Å blogge er noe som passer meg som hånd i handske.
Jeg har alltid vært opptatt av media. I ungdommen var tilgangen på media begrenset. Som barn leste jeg pappas Aftenposten liggende på gulvet. Og hørte på radio. Så oppdaget jeg bøkenes verden. Og magasiner. Etterhvert kom TV. Og jeg tilbrakte svært ofte timer på biblioteket.
Så kom internett med meldingstavler eller BBS som det hette. Og så for 10-12 år siden web-en, world wide web, www.
Tilgangen på nyheter og informasjon fra alle interesseområder var med ett enorm, - og gratis. Bortsett fra tellerskrittene, da, som kostet litt.
Mitt sterkeste engasjement i livet har alltid vært menighet. Og så har jeg helt fra ungdommen av hatt egalistiske idealer. Sikkert fra min oppdragelse. Og kanskje på grunn av strømningene fra ungdomsopprøret fra 1968 og framover. Og ikke motarbeidet av min barndoms pinsemenighet og vitnemøter med bred deltakelse.
Så Jesusvekkelse, evangelisering, kirkevekst og diakonalt-evangeliserende arbeid. Hvordan nå ut, hvordan vokse? har vært mitt fokus. Blant mine nærmeste venner har jeg hatt mange pastorer og forkynnere, og min 3-årige teologiske utdannelse og min 5-årige ansettelse i menighet ga meg verdifull innsikt.
Og hele tiden har tanker om hvor veien burde gå både for egen og menighetens del vært klare, noe jeg også fikk anledning til å gi uttrykk for på ulike måter. Jeg innså også at mine egne verdier ikke alltid var overensstemmende med de rådende holdninger. Men troen på min egen evne til å øve innflytelse var urokkelig.
For 3-4 år siden kom oppgjørets time. Hvor er vi på vei? Jeg begynte å analysere verdiene som lå bak våre virksomhetsformer og holdninger. Min konklusjon ble at utviklingen går i stikk motsatt retning av de verdier jeg står for og at jeg etter mange års innsats ikke kunne se at jeg hadde vært i stand til å påvirke utviklingen.
Det ble tid for oppbrudd. Og ny innsikt. Husmenighet!
Og nye muligheter for å meddele seg og øve påvirkning åpenbarte seg. Blogg!
Min interesse for media (les internett), og en alltid tilstedeværende trang til å meddele seg, førte til Are Karlsens blog. (Min nye omgang med fotodilla for et par år siden hører også med til bildet).
Her er vi nå. Oppbruddet er et faktum. Jeg har forlatt den religiøse eliten i de lukkede rom og henvender meg åpent og ivrig til alle som vil høre.
Og holder selskap med 3-4 narkomane, i noe jeg tillater meg å kalle en husmenighet.
Jeg er en lykkelig mann. Gud er god og den Hellige Ånd er virksom.
(Dette skriver jeg en lummer sommernatt fra Oslo i leiligheten til min sønn Hans Martin og hans Sara, som jeg og Oddbjørg låner i helga. I morgen skal vi hjelpe til med å pusse opp den nye leiligheten til min datter Ann Beate og hennes Marius. I slutten av måneden reiser vi til London og Edinburgh for å besøke min datter May Lene og hennes Jengo. Vi er en lykkelig familie.)
Technorati Tags: husmenighet, lykke
Innlegg
4 kommentarer:
Lykkelig er den som får pusse opp sitt barns leilighet.
Selv har jeg en datter på tre og et halvt år. Det er forhåpentligvis en stund til jeg er der du er nå.
Men datteren min har lært meg mye. Vi fikk henne da hun var 13 måneder gammel. Til da hadde hun levd på barnehjem i Zhejiang-provinsen i Kina, fordi hun er ett av mange hittebarn - etterlatt på en bro i byen Li'nan, en by utenfor provinshovedstaden Hangzhou, et par timers togtur fra Shanghai.
Og nå skal du høre, Are: Med unntak av gamlepastor Ragnhild Schanke (født Gilbrant, som du sikkert vet) har ingen tvunget fram større endringer i mitt forhold til Gud enn hun.
Fordi:
Hun trakk vinnerloddet, fikk familie og greier. Oppvekst i en pen, kristen vestlig familie. Hva mer kan man ønske seg? (Bortsett fra at mange baptister regner meg som en ond vranglærer, selvfølgelig. Men det betyr mindre i denne sammenhengen.)
Samtidig finnes hundretusener av barn som henne etterlatt i nød, fornedrelse og lidelse.
Og jeg spør: Hvorfor er ikke Gud med dem? Jeg tenker ikke bare på deres uskyldstilstand som barn, men også når mange av dem går til grunne som rusmisbrukere, kriminelle, prostituerte, fattige, tiggere etc.
Datteren min synger om Jesus hver kveld, fordi vi lærer henne.
De andre, som ikke er så heldige, har ingen til å lære seg noe som helst.
Så hvorfor skal Gud favorisere jenta mi - som tilfeldigvis får en pen oppdragelse - framfor de andre?
Hvorfor i all verdne skal Gud la seg imponere av pene bekjennelser?
Det er dette som tvinger fram en total revisjon hos meg i forhold til hvordan vi tenker om ikke-kristne. Vi må erkjenne at uretten i menneskelivet ikke bare handler om det materielle, men også om muligheten til å skaffe seg en frelsende bekjennelse.
Det er simpelthen ikke rettferdig at datteren min ikke bare har fått familie og muligheter, men på toppen av det hele skal belønnes med sjansen til å bli "Guds barn".
De andre - de etterlatte - trenger Gud like mye som hun gjør. Mer, egentlig, for hun har jo en mor og en far.
Skjønner du?
Ivar
"egalistiske idealer" (Are K)
hvabetyr det?
Det gikk kanskje litt fort. Jeg tror han mente "egalitære idealer", idealer om at alle har lik verdi og ingen har rangfordeler.
Sånn går det når jeg strør om meg med fremmedord ...
Legg inn en kommentar