Samlingen i kveld besto av to narkomane, en metadonbruker og meg. Alle kjente hverandre godt. Husmenigheten vår er nå delt i to, så vi er færre i hver samling enn det vi var. I den andre gruppen er det flere "vanlige" kristne.
Samlingen ble innledet med en klar melding til metadonbrukeren fra en av de narkomane:
- Du har aldri vært så rusa som etter at du begynte med metadon.
Moralismen og anklagen var sterk.
- Å bli metadonist er ikke hva jeg ser fram til, sa den narkomane videre.
Men det ble ingen krangel av det. Mer en samtale uten filter.
Når det gjelder bruken av metadon, så stiller jeg meg nøytral, i den forstand at jeg respekterer de valg den enkelte tar. De metadonistene jeg kjenner har flere tiår bak seg med rusmisbruk og kriminalitet. Mitt ønske for dem er at de skal klare seg uten metadon, og mitt håp er at det kristne fellesskapet skal bidra til modning og motivasjon i så henseende. Men om så ikke skjer, så anser jeg dem likevel som og behandler dem som fullverdige medlemmer av vårt fellesskap. Det burde ikke være nødvendig å påpeke det, men jeg er ikke sikker på om det er en selvfølge for alle kristne.
Temaet ble uttømt, og jeg fortsatte med å fortelle om min motivasjon for å være med i denne gruppa.
- Jeg har over 40 års erfaring fra menighet, sa jeg, men de fire siste åra har dette vært min menighet. Jeg er ikke med fordi jeg har så mye å tilføre dere, men fordi jeg opplever at vi har mye å tilføre hverandre. Mitt åndelige liv får mye mer ved å lese Guds Ord sammen med dere og samtale om det, enn å delta i en tradisjonell menighet.
Jeg har sagt det før, og hver gang smiler de usikkert og vantro. Jeg vet ikke om de tror helt på meg, men jeg mener det helt og fullt. Jeg hadde nok heller sluttet meg til de 80 % av de kristne som velger å ikke delta i menighet, enn å fortsette å slite kirkebenkene.
Kvelden fortsatte med fortløpende bibellesning, vi var nå kommet til Apostlenes gjerninger 3. kapittel. Etter at vi hadde lest kapitlet, var det taust noen øyeblikk. Så sier den ene narkomane:
- Vill og gæern kjærlighet.
Å ta en mann som hadde vært lam i årevis og reise ham opp i Jesu´ navn, er uttrykk for vill og gæern kjærlighet. Vi samtalte om dette og så ba vi sammen.
Under turen hjem sa jeg til Herren at jeg håpet at Kristus var blitt forkynt denne kvelden. Hans sterke nærvær der jeg satt, beroliget meg.
Dette er livet for meg.
Innlegg
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar