Forstår vi urkirken?

Vinden
Foto: Are Karlsen

Vinden blåser dit den vil. Du kan høre den suse. Du ser grenene svaier og bølgene ruller. Men du ser ikke vinden. Du kan ikke kontrollere den. Du kan kun iaktta dens virkninger. Slik er det med Den Hellige Ånd. Du ser mennesker som settes i frihet og tjener Herren i glede. Slik har det vært helt siden apostlenes dager. Og slik er det også idag.

Magnus Malm har nylig skrevet en bok som handler om at kirkens fornyelse ligger i å finne tilbake til dens røtter.

Jeg har merket meg kirkelige kommentarer til boken, som peker på verdien av å gjenopplive klostertradisjoner og hente visdom fra kirkefedrene.

Det oppsiktsvekkende for meg er at man med kirkens røtter henviser til oldkirken, og ikke til urkirken. Hvorfor?

Kan det være at dagens kristne har lettere for å identisfisere seg med den institusjonelle og hierarkiske oldkirken enn den organiske, ikke-hierarkiske urkirken?

Jeg tror det er en illusjon å tro at det ligger fornyelsesimpulser i oldkirken. Jeg tror vi må søke å forstå Bibelens beskrivelse av den revolusjonære urkirken, som ledet - ikke av mennesker - men av den Hellige Ånd, så effektivt plantet Guds Rikes verdier inn i folks hverdag.

Vårt bilde av urkirken er uklart og uforståelig, fordi vi i stedet for å se dens totale anderledeshet i forhold til menneskelige organisasjoner og institusjoner, leser inn vår egen menighetsvirkelighet inn i Bibel-tekstene.

Derfor har vi vanskeligheter med å få Jesu´ radikale lære om det nye livet til å henge sammen med vår forståelse av livet i urkirken. Men dersom vi legger bort våre egne forestillinger om en institusjonalisert, hierarkisk menighet, og i stedet lar oss føre inn i det bibelske landskapet, Guds Rike, hvor fellesskapet ikke var hierarkisk, men en organisme hvor alle troende var søsken på like linje, og hvor troen og det kristne fellesskapet ene og alene levdes ut i menneskenes hverdag i et enkelt fellesskap i hverandres hjem, da vil Bibelen henge sammen på en ny måte. Da vil vi se at det finnes relevante menighetsforbilder i Det Nye Testamente.

Da åpner det seg en ny verden og et menighetsliv fornyet av de bibelske forbilder.

Fordi det er i den bibelske urkirken vi har våre røtter.

Forstår vi urkirken?

Dagens foto: Trav

Trav
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Trav

Såtid

Såmannen
Foto: Are Karlsen

Det er såtid - også i Guds Rike. Det såes tanker om menighet, tjeneste og fellesskap som faller i god jord og som spirer. Eksemplene den siste tid er mange. Denne uken har vært hektisk.

På torsdag kveld var jeg kalt til å møte en gruppe i Nesbyen, langt oppe i Hallingdal. De hadde lest Wolfgang Simsons bok "Hus som forandrer verden". Og så hadde de lest intervjuet med meg i Korsets Seier. Nå var de kommet langt på vei i å danne husmenighet. Vi hadde en fin samling og et herlig fellesskap.

Til samlingen i Nesbyen kom et ektepar som levde i husmenighet allerede for 25 år siden. Deres beskrivelse av hva som gikk "galt", overenstemmer med alle vitnesbyrd jeg hittil har hørt: Lederskap.

Et tradisjonelt, hierarkisk lederskap tar i løpet av kort tid knekken på enhver husmenighet. Akkurat som det gjør det med cellegrupper og lignende. Det kan ikke nok understrekes at det kun er det bibelske, ikke-hierarkiske, mangfoldige tjenerskapet som gir bærekraftige fellesskap. Alt annet vil enten dø ut eller utvikle seg til foretak og folkekirke.

Det var særdeles hyggelig å snakke med både dette ekteparet og andre etterpå og høre at samlingen hadde inspirert dem.

Fredag kveld besøkte jeg Marianne og Dag Åsbjørn Johansens hjem i Bærum, hvor de har praktisert husmenighet og hjemmeundervisning av barna i mange år. Det var en stor opplevelse og fascinerende å få møte denne vitale og særdeles ressurssterke familien og få lære deres alternative livsstil å kjenne.

Til den åpne samlingen hos Marianne og Dag Åsbjørn kom det også en kateket i statskirken som hadde fulgt nøye med på bloggen min i lang tid. Han støttet helt ut husmenighetsmiljøets undervisning omkring hierarki i menighetslivet, både vår beskrivelse av virkeligheten og vår tolkning av Guds Ord. Det var virkelig oppmuntrende å treffe han.

Her om dagen fikk jeg en hyggelig epost fra en gammel venn fra Jesus-vekkelsen på 70-tallet: Loooooooong time siden borgertoget i Sandefjord under parolen "Kristus for Ungdom" (i regi av Felleskristen ungdomsaksjon). Vi er jo blitt godt voksne etterhvert. Viktigst er at vi har vokst i Herren, noe definitivt bloggen din tyder på. Det ser også ut som om vi har vokst i samme retning (nedover?!) når det gjelder menighetssyn. Det er virkelig herrrrrlig å kjenne gjenklangen i det jeg fant på sida di. En liten, saaaaaktevoksende cellegruppe (av Guds menighet i Stavern) har vært vår base de siste 5 år. Siden du bor i Sandefjord, kunne det kanskje være mulig å treffes en gang?, så kunne vi grave dypere i vår felles visdomskilde...

Sjur Jansen har i det siste fått kontakt med et lite nettverk på tre husmenigheter som vi ikke har kjent til tidligere. Det skal bli spennende å lære også disse å kjenne etterhvert.

Det såes, blant annet gjennom bloggene i vårt lille miljø. Men det spirer også. Det spirer fram nye fellesskap som er frigjort fra religiøse hierarkier og maktstrukturer.

Såtid

Dagens foto: Mamma fyller 75 år

Mamma fyller 75 år
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Mamma fyller 75 år

Forkynne Kristus

Påskeliljer
Foto: Are Karlsen

Ordet ble kjøtt. Ordet ble et legeme. Ordet fikk en kropp. Kristi kropp.

Å forkynne Kristus er å kroppsliggjøre Ham.

Kristus i teoretisk form er lett tilgjengelig. Han finnes i våre gudstjenester. Han finnes i våre prekener. Han finnes i Bibelen. Han finnes i litteratur og skolebøker.

Den kroppsliggjorte Kristus er ikke like lett tilgjengelig. Mange mennesker vet hvor de finner Jesus-teorien, ordene om Jesus. Men de møter likevel ikke Ham.

Kristus har en kropp, men hvor er den? Mange kristne stiller seg dette spørsmålet.

Kristi kropp kommer til syne i fellesskapet. Som når vi samles i Jesu´ navn og spiser sammen. Med brødet og melken eller kaken og kaffen kan vi forkynne Jesu´ død og oppstandelse. Måltidet i Jesu´ navn er utgangspunktet for den enhet Han ønsker og ber om. Fordi måltidet i Jesu´ navn er inkluderende. I det måltidet tjener vi hverandre, og de fattige, de kriminelle, de venneløse, de hjemløse, taperne, de ressurssvake. Akkurat slik Han ba oss om å gjøre. Og slik de første kristne gjorde. Er det noen som vet om en bedre måte å gjøre det på?

Måltidet i Jesu´ navn er den grunnleggende, enkle, tidløse, universale, tverrkulturelle og geniale form og metode for enhet, fellesskap, tjeneste og forkynnelse gitt oss av Kristus selv. Det kan og skal gjennomføres uten noen form for ordinasjon, presteskap, geistlighet, suksesjon eller lederskap. Den eneste betingelsen er tjenerskap. Og kun da vil det fungere etter hensikten.

Under måltidet lærer vi hverandre å kjenne, og kan deretter videreføre tjenesten for hverandre med de tjenestegaver Herren gir til fellesskapet.

De første kristne i Jerusalem var så opptatt av Kristus at de valgte å komme sammen hver dag i hverandres hjem og feire Hans død og oppstandelse i måltidsfellesskapet. De hadde vært i Hans nærhet, de hadde lært Ham å kjenne og de videreførte Hans liv og undervisning i tjeneste for hverandre og sine medmennesker på denne måten. Han hadde sagt om de sultne: "Gi dere dem å ete", og helt selvfølgelig fulgte de opp med å inkludere de fattige i sine måltider.

Vår tid har vist oss med all tydelighet at når Ordet forblir ord, har det liten virkning. Vi som bærer Kristi navn, har fått i oppdrag å realisere Ham, å kroppsliggjøre Ham og det Han har lært oss.

I enhet, fellesskap, tjeneste.

For meg er livet Kristus, sa Paulus.

Når Kristus er vårt liv, - da forkynner vi Ham.

Forkynne Kristus

Kristus

Vasshølet nær Bletoppen
Foto: Are Karlsen

Det synes som om det er få som velger å bli Jesus-lærling (eller -disippel eller kristen) i Norge. Kristne ledere forklarer det ofte med "åndsituasjonen". Altså med forhold utenfor vår kontroll. Bortsett fra en ting det ofte pekes på som vi kan gjøre: Be.

Derfor arrangeres det bønneaksjoner, bønneuker, bønnehelger, bønnedager, bønnenetter, bønneseminarer, bønnevandring, bønnekonserter, bønnefrokost, bønnelunch og bønnemøter.

Jeg tror på bønn, men jeg tror det er noe annet og mer grunnleggende vi må gjøre i denne sammenhengen:

Forkynne Kristus.

Jeg tenker at det er få Jesus-lærlinger, fordi Kristus ikke forkynnes. Hvordan skal man følge etter og lære av en man ikke kjenner?

Og jeg tror at dersom Kristus forkynnes, så vil mennesker følge ham. Ikke alle. Men mange.

Kristus

Det religiøst-kommersielle kompleks

Lys framtid
Foto: Are Karlsen

Det som hendte søndag før påske en gang for et par tusen år siden, trengte seg på meg i dag. Jesus fikk altså disiplene til å finne seg en eselfole, som han kunne bruke til å ri på. Jesus ville ri inn i Jerusalem slik konger brukte å gjøre. Folket så straks symbolikken og begeistringen tok dem. De hyllet Jesus som Messias og jødenes konge.

Min refleksjon rundt dette har vært - hvilken provokasjon fra Jesu side! Men når jeg leser evangeliene litt nærmere, finner jeg at de romerske makthaverne så ikke på denne hendelsen som noen trussel. At Jesus ikke hadde politiske ambisjoner var åpenbart. Dessuten var hans tilhengere ubevæpnet. Hendelsen fikk ikke noe etterspill.

Men det skjedde noe annet denne dagen, som skulle vise seg å være den fatale provokasjonen. For Jesus gikk inn i templet, og som vanlig fant han det fullt av kommersielle aktiviteter, bankvirksomhet og salg av offerdyr.

Jesus ble opprørt og i vrede veltet han vekslebodene og drev ut de som drev handel.

Da kom reaksjonen. De religiøse lederne følte seg truet, og planene om å drepe ham tok form.

Det var Jesu´ angrep på det religiøst-kommersielle kompleks som utløste drapet på ham.

Det fikk meg til å tenke på Martin Luther, som også angrep det religiøst-kommersielle kompleks da han gikk imot avlatshandelen og den korrupte katolske kirken. Han ble bannlyst og dødsdømt, men berget livet under beskyttelse av en tysk fyrste.

Gjør det religiøst-kommersielle kompleks seg gjeldende i våre kirker i dag? Å være en Jesu disippel innebærer et anderledes liv. Men det religiøst-kommersielle kompleks er mer opptatt av status, makt og penger enn av det liv vi lever.

Det religiøst-kommersielle kompleks er fortsatt i virksomhet. Og fortsatt er det dødelig. For Jesu´ menighet.

Det religiøst-kommersielle kompleks