Ikke-hierarki betyr at husmenighetene vil utvikle seg i litt ulike retninger. Uten at det i seg selv skal sees på som en kritikk av hverandres prioriteringer. I så henseende er ikke husmenigheter noe anderledes enn andre menigheter.
Vår husmenighet i Sandefjord ble preget av mine personlige prioriteringer, nemlig arbeid blant rusmisbrukere.
De fleste "vanlige kristne" jeg kjenner unngår narkomane, de oppleves som for krevende. Det har jeg forståelse for.
Første medlem i husmenigheten utenom meg selv var en sentral skikkelse i narkomiljøet i Sandefjord.
Av personvernhensyn vil jeg ikke gå i detaljer når det gjelder personer. Men jeg ønsker å si litt om våre arbeidsprinsipper:
1 Vi ser på alle, narkomane eller ikke, som tror på Jesus, som kristne søsken. Det betyr at vi inkluderer i vårt fellesskap mennesker som i utgangspunktet er rusmisbrukere, og som derfor kanskje også vil oppsøke husmenigheten i rus.
2 Samlingene skjer i prinsippet hver tirsdag hjemme hos ulike deltagere. Vår "husmenighet versjon 2", har nå hatt samlinger i ca. 8 år. Og vi opplever en stadig sterkere forventning til hva Gud skal gjøre.
3 Vi har en enkel liturgi:
- Åpen samtale, deling av liv
- Hjemmebakte kaker (favoritt: eplekake)
- Lesing av et skriftavsnitt og samtale omkring det
- Bønn og forbønn
- Tilslutt ber vi Vår far-sammen.
4 Hvordan er min rolle i fellesskapet?
Vi forsøkte å få "ordet er fritt" til å fungere. Men det førte til at en av deltagerne på et tidlig stadium kom med følgende forslag: "Are, kan ikke du hjelpe oss til å fokusere?"
Jeg så behovet og tok på meg oppgaven. I tillegg hadde jeg som eneste deltager med førerkort og romslig bil, i oppgave å plukke opp deltagere til samlingene. Disse arbeidsoppgavene har jeg fortsatt.
5 Hvordan forholder vi oss til rusmisbruk i gruppa? Her er noen tanker, som alle så langt har sluttet seg til:
Menighetens primære oppgave, er ikke å ta tak i rusmisbruket, men å forkynne Kristus. Basert på erfaring forutsetter vi at alle ønsker å komme seg ut av misbruket. Ønsker deltagerne å samtale om rus, så er det selvfølgelig åpenhet for det, og så er vår tanke at Guds ord og et inkluderende fellesskap modner fram en motivasjon til å gå ut av misbruket.
Menigheten er et sosialt fellesskap i tråd med våre verdier, noe som praktiseres uansett på hvilket trinn rusmisbrukeren er i sin prosess ut av misbruket. Døren inn til fellesskapet står alltid åpen.
Det at deltagerne kan risikere å møte aktive rusmisbruker på våre samlinger, kan være en utfordring, men er samtidig noe den enkelte uansett vil måtte forholde seg til før eller siden. Det å takle møtet med aktive rusmisbrukere, sees på som en potensiell bygging av motivasjon for å komme seg ut.
Dessuten: Deltagerne i husmenigheten oppmuntrer og hjelper hverandre på mange måter.
6. Et viktig punkt anser vi er å oppmuntre de av deltagerne som har et rusproblem, til å ta i mot den hjelp som det offentlige hjelpeapparatet kan tilby. Det kan være alt fra personlige konsultasjoner til opphold på rehabiliteringsinstitusjon. Det fellesskapet de har i husmenigheten, vil alltid ønske dem velkommen tilbake.
7. Denne prosessen har vært diskuttert inngående i vårt eget fellesskap bestående av erfarne rusmisbrukere, både aktive og forhenværende, og tas løpende opp til evaluering.
Innlegg
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar