«Nei til EEC!»

17. mai i Sandefjord
Foto: Are Karlsen

Nei til EEC! sa vi i min ungdom, - også i Pinsebevegelsen. Begrunnelsene kunne være mange. Enkelte av pinsepredikantene sa nei i frykt for at Den katolske kirke ville få innflytelse i landet vårt, dersom vi gikk med i det som nå heter EU.

"What a difference a day make", heter en populær låt. Frykten for Den katolske kirke har for lengst lagt seg, også blant pinsevenner. Ja, kanskje særlig blant pinsevenner.

Nylig hadde dr. theol. Arne Helge Teigen en kritisk gjennomgang i bladet Utsyn av pinsepredikanten Peter Halldorfs praksis og lære. Peter Halldorf er kjent for sin vektlegging på oldkirkens katolske tradisjoner og teologi, noe konservative lutherske teologer stusser over. Kan pinsevenner så enkelt hoppe bukk over reformasjonens hardt tilkjempede sannheter? Peter Halldorfs tilnærminger er blitt positivt mottatt i store deler av Pinsebevegelsen, og er en del av en større kursendring i retning av institusjonalisering, hierarki, mystikk, liturgi og klostertradisjoner.

Hvordan kunne dette skje? Peter Halldorf har for sin egen del vitnet om at han følte seg rotløs som kristen, og fant til slutt sine røtter i oldkirkens tradisjoner. Hvordan kan en pinsevenn som tilhører en bevegelse som har røtter i den radikale reformasjonen og pietismen, for ikke å si urkristendommen slik vi finner den i Bibelen, oppleve seg rotløs? Ifølge min teori er årsaken den karismatiske vekkelsen. Pinsevekkelsen har ikke samme røtter som den karismatiske vekkelsen. Sistnevnte har sin opprinnelse i de historiske kirkesamfunnene, blant annet den katolske kirke, med sitt hierarki og sin mystikk. Da den karismatiske vekkelsen ble introdusert i pinsevekkelsen på 70-tallet, reagerte mange pinsevenner på det de oppfattet som fremmede elementer i lære og praksis. Kirkehistorikeren Geir Lie kunne fortelle norske media under pinsevekkelsens jubileum "Pinse for alle" for et par år siden, at pinsevekkelsen hadde lite å gjøre med den karismatiske vekkelsen.

Dette skrives Allehelgensdag. Dagen før Allehelgensdag i 1517 slo den katolske munken og teologiprofessoren Martin Luther opp sine 95 teser på slottskirkedøra i Wittenberg. Dermed startet historiens største frigjøringsbevegelse, protestantismen. Prestelæreren Martin Luther endte opp med å avvise paven som kirkelig autoritet. Det var en fornærmelse og forbrytelse som nær kostet ham livet.

Luthers standpunkt i forhold til paveembetet deles ikke av mange kristne i dag, og aller minst av Pinsebevegelsens institusjonelle elite. Da Pinsebevegelsen fylte 100 for et par år siden, inviterte man pavens representant biskop Anders Arborelius til feiringen, en klar anerkjennelse av paveembetet og det katolske hierarkiet.

Den katolske kirke har en stadig sterkere tiltrekningskraft på kristne, særlig fordi den synes å representere noe evig og stabilt i en usikker og foranderlig verden. Ikke minst setter mange kristne pris på Den katolske kirkes konservative standpunkter i moralspørsmål (homofili og abort) og i kirkelige ordninger som for eksempel kvinnelige prester, i tillegg til det som allerede er nevnt med hensyn til tradisjoner.

Nylig etablerte Den katolske kirke en egen struktur for anglikanske menigheter som vil konvertere, - egen struktur fordi de da kan beholde sine gifte prester som en overgangsordning - noe som av observatører er blitt omtalt som den største kirkelige hendelsen siden reformasjonen. Pinsekarismatikeren Ulf Ekman skryter av at han står under pavens apostoliske suksesjon, og fører samtaler med hans representanter. Dette nevnes for å vise at det i kristenheten skjer en bevegelse i retning av Roma.

Har jeg katolikk-fobi? Nei, jeg tror ikke det. Vi har forsøkt å inkludere en interessert katolikk i vår husmenighet, men da vi hadde nattverd, ble vedkommende advart av presten. En katolikk kan ikke motta nattverden av andre enn katolske prester. Katolikkene binder mennesker til pavens autoritet, og hevder de gjør det etter Herrens Ord.

Jeg tror at enhver generasjon kristne må ta valget mellom Jesu´ herredømme og Åndens liv på den ene siden eller menneskelig makt og institusjonalisering på den andre. Dette valget fikk de første kristne da apostlene døde ut, og urkirken ble til oldkirken. Det samme valget har nå også Pinsebevegelsen og mange andre frikirker stått overfor. Fristelsen til makt virker alltid å være overveldende, og resultatet synes alltid å bli hierarki og institusjonalisering.

Vi sa "Nei til EEC". Men Pinsebevegelsen har likevel forlatt sine opprinnelige verdier. Som kirkehistorien ofte har vist - kirkens største farer kommer ikke utenfra. Langt viktigere enn et kritisk fokus på samfunnet rundt oss, er et selvkritisk blikk.

«Nei til EEC!»