Et av de kritiske spørsmålene i den vedtatte kirkereformen har vært Kirkens krav om å kunne velge sine egne biskoper. Det er greit, sier Staten nå, men da ønsker vi at Kirkens ledelse skal være forankret i et fungerende demokrati som involverer alle medlemmer.
Demokrati er en selvfølge i samfunnet, ellers. Men i Kirken er dette ingen selvfølge, fordi Kirken, sies det, er primært styrt av Skrift og Bekjennelse. Kirkens basis er ikke medlemmene, men den åpenbarte sannhet i Skriften.
Men denne åpenbaringen er ingen statisk størrelse, den må tolkes og anvendes, - forvaltes. Og hvem som skal ha ansvaret for denne forvaltningen, og hvilke kriterier som gjelder for utvelgelsen av disse, er det en viss uenighet om innen kristenheten.
Ytterpunktene her er kanskje den katolske kirke som på den ene side hårdnakket holder fast på den såkalte suksesjonen, altså en sammenhengende kjede av ordinasjoner med håndspåleggelse helt fra apostelen Peter til dagens katolske biskoper.
Så har vi mange varianter av dette prinsippet, fram til det andre ytterpunktet som er oss ikke-hierarkiske husmenighetsfolk som sier at den bibelske prestetjenesten og læreansvaret ligger hos alle menighetens medlemmer, altså det allmenne prestedømmet.
Dette er ikke så ytterliggående som det høres ut, fordi den som først utmeislet det teologiske grunnlaget for dette synspunktet, var Martin Luther. Men Luther tenkte etterhvert også mye om det "særskilte prestedømme", og det fikk lov til å utvikle seg til et rigid system som ga et skarpt skille mellom leg og lærd, mellom vanlige kristne og ordinerte geistlige.
Til og med i den ellers så egalitære pinsevekkelsen, er dette skillet i mange menigheter nedfelt i mandatet til eldsterådet. Eldsterådets viktigste oppgave er i følge mange å ivareta læren. Læren vil normalt ikke bli demokratisk behandet i en pinsemenighet.
Dette fordi man har ikke den tillitt til vanlige medlemmer at de vil være i stand til å ivareta læren.
I statskirken er biskopene suverene i lærespørsmål. Bispemøtet har fått i oppdrag å bevare kirkens enhet, men har ingen myndighet over den enkelte biskop. Det er nettopp det vi har sett i den senere tid, når enkelte biskoper helt suverent går sine egne veier for eksempel i homofilisaken.
Her har biskopene i selv det sosialdemokratiske Norge en suveren makt og autoritet til å definere læregrunnlaget i sitt bispedømme.
Svært mange aktive kirkemedlemmer føler likevel den nylig vedtatte kirkeordningen som en trussel: Dersom Kirken skal styres demokratisk, hva da med alle de medlemmer som ikke føler seg forpliktet på Bibelen og kan ha høyst ulike private grunner for sine standpunkter. Hva vil skje når disse får en demokratisk innflytelse over Kirken?
Eller sagt på en anne måte: Hvordan beskytte Kirken mot sine egne medlemmer?
At Statskirken har spesielle utfordringer på grunn av sin maktsyke medlemsopptakelse gjennom et initieringsrite (du er ikke fullverdig menneske før du er båret fram i kirken og blitt døpt), er greit nok. Men i prinsippet alle kirkesamfunn beskytter seg mot sine egne medlemmer. Det er noe som liksom tilhører Kirkens egenart, men strider etter min mening helt åpenbart mot Guds Ord.
Men holder begrunnelsen for å gjøre det? Er vanlige kristne mer tilbøyelig til å gå inn for læremessige forandringer enn et kirkelig lederskap? Hva sier historien oss?
Etter min mening viser historien oss at vanlige kristne er langt mer konservative enn kirkelige ansatte i lærespørsmål. I middelalderen var Kirken opptatt av å forfølge såkalte kjettere. Men det viser seg at de fleste kjettere var mennesker som opponerte mot det kirkelige lederskapets korrupsjon og misbruk av makt.
Noe det kirkelige lederskapet har vært særlig flink til, har vært å endre læren slik at deres egen rolle og status økes på bekostning av vanlige medlemmer. I menighetene i dag blir rollen til de ansatte stadig mer tydelig og dominerende, mens "det allmenne prestedømme" i praksis har mistet sitt innhold.
Polariseringen mellom kirkelige ansatte og vanlige medlemmer kommer tydelig fram i et foredrag Geir Hellemo, rektor på Det praktisk-teologiske seminar, holdt under Konferanse om Kirkelig demokrati og valgordninger 20.-21. september 2007:
Men hvordan kan vi si at det er prestene som skal ha til oppgave å forkynne evangeliet for menigheten, samtidig som vi lar dem som skal motta forkynnelsen, bestemme hva som skal forkynnes. .... Men i forlengelsen vil jeg anta at heller ikke lekfolk er helt bekvemme med tingenes tilstand, om en et øyeblikk skulle våge å kjenne etter. For det kan da ikke være bare hyggelig å skulle mene så mye om slikt som en egentlig ikke har noe særlig greie på.
Dette er en av hans uttalelser som sier mye om hva slags selvforståelse et kirkelig lederskapet utvikler.
Jeg har spurt "Hvordan beskytte Kirken mot sine egne medlemmer?"
Men historisk sett har dette vært et mye viktigere spørsmål:
Hvordan beskytte Kirken mot det kirkelige lederskapet?
Hvordan beskytte Kirken mot sine egne medlemmer?
Innlegg
