Jesus var fattig. Og han omgikkes de fattige.
Til den rike sa han: Gå bort og selg alt du eier og gi det til de fattige, ... kom så og følg meg.
Hvordan skal vi forholde oss til dette idag? De første kristne forholdt seg ganske bokstavelig til Jesu´ lære:
Urkristendommen appellerte mest av alt til de fattige. Og menighetene var også fattige. De hadde ingen eiendom, ingen kirker, ingen kirkekunst, ingen kostbar kulturarv å vedlikeholde.
Og heller hadde de ingen ambisjoner den veien. Ikke med en tøddel antyder Bibelen at det skulle være av stor betydning å bygge kirker og institusjoner.
Kristus var den fattige. Og hans kropp, kirken, var like fattig.
Jeg tror fattigdom er kirkens bestemmelse. Jeg tror kirken skal være fattig for å kunne relatere til de fattige av denne verden. For å være avhengig av den rikdom Gud gir. For til slutt å arve jorden.
Hvilken kontrast det er idag mellom Kristus og det som kalles Kirken. Med dens monumentale maktbygg. Og dens prelater som kler seg som fyrster. Er dette virkelig Kristi kropp?
Derfor tror jeg husmenigheter er veien å gå. Urkirkens husmenigheter var ikke et underutviklet, primitivt forstadium til virkelige menigheter. Nei, urkirkens husmenigheter ga uttrykk for sin Herre og Mesters dypeste intensjoner: Et nytt liv der vi relaterer til Gud og til hverandre. Der vi lever ut kjærligheten ved å tjene hverandre og denne verdens fattige.
Jesus holdt seg mer i ødemarken enn i storbyen. Han søkte ikke vennskap med denne verdens rike. Han søkte heller ikke maktens korridorer verken i Jerusalem eller Roma. Like fullt er han blitt verdenshistoriens mest innflytelsesrike person.
Jeg tenker at husmenighet er å søke seg fram til det bilde av Jesus som urkristendommen ga. Husmenigheter er fattige menigheter. Menigheter som ikke har noe større å vise fram enn de troendes hjem. Men kanskje det vil vise seg å være husmenighetenes styrke?
Kristus var fattig. Derfor tror jeg på en fattig menighet.
Innlegg
