Jesus ble kalt "tolleres og synderes venn" og ble kritisert for sin omgang med dem. Han gjorde lite for å tekkes sin tids moralister.
Men i dag har moralister ofte fritt spillerom i kristne sammenhenger. Moralistene selv gir lite spillerom for menneskelige svakheter og skrøpeligheter. Ett av de områdene hvor moralister synes å ha stor handlefrihet, er i rusmisbrukeromsorgen. Godt hjulpet av samfunnets fordømmende holdninger til rusavhengige, følger kristne miljøer opp med en loviskhet som setter evangeliet ut av spill.
Og de verste er ofte de "frelste og frie" rusmisbrukere som mener at de er ekstra utrustet til å hjelpe andre rusavhengige. De bruker alt for ofte sin nyvundne status som en vinner, til å trykke ned over hodet på de stakkarne som fortsatt sitter fast i gjørma, sin egen vei ut av uføret som den eneste farbare. Samtidig gjør de rusmisbruk om til et spørsmål om himmel eller helvete, hvilket det også kan være, om enn ikke i evangelisk betydning.
Ta for eksempel kristnes holdninger til metadon og annen medisinsk behandling av rusavhengige. Kan man være kristen og metadonbruker? Spør du en forhenværende rusmisbruker med et vitnesbyrd om at "Jesus har satt meg fri", så setter han ofte opp sin egen frigjørelse som en moralistisk norm for andre.
Derimot kan vedkommende gjerne bruke medisiner for en rekke helseplager, som kan grense inn mot psykisk stimulans, uten at man av den grunn mister ansikt.
Finnes det nåde for en rusmisbruker? Seiler kristen rusmisbrukeromsorg under et moralistisk flagg hvor evangeliet og nåden er satt ut av spill? Er rusavhengighet et salighetsspørsmål?
Jeg kjenner mange rusavhengige. En av dem begynte å ruse seg og gå på gata som 13-åring, etter å ha vært utsatt for omsorgssvikt. Vedkommende sitter etter 30 år grundig fast i avhengighet av preparater. Samtidig er vedkommende en troende med et klart Jesus-vitnesbyrd.
Finnes det nåde for vedkommende? Finnes det en plass for slike i Jesu´ menighet?
Samfunnet sier til den omsorgssviktede 13-åringen: Rusmisbruk er ulovlig! Og moralistene i menigheten står i døren og setter en betingelse for nåden: Skal du slippe inn her, må du først bli rein!
Metadon er en lovlig medisinering av rusavhengige. Men for moralistene i blant oss er ikke dette nok. At mange kristne med fasaden i orden bruker nervemedisin for å klare hverdagen, inngår i det hykleri og den dobbeltmoral som alltid følger moralismen.
De som engasjerer seg i rusmisbrukeromsorgen i kristne menigheter kan stort sett få ture fram som de vil. Alle er glade for at noen i det hele tatt vil ta bryet verdt med å forsøke å hjelpe disse stakkarne og synes de gjør en storartet innsats. Og de som selv har en bakgrunn i rusmisbruk, finner en arena hvor de raskt når opp til store høyder i status og makt.
Det er på tide at menighetene ser på hva slags evangelium de formidler til de svakeste og mest utsatte i blant oss. Jag moralistene ut av den kristne rusmisbrukeromsorgen! Og la oss åpne det kristne fellesskapet for de svake og de sviktede i blant oss!
Men min desillusjonisme overfor tradisjonelle menigheter finner desverre mye næring på dette området. Hierarkiske verdier står også her i veien for vår evne til å formidle Jesus.
Jeg vil ikke legge skjul på min stolthet over å ha både metadon- og rusavhengige med i vår husmenighet. Og jeg ønsker å ha med så mange som mulig av dem!
Kan dette kalles kjærlighetens trass?
All sann hjelpekunst begynner med en ydmykelse. Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe, og derved forstå, at det å hjelpe ikke er å beherske, men å tjene. - Søren Kierkegaard
Underordne dere under hverandre i ærefrykt for Kristus. - Apostelen Paulus