Geir Lie
Foto: Are Karlsen
Gjennom sitt arbeid med den karismatiske kristenhetens historie, gir Geir Lie oss kunnskap som bidrar til å sette fenomener i vår egen tid i perspektiv. |
I debatten om hierarkier og det allmenne prestedømme, kan det virke som om det antihierarkiske standpunktet mot alle former for presteskap og for det allmenne prestedømme, er noe nytt i det kirkelige landskapet. Men faktum er at kampen mot det religiøse hierarki har fulgt all fornyelse og vekkelse opp gjennom kirkens historie. Fordi dette er et spørsmål om liv eller død for Jesu´ menighet. Når det allmenne prestedømme dør, er kristendommen dødsdømt. En kristendom uten et levende allment prestedømme, er kun en struktur som utøver religiøs makt gjennom folkekirkens livsriter.
Den Hellige Ånd kommer med jevne mellomrom og blåser nytt liv der hvor det er døde, religiøse strukturer. I slike tider av vekkelse og fornyelse, svekkes det særskilte prestedømme, presteskapet, og det allmenne prestedømmet blomstrer.
Vekkelsene fører ofte med seg en sterk kritikk av religiøse makthavere. Men så får vekkelsene selv med tiden sine egne strukturer og etterhvert sine egne prester og pastorer. Dette er en utvikling som har fulgt Jesu´ menighet helt siden urkirken. Den generasjonen av kirkelige ledere som kom etter apostlene startet straks med å utvikle tanker om et presteskap under påskudd av å skulle beskytte Kirken mot vranglære. For å beskytte mot vranglære, innførte man altså en annen vranglære.
I den tradisjonen jeg står, pinsevekkelsen, opplever man samme mønster. Da vekkelsens ild brant, var man sterkt bevisst på det særskilte presteskapets farer. Hvordan man så på dette spørsmålet under pinsevekkelsens første tid, vil en lesning av Frithjof Valtons Kristendommens Verdenshistorie gi et innblikk i. Jeg hadde så vidt bladd i den, før jeg for et par uker siden ønsket å anskaffe den. Jeg tok kontakt med et antikvariat i Danmark, og overraskende nok, viste det seg at de hadde den.
Jeg nevnte for min gamle far at jeg interesserte meg for Frithjof Valton. Uten at jeg hadde nevnt hvorfor, kom det spontant dette sitatet av Valton: "Veien til helvete er brolagt med presteskaller." Ikke pent sagt om prester, men en tydelig pekepinn på hva mange av de første pinsevennene mente om det religiøse hierarkiet.
I min ungdom var det mye forkynnelse om de siste tider. Thoralf Gilbrant hadde en sterk forkynnelse om dette emnet. Han hadde med seg store plansjer som viste de ulike såkalte tidshusholdningene og i hvilken tidshusholdning Jesus ville komme igjen og når tusenårsriket ville komme. Denne form for utlegning av de siste tider skriver seg fra John Nelson Darby som virket på midten av 1800-tallet i England. Han tilhørte de såkalte Plymouthbrødrene, en bevegelse som har hatt stor teologisk innflytelse på vekkelses- og frikirkemiljøer over hele verden.
Historikeren Geir Lie gir oss stadig interessante innblikk i vekkelseshistorien, og nylig hadde han en artikkel i Vårt Land som tok for seg John Nelson Darbys lære om de syv tidshusholdningene i Guds frelsesplan. Darby hadde også klare meninger om geistlighetens farer. Jeg siterer fra Geir Lies artikkel:
Vår nåværende tidsepoke startet på pinsedag, idet den kristne menighet ble født. Darby skjelnet imidlertid i sitt menighetsbegrep mellom 'menigheten' og 'kristendom'. Allerede i nytestamentlig tid ble Guds plan for menigheten torpedert, noe Darby hevdet var forutsagt av apostelen Paulus. Menigheten var ment å gi synlig uttrykk for hvem Gud er. Dette ble torpedert da man oppgav det almenne prestedømme til fordel for en skjelning mellom geistlighet og legfolk. Derigjennom, hevdet Darby, har man ødelagt den enhet Gud hadde ment skulle råde i menigheten.
Du kan lese Geir Lies artikkel i sin helhet her:
Læren om tidshusholdningene inspirerte lavkirkelige.
Les også Geir Lies artikkel om Plymoutbrødrene, publisert i tidskriftet Refleks, her:
Plymouth-brødrene - en kortfattet presentasjon
Det spørsmålet som på en særskilt måte har legitimert frikirkeligheten, har vært læren om det allmenne prestedømmet, og motstanden mot det religiøse hierarkiet. Frikirkelighetens pionerer kan kanskje sies å være de såkalte anabaptistene, som grunnla sin første menighet allerede i 1525. Anabaptistene så det ubibelske i at man skulle komme til en kirke hvor man hørte bare én person tale, og resten av tilhørerne satt i taushet. (Du kan lese mer om anabaptistenes historie og menighetssyn i disse artiklene: Anabaptismens historia och huvuddrag og ANABAPTISTISK FÖRSAMLINGSSYN). Når frikirkeligheten, inklusive pinsevekkelsen, nå har "drevet inn i" samme praksis som de hierarkiske maktkirkene, har dens legitimitet blitt svekket.
John Wycliffe levde på 1300-tallet, og måtte lide martyrdøden for sin motstand mot det kirkelige hierarkiet og for sine forsøk på å oversette Bibelen til engelsk. Han hevdet Skriften Alene som teologisk prinsipp. Les Sjur Jansens artikkel om John Wycliffe her:
1300-tallet: John Wycliffe kjempet for det allmenne prestedømme
Idag kaller selv pinsepastorer seg gjerne for prester. Denne utviklingen er et eksempel på de hierarkiske krefter som har vært virksomme i kristenheten helt siden oldkirken, og av en eller annen grunn alltid er virksomme der mennesker samles. Av en eller annen grunn? Nei, hierarkiet er selve grunnkraften i syndefallet. Første konsekvens av syndefallet var nettopp at Adam skulle herske - over Eva! Hvilken ironi at i det kristne, prestelige hierarkiet er det fortsatt ikke plass til kvinner.
Hierarkiet hører til den falne menneskenaturen og står i skarp opposisjon til Kristus-naturen, som hver dag tar sitt kors opp i tjenerskap og selvoppgivelse. Kampen mot det religiøse hierarkiet og for det allmenne prestedømme tilhører nøkkelverdiene i frikirkelighetens røtter og er kjernen i enhver fornyelse av Jesu menighet.
12 kommentarer:
Takk for hyggelig reklame for min egne skriverier, Are. :)
Siden mitt navn ble koblet så pass sterkt opp mot det du skrev, synes jeg det er ok å gjøre oppmerksom på at jeg ikke nødvendigvis innestår for alt du skrev.
Du skriver bl.a.: "Hierarkiet hører til den falne menneskenaturen og står i skarp opposisjon til Kristus-naturen."
Jeg er litt usikker på hva du mener her, hvordan definerer du "hierarkiet"? I bokstavelig forstand er jo hierarkiet (slik du benytter det på bloggen) en kirkeordning og kan i så måte knapt sies å høre til verken en fallen eller oppreist menneskenatur (jfr. epler [hierarkiet] og pærer [fallen menneskenatur) i matematikken].
Dersom du med "hierarkiet", derimot, alluderer til "selvhevdelse" og "posisjonering", støtter jeg deg imidlertid i at beveggrunnene er forenlig med vår "falne natur". I så fall, synes jeg, skylder du å gjøre oppmerksom på at det er mulig å bekle en evt. illegitim stilling i kirke- og menighetsliv som støtter opp om hierarkiet (som kirkeordning) uten at vedkommende som bekler stillingen nødvendigvis er drevet av selvhevdelse.
Jeg er igjen redd for at du støter velmenende kristne fra deg fordi de misforstår ditt anliggende.
ARE: Den kyrkohistoriska exposén med inte minst det allmänna prästadömet och erfarenheter utifrån detta är superviktiga för den postkristendom som sett dagens ljus. Kristenheten i Norden med sina språkliga och historiska relationer kan kommunicera och stödja varandra för att evangelium ska kunna inkarneras med ny kraft och nytt genomslag. Inte minst möts denna kristenhetens påbörjade insikt och kunskap i den helige Ande av stor förståelse och hunger bland Generation X och Millennie-generationen.
Det ska bli spännande att följa era, Are och Sjur m.fl , fortsatta 'sharings'.
Rich blessings
from Sweden
//Dag Sr
DET ER I DEN TRADISJONEN JEG ER VOKST OPP PÅ BEDEHUSET
Predikantene som mange av oss hadde tillit til var sterkt anti-hierarkiske og fulle av mistillit til den offisielle kirken de selv tilhørte. Mange av vår gruppe gikk "aldri" til gudstjeneste - kanskje bare dåp, vielse og begravelse. Noen døpte også sine barn selv hjemme og vi hadde såkalt fri nadverd - enten hjemme eller på kapellet (kombinert bedehus/kirke)
Men folk var medlemmer i statskirken - også jeg.
Dette var på mange måter enda klarere på Bryne - bedehuset Saron.
De tok også sterkere med at som Darby hevdet - tiden for nådegavene, tungetale, helbredelser var opphørt - "dispensjonalisert" bort. Vi på Undheim (10 km unna) var mer åpne for baptistenes, de fries og pinsevennenes karismatikk.
Presten og menighetsrådet hadde vi i praksis ikke noe forhold til. Bølgene og diskusjonene var til dels høye mellom de kirkelige og de ikke-kirkelige. For noen var det et slags tilnærmet frafall å gå på gudstjeneste og ta nadverd av en prest som f.eks. som forkynte vranglære av mange slag.
Historien om Unheim Kapell er skrevet, og det er symptomatisk at disse forskjeller/stridigheter er forbigått i stillhet. I ettertid forsøker enn ofte å lage glansbilder.
Dette er en av min grunner til en opptatthet historisk ærlighet og åpenhet.
Det gir meg også grunn til å tro at det ikke bare er ved Undheim Kapell historien er "tiet i hel"?
Adolf Bjerkreim var en av de predikanter som hadde stor innflytelse i mine kretser - og jeg tror også han har skrevet mye interessant om "prestedømmet". Jeg deler ikke hans og dispensasjonalistenes endetidssyn - Scoffield var en av de viktigste representanter - og Scoffields oversettelse av Bibelen var sentral. (En Bibel jeg enda ofte bruker - den engelske oversettelsen jeg bruker mest) Det var også baptistenes Bibel i USA. Frem til ca. 1955 hadde denne Bibelen en fotnote til nikoalittenes lære som sa noe om at det var alminnelig antatt at dette handlet om fremveksten av et presteskap - niko = makt lait = folk. Makt over folket. De sterke sydstatsbaptistene - som var blitt særdeles hierarkiske) forlangte at denne fotnoten måtte fjernes om de fortsatt skulle selge denne bibeloversettelsen. Ellers er dr. Stephen Sizers doktoravhandling om dispensasjonalismen og Darby etc veldig grundig. Boken heter "Christian Zionism" De som er interessert kan se www.lende.no/landet
Sizers gir et grundig og mangfoldig bilde av kompleksiteten i hele dette sakskomplekset og historien. Det er mer komplekst, mangfoldig og forvirrende enn det kan se ut med en overfladisk gjengivelse som var vanlig i mine kretser.
Vi kan i alle fall med sikkerhet slå fast at vårt anliggende om det alminnelige prestedømmet etc...ikke er noe nytt. Vi bygger på solide tradisjoner - og trolig også på apostlenes lære?
Ellers slutter jeg meg til Geir Lie sin presisering og spørsmål. Samtidig vil jeg vokte meg å utvanne betydningen av de Are skriver.
Vi står i en historisk tradisjon og må erkjenne og omfavne Kristi legeme i sin helhet - også de som har en annen praksis.
BIBELSK MENIGHET
Jeg husker som "bedehuskristen" på 60 tallet mine møter pinsevenner - og da understreket de "alltid" betydningen av å stå i en bibelsk menighet. Og en bibelsk menighet, for dem, på den tiden var en menighet ledet av et pluralistisk eldsteråd - det var ikke prestestyrt.
Geir,
Du spør hvordan jeg definerer hierarkiet. Dette er noen definisjoner hentet fra leksika:
1. A body of persons having authority.
2. Categorization of a group of people according to ability or status.
3. A body of clergy organized into successive ranks or grades with each level subordinate to the one above.
4. A structure that has a predetermined ordering from high to low.
Biblestudy.org har denne interessante forklaringen på termen:
A hierarchy is "a system of church government by priests or other clergy in graded ranks." Under such a system, the Church is viewed as being an institution divided sharply into two spiritual "classes" of believers. The superior class is the clergy, who are in charge of worship, who do all of the teaching and counseling, and who make and enforce the rules within Christian fellowship groups. The inferior class is made up of the laity, or laymen, who obey the clergy in all matters, and whose main function within the church is to provide the tithes and offerings by which the clergy are supported. In the typical hierarchical system, those in each rank of the clergy are in subjection to all of those in any of the ranks above them. In some church organizations, this hierarchical system of graded ranks can be extremely elaborate. The 1911 edition of the Encyclopedia Britannica lists the ranks that were already established in the Catholic Church as early as the third century AD. They included the primary ranks of bishops, presbyters, deacons, subdeacons, acolytes, exorcists, readers, and doorkeepers. In addition, there were a number of minor ranks below those that included the copiatae (gravediggers), the psalmistae (chanters), and the parabolani-who had the extremely risky job of visiting the sick in times of plague.
Protestant churches have not customarily had as many ranks in their governmental systems as those listed above. And many religious groups limit the ranks to pastors, elders, and deacons. However, no matter how many ranks are involved, most of these hierarchical systems do tend to be based on the premise that an individual will "work their way up" through these ranks. Through this path some will reach the levels of most authority, power, and control over those ranks of clergy below them, and the laity below all of the clergy.
Some Bible students and teachers are convinced that this whole notion of dividing the Body of Christ, the Church, into two classes of believers, and developing a system of graded ranks of power for the clergy class, is not found in the New Testament. They are convinced that it is, instead, an imitation of secular or pagan systems of government. Jesus said, "He who would be greatest among you shall be the servant of all." And He also said that those in positions of responsibility in the Church should not "lord it over" the rest of the members. Thus it is suggested Jesus intended that authority in the Church should be an authority by example and influence of older, more spiritually mature Christians. From this perspective, the words elder, deacon, and evangelist are not titles of an office of power, but descriptions of function within the Body.
---
Når du sier at hierarkier hører til verken den "falne eller oppreiste menneskenaturen", er det å regne som en språklig korreks eller mener du at hierarkier er verdimessig nøytrale?
Å bedømme menneskers beveggrunner eller motiver er en krevende sport og egentlig nokså uinteressant i denne sammenheng. Jeg mener at ingen av oss har helt rene motiver for noe av det vi gjør, så det er ikke det som er mitt anliggende.
Jeg tenker mer på "strukturenes iboende ondskap". Et nøkkelpoeng i debatten om hierarkier har vært at de ikke er verdimessig nøytrale. Hierarkier i seg selv reflekterer verdier, som den som slutter seg til, aksepterer.
At det kan finnes grader av ubevissthet i forhold til utviklingen av hierarkier, er jeg åpen for. Det er jo nettopp denne velmenende "bevisstløshet" i forhold til bibelske verdier, jeg mener åpner for den falne menneskenaturens hang til hierarkier, jfr. utviklingen i diverse frikirker som jeg tar opp i denne posten.
Men jeg er redd det også kan bli feil å avskrive kirkelige ledere ethvert ansvar for denne utviklingen.
På den annen side har vi de som mener at hierarkier virkelig reflekterer bibelske verdier. Og da har vi debatten gående med hensyn til bibelsyn og forholdet Bibel og tradisjon.
Hvorvidt dette forsøket på klargjøring gjør mine meninger mer eller mindre støtende, må jeg innrømme at jeg har vanskelig for å overskue :-)
Takk for svar, Are. La meg prøve å kommentere noe av det du skriver:
1. Du spør: "Når du sier at hierarkier hører til verken den "falne eller oppreiste menneskenaturen", er det å regne som en språklig korreks eller mener du at hierarkier er verdimessig nøytrale?
Mitt forsøk på svar: Det var iallfall en språklig korrigering. I matematikken lærte vi jo at 1 eple + 2 bananer ikke blir 3 mandariner. Derfor, hevdet jeg, er det ikke hierarkiene i seg selv som korresponderer med vår syndige natur, men evt. den personlige hang til posisjonering som kan lede oss til å søke en hierarkisk overstilling. Jeg føler meg ikke klar ennå til å mene noe om hierarkiene, i seg selv, er verdimessig nøytrale. Da må jeg vite mer (og det vil sprenge rammene for en bloggsamtale) om hvordan "hierarki" i denne sammenheng er å forstå.
2. Du skriver: Å bedømme menneskers beveggrunner eller motiver er en krevende sport og egentlig nokså uinteressant i denne sammenheng. Jeg mener at ingen av oss har helt rene motiver for noe av det vi gjør, så det er ikke det som er mitt anliggende.
Mitt forsøk på svar: Jeg er helt enig med det i at ingen av oss har helt rene motiver for alt vi gjør. Jeg er imidlertid ikke enig (dersom jeg forstår deg riktig) i at det er "nokså uinteressant" å bedømme folks beveggrunner. Mitt anliggende her var jo nettopp at mange kristne innehar hierarkiske menighetsposisjoner (andre igjen aspirerer mot disse). Disse vil ha vanskelig for å få tak i det jeg tror er ditt anliggende, dersom du identifiserer "hierarkiet" med vår falne menneskenatur uten å presisere. De er kanskje ikke seg bevisst "falne" beveggrunner og vil derfor komme i forsvar (og dermed gå glipp av det jeg tror du egentlig ønsker å formidle).
3. Du skriver: "Hierarkier i seg selv reflekterer verdier, som den som slutter seg til, aksepterer."
Mitt forsøk på svar: Jeg er ikke overbevist om at majoriteten av dem som slutter seg til "menighetshierarki" er seg bevisst de konkrete negative verdiene som du (og mange med deg) identifiserer med hierarkiet. Dersom jeg skulle ha rett i dette, vil jeg også ha rett i at de heller ikke "aksepterer" nevnte verdier. La meg ta et par eksempler: I de engelskspråklige sitatene stoppet jeg opp ved ordene "superior", "inferior" og "below". Jeg håper og tror at de fleste pastorer og menighetsledere som leser denne bloggen (i smug?) ikke har et personlig forhold verken til de tre engelske ordene eller disse ords korresponderende verdi.
4. Du skriver: "Det er jo nettopp denne velmenende "bevisstløshet" i forhold til bibelske verdier, jeg mener åpner for den falne menneskenaturens hang til hierarkier..."
Mitt forsøk på svar: Enig med deg, Are!
5. Du skriver: "Men jeg er redd det også kan bli feil å avskrive kirkelige ledere ethvert ansvar for denne utviklingen."
Mitt forsøk på svar: Enig med deg, Are. Men som de tjenere vi ønsker å være for våre omgivelser, inklusiv troende mennesker som sitter i hierarkiposisjoner - hvordan skal vi formidle dette slik at det blir forstått og evt. kan lede til personlig omvendelse? Vi må iallfall aktivt bestrebe oss på språklig presisjon. (Og det vet jeg at bl.a. du er kapabel til. Og derfor, for å gjenta meg selv i det kjedsommelige, jeg skulle ønske du hadde skjerpet din språklige presisjon i en trygg, muntlige kontekst istedetfor på en blogg preget av spontanmeldinger som for "evig og alltid" er søkbar på nettet.)
6. Du skriver: "Hvorvidt dette forsøket på klargjøring gjør mine meninger mer eller mindre støtende, må jeg innrømme at jeg har vanskelig for å overskue."
Mitt forsøk på svar: Jo, jeg tror din klargjøring gjorde/gjør dette mindre støtende. :)
Geir,
Vår uenighet koker ned til to punkter:
1 hvorvidt hierarkiene reflekterer verdier
2 hvordan kritikken av hierarkier skal formidles
Det hadde vært interessant å få et innblikk i dine refleksjoner omkring punkt 1, men det må bli du som velger tid og sted.
Når det gjelder hvorvidt blogg er et egnet medie til å debattere spørsmål relatert til menighet, så er jeg altså uenig med deg. Jeg tror tvertimot at internett og blogg er et godt verktøy for å fremme det allmenne prestedømme, under forutsetning av at bruken er underlagt kristne verdier. Jeg mener at dette temaet både fortjener og tåler mest mulig åpenhet, og ikke bør skyves tilbake til de lukkede rom. Det ville i så fall ikke overenstemme med bibelske verdier som gjennomsiktighet og åpenhet, slik jeg ser det.
Jeg vet at jeg ikke slipper unna pkt 1.
Forøvrig takk for godt vennskap (vår uenighet til tross).
Og med det samme,
jeg har ikke sagt at jeg er uenig med deg i at hierarkier reflekterer verdier. :)
Men det er mennesker (som vi er tjenere for) som bekler disse hierarkiene. Om jeg (1) har noe å fare med og (2) ønsker å få noen av dem i reell forstand i tale, kan jeg ikke søke å frata dem noe uten å ha et bedre alternativ å tilby.
De britiske sosiologene John Law og Colette Oseen snakker på hver sin front om organisering og hierarki: Det vil alltid være 'forskjeller', det er ikke det som er problemet, men derimot menneskets sterke tendens til å definere 'annerledes' også som 'mindre'. Det virker altså (og dette kan vi godt kjenne igjen) som at det er svært vanskelig for oss å i stedet forholde oss til forskjeller 'side ved side'. Dermed hierarki i noen sammenhenger, undertrykking i noen, og ekskludering i andre...
Dersom dette er en relevant måte å forstå utviklingen av hierarki på, er det heller ikke vanskelig å sette det i sammenheng med den 'falne menneskenaturen'...
Definere annerledes eller mindre..snakker Thomas om.
Når det er snakk om systemenes, også menneskenes, iboende ondskap så tror jeg kanskje vår egen professor Arne Johan Vetlesens: Evil and Human Agency. Understanding Collective Evildoing.
Denne boken inpirerer meg - den hjelper menneskeheten har falt - og oppfordringen om "la dere frelse fra den forkvaklede og vanartede slekt" blir relevant.
Da blir også system/og strukturtenkning en del av denne helhet.
Det vi søker på denne bloggen, det vi lengter etter - er hvordan kan verdiene (som bl.a. Are) har antydet virkeliggjøres? Hvordan kan vi leve i skapende,livgivende, rettferdig og fornyende relasjoner.
Hvordan være lys i mørket?
Vi famler.
Men vi roper: "Gud la ditt lys skinne gjennom vår livsmøte - vårt livsmønster!" www.lende.no/livstanker
Legg inn en kommentar