fredag, februar 27, 2009

Husmenigheten: Dynamikk eller lederskap

Hva jeg mer enn noe annet ønsker å se i våre husmenigheter, er dynamikk.

Dynamikk, slik at mennesker vokser og utvikles. Dynamikk mellom mennesker, slik at det skapes nye vennskap. Og dynamikk mellom husmenigheter, slik at det skapes spennende miljøer.

Bibelen beskriver en slik dynamikk. Forutsetningen for en bibelsk dynamikk er bibelske verdier.

Derfor har vi fjernet det ubibelske lederskapet, og i stedet gjort alle til tjenere. Tjenere for Gud og for hverandre. Lederskapet overlater vi til Den Hellige Ånd, slik som i Bibelen. Virker det?

Ja, det virker! Da husmenigheten vokste og begeistringen steg, falt de svakeste av, - metadonbrukere og narkomane. Jeg kjente meg kallet til å forlate "de 99", for å starte en ny husmenighet for de som hadde blitt fremmedgjort. Den nye husmenigheten opplever allerede vekst, samtidig som den har sine store utfordringer.

Den opprinnelige husmenigheten har fått kontakt med en annen husmenighet i Sandefjord, som kommer fra en annen "tradisjon" enn vår egen. De har allerede besøkt hverandres samlinger. Så nå er det tre husmenigheter i Sandefjord som henger sammen.

Denne "lederløse" dynamikken har også sine utfordringer. Det finnes mange "lærere" der ute. I våre husmenigheter er mye forskjellig teologi representert, hvilket kan skape spenninger. Det er ingen selvfølge at vi klarer å holde sammen.

Min holdning til teologisk uenighet, er at det i mange situasjoner kan være viktigere å lære å leve med uenighet enn å bli enige. Enighet er et mål, men går man dypt nok ned i teologien, vil det alltid finnes uenighet. I tradisjonelle menigheter finnes det en tilsynelatende enighet, fordi det er kun er én eller noen få som fører ordet. I våre husmenigheter hvor alle har anledning til å føre ordet, vil uenighet kunne komme til syne.

Uenighet er en smerte og kan være en trussel mot fellesskapet. I den lederløse husmenigheten er fellesskapet derfor helt avhengig av kjærlighet, tjenerskap og gjensidig underordning. I et fellesskap med en leder, er det lederens makt og posisjon som er den samlende faktoren.

Men siden Paulus har lært oss at Kristus ikke er delt, holder vi sammen. Det handler om å forholde seg til faktum, nemlig de troendes enhet. Siden den enheten er realisert i Kristus, så holder vi sammen for Hans skyld.

Med dynamikk vil det ofte følge spenninger. Dersom jeg skulle velge mellom ingen spenninger og ingen dynamikk, vil jeg heller ha spenninger og dynamikk. Vi er nå ca. 25 troende som samles i autonome (frie og selvstendige) husmenigheter i Sandefjord. For fire år siden startet jeg opp sammen med min kone og én narkoman. For halvannet år siden var vi fem personer.

Jeg beskriver ikke min framgang. Jeg beskriver hva som er i ferd med å skje i Guds Rike.

Det er ikke lederskap vi behøver. Det er dynamikk. Åndens dynamikk. Dynamikk under Åndens lederskap. Slik vi finner det i Bibelen.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Nabolaget


Share/Save/Bookmark

onsdag, februar 18, 2009

Husmenigheten: Vill og gæern kjærlighet

Samlingen i kveld besto av to narkomane, en metadonbruker og meg. Alle kjente hverandre godt. Husmenigheten vår er nå delt i to, så vi er færre i hver samling enn det vi var. I den andre gruppen er det flere "vanlige" kristne.

Samlingen ble innledet med en klar melding til metadonbrukeren fra en av de narkomane:
- Du har aldri vært så rusa som etter at du begynte med metadon.
Moralismen og anklagen var sterk.
- Å bli metadonist er ikke hva jeg ser fram til, sa den narkomane videre. Men det ble ingen krangel av det. Mer en samtale uten filter.

Når det gjelder bruken av metadon, så stiller jeg meg nøytral, i den forstand at jeg respekterer de valg den enkelte tar. De metadonistene jeg kjenner har flere tiår bak seg med rusmisbruk og kriminalitet. Mitt ønske for dem er at de skal klare seg uten metadon, og mitt håp er at det kristne fellesskapet skal bidra til modning og motivasjon i så henseende. Men om så ikke skjer, så anser jeg dem likevel som og behandler dem som fullverdige medlemmer av vårt fellesskap. Det burde ikke være nødvendig å påpeke det, men jeg er ikke sikker på om det er en selvfølge for alle kristne.

Temaet ble uttømt, og jeg fortsatte med å fortelle om min motivasjon for å være med i denne gruppa.
- Jeg har over 40 års erfaring fra menighet, sa jeg, men de fire siste åra har dette vært min menighet. Jeg er ikke med fordi jeg har så mye å tilføre dere, men fordi jeg opplever at vi har mye å tilføre hverandre. Mitt åndelige liv får mye mer ved å lese Guds Ord sammen med dere og samtale om det, enn å delta i en tradisjonell menighet.

Jeg har sagt det før, og hver gang smiler de usikkert og vantro. Jeg vet ikke om de tror helt på meg, men jeg mener det helt og fullt. Jeg hadde nok heller sluttet meg til de 80 % av de kristne som velger å ikke delta i menighet, enn å fortsette å slite kirkebenkene.

Kvelden fortsatte med fortløpende bibellesning, vi var nå kommet til Apostlenes gjerninger 3. kapittel. Etter at vi hadde lest kapitlet, var det taust noen øyeblikk. Så sier den ene narkomane:
- Vill og gæern kjærlighet.

Å ta en mann som hadde vært lam i årevis og reise ham opp i Jesu´ navn, er uttrykk for vill og gæern kjærlighet. Vi samtalte om dette og så ba vi sammen.

Under turen hjem sa jeg til Herren at jeg håpet at Kristus var blitt forkynt denne kvelden. Hans sterke nærvær der jeg satt, beroliget meg.

Dette er livet for meg.


Share/Save/Bookmark

lørdag, februar 07, 2009

Hummerens død

Jeg har aldri kokt hummer, men har latt meg fortelle at det ikke er nødvendig å drepe dyret først. Det er helt smertefritt for hummeren å bli lagt i kaldt vann som så kokes. Hummerens kroppsfunksjoner svekkes suksessivt og smertefritt etterhvert som temperaturen øker.

Jeg ble minnet på dette fenomenet når jeg i dag leste følgende formulering av redaktør Anne Gustavsen i KS: "At Lederrådet ... bare ba om vedtak på å gå inn i en prøveperiode med de nye endringene, skapte en trygghet som resulterte i et nærmest "overmodent" ja."

Det omtalte vedtaket gjaldt Predikantkonferansens behandling av dokumentet STIP - Struktur og Tilsyn i Pinsebevegelsen. Dette temaet har vært gjenstand for debatt så lenge Pinsebevegelsen har eksistert. Det første store skismaet kom allerede i 1916, da T. B. Barratt ville ordne menighetene på "bibelsk" vis, med eldsteråd. Høvdingen Erik Andersen Nordquellle protesterte sterkt, og ville ikke vite av noe menneskelig råd i menighetene. Og dermed fikk vi en splittelse som resulterte i De Frie Venner og Pinsevennene.

Men Barratt satte en grense ved menigheten. All form for organisering over menighetene var ubibelsk og dermed utelukket. Og slik har Pinsebevegelsen, under tvil og debatt, praktisert dette fram til våre dager.

Men nå er den æraen over, og Pinsebevegelsen etablerer seg i disse dager med et overgripende nasjonalt hierarki. Dersom Barratt denne uken roterte i sin grav, så mener jeg han kan takke seg selv. Ved å gjøre Pinsebevegelsen "prestestyrt" gjennom Predikantkonferansen, gjorde han den samme historiske feilen som mange vekkelser før ham, inklusive det som skjedde i generasjonen etter apostlene i oldtiden, ved Ignatius av Antiokia i år 110 e. Kr. Resultatet av Ignatius´ lære, er det katolske hierarkiet som lever den dag i dag. Har man først etablert et hierarki, så lar det seg aldri fjerne.

Jeg har tidligere kommentert KS´ nedlatende omtale av anderledes tenkende innen bevegelsen. KS har alltid vært organet for det til enhver tid regjerende "partiet", og ser det ikke som sin oppgave å fremme en levende debatt. Denne gangen ga redaktøren oss dette gullkornet: Det er en kjent sak at jo eldre man blir, desto mer skeptisk blir man overfor forandringer.

De eldre og skeptiske som KS referer til, er predikanter som vil verne om Pinsebevegelsens opprinnelige organiske natur. Hvor dyptgripende de endringer som Pinsebevegelsen nå gjennomfører er, gir et forslag av min gode venn Egil Svartdahl, fremmet med retorisk treffsikkerhet, et godt innblikk i: Ansvaret for Sommerfestivalen på Hedmarktoppen bør være hos Pinsebevegelsens lederskap, ikke lærerkollegiet på Hedmarktoppen.

Hedmarktoppen er et av Pinsebevegelsens fellestiltak. Et fellestiltak er definert som et tiltak med lokal forankring og et nasjonalt representativt styre, det vil si et representantskap med delegater fra alle pinsemenigheter. Hedmarktoppen er således kontrollert av en generalforsamling med én delegat fra hver menighet. Generalforsamlingen velger så styre eller forstanderskap. Forstanderskapet på Hedmarktoppen utser så underutvalg, som for eksempel Stevneutvalget. Det er altså ikke slik som Egil Svardahl sier lærerkollegiet som har ansvaret for Sommerfestivalen, men en forsamling som representerer alle pinsemenigheter.

Nå har Stevneutvalget brukt sitt mandat til å ta noen kontroversielle grep med hensyn til datoer for den tradisjonsrike Sommerfestivalen. Dette vil Egil Svartdahl heretter skal styres fra toppen av det nye pinsehierarkiet.

Fordelen med den gamle og nå forlatte ordningen var nettopp at den tillott en organisk og ubyråkratisk vekst i Pinsebevegelsen. Her er Evangeliesentrene et godt eksempel. Evangeliesentrene er oppstått og styrt som et tradisjonelt fellestiltak, det vil si et lokalt initiativ med en nasjonal, representativ styring. Det har blant annet resultert i at Pinsebevegelsen har fått to konkurrerende sommerstevner, begge kontrollert av hvert sitt representantskap. Dette organiske og ustrukturerte prinsippet har vært Pinsebevegelsens varemerke og noe som har bidratt til dens riktignok noe viltre vitalitet.

Når det nye pinsehierarkiet er vel etablert, kan vi da vente oss også et oppgjør om Evangeliesenterets konkurerende sommerstevne?

Prøveordningen som KS lovpriser, burde kunne gi hummeren, i dette tilfellet Pinsebevegelsen, en smertefri død. Tilbake har vi et hierarki, et maktinstrument, blant annet for å skape orden i rekkene, eksemplifisert ved Egil Svartdahls forslag. Derfor var det også symptomatisk at Lederrådets første offentlige utrykning i fjor sommer gjaldt å sette den alltid i utakt marsjerende Jan Åge Torp på plass da han ytret seg med sin sedvanlige politiske ukorrekthet om temaet barneoppdragelse. At Jan Åge Torp uttrykker seg kontroversielt, er det ingen splittelseskraft i. Men et nasjonalt Lederråd som fra tid til annen vil handle og uttale seg kontroversielt, er langt mer risikofylt i så henseende. Mange tror at hierarki er et samlende prinsipp. Kirkelandskapet verden over med sine tusenvis av små og store hierarkiske kirkesamfunn, er et bevis på det motsatte.

De eldre pinsevennene som ikke vil ha forandring forstår én ting: I de hierarkiske kirkesamfunnene er Ånden erstattet med hierarkiet. De gamle blant dere skal ha drømmer, sier Guds Ord, og drømmen om organisk kristendom ledet av Ånden, har vært levende blant kristne til alle tider.

Hvorfor engasjerer jeg meg i dette? Det er desverre ikke fordi jeg tror utviklingen innen Pinsebevegelsen er mulig å snu. Et svar kan være at jeg etter 40 års tjeneste innen Pinsebevegelsen opplever at jeg har en del aksjer der.

Men mest av alt er det fordi jeg deler den opprinnelige drømmen om et organisk, ikke-hierarkisk menighetsliv. Og fordi jeg vil oppfordre pinsevenner i alle kirkesamfunn til å ta ut sin rett til å leve ut et slikt menighetsliv.


Share/Save/Bookmark