktige impulser for husmenighetsbevegelsen. La meg nevne:

- "Skriften alene". Deler av den lavkirkelige bedehusbevegelsen står fortsatt på barrikadene når det gjelder dette viktige reformatoriske prinsippet. Og husmenighetsbevegelsen følger opp med å hente inspirasjon fra urkirkens husmenigheter slik de er beskrevet i Bibelen. Det er i Skriften alene vi finner kilden til sann og sunn fornyelse.

- "Det allmenne prestedømmet". Vi i husmenighetsbevegelsen elsker Martin Luthers lære om det allmenne prestedømmet, og ingen har videreformidlet dette bedre enn bedehusbevegelsen. Den delen av husmenighetsbevegelsen som jeg identifiserer meg med, bygger videre på denne teologien med våre ikke-hierarkiske verdier. Jon Kvalbein har skrevet en interessant artikkel som sammenligner dagens pastordominans med tradisjonell lavkirkelig tenkning: Pastorstyrt eller lavkirkelig struktur.

- "Det myndige lekfolk". Selv om vi ikke har så mye til overs for distinksjonen mellom leg og lærd, er tanken bak uttrykket "Det myndige lekfolk" en viktig verdi: Alles ansvar og plikt til kritisk vurdering. I husmenighetene har ikke alle bare anledning til å delta med sine gaver i samlingene, men også retten til å "prøve" det som blir fomidlet, er viktig. Alle som forkynner i vår husmenighet, må akseptere enhvers rett til å prøve det som formidles. Det er et avgjørende bidrag til å bevare sunnheten i menigheten.

At både DAWN og deler av bedehusbevegelsen var med som arrangører av husmenighetskonferansen, ser jeg på som en viktig milepæl. I 1880-årene satte bedehusbyggingen i gang for alvor i Norge. Innen 1930, ca. 50 år senere, hadde store deler av den norske befolkningen et bedehus i gangavstand. Kanskje vi i vår tid skal få oppleve noe av det samme, men denne gang med husmenigheter?

Fra bedehus til husmenighet

Jeg takker Gud for Luther. Og Barratt.

Dag Selander
Foto: Are Karlsen

Jeg har ikke noe bilde av verken Luther eller Barratt. Det nærmeste jeg kommer er min venn, den svenske lutherske presten Dag Selander.

Luther og Barratt har mye til felles. De var to reformatorer, som brakte med seg store forandringer.

De har begge hvert sitt motto som klart og tydelig beskriver deres visjon.
Luther: Skriften alene.
Barratt: Fram til urkristendommen.

Men de har også det til felles at deres anliggende ikke lenger møtes av den samme entusiasme, som det en gang gjorde. Både lutheranere og pinsevenner kan sies å ha fått "second thoughts". Begge disse mottoene viser seg å stå stadig svakere blant de som i dag skulle vært deres etterfølgere.

Når det gjelder den protestantiske reformasjonen som Luther var en viktig eksponent for, så opplever vi for tiden revisjonistiske tendenser. Mange protestanter mener at "Skriften alene" blir for snevert, og åpner for at Tradisjonen må tillegges mer vekt.

Min innvendig går ut på at det er lett å overse at det ofte er en diskontinuitet mellom Skriften og Tradisjonen. Dr. theol Per-Axel Sverker sa om dette i en samtale: - Oldkirken hadde de samme sykdommer som dagens kristenhet har.

Den som sidestiller Tradisjonen med Skriften som kilde for sitt åndelige liv, risikerer å drikke av forurenset vann.

I fjor ble Barratt feiret av norske pinsevenner, uten at hans radikale motto "Fram til urkristendommen" ble nevnt. Den visjonen synes å være lagt på hyllen der i gården for lengst.

Det er et sterkt slektskap mellom Luthers "Skriften alene" og Barratts "Fram til urkristendommen". Det essensielle momentet for begge er nærhet til Jesus.

Kriteriene for å velge de tekstene som skulle inngå i Bibelen, den såkalte kanon, var nærhet til Jesus. Nærhet både i form av forfatterens direkte eller indirekte relasjon til Jesus og nærhet i tid for fatterskapet og hvor tidlig de ble tatt i bruk av de første menighetene.

Videre tenker jeg at Barratts "Fram til urkristendommen" er en videreføring av Luthers "Skriften alene", fordi vår kilde til kunnskap om urkristendommen er Skriften. Den nærhet til Jesus og hans lære som urkirken var preget av, gjør den til et forbilde for kristne til alle tider.

Mange av de første kristne hadde personlig kjennskap til Jesus og hans undervisning. Derfor er det viktig å legge merke til deres måte å leve på og praktisere det kristne fellesskapet. Bibelen gir oss førsteklasses kunnskap om urkristendommen.

Både Luthers reformasjon og Barratts vekkelse (som riktignok bare var en europeisk variant av den verdensvide pinsevekkelsen) må videreføres under stadig fornyelse. Den revisjonisme som vi er vitne til i dag, er å oppgi vunnet territorium.

Barratt sa på sitt dødsleie: Det er mer land å innta.

Det tror jeg på!

Jeg takker Gud for Luther. Og Barratt.