"Kom forberedt til møtet", brukte forstander Tom Erlandsen i min ungdoms pinsemenighet å si, med tanke på vitnesbyrd og sang. Hvor fjernt er ikke dette fra dagens gudstjenester med pastorer (tidligere het de forstandere) som i økende grad går inn i en presteidentitet og "forretter" gudstjenesten på menighetens vegne.
Dagens pinsekarismatiske ledere er mer opptatt av oldkirken enn urkirken. Kanskje fordi man finner mer bekreftelse i oldkirkens hierarkiske og autoritære strukturer enn i urkirkens organiske, Ånd-ledede, tjenerstruktur?
Under reisen fra urkristendommen til oldkirken er man i ferd med å miste viktige verdier. Den viktigste er Skriftens særstilling som kilde for kirkens åndelige liv. Fordi urkirken formidles gjennom Skriften, mens oldkirken formidles gjennom tradisjonen, det vil si skrifter og overleveringer fra kirkefedrene.
Urkirken er i seg selv ingen autoritativ rettesnor. Den var ikke fullkommen på noen måte. Det er Skriften som er autoritativ. Det er Skriftens undervisning om menigheten og dens liv, og apostlenes praksis (som er det vi forstår med urkristendommen i motsetning til oldkirken som er etter apostlenes tid) som er vår rettesnor. Når dagens pinsekarismatiske ledere synes å sidestille urkristendommen og oldkirken, står de også i fare for å forkaste et bærende prinsipp i protestantisk kristendom: Skriften alene. Og nærme seg katolsk teologi, som sidestiller Skriften og den kirkelige tradisjonen, med de uoverskuelige konsekvenser det vil ha for både menighet og samfunn*.
Min gode venn Terje Hegertun, pinsevenn og førsteamanuensis ved Det Teologiske Menighetsfakultet, som jeg synes på mange måter makter å formidle pinsevekkelsens opprinnelige verdier, gjengir på sin blogg et notat til lederskapet i Filadelfia (Oslo), Gudstjenesten – en historisk og aktuell skisse, hvor jeg synes han kommer i skade for å trekke i den retningen jeg her advarer mot. Jeg la igjen en kommentar på bloggen til Terje.
For ordens skyld, jeg er ingen nostalgiker som tror at løsningen er å vende tilbake til tidligere tiders vitnemøter. Den utviklingen vi ser i dag var godt i gang også på den tiden. Jeg tror at løsningen er atskilling mer radikal enn som så, og at den i sin helhet er å finne i Skriften. Dersom jeg skal se etter inspirasjonskilder utenfor Skriften, hvilket jeg selvfølgelig også gjør, vil jeg se med en viss skepsis på oldkirken, som var en forfallskirke. Den utviklingen som startet med oldkirken resulterte som kjent til slutt i Reformasjonen. Derfor vil jeg heller hente inspirasjon fra bevegelser og miljøer som har bidratt til fornyelse, for eksempel John Wycliffe og lollardene, anabaptistene, den unge metodismen, haugianismen og bedehusbevegelsen eller den unge pinsevekkelsen og opptakten til den. Eller også Jesus-vekkelsen på 1970-tallet. Med mange flere.
Heldigvis behøver ikke reisen kun gå fra urkristendommen til oldkirkens hierarki og villfarne mystikk. Reformasjonen og tiden etter pekte den motsatte veien, fra den forfalne kirken til urkristendommens dynamiske vitalitet. Vekkelsenes motto "Fram til urkristendommen" vil aldri gå ut på dato.
|
*Hva den radikalreformatoriske og pietistiske interessen for urkristendommen og dens verdier helt fra reformasjonen og fram til vår tid har betydd for samfunnsutviklingen i vår del av verden, er ikke mulig å overvurdere, etter min mening. Haugianisme, egalitarisme og demokrati er for meg stikkord i denne sammenheng. Dette notatet fant at tilliten til andre - som er grunnlaget for gjensidig altruisme (godhet mot andre) - er mye lavere i land som har vært dominert av hierarkiske religioner. Hvilket tyder på at hierarkiske verdier bryter ned det horisontale nettverket av samarbeid som genererer tillit. Dette bygger opp under mine observasjoner av hvilken negativ innflytelse katolisismen og ortodoksien har på samfunnet omkring seg. Og som gjør meg ytterligere bedrøvet når jeg observerer den fascinasjon som protestantiske kristne viser overfor disse tradisjonene. Vil den protestantiske kristendommen falle tilbake i katolisismens hierarkiske lenker? |
Innlegg
1 kommentarer:
Økumenisme - den falske og den Bibelske gr,ecclesia (de utkalte)
Ecclesia - de utkalte.
Alle kirker – kristelige organisasjoner, har dette til felles at de ikke er lemmer på Jesu legeme.
Men menigheten gresk, ecclesia – de utkalte (den utkalte forsamling), er allerede her.
Alle “kristelige” organisasjoner er bygget på teologi (enighet i lære), men ecclesia er bygget på Jesus, som er hodet.
De kristelige organisasjonene bygger sine bedrifter på uenigheter.
Alle økumeniske bevegelser står i vegen for ecclesia – Jesu legemes åpenbarelse.
For det er bare individet, og ikke den kristelige organisasjon – som kan åpenbare sitt forhold til Jesus.
Elohims forsamling på jord kan lignes med en blomst; den er levende, er en enhet, og vokser innenfra. Våre kristelige organisasjoner er å ligne med stykker fra forskjellige puslespill som ikke passer sammen. De vokser ikke og de er stort sett organisert av mennesker uten ledelse av Den Hellige Ånd. Laodikea betyr: “Demokrati og Folkestyre” og er et passende navn på disse kristelige organisasjonene, som har navn av å leve, men som er døde (…)
Paulus sier: ”Jeg kunne ikke tale til dere som voksne, men bare til små barn i Kristus”..
For det er oppdelinger – grupperinger – partier – avdelinger – splittelser – sekter (slike som avsondrer seg og danner egne grupper etter eget begått-befinnende) enighet i lære osv…Noen sier de holder seg til Kefas – Apollos…..Men er da Kristus delt ? Jeg (Paulus) vil ikke vite noe iblant dere enn Jesus Kristus og Ham korsfestet..
Hvorfor velge “Torne busken” som leder – når vi har Yeshua – som har kjøpt oss fri med Sitt dyre bare blod ? Til frihet har Jesus kalt oss..
Alle kirker og kristelige organisasjoner er barn av den katolske kirken – som er et stort “System”.
Men “GÅ UT fra henne Mitt folk, slik at dere ikke skal ta del i hennes plager” (…)
Av nåde er vi utfridd (frelst) og dette er ikke av oss selv, for at ingen skal kunne rose seg for Ham.
Legg inn en kommentar