Sjur Jansen leter fortsatt der andre har gitt opp - nemlig i Bibelen. Nå har han gått over til å bruke mikroskop, og mener han har funnet noe han kaller for mikrobiskoper.
Dagens biskoper sitter høyt oppe i hierarkiet. De biskoper Sjur finner i mikroskopet var bare vanlige mennesker som holdt hussamlinger.
Dette sier Sjur blant annet om mikrobiskopene:
Jeg tror mikrobiskopens tjeneste var slik:
* Være en av flere som holder hussamlinger for en liten gruppe
* Ha et fredelig og ryddig hjem
* Sette seg inn i læren hvis ingen andre gjør det
* Være omsorgsfull og bygge mennesker
* Være kontaktperson mot de andre hussamlingene
* Men ikke bestemme over husmenigheten. Alle er søsken, det er bare en far, og det er Gud. Beslutninger i menigheten tas i fellesskap, det viser det nye testamentet.
Sjur viser også hvor håpløst det er å begrunne et hierarki med de bibelske benevnelsene på ulike oppgaver. Fordi begrepene eldste/biskoper/tilsynsmenn/hyrder blir brukt om hverandre og ofte på samme person. Professor Robert Banks ved Fuller Seminary konkluderer med det samme som Sjur. Det finnes ingen embeter i Paulus brever. Kun funksjoner basert på personlig utrustning.
Du kan få med deg Sjurs studium og hans begrunnelser i denne artikkelen:
Technorati Tags: biskop, husmenighet
Innlegg
11 kommentarer:
Her er det masse flott opplysning. Både av Are og på Sjurs sine skriv.
Har tenkt mye i det siste på hva jeg har holdt på med i alle disse åra i menigheter, og mye av det som kommer fram her på bloggen, viser at det er nok en tanke og følelse som jeg bør ta alvorlig. Jammen har jeg vært med på mye rart og brukt tid og energi på feil måte.
Det er bare en ting å si om dette jeg nå etter hvert ser mer og mer tydelig: Jeg må ta ansvaar for det jeg har gjort og det jeg gjør. Det er i allefall ikke lurt å fortsette å dure fram i samme spor bare for å holde på noen gamle, for meg nå, feil tradisjoner og tankemønster når det gjelder meinghetsliv.
Sjur har stilt spørsmål til "hierarkitilhengerne" om hvordan man ut fra Bibelen kan forstå en biskops myndighetsområde (under posten - Vi vil være som andre folk). Såvidt jeg kan se er det ingen som har imøtegått konklusjonen Sjur trekker av sin studie "Teorien om mikrobiskopene" , og dermed tror jeg man også får vanskeligheter med å svare på Sjurs spørsmål.
Den henvises til Bjørn Olavs post "Kontinuiteten i kirkens historie" på hans egen blogg hvor han blant annet sier dette om kirkefaderen Ignatius:
"Denne ledelsesstrukturen med biskoper, presbytere og diakoner var allerede svært utbredt og etablert mot slutten av de første århundre. Vi kan se dette i brevene til biskop Ignatius, som han skrev omkring år 107, på vei til Rom for å bli martyr. Ignatius legger stor vekt på to ting i hovedsak: biskopembedet og eukaristin. Ignatius ser på kirken som både hierarkalsk og sakramental. For biskop Ignatius er den lokale menigheten kirken. Han ser på kirken som et eukaristisk fellesskap, og som kun realiserer sin sanne natur når den feirer nattverden. Ifølge Ignatius er eukaristin bare noe som kan feires lokalt - i hver kirke samlet rundt sin biskop."
Wikipedia skriver blant annet dette om Ignatius :
"Ignatius is the first known Christian writer to put great stress on loyalty to a single bishop in each city, who is assisted by both presbyters (priests) and deacons. Earlier writings only mention either bishops or presbyters, and give the impression that there was usually more than one bishop per congregation."
Dette tyder på en viss diskontinuitet mellom hva Ignatius skriver og de bibelske tekstene vedr. temaet biskoper. Wikipedia sier faktisk det samme som det Sjur har funnet ut.
Siden Bjørn Olav er opptatt av "kontinuiteten i kirkens historie", så lurer jeg på hvordan han ser kontuiteten mellom biskop Ignatius´ hierarkalske kirke og det Jesus sier i Mt 23,8:
"8 Men dere skal ikke la noen kalle dere 'rabbi', for én er deres mester, og dere er alle søsken. 9 Og dere skal ikke kalle noen her på jorden 'far', for én er deres Far, han som er i himmelen. 10 La heller ikke noen kalle dere 'lærere', for én er deres lærer: Kristus. 11 Den største blant dere skal være deres tjener. 12 Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt."
Hierarkier representerer maktrevirer. Etter min mening avviser Jesus dette ettertrykkelig. Følgende episode i Lukas 9,49 understreker også dette:
49 Da grep Johannes ordet: «Mester, vi så en som drev ut onde ånder i ditt navn, og vi forsøkte å hindre ham, siden han ikke er i følge med oss.» 50 Men Jesus svarte: «Dere skal ikke hindre ham! For den som ikke er mot dere, er med dere.»
Noen spørsmål fra min side: Har vi idag bedre tilgang til Jesu´ lære enn hva biskop Ignatius hadde? Har vi idag bedre tilgang til apostlenes undervisning gjennom evangeliene og brevene enn hva han hadde? (De nytestamentlige skriftene var ennå ikke samlet på hans tid.) Var Ignatius en greker som var påvirket av den dualistiske hellenismen?
Etter min mening er det mange ting som tyder på et klart brudd mellom hva Skriften sier om disse tingene og hva biskop Ignatius sier. Slik jeg ser det, startet forfallet allerede med biskop Ignatius. Med hans lære stod kirken klar til å ta i mot makten som ble skjenket av den romerske keiseren. Sekulariseringen og demokratiseringen av den vestlige verden de siste 300 år har fratatt kirken maktens innflytelse over menneskene. Og på grunn av sin hierarkiske struktur eier kirken ingen åndelig dynamikk. Og framstår dessuten som en kulturell anakronisme uten apell. Resultat: Tomme kirker.
Det er kun ved å gå tilbake til kildene, Skriften og Ånden, at kirken kan finne en sann fornyelse.
Når mennesker får for stor makt, eller tar for stor plass, blir de nesten som mellommenn mellom "vanlige" mennesker og Gud. Og det blir et hierarki, som jeg ikke kan se at fører til noe godt. Jeg tror på en menighet der alle stiller på lik linje. Der vi har respekt for hverandre og for det andre har fått av gaver, tjenester og budskap. Der alle får komme med det de har fått, og oppmuntre, trøste og hjelpe hverandre.
Nå er det ikke min oppgave å undergrave det husmenighetsbevegelsen holder på med. Jeg synes det er mye fornuftig og riktig i de ideene som forfektes her på bloggen og av andre.
Men likevel må jeg si jeg er litt i stuss over analysene, som jeg synes til tider er både mangelfulle og endimensjonale.
Noe av det jeg synes behandles altfor lettvint, er kjernebegrepet "hierarki".
Av to årsaker:
1) Man snakker og argumenterer som om det finnes ett hierarki pr. samfunn eller menighet, men slik er det jo ikke. I virkeligheten inngår mennesker i svært komplekse sammenhenger hvor mange hierarkier er i spill samtidig, på kryss og tvers av hverandre.
For eksempel kan musikklivet i en menighet holde seg med ett hierarki, mens teologene har et annet. Jeg kan som menighetsmedlem og samfunnsborger på en og samme tid være både overordnet og underordnet (ansvarlig og menig) - av ulike årsaker, for eksempel kompetanse, interesser, ressurser etc.
2) Det virker på meg som om man har et for naivt forhold til den flate strukturen og er blind for hierarkeien som skapes nærmest av seg selv, også helt uformelt. Denne bloggen er et eklatant eksempel på et hierarki. Hvem er sjefen som legger alle premisser? Jo, Are Karlsen. Er det noe galt i det? Nei, det er helt nødvendig at noen tar ansvar. Tvert imot, initiativet er helt nødvendig for at det i det hele tatt skal skje noe. Men det er altså "hierarkisk" i sin natur.
Pinsebevegelsen (som jeg antar de fleste her har bakgrunn i; jeg også hvis vi går en generasjon tilbake) har en stolt egalitær, antiautoritær og folkelig tradisjon å ta vare på. Men til dette hører en bakside, nemlig antiintellektualisme og profesjonsforakt. Når jeg leser det som skrives her, får jeg inntrykk av at denne arven fortsatt sitter i veggene. Er man for flink eller har for store kunnskaper, står man i veien for Ånden.
Men jeg antar at også pinsevenner foretrekker autoriserte og faglærte mekanikere når de skal fikse bremsene på bilen. Hvorfor vil man ikke stille tilsvarende faglige krav til det som er mye viktigere, som for eksempel sjelesørgere og forkynnere?
Ivar
Ivar
Jeg har tidligere gitt den samme utfordringen ifht en naiv tro på at det skal være mulig å kvitte seg med (de uformelle) hierarkiene her på bloggen.
Selv har jeg tro på anti-hierarki som arbeidsprogram. En vakker og viktig ide om likeverd, frigjøring, utrustning, etc. Men den dagen vi tror vi har oppnådd dette fullt ut, er sjansen stor for at vi er blitt undertrykkere selv. Jeg er for idealisme men ikke blindhet.
Ivar,
Jeg tror at hierarkier er helt naturlig for oss mennesker, det er en del av menneskenaturen, den såkalte falne menneskenaturen. Derfor omgir vi oss med uformelle hierarkier. Og jeg er enig med deg i at det vil være naivt å tro at å fjerne lederskap vil være det samme som å fjerne hierarkier.
Men for meg er det uholdbart at det kristne fellesskapet skal være hiearkisk i sin natur. Uholdbart teologisk. Og i praksis viser det seg ikke å funke. Menighetene er blitt mye foretak og lite fellesskap.
Vi må forholde oss aktivt til Jesu undervisning om tjenerskap og selvoppofrelse og Paulus´ undervisning om gjensidig underordning for å kunne skape noen forandring på dette området.
Dessuten ser jeg det som nødvendig å skille foretaket i våre menigheter fra fellesskapet.
Ja, denne bloggen er på en måte hierarkisk. Hadde jeg droppet kommentar-muligheten hadde den blitt bare personlig meldinger, eller brev om du vil.
Jeg har tatt opp det paradoksale i denne situasjonen tidligere, og foreslått diskusjonsforum.
Men jeg fikk ikke noe gehør den gangen. Kanskje det kan løses ved at det kommer flere blogger som skriver om dette.
Enkeltpersoner vil i kraft av sin tjeneste og utrustning alltid ha innflytelse. Men det må kombineres med underordning under hverandre.
Antiintellektualisme? Det kjenner jeg meg ikke igjen i.
Profesjonsforakt? Nei, det blir også feil. Jeg vil ha fellesskap framfor foretak. Da ryker profesjonene, også. Ikke fordi jeg forakter dem, men fordi de gagner ikke fellesskapet. Men personlig utrustning, inklusive kunnskaper og intellekt, må komme til sin rett i fellesskapet.
Ellers stemmer din beskrivelse av urpinsevennen. Men jeg er ikke bare pinsevenn. Jeg er også preget av Jesus-vekkelsen og en tre-årig teologisk utdannelse ved Örebro Teologiske Seminar i Sverige.
Jeg slutter meg forøvrig til det Thomas sier. Han holder på med en doktorgrad i organisasjonsteori (eller akkurat ferdig?). Jeg setter stor pris på hans perspektiver.
Ivar, jeg er stort sett enig i ditt siste innlegg. Det er mange hierarkier i en tradisjonell menighet. Her er noen:
Virkegrenshierarki:
Det er ett hierarki i hver virkegren (eller hvordan man nå deler inn menigheten).
Noen virkegrener hjelper fattige. Fantastisk bra. Men de fleste virkegrener er kor og slikt. Der blir man lite sett som menneske. Det utgjør derfor liten forskjell om man har deltatt i virkegrenen i ett år eller fem år. Det er liten livsutvikling.
Fellesskapshierarki:
Når en tradisjonell menighet møtes til fellesskap, er det for eksempel en sangleder eller musikkpastor som bestemmer fellessanger og dramagruppe, det er en møteleder som har satt sammen og styrer rekkefølgen av innslag, det er den som preker som bestemmer dagens tema, og i etterkant av møtet er det noen få bønneledere som kan be for folk.
Et slikt opplegg utløser ikke det allmenne prestedømme. Det er egentlig mange flere som kan undervise eller be enn de få som er ledere.
Opplegget er også fellesskapsfiendtlig. Det er lite fellesskap med benkeraden foran. Tenk deg at du snekrer en scene hjemme og sier til dine gjester at de skal være stille i halvannen time for nå skal du preke og en venn skal synge. Vi oppfører oss ikke slik når vi har gjester hjemme, så hvorfor ha tyngdepunkt i et slikt opplegg i menigheten?
Husgruppehierarki:
Stormenigheten har plassert sine godkjente ledere i husgruppen. Disse har gjerne et program som skal følges.
De tradisjonelle menighetene har oppdaget at de er dårlige når det gjelder fellesskap. Derfor oppretter de husgrupper, men jommen skal det være hierarki også der. Riktignok er det lettere å protestere når hierarkiet er lite. Det erfarer jeg på jobben. Det er lett å snakke med min nærmeste sjef, men jeg kan bare glemme å forsøke å påvirke konsernledelsen.
Hvis stormenigheten (konsernledelsen) har et program som alle husgruppene skal følge, vil hver gruppe bli mindre skreddersydd. Det blir på samme måte som når pastoren holder en preken for en stor menighet. Enten er en knakende god for bare en brøkdel, eller så er den utvannet for å treffe mange.
Tjenestehierarki:
Vaskelag med hver sin leder, pluss en toppleder for alle vaskelagene og en driftsleder/vaktmester over der og en av pastorene over der igjen.
Tjenestene er ofte støttetjenester til scenen. Hvorfor ikke vaske gulvet til en bekjent som er sliten istedet for å vaske scenegulvet i kirken? Ved å innføre hierarki i en liten menighet, gis det anledning til å vokse til en stor menighet. I store menigheter er det mange interne byråkratiske støttetjenester. Tenk hvis alle disse indirekte tjenestene heller kun ha blitt direkte tjenester.
Topphierarki:
Menighetens styre (som noen steder kalles eldsteråd) bestemmer ansettelser, visjon, økonomi osv.
Mitt inntrykk er at det er lite reelt demokrati. Folk velger å gi ledelsen arbeidsro selv om de selv er helt uenig i vedtakene.
Jeg klarer forøvrig ikke å se at det bilde av eldstetjenesten som Det nye testamentet gir, handler om styrevedtak og rapporter. Poenget er at eldste skal være hyrder. Det må lukte sau av hyrdene. De må kjenne uka til hver enkelt i menigheten slik at de kan bygge hver enkelt med oppmuntringer. Da må menigheten være veldig liten.
Kirkesamfunnshierarki:
Pinsevenner har ikke dette, men baptister har det. Kirkesamfunnet kan godkjenne eller kaste menigheter. Det er mye å si om dette også.
Jeg ser altså bivirkninger ved hvert hierarki i menigheten. Også totalen.
I husmenighet derimot, kan man selv velge å synge de sangene man liker. Eller ikke synge i det hele tatt. Det er superraskt å ta hensyn til hverandre. Temaene som tas opp er skreddersydd. Mange kan bidra med belysning. Tjenestene kan bli direkte. Jeg tror man kan få en bedre bredde i gaver. I stormenighet sitter det mange gode undervisere på kirkebenken, men pastoren vil gjerne preke selv, uke etter uke. I husmenighet kan slike undervisere gi undervisning i form av samtaler rundt middagsbordet. Hvis underviseren tar feil, kan de andre protestere. Er noe uklart, kan man komme med spørsmål. Hører en person dårlig, kan han be om at siste setning gjentas.
I husmenighet kan man besøke andre husmenigheter og bli påvirket av andre undervisere. Eller selv påvirke de underviserne man mener tar feil. I tillegg møtes man til storsamling en gang i blant. Eller til seminarer der man tar opp spesielle temaer man ønsker bedre kunnskaper om.
På seminarene kan det gjerne være hierarki. Poenget er at det grunnleggende fellesskapet i menigheten ikke består av et hierarki. Det bør ikke være én person som bestemmer temaet og som har rett til å snakke i en time uten avbrytelser når man møtes til fellesskap.
Men selvsagt, som vi har snakket om før her på bloggen, man blir aldri kvitt hierarkiene helt. Også i husmenigheter vil det være uformelle hierarkier. Noen er mer utadvendte ledertyper enn andre. Men de har i ikke-hierarkiske husmenigheter i det minste ikke noen formell makt. Det er lettere for de andre å protestere eller komme med sin mening.
Selv om man aldri kan bli kvitt hierarkiene 100 %, må det være lov å peke på to hovedopplegg som en menighet kan drives på, og kalle den ene i hovedsak for hierarkisk og den andre i hovedsak for ikke-hierarkisk.
Når det gjelder bloggen til Are, så anser jeg ikke den som en husmenighet. Atter en gang; se på figuren min der jeg har delt menighet og organisasjon.
Organisasjoner, seminarer, konserter og blogger kan gjerne være hierarkiske. Figuren er her:
http://www.byggemennesker.no/nystruktur.pdf
Jeg sier ikke så mye for tiden...
men gleder meg at nytt land brøytes, gamle sannheter graves frem som er forutsetning for at Guds levende tempel kan bygges.
I dag hadde jeg besøk av en dame som holder på med doktorgrad om egalitetsprinsippet -- eller likhetsidealet i Jakobs brev. 2.2
"for om det skulle komme inn en mann meg gullring, og det også skulle kom en fattig i skitne klær"
Jakob argumenterer med at vi gjerne vil gi den gjeveste den beste plassen. Dette går Jakob kraftig i rette med. Vi skal ikke gjøre forskjell på folk. Da synder vi grovt.
Det ser faktisk ut til å være en fornektelse av egangeliet grunnverdier.
Hun mener at dette med gullring i romersk tradisjon peker på en myndighetsperson, ffentlig, en administrator eller ordfører...
Moralen synes å være at om ordføreren, eller statsministeren kommer på besøk eller er del av menigheten, skal ikke disse få noen spesiell oppmerksomhet.
Jakob begrunner det med at det er de fattige som er utvalgt, men de mektige som undertrykker....
Dette finner jeg ekstremt radikalt og tankevekkende...
Det gir oss grunn til å spørre "hvor langt er vi avveket fra den sanne og sunne lære?"
Jeg talte en gang på begynnelsen av nittitallet i en menighet. På plattformen var to store dype, superbehagelige" godstoler av ypperste amerianske klasse.
Jeg satte meg i forsamlingen, men måtte opp i godstolen, en reservert for pastoren, den andre for kveldens taler. Jeg satte meg motvillig i godstolen.
Dear friends, I think this means business - it means what it seems to say - or what?
Har dette et budskap også i pågående "arianske" herakidebatt?
PS
Jeg regner med at vi vil få høre mer etter hvert om denne avhandlingen - ? Håper det.
Vi ønsker Guds rike velsignelse over arbeidet.
AMEN OG HALLELUJA :-)
gUDS RIKE ER KOMME NÆR!
"Doktoranden" viser også til historien om hvor dypt denne forskjellsbehandling satt i den romerske kulturen. Også forskjellen mellom slaver og fri. Slaver hadde ikke borgerrett - og de var helt selvfølgelig helt utenfor. Men evangeliet brøt fundamentalt og dramatisk med tradisjonene. Dette tror jeg er noe av evangeliets kraft - det er evangeliets kraft og legitimitet.
Vi har et underfullt og grensesprende evangelium og likhet, brorskap og frihet. Dette vil vi leve !! :-) Amen og Halleluja!
Ivar, jeg stusser litte grann over din stuss. Selv har jeg stort sett inntatt bakssetepassasjerens rolle på denne bloggen. Det jeg har observert fra min behagelige plass er en til tider frodig flora av meninger og forsøk på å fange essenser og fenomener knyttet til menighetslivets mange komplekse sammenhenger. Dog med tyngdepunkt rundt dette med hierarkier og lederskap. At ikke alt som er blitt servert, holder en stringent, analytisk form, behøver ikke bety at betraktningene er naive eller en-dimensjonale. Mye kan også bero på hva den enkelte leser selv føyer til eller stripper av. Men kanskje er jeg selv blitt så velvillig innstilt at jeg leser dybder inn der du, Ivar, opplever platthet? Kanskje det. Min tid som ’Djevelens advokat’ kan være i ferd med å ebbe ut.
Noen savn har selvsagt jeg også, Ivar. Ikke av mer elitisme, men av mer kunnskap og innsikt. Jeg er f.eks nysgjerrig på om noen kan si noe fornuftig om muligheten for at stor individuell frihet hindrer inngåelser av forpliktelser i flate fellesskapsstrukturer, vilje til makt kontra vilje til forpliktelse etc.
Legg inn en kommentar