Nattverd i husmenighet
Foto: Are Karlsen
Husmenighetene er fellesskap av søsken som tjener hverandre i gjensidig underordning. |
Det er et stort fokus på det å være leder i mange kristne kretser. Mange ønsker også å være med å utdanne ledere. I enkelte sammenhenger snakkes det om lederutdanning i så stor skala, at man kan lure på hvor alle de kristne er som skal ledes.
Å skaffe seg en leder-identitet er ikke vanskelig. Vi har lederskoler, lederforum, lederdager, lederseminar, lederkurs, og så videre.
Men hvem gir ansikt til de som skal ledes? I arbeidslivet kaller man de som ledes for ansatte eller underordnede. Hva kaller en de man leder i en menighet? På amerikansk har man the leader and the led. På norsk må det bli lederen og de ledede.
Hvordan er det å være ledet i en menighet idag? Det finnes lederintervjuer, men jeg har ikke sett en lykkelig og tilfreds ledet stå fram med en klar ledet-indentitet. "Jeg er en lykkelig ledet!" "Jeg er lykkelig over å bli ledet av min leder!"
Mange mener at Bibelen er veldig tydelig på lederskap. Da må vel Bibelen også være tydelig på ledet-identiteten? Det å være underordnet i menigheten?
Nei! Bibelen snakker ikke om menigheten i termer leder-ledet. Bibelen snakker om menigheten som et fellesskap av søsken. Som tjener og underordner seg hverandre. Den bibelske menigheten er en arena hvor alle deltar på lik linje. I Det Nye Testamente finner du ingen leder-identitet, kun tjener-identitet.
Det er mange som ikke forstår forskjellen på leder-identitet og tjener-identitet. Man tror at lederen også kan være tjener. Det er mange forskjeller mellom leder og tjener. For eksempel den at lederen vil gjøre krav på eksklusivitet i forhold til rettigheter og mandat. "Det er bare jeg som er leder!" Det sier ikke tjeneren. Han sier: "Bli som jeg! La oss dele på min tjeneste!" I en gruppe er det kun én leder, mens det kan være ubegrenset med tjenere.
Den utviklingen vi idag ser av sterk leder-identitet i frikirkelig sammenheng er interessant fordi den har historiske paraleller. Et vesentlig element i frikirkenes legitimitet er det allmenne prestedømme, en nøkkelverdi i vekkelsestider. Men likesom urkirken i løpet av et par generasjoner gikk over i oldkirkens geistlige hierarki, så utvikler dagens pinse-karismatiske bevegelser seg i samme retning, med bruk av hierarkiske termer som eldste, pastor, prest, profet og apostel. Selv pinsepastorer kaller seg idag gjerne prest og kler seg i presteskjorte for å understreke sin identitet og autoritet.
Tjenerskapets ultimate forbilde er vår Herre og Mester som ikke kom for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som en "løsepenge for mange".
Når Bibelen snakker om lederen, er det om Lederen med stor L. Én Herre! Alle kristne er kalt til å være ledet av Herren ved Ånden. Hindrer dagens lederstrukturer Åndens ledelse i den enkelte troendes liv? Hvordan står det til med bevisstheten om å være ledet av Den Hellige Ånd?
Å "skryte" på seg Åndens ledelse, er noe vi skal være forsiktig med, men jeg og mange med meg er i ferd med å bevege oss inn i et nytt landskap: Vil fraværet av menneskelig lederskap gjøre våre menigheter og den enkelte kristne mer åpen for Åndens ledelse? Hvor viktig er bevisstheten om at det er Den Hellige Ånd som er både menighetens og den enkelte troendes Leder, og ikke noe menneske?
I denne debatten er det stor fare for at vi snakker forbi hverandre. Det er stor forskjell på de enkle bibelske husmenighetene, og dagens foretakskirker. Det er overraskende liten bevissthet om akkurat dette blant folk flest.
Dessuten er ikke husmenighet noe entydig begrep. De fleste tror husmenighet kun er et improvisorium i en nødssituasjon. At husmenighet skulle være et genuint uttrykk for tydelige bibelske verdier, er en fremmed tanke.
Men det er nettopp dette som er denne bloggens anliggende. Nemlig husmenighet som uttrykk for bibelske verdier. Og blant disse verdiene finnes ikke lederskap, men tjenerskap.
Husmenighetene er fellesskap av søsken som tjener hverandre i gjensidig underordning.
Innlegg
6 kommentarer:
Dette har jeg gjentatt så mange ganger på denne bloggen - at jeg føler et visst ubehag med det.
Men de kommer kanskje nye lesere til?
På 80-tallet - etter at vår husmenighet ble en mer vanlig menighet - ble det et veldig fokus på ledere - men spiren fantes også der på 70-tallet - dessverre.
Jeg var regelmessig på møter fra 80- 95 - etter det sluttet jeg mer å gå på møter/gudstjenester.
Det var nesten ikke et eneste møte hvor efeserbrevets "Gud satte i menigheten apostler, profester osv..." ikke ble natt. Jeg fikk nesten det ordet i vrangstrupen -
Det kunne virke som det var det mest sentrale vers i Bibelen...?
Jeg spurte pastoren en gang om han hadde reflektert over Jesu ord om ikke å la seg kalle, ære som ledere, hyrder osv - "Fordi dere er alle brødre..." Pastorens svar var: "Står det i Bibelen? (Matt. 23.8)
Dessuten ble "alltid" lederne kalt frem til forbønn. Det er klart at en de 70% som ikke var ledere følte seg utenfor..
Det var så alt for tydelig at lederne var en spesiell klasse!!!
Jeg synes det er helt klart at Jesu undervisning og apostlenes ønsker å utrydde alle tendenser til klassetenkning?
Og dette synes det som om mange av våre "Ny-apostoliske" venner er enige om. Vi ser så mye av det samme, vi lengter etter det samme - men så kolliderer vi både i retorikk og praksis. Vi er egentlige så enige - men så er vi uenige likevel?
Hva er det som skjer i vår ufullkomne søken i å følge Jesus?
Hva er det vi misforstår?
I siste nummer av Korsets Seier skriver pastor Sam Di Mauro bl.a.:
"Vi (dvs. "lederne" i menigheten) gikk igjennom en periode der vi begynte å legge merke til de medlemmene vi allerede hadde. Var de sterke nok til å ta seg av andre og lede nyfrelste inn i et sterkt personlig kristenliv, eller hadde de mer enn nok med seg selv? Vi oppdaget at veksten var svært tilfeldig. Som ledere hadde vi overlatt dem til seg selv og sviktet når det gjelder å fostre dem til å bli hengivne medarbeidere i menigheten som sto skulder til skulder med ledere for å fostre nyfrelste."
Jeg tror forfatteren tar grunnleggende feil. Det er, slik jeg mener å ha observert ting, ikke sant at "lederne" har sviktet (m.a.o. at man kunne gjort tingene annerledes)når det gjelder å fostre menigheten forøvrig. Sannheten er snarere at "lederne" mangler den nødvendige kompetanse fordi de ikke har kommet noe lengre i sin kristne vekst enn de øvrige som de så gjerne vil "lede".
Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen: Jeg kan ikke se at verken vanlige forkynnere, menighetsrådsmedlemmer eller andre med tillitsverv har kommet lenger i sin kristne vandring enn tradisjonelle "benkeslitere". Hvordan tør man da være så frimodig med egen lederidentitet?
Tenk hvis KS-artikkelen hadde vært slik istedet:
Vi gikk igjennom en periode der vi begynte å legge merke til de medlemmene vi var ("var" istedetfor "hadde"). Var vi ("vi" istedetfor "de") sterke nok til å ta oss av andre og lede nyfrelste inn i et sterkt personlig kristenliv, eller hadde vi mer enn nok med oss selv?
Det argumenteres ofte for at de som har ledergaver må få lov til å lede.
Og jeg spør meg, kan man "lede" dersom man ikke kjenner til veien man skal gå på noe bedre enn dem man så gjerne vil uttrykke sin ledergave overfor? (For meg personlig er det iallfall ikke nok at man kjenner til prinsipper for god ledelse, dvs. effektive måter å få gjennom ting på uten at det blir for mye intern motstand. Man må i tillegg føre andre på en vei man selv har gått tidligere og som erfaringsmessig gir god frukt.)
En helt annen sak: Er det ikke på tide at også "fotfolket" tar ansvar for eget liv, reiser seg og erklærer at man ikke lenger har tid eller råd til å gi slipp på egen autonomi? At Guds kall over eget liv er for verdifullt til at en blir sittende fast i tradisjonelle mønstre? At en finner sammen med trossøsken som vil en vel og hvor en sammen med disse kan søke å være et kollektivt uttrykk for Guds rike? Og at i denne dynamikken, der fellesskapet lærer Gud og Hans stemme litt bedre å kjenne, lar man seg lede dels av fellesskapet og dels av egen overbevisning? Og at dette kombineres med raushet overfor kristne som tenker annerledes, selvfølgelig?
Are, Geir og Tore, takk for at dere deler et skarpt synsfelt med andre!
Mitt bidrag i dag er å være budbringer. Her er budskapet fra avsenderen:
Jesus sa: "Til dom er Jeg kommet inn i denne verden, så de som ikke ser, skal få se, og de som ser, skal blindes." (Joh 9, 39)
Leder Sjef
Jeg kom over en artikkel i Ledelse som jeg tror er interesssant?
Har sakset litt her
Ordet sjef stammer fra germansk og betyr «viktig» eller «hovedsaklig». På grunn av sin posisjon er sjefen en viktig person for sin organisasjon. Ordet leder kommer også fra germansk og betyder «å få noe til å skje». Hver sjef bør være en leder, men ledelse handler mer om innstilling og evner enn om stilling.
I løpet av de siste tiårene har oppfatningen om ledelse og lederrollen blitt endret. Lederrollen har blitt utviklet i takt med et endret syn på relasjoner og ansvar på arbeidsplassen.
Hele artikkelen kan leses her:
http://www.ukeavisenledelse.no/cgi-bin/ukeavisen/imaker?id=2265?utm_campaign=trafikk&utm_medium=epost&utm_source=nyhetsbrev&utm_content=lesmer
Legg inn en kommentar