Med orwellsk nytale har Kristent Fellesskap i Bergen erobret de rette ordene fra den revolusjonen som George Barna taler om. Jeg har lest brosjyren for de to sommerkonferansene som dette apostoliske nettverket arrangerer i sommer:
Tusener av kristne ledere har blitt enige om å vinne 1 milliard nye disipler i løpet av de neste ti åra. Innflytelsesrike kristne ledere vil mobilisere 1 milliard mennesker til å løse de fem store verdensproblemene.
Dette var ikke nytale, men et oppblåst språk slik vi kjenner det fra en rekke kristne sammenhenger. Den som klarer å mobilisere 1 milliard mennesker, klarer helt sikkert å løse de fem store verdensproblemene. Men hvor har de det fra? Virker slik tale mobiliserende på deres egne?
Dette er et fenomen i karismatisk kristendom. Dersom lederskapet ikke har så store resultater å vise til hjemme, snakker man i generelle vendinger om svære ting utenlands eller om svære ting som snart skal skje. Og nå om dagen rekker det ikke med tusener eller millioner, - én milliard må det være.
Jo, jeg tror også på store tall. Ikke fordi noen uidentifiserte kristne ledere har bestemt seg for å løse de fem store verdensproblemene, men fordi den Hellige Ånd uavlatelig arbeider for å utbre Guds Rike og bygge Guds menighet. Men jeg tror også det ville hjelpe dersom vi lærer oss å se storheten i det lille, og gi avkall på den utrolig lite produktive stormannsgalskapen.
Så over til nytalen fra Kristent Fellesskap:
Stadig flere ser at tradisjonell menighetsvirksomhet ikke produserer de fruktene Jesus vil ha. Millioner er på vei fra tradisjonell til nytestamentlig menighet. Jesu ord om den fullkomne enheten som får verden til å tro, motiverer kristne over alt til å fungere sammen på en praktisk og reell måte ... Vi ser klare tegn på at det samme holder på å skje i Norge. En voksende grasrotbevegelse påvirker samfunnet med himmelske verdier.
Hva har grasrota å si i det strikt hiearkiske apostoliske nettverket til Kristent Fellesskap? Kristent Fellesskap har riktignok lenge tenkt om seg selv at de ikke er en tradisjonell menighet. Det spørs hva man mener med tradisjonell. En menighet hvor lederskapet med fruer sitter på plattformen og hvor kvinnene må trekke et tørkle over hodet hver gang de skal si noe i gudstjenesten, er kanskje ikke tradisjonell i våre dager, men det spørs om den representerer noen av de fornyelsesstrømmer George Barna snakker om.
Det skal de ha - lederskapet i Kristent Fellesskap er flinke til å følge med i tiden. Men de har ikke tenkt i ett sekund på å forlate sine posisjoner på toppen av hierarkiet, posisjoner som blant annet innebærer reiser verden rundt. Fordi hierarkiet strekker seg ikke bare fra Bergen til Stokke. Det strekker seg også til India og andre asiatiske land.
I sommer får de besøk av husmenighetstalsmannen Wolfgang Simson under sin sommerkonferanse i Stokke. Kanskje de denne gangen hører litt bedre etter når Simson refser hierarkiene? Eller blir han påsatt munnkurv?Mer av George Orwell:
I tider med bedrag som dagens orden, er det en revolusjonær handling å si sannheten.
Og Guds Ord:
Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen.
Innlegg
22 kommentarer:
Godt skrevet, Are. I mange ting er vi på linje.
Takk!!!
Dette stemmer helt med mine innerste tanker - oppblåste planer og visjoner er "vranglære" og en fornektelse av evangeliet -
Sorry, mine kjære venner i KF
Kunne også sagt mye om dette.
Tore
PS
Er hjemme på persmisjon fra sykehuset. Ble i hui og hast innlagt med magesmerter natt til forrige torsdag. Kom straks i CT.
Legen kom en en alvorlig beskjed:
Du må opereres straks - tykktarmen er sprukket og du har en stor kreftsvulst. Jeg ble operert i flere timer. Store deler av tykktarmen ble fjernet, og det er spredning til lunge og lever.
Livet henger i en tråd - og jeg skal kanskje snart på cellegift for lunger og lever.
Har vært tøfft. Men jeg erfarer Guds nåde som aldri før.. tror jeg nok. Takken Herren for det som kommer, og jeg er klar til å dø, men håper veldig å leve.
Gleder meg over mange gode venner - og dere venner på bloggen her som jeg ikke har truffet. Dette er første gang på 8-9 dager jeg er inne på internet. Tore 51667811
lende@lende.no
Hei kjære bror Tore, ja, vi ber!
Akkurat nå satt jeg og ba for deg og sykdommen!
Gud HØRER bønn, Tore!!
og fra første stund jeg hørte om deg og sykdommen, så fikk jeg klart en påminnelse i mitt indre:
At "Gud har en VEI"
Og jeg får noen gang merke symptomer på folks plager, (interseeding, kalles det på fremmedlandsk) og jeg har noen fysiske ting nå som Herren bruker til å minne meg om deg, Tore, og om din sykdom. Og jeg ber foe deg, helt til symptomene er borte!
Gud er ikke sen om å høre.
Men så moro å se at du er hjemme, synes jeg.
Gud signe dere!
Fra Anny i Gjøvik
Takk kjære Anny, det står om menighetens inderlige forbønn for dem som er vanskelig. Og det står om at Herren forbarmet seg "forat jeg kke skulle ha sorg på sorg". Det er vel Paulus som sier det.
Det er skummelt ut nå - men jeg håper å få leve 10-20-30 år til. Livsgnisten er overveldende.
Samtidig - dette klarer jeg ikke å stresse. Å leve er himmel nå - i en slags himmel med sine problemer - livet, etter døden, fortsetter i annen himmelsk dimensjon.
Jeg går ikke rundt og bekjenner jeg skal bli helbredet - men sprudler av min tro på at liv og død er underordnet - nå er jeg allerede i Kristus - rettferdiggjort og hellig.
---arme, fattige synder som meg. Hvilken nåde.
Jeg er så full av himmelsk livsglede mitt i smerten. Jeg har ikke klart å be så mye - ikke lese så mye i Bibelen. Who Cares! Guds Ord lever i meg -
Jeg er ikke opptatt av å innta min rettigheter. En pastor sa til meg i går: "Ja, det er mange syke i menigheten - mange fordømmer seg selv for manglende tro, manglende innvielse...ja, Tore vi må bare erkjenne at vi er kommet så langt ennå at vi klarer å innta løftene - vi må og forstå at det ikke fordømmelse om vi ikke klarer det..."
Jeg tror at vi er mer enn nok kvalifisert til å motta og innta alle løfter og bli fylt av Herrens Herlighet. Det har vi i Kristus så fullkomment så fullkomment.
Jeg ber om bonus-år. Og takker Gud for alle som inspirereres til inderlig bønn og takksigelse---- det er menighet.
PS
Ellers mine kommentar til Kristen Fellesskap. Mine venner der er svært kjære og dyrebare. Vi ser kanskje forskjellig på noen ting?
Det er nesten som jeg igjen sier:
WHO CARES? Vi er på vei
---selv om jeg ikke vil benekte alvoret.
Er det store ord eller apostolisk nettverk du først og fremst vil rette en kritikk mot? Eller kanskje hodedekke. Eller misjon?
Store ord er ikke noe dersom det ikke tales små og hverdagslige ord. Men store og små ord hører ofte sammen i Bibelen, gjør de ikke? Kanskje du skal undersøke litt nærmere hva menigheten står for... Akkurat denne konferansen handler om å leve reelt hverdagslig kristenliv med noen få, og at det er dette jordnære livet som fører til forandring. Jeg kan aldri tenke meg at du er uenig det.
Lederskap er ikke noe uten tjenerskap. Disse hører sammen. Det at noen leder en menighet eller en bedrift er ikke noe nytt. Men noen som stiller seg på bunnen og tjener finner du ikke i alle forsamlinger. Og for å vite om noen stiller seg selv i et slott eller en stall må man gå veien om å lære folk å kjenne.
Hodedekke står det strengt tatt ikke noe om i brosjyren? Selvfølgelig går det jo an å debattere det likevel.
At noen drar ut på misjonsmarken er vel kanskje også mulig å kritisere - særlig hvis man ikke ser noen forvandlet av Jesus hjemme. Hva hvis man både hjelper fattige i andre land og også ser at Guds rike når oss i Norge også?
Kanskje du skal bli litt kjent før du retter en eller mange pekefingre for alt du ikke likte med en enkelt brosjyre. Dessuten bør du kanskje stille deg åpen for at livet med Gud kan være litt mer både-og enn enten-eller. Hvordan skal din brosjyre låte?
Hilsen Ingrid R.
Ingrid Reite,
Jeg kritiserer store ord og religiøse hierarkier.
Misjon ønsker jeg forsåvidt ikke å kritisere. Det er den hierarkiske strukturen man legger på misjonen som jeg finner vanskelig å akseptere.
Hei, igjen, Are Karlsen. Jeg ser at det er en personlig blog. Samtidig er det allment kjent at du har vært med i spissen for bl.a. Filadelfia i Oslo, og mange leser det du skriver, og den er ikke privat. Dine ord betyr noe. Jeg kommenterer stort sett ikke slike innlegg, men fristelsen ble stor da du kom med saftige og generelle innvendinger mot en menighet. Dette bør vel ikke forekomme uten at du har satt deg bedre inn i fakta, og når det bare gjelder lesning av én brosjyre. La oss heller diskutere sak enn menighet for å kunne stå sammen!
Ingrid Reite,
Mitt kjennskap til Kristent Fellesskap er mer enn konferansebrosjyren.
Min rolle i Filadelfia, Oslo, var administrativ leder.
Ja, jeg skriver kritisk om ting som det kanskje ikke er så vanlig å kritisere. Mye av det jeg tok opp i denne artikkelen, har jeg også sagt om pinsebevegelsen og andre, fordi grunntrekkene er de samme i mye av den karismatiske kristendommen, som jeg forøvrig gjerne identifiserer meg med.
De tingene jeg tok opp, opptar meg sterkt:
- Først og fremst hierarkiene.
- Dernest språket, retorikken, som får sin karakter av hierarkiet, og som brukes som et redskap for å holde mennesker som hierarkienes fanger.
Jeg mener det kristne fellesskapet må være mer ærlig og direkte i sin selvkritikk. Hvis ikke er jeg redd konsekvensen vil være at vi blir dårlige forvalter av verdiene i den kristne tro.
Men påpek gjerne feil i det jeg skriver.
Du skriver Are om den karismatiske kristendommen og om bl. a. språket, retorikken, som får sin karakter av hierarkiet.
Jo, jeg hørte nylig noe av det du snakker om, tror jeg.
I et møte der ei dame sitter ved pianoet (som hun sa til meg, i sin ufullkommenhet, litt usikker), og ledet lovsang og 'Jesu nærvær kom' (dette er kanaan-språk, men...)
Etterpå ble hun kritisert at hun ikke kunne sangene nok, og hun hadde dyttet litt vekk mikrofonen (da den regelrett ble dyttet bort i munnen hennes...noe jeg var vitne til).
Så kom en pastors kommentar på dette: "HUN UNDERORDNER SEG IKKE!"
Hva betyr slike uttalelser?
De minner meg i alle fall om det du sier her, Are.
Og, hva med mer å "høre" hvordan Jesus bruker dama, i stedet for kun å "høre" at et par ord i sangen falt ut..?? (jeg mener ikke her at en i lovsangen ikke generelt skal lære sangene)
Jeg har den største respekt for mine venner i KF - og jeg tror vi kommer til å ha mye sammeni årenee fremover - om jeg lever. Vi deler så mange av de samme grunnvisjoner - men det går an å ta saker og ting opp til debatt - det går an å spørre og kritisere uten å være ovenfra-ned. Den dagen vi ikke ha lov til å stille ærlige spørsmål, og komme med ærlige innvendinger, er det en fare for at vi stagnerer og hermitiseres eller noe.
Jeg er så absolutt vokst opp med disse ting. Bob Mumford - som på 70-tallet begynnelsen av 80-tallet var en av de viktigste aktører og arkitetekter av "shephearding-bevegelsen - gikk på midten av 80-tallet ut med en kraftig bønn om tilgivelse for sin medvirkning i "shepherding" - på det sterkeste tok han avstand og sa det hadde vært til ubotelig skade for kristenheten.
Det er mye jeg kunne ha sagt.
Jeg tror vi kommer til å få en positiv, dynamisk og kontruktiv vekst og våre venner i KF vil spille sentrale roller i tiden fremover.
Jeg gleder meg til å stå sammen med dem...
håper jeg ikke har misforstått for mye
Are sammen med KF
Jeg tror vi i fremtiden vil stå sammen med venner i KF - vi deler samme lengsler, samme tro og trolig samme evangeliske kompromisløshet og radikalisme?
Hierarkier - John Noble og Bryn Jones
Det er rart å tenke tilbake på - John og Bryn var to av apostlene i England og de var i et slags samarbeid i flere år. Vi (Bryne) var knyttet til John. Men det var vi som inviterte Bryn til Norge - og jeg husker vi tok imot ham på Sola Flyplass med musikk og sang og rød løper. Det var gøy
Men etter hvert skilte John og Bryn mer lag - Bryn la mer vekt på strukturene - på hiearkiet. Og etter mening var det vanntette skott mellom hvert ledelsesnivå. John og meg snakket ofte om det - og trekte analogier til pavekirken. Vi var faktisk rystet.
Jeg tror likevel det var flere fra oss som var over på konferanser arrangert av "Bradford" - Jeg var aldri - av mer økonomiske årsaker. Hadde ikke råd til å reise så mye.
Men vi var også et hierarki med John som apostel. Men en av John sine grunnverdier var "transperency". Problemer på "apostelnivå" ble åpent diskutert med alle om ønskelig. John skjulte aldri svakheter og problemer i en struktur. Hemmelighetskremmeri var fy-fy. Så jeg som en lokal liten pastor/leder i et annet land var fullt infomert om spenninger, problemer osv. Og dette kunne jeg også diskutere med alle i menigheten. Guds menighet var åpen og ærlig. Ærlighet var et overordnet prinsipp. Sannhet og nåde. Noe John ofte talte om "Nåde og sannhet kysser hverandre".
Men selv om vi var blitt et slags hierarki - så nektet vi å erkjenne det.
Og jeg skulle ønske jeg hadde hatt den innsikt i underordning, lydighet etc.. som jeg har nå. Derfor ble ikke disse grunnleggende bibelske menighetssanheter forkynt klart.
Og når så også Trosbevegelsen kom med sine grensesprengende endetidsvisjoner og vekt på ordninger - så hadde mange av våre venner ikke noen bibelsk fundament å bygge på. De ble, kanskje vi kan si, fanget av det som allerede var hos oss som et frø eller spire. Det er det jeg har bedt om tilgivelse for - bl.a. i en artikkel i Vårt Land nylig. Men jeg innså feilnavigeringen allerede for snart30 år siden.
Min venn Erling søkte så samarbeid med Bryn og Kerri Jones. Og våre veier skiltes i noen grad.
Men jeg anser mitt vennskap med Erling som evig og varig - og godt. Jeg fryder meg sammen med min bror. Og jeg gleder meg, om jeg lever, til rike år sammen i Jesu etterfølgelse.
Hei igjen, kjære bror Tore!
Hvordan går det med deg og helsa di og alt?
Det er nemlig herlig å lese hva du skriver om dagen!
Full av livsgnist og tro!
Du sprudler over av noe som inspirer oss andre!
..og du har en sterkt tillit til Jesus, og Han ER MED deg, Tore, gjennom alt!
Erling og Solveig Thu- et himmelsk vindpust kom innom
På vei fra Stokke (KF sin sommerkonferanse) kom Erling innom en sin syke venn - det var himmelsk forfriskende og fornyende å være sammen.
Det er trolig noen forskjeller - vi forstår stykkevis og delt - men er ett i lengsel etter sannhet og rett - og i lengselen etter å høre og se den himmelske musikk lyde over jorden
En vennskap som har holdt i 40 - vil holde resten av livet i takk til han som døde for våre synder og oppsto til vår rettferdighet.
Vi står alle i fare for å bruka store ord og å verta freista til å seia dei rette tinga. Vi i Kristent Nettverk eller Kristent Fellesskap er ikkje noko unntak i så måte. Men eg kjenner meg ikkje att i skuldingane som kjem fram i dette innlegget.
Då er det meir oppbyggjande å lesa det Tore skriv. Vi ber på dei same draumane og lengtane. Det har vi gjort i mange år jamvel om vi har gått ulike vegar.
Vi har vore venner i mange år og har lært å leva med at vi av og til ser litt ulikt på ting. Eg er veldig takksam til Tore som har hatt mykje å seia for mi åndelege utvikling og den kursen eg har valt. Det var gjennom Tore eg fekk kjennskap til den engelske husmenighetsbevegelsen. Det var på grunn av Tore at eg møtte Bryn Jones som Gud brukte til å forvandla livet og tenesta mi. Eg er så takksam til Gud for alt det Keri Jones og andre trufaste brør har betydd for meg og familien min.
Men mest av alt er eg takksam for å ha kjend Tore som person. Vi har halde meir og mindre kontakt i 40 år, jamvel om vegane våre av og til har gått i kvar vår rettning.
Det er vår bønn at Tore må få mange år for å leva og tena Herren.
Wolfgang Simson hadde ein veldig nyttig definering av hierarki og flat struktur på Bibelveka på Stokke. Han sa at hierarki har du når tittel og stilling krev underordning og lydnad, medan du har ein flat struktur når vi underordnar oss salving og nådegåvebasertteneste.
Livet har lært meg at det er viktigare å leva rett enn å ha dei rette meiningane. Eg har også oppdaga at det er lett å verta blind for eigne feil og manglar. Bjelken kan sitja i mitt eige auga!
Det gode er at Herren kjenner hjartet og den inste drivkrafta i det vi gjer. Eg får overlata heile livet mitt til hans dom.
Anny,
Enig. Å bruke underordning i den sammenhengen som denne pastoren gjorde, blir helt feil. Det har mer med underkastelse å gjøre.
Flott å høre fra deg, Erling.
Håper du vil fortsette å poste innlegg her.
Erling,
Takk for at du kommenterer min post.
Det er flott å få et innblikk i relasjonen mellom deg og Tore. Dere er begge et eksempel til etterfølgelse når det gjelder å bevare en god relasjon selv om man går ulike veier og inntar ulike standpunkter.
På denne bloggen forsøker jeg blant annet å sette under debatt et kirkelig paradigme hvor hierarki er et nøkkelelement. Min tese er at hierarkier begrenser potensialet i evangeliet, fordi det strider mot sentrale evangeliske verdier.
Jeg tror imidlertid ikke bare på underordning, jeg tror på gjensidig underordning. Å underordne seg salvelse og nådegaver blir etter min mening feil. Salvelsen og nådegavene må prøves på Guds ord og kristne verdier. Og denne prøvingen er alles ansvar i det kristne fellesskapet. Bare da kan vi alle vokse til modne kristne.
Ellers tar jeg til meg dine formaninger!
Til Are, Erling, meg selv og oss andre....
Jeg tror mange av oss går med ulike lengsler, som vi ennå ikke har klart å bruke presise ord på. Nettopp derfor glipper det av og til for oss, f.eks. på bloggen.
Nettopp derfor opplever jeg det så nyttig at vi bryner oss på hverandre, for - om mulig - å få mer presise ord på det vi egentlig lengter etter.
Jeg tror også noen av oss kan misforstå hverandre fordi vi ennå ikke kjenner hverandre (godt nok).
BLOG - EPOST EN KILDE FOR MISFORSTÅELSER..
Nå brukte også jeg litt sterke ord for å bekrefte Are sin reaksjon - sterkere enn det som kanskje var viselig og klokt?
Men jeg er blitt fryktelig trett og oppgitt av store ord og visjoner - og proklamasjoner og bekjennlser. Når dette ikke har helt substans, blir det til vanære for Guds rike og skaper vantro og mismot.
Jeg er jo selv "reklamemann" og har skrevet noen av de gjennom tidene meste effektive direct mails her til lands.
Det er et språk som slår tilbake om ikke realiteten og kvaliteten står i forhold til budskapet.
Både i ukene før jeg ble syk og nå under sykdommen har det med rett og disiplinert fokus vært som en flamme i mitt indre.
Fokus på Jesu død og oppstandelse - sakramentene, brødsbrytelsen og dåpen, minner oss om dette og levendegjør dette. Og denne tro må så virkeligjøres i kjærlighetens livsstil - ydmykhet, vennlighet, gjestfrihet, fredelighet, glede, kraft...sindighet - fornuft.
Fokus er å leve dette budskapet på arbeidsplass, hjem, Guds Hus, og verden forøvrig. Ikke i prosjektrelasjoner - men i livsrelasjoner.
Og dette bringer oss videre inn i vårt kall om å gjøre disipler. Vi kan neppe gjøre disipler ved å pugge bibelvers etc.. Det må skje ved at mennesker er sammen med oss i vanlig liv og ser og opplever våre verdier og vårt Kristusfokus.
Det har vært min smerte at jeg nå i mange år pga av livssituasjonen og en kristen fellesskapssammenheng som ikke har hatt visdom, innsikt og styrke til å takle et vanskelig kasus som meg.
Og min evne til å ta tak i ting har også sviktet.
For at det skal kunne skje må vi trolig utvikle en livsstil som jeg synes Wolfgang Simson skisserte
Det handler også om Kristusåpenbaring - og min inderlige bønn er "At jeg må få kjenne Ham"
Og når jeg møter brødre som f.eks Are og Erling så inspireres jeg til å søke Herren - de er en åpenbaring av Guds nåde, ukompromissløse radikalt og vilje til å være annerledes enn denne verden.
Denne sangen har tonet i mitt indre på mitt sykeleie - som noen ganger opplevdes som et dødsleie:
"I am free from the fear of tomorros, I am free from the guilt of the past. I Havde traded my shackels for glorious song, I am, I am free, FREE AT LAST."
Hjertet mitt sprenges og jeg ønsker å omfavne alle .
Jeg har lyttet til den himmelske melodi. Og opplever himmelen her i nød, i urettferdigheten og i verdens ondskap. Det er vært kall til ved våre liv å være et lys og alternativ.
Døden er en overgang til en annen dimensjon av det evige liv som har begynt her. Amen
WHO IS YOUR COVERING?
Nøkkelspørsmålet på 70-80 tallet var "Who is your covering?"
Det betydde - hvem står du i et ansvarlig forhold til - hvem underordner du deg?
Da måtte du kunne svare klart på det - så langt jeg forsto måtte det være en person - en hyrde, apostel....
Bakgrunnen var så lang jeg forsto at tiden for uavhengige solotjenester var over - individualismen på en måte. Vi sto et et forhold til hverandre og et hus - menigheten skulle bygges. Da måtte vi være knyttet sammen. Det skulle også være en beskyttelse mot utskeielser og umoral.
Det skulle være en garanti for ansvarlighet.
Det var også en slags underliggende forståelse at den "under cover", skulle være åpen og ærlig overfor sitt "cover" eller mentor. Dette for å bevirke til en helhetlig karakter og hellighet.
Uahengighetens tidsalder i menigheten var forbi - vi var et legeme som var knyttet sammen av slike relasjoner. Tradisjonelle menigheter ble i noen grad betraktet som en samling løse legemsdeler.
På dette området tror jeg vi gikk feil.
Ellers er jeg enig i at dagens menighetsliv ofte kan være en haug slike løse deler.
Men jeg tror ikke den coveringgreia vi hadde er i nærheten av en bibelsk coveringforståelse eller.
Dette kan kreve en grundigere analyse senere - nå gir jeg meg ikke i kast med det.
HVA MED DISIPPELGJØRING?
Are ringte meg i dag og spurte litt om dette å gjøre disipler.
Dette hører litt med i denne sammenhengen og jeg tar meg frihet til å skrive litt til.
Jeg fikk en oppmuntrende e-post nå i min sykdom - fra en av de som i begynnelsen av 70-tallet lovet å underordne seg meg som leder/hyrde.
Hun skrev og takket både meg og Annie for det vi hadde betydd for henne - hvordan vi hadde inkludert henne og andre og uselvisk åpnet hjemmet med vennlighet, åpenhet og gjestfrihet. Det hadde betydd så uendelig mye og hun visste ikke hvor hun hadde vært i dag om vi ikke hadde gjort det
Dette er bl.a. det disippelgjøring handler om. Og det er det jeg og Annie drømmer om å gjøre fra vårt "sykehjem" - vi ønsker folk velkommen inn - vi gir vår kjærlighet og oppmuntrer dem i Guds uenedelige nåde ig korsets hemmeligheter og realiteter.
Oppmuntrer dem på Abrahams løfte, om at vi nå er inkludert i løftene og Guds rike er større og mer reelt en noen kunne drømme om.
Vi gjorde det ikke da, selv om teorien og læren lot oss gjøre deg - og vi kunne langt mindre tenke oss å gjøre det i dag - og si til noen at "Vi vil gjøre deg til en Jesu disippel, men da må du underordne deg oss, og du må vite at du står i et ansvarlig forhold til oss - er accountable to us."
No - det høres ut som en åndelig forbrytelse om jeg skulle gjøre det.
Det er total fjernt å kreve/antyde noen form for lydighet og ansvarlighet (Accountability) i forhold til oss.
Men jeg føler meg accountable, ansvarlig overfor Gud, for de mennesker Gud sender til oss. Jeg føler jeg skal våke over deres sjeler. Og det gjør jeg den dag i dag for dem som Gud ga oss ansvar for på 70-tallet. Jeg ber for dem, tar kontakt med dem -elsker dem uten å kreve noe. Takker og priser Gud for dem. Jeg har det samme forhold til dem som "forlot" oss - og til dem som har holdt fast på vennskapet
Dette er en viktig del av å gjøre disipler - så langt jeg forstår
Ellers vil jeg henviste til en bok av Dr. Frank Viola -
WHO IS YOUR COVERING?
Det er en liten bok som med stor grundighet teologisk og historisk diskuterer begrepet "Underordning"
http://www.amazon.com/gp/product/0966665716/002-0023709-3272811?v=glance&n=283155
Legg inn en kommentar