Idéen om at én person eller én tjeneste skulle dominere de kristnes samlinger så til den grad som pastorens tjeneste gjør i tradisjonelle menigheter, er helt fremmed for Bibelen. Bibelen presenterer helt andre idealer for de kristnes samlinger.
Når man i tillegg må bygge kostbare bygninger i mangemillionersklassen for at pastoren to timer i uken skal kunne møte sin menighet og framføre sitt budskap som de aller færreste husker noe av idet de går ut kirkedøren, da er det godt å vite at Bibelen ikke pålegger oss slike ordninger.
At vi alle skal komme sammen og være taust lyttende til én person, har ikke noe bibelsk forbilde. Tvert imot sier Paulus:
Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det. Hvis det hele var én kroppsdel, hvor ble det da av kroppen?
Hva mener jeg så, søsken? Jo, når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen.
Fra Paulus 1. brev til korinterne, kapittel 12 og 14.
Dessuten advarer Paulus oss mot å dyrke talegaver. Å forkynne evangeliet har ingenting med talegaver å gjøre. Det er kun ved enheten og mangfoldet i Jesu´ kropp at evangeliet kan forkynnes troverdig. I Bibelens tid skjedde det vet at de kristne kom sammen i sine hjem til nattverd, måltid og tjenestegjøring. Der hører det kristne fellesskapet hjemme. Og bare der kan Bibelens undervisning om menigheten virkeliggjøres. Ikke i våre pastordominerte, religiøse bygninger.
Pastoren er dyr i drift på mange måter. I stedet for å være en ressurs for menigheten som mange tror han er, så svekker pastoren menigheten, både åndelig og finansielt ved sin gjøkunge-dominans.
Det hjelper ikke hvor dyktig pastoren er, når han fratar andre deres bibelske oppgaver i samlingene. Resultatet av hans godhjertede og helhjertede innsats blir negativ. I stedet for å legge til rette for samlinger der den enkelte kristne kommer i funksjon i sine hjem og i sin hverdag, underviser man i praksis en vranglære som sier at vi troende må ha et særskilt presteskap, en mellommann mellom Gud og mennesker og at vår tro skal utøves i spesielle bygninger reist for formålet.
Alt dette tapper Jesu menighet for åndelig kraft, vitalitet og ressurser.
Og har ikke sitt forbilde i Bibelen.
Heldigvis. Fordi når vi går til Guds Ord finner vi inspirasjon og håp om en ny framtid for Jesu menighet.
Technorati Tags: pastor
Innlegg
11 kommentarer:
Jeg har bedt, vært frustrert, fortvilet - jeg føler vi er en karikatur av Jesus på jord. Disse pastorgreiene er en del av samme karikatur - det forkludrer vår forståelse av evangeliet? Men skal en først være en foretakskirke, så finnes det neppe ikke så mange andre muligheter?
Jeg har nesten "gitt opp" å finne svaret. "Gud gi oss en relevant måte å være jordens salt på!" har vært mitt rop.
Så kom sykdommen - og kanskje noe av svaret. J
I sykdommen - i svakhet - i min absolutt nær-døden opplevelse synes ting å klarne. Nå vet jeg fremdeles ikke om jeg lever om noen måneder -- Det er i Herrens Hånd
Vi har nettopp hatt besøk at to naboer som i høst hoppet av fra Levende Ord - er fremdeles medlemmer. (Kjente dem ikke)
Vel, dette som skjer er verre og galere enn vi ønsker å tro.
Men vi hadde en herlig kveld - uten visjoner, uten store ord - bare å dele lengsler, smerter, tro og glede og avslutte det hele i fokus på Guds nåde gjennom blodet/vinen og brødet som brutt for oss.
Det kjentes så rett og helhetlig å ikke ha noen prosjekter, noen forventninger --- bare det å være Jesu venner og å elske hverandre.
Det er trolig en elv i bevegelse , en sprudlende begynnelse,av små disipler som knyttes sammen kun med den hensikt å være et uttrykt av han som kjøpte oss.
Are. Du (og mange andre her på bloggen) er i ferd med å finne et annet perspektiv på menighet. Det har vært (og kommer fortsatt til å være)utfordrende å tilegne seg nye måter å forstå verden/Bibelen/menighet på. Å se ting på nye måter er ikke lett. Jeg er imponert over hva som skjer her, nivået på dialogen, viljen til å spørre, arbeidet med å lete etter mulige svar.
Dette er også noe av det vi opplever når vi stiller slike spørsmål for de som ikke ser det samme. Det kan være de ikke ønsker å se, eller at de forstår men er uenige. Men mange forstår antakelig ikke engang spørsmålet, kan ikke se problemet i det bestående. Derfor virker det bestående så ugjennomtrengelig noen ganger. (Jeg har opplevd det mange ganger når jeg f.eks. har spurt om dette med det 'allmenne prestedømme', og ikke fått noen respons). Men, så kan vi glede oss for tiden over at ting har slått sprekker, flere enn før stiller de viktige spørsmålene, flere enn før leter etter nye måter å drive/være menighet på. Da er det håp.
På den annen side blir vi fort arrogante - tror at vi har funnet Svaret. Mens hele poenget er at vi har åpnet noen viktige Spørsmål igjen - som de bestående strukturene er avhengig av å holde lukkede for å opprettholde sin stabilitet. Jo mer vi tar noe for gitt, jo mer stabilt er det.
Jeg tror også at vi kanskje trenger færre 'fulltidspastorer' og flere 'hverdagsprester', og at de få i posisjon i menighetshierarkier står i veien for de mange andre (selv om de fleste egentlig ønsker det motsatte - frigjøre folk til å leve/tjene fullt ut). Eller at vi i hvertfall må tenke annerledes om hva fulltidspastorenes rolle/oppgave burde være.
Kanskje er det slik at alle entydige og autoritative roller har en tendens til å 'svekke menigheten' slik du sier? At pastoren, lovsangslederen, læreren, evangelisten, administratoren, etc. i realiteten ofte står i veien for det store mangfoldet menighet kunne ha vært. At det burde være uendelig mange flere måter å utøve omsorg, bønn, undervisning, formidling av evangeliet, (og noen ganger koordinering) på. Jeg opplever i alle fall at menigheten (dvs med-lemmene) altfor ofte blir undervurdert og degradert av formelle ledere. Det er synd.
Jeg får kanskje tillegge til mitt forrige innlegg at jeg har vært (og innimellom fortsatt er) innom alle disse formelle rollene, og jeg både har kjent på en uro for om jeg står i veien for andre, og at jeg også har forståelse for hvor utfordrende/truende slike kjetterske spørsmål kan oppleves.
Thomas,
ja denne prosessen med å stille spørsmål, alltid spørsmål, dog med et fokus på Jesu død og oppstandelse og leve i praktisk kjærlighet og fredsommelighet er helt avgjørende.
Det krever disiplin til å holde seg til selve saken - den vilje til ikke å vike av.
Så mye jeg kunne sagt...
I disse spørsmålene finner jeg en slags evig trygghet og ikke uro.
Uten spørsmål, uten undring vil enhver trygghet trolig være falsk?
Sannheten tåler spørsmålene - sannhetene tåler ærlighet, kritikk og innsyn.
Vi kan snakke.. og så handler vi, og spør og prøver ... går videre med nye positive erfaringer eller med nederlag. Men går alltid fremover og blir ikke mismodige over det ufullkomne da vi er grunnfestet på klippen.
Takk fordin kommentar.
"Sannheten tåler spørsmålene - sannhetene tåler ærlighet, kritikk og innsyn." (Tore Lende)
Mm-M! (totensk, og betyr enig)
Da jeg gikk langrenn, var det så godt med heiaropene da jeg for rundt i løypene.
I dag får jeg lyst å si:
"Heia, Tore!"
Godt å "se" deg her og "høre" alle dine betraktninger og flotte innlegg!!
KULTURKOLLISJON
Jesu ledelsesproklamasjon
Matt. 20,25 ”Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og at stormennene styrer dem med har hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være, skal være deres tjener. Og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres”
Lukas 22.25 ”Kongene hersker over sin folk, og de som har makten lar seg kalle velgjørere. Slik skal det ikke være hos dere” Bibelselskapets 2005 oversettelse.
Det kan synes som at oversetterne her lever i et annet paradigme og har ikke forstått innholdet.
Andre oversettelser sier noe som dette: ”Dere vet at folkenes ledere bruker makt over folkene
Grunnteksten, er vel nærmere dette ”utøver makt over folk” (katexousiaddzo)
Det synes ikke her at Jesus angriper selv maktovergrepene. Han går til et frontalangrep på selve hierarkiene - det er selve verdens makttenkning han synes å knuse.
Dette er et paradigmeskifte som innvarsles.
De verdslige maktprinsipper legges til sides og erstattes av tjenerens og korsveiens lederskapsmodell. Posisjonstenkning og posisjonslederskap synes å bli gitt sin endelige dom?
Guds folk følger en annen kurs, vi blir et korrektiv – et lys i verden – mot strukturelle undertrykkelse og strukturelle overgrep.
Dette forsterkes også av Jesu ord om at vi ikke skal la oss kalle ledere, lærere etc .. med begrunnelsen ”dere er alle brødre”
Blant annet derfor kunne jeg aldri antyde at noen skulle være ”accountable ” til meg som leder. Vi er alle ”accountable” til den samme Herre.
Are spurte meg å si noe om dette å gjøre disipler. Da vil jeg si at dette er begynnelsen til visdom, begynnelsen til å kunne oppfylle misjonsbefalingen og gjøre disipler.
Ved vårt eksempel inkarnerer vi disse lederholdningene og lever dem i ut i våre omgivelser.
Vi har da trolig begynt å oppfylle misjonsbefalingen?
Tore Lende
Pastorer har problemer med relasjoner og føler seg ensomme
Viser til en undersøkelse fra The Barna Group
http://www.barna.org/FlexPage.aspx?Page=BarnaUpdate&BarnaUpdateID=242
61% av pastorene føler seg ensomme og har problemer med relasjoner
Samtidig mener 80% av dem at de er effektive og gode til å undervise og gjøre disipler.
Her er det virkelig underlige ting på gang. Fra NT synes det som gode relasjoner og disippelgjøring er to sider av samme sak. Harmoni i relasjoner er da evangeliets kjennetegn nummer 1?
Hvordan leses Jesu lære og de apostoliske skrifter? Det handler om å være et eksempel - forbilleder. Noe av det viktigste en pastor - hva nå enn det er - er å lære folk til å leve i harmoni med andre - det handler om fred og kjærlighet.
Og hvis en ikke selv er et eksempel på det?
Jeg følte sterkt at vi i mange år slet i ekteskapet. Det tok hele frimodigheten min. Jeg følte mine ord om kjærlighet etc. ble tomme og meningsløse. Jeg var en med gode talegaver - men ordene var tomme og uten kraft.
Det må da være noe her som er ute av kurs - total feilnavigering?
Are har kommentert Kristent Fellesskap tidligere - men dette er en sak, så langt jeg kjenner dem, som de kanskje har forstått bedre enn noen. Våre relasjoner i familie og menighet er avgjørende.
Jeg snakket forøvrig med en pastor for en av de største menigheter i landet og han sa til meg: "Tore det er veldig ensomt å være pastor"
Og forklarte det med at det var ikke noen på samme nivå i menighten han kunne ha fellesskap/vennskap med.
Kom bare til å tenke på noe jeg har hørt mange ganger , da jeg så denne uttalelsen om at en blir ensom fordi en ikke finner noen på samme nivå.
Jeg var singel til jeg var godt over 40. Noe av det jeg fikk beskjed om av enkelte, var at jeg måtte passe på så den jeg skulle gifte meg med var på samme åndelige nivå som meg.
Nå tenker jeg med gru på disse tankene. Hva i alle dager er det vi mener med å si slike ting? Hva i alle dager er det en pastor kan tenke når han sier slike ting om sin menighet?
Kanskje mange går single gjennom livet fordi de selv eller andre har satt dem i dette overåndelige, overopphøyde og utrolig ovenfraogned fengslet?
Så langt jeg har erfart, har faktisk Himmelens og jordens Skaper sett på meg som en verdig venn, søster , samarbeidspartner , en Han formidler seg til ,OG BRUD!!!
Sier bare HURRA for det, jeg.
Turid,
Jeg gleder meg sammen med deg og Ulf!
Thomas,
Jeg er glad for det perspektivet du representerer.
Foreløpig er jeg veldig dogmatisk på det organiske. På den Hellige Ånds ledelse av hele kroppen.
Samtidig er jeg spent på hvilken plass ulike tjenestegaver og ulik kompetanse skal ha når det gjelder å organisere nettverk og ressurser.
Legg inn en kommentar