Det som hendte søndag før påske en gang for et par tusen år siden, trengte seg på meg i dag. Jesus fikk altså disiplene til å finne seg en eselfole, som han kunne bruke til å ri på. Jesus ville ri inn i Jerusalem slik konger brukte å gjøre. Folket så straks symbolikken og begeistringen tok dem. De hyllet Jesus som Messias og jødenes konge.
Min refleksjon rundt dette har vært - hvilken provokasjon fra Jesu side! Men når jeg leser evangeliene litt nærmere, finner jeg at de romerske makthaverne så ikke på denne hendelsen som noen trussel. At Jesus ikke hadde politiske ambisjoner var åpenbart. Dessuten var hans tilhengere ubevæpnet. Hendelsen fikk ikke noe etterspill.
Men det skjedde noe annet denne dagen, som skulle vise seg å være den fatale provokasjonen. For Jesus gikk inn i templet, og som vanlig fant han det fullt av kommersielle aktiviteter, bankvirksomhet og salg av offerdyr.
Jesus ble opprørt og i vrede veltet han vekslebodene og drev ut de som drev handel.
Da kom reaksjonen. De religiøse lederne følte seg truet, og planene om å drepe ham tok form.
Det var Jesu´ angrep på det religiøst-kommersielle kompleks som utløste drapet på ham.
Det fikk meg til å tenke på Martin Luther, som også angrep det religiøst-kommersielle kompleks da han gikk imot avlatshandelen og den korrupte katolske kirken. Han ble bannlyst og dødsdømt, men berget livet under beskyttelse av en tysk fyrste.
Gjør det religiøst-kommersielle kompleks seg gjeldende i våre kirker i dag? Å være en Jesu disippel innebærer et anderledes liv. Men det religiøst-kommersielle kompleks er mer opptatt av status, makt og penger enn av det liv vi lever.
Det religiøst-kommersielle kompleks er fortsatt i virksomhet. Og fortsatt er det dødelig. For Jesu´ menighet.
Innlegg
6 kommentarer:
Marianne spurte meg i går her på bloggen, den om Jesus has left the Building, hva jeg tørstet etter. Jeg svarte litt på det - og litt med det tankene skrev jeg en andakt - som det er lenge siden jeg har gjort. Jeg tror min refleksjon har noe å gjøre med dagens budskap fra Are? Og tør derfor henge det på:
31. mars 2007
Nå vil jeg kjære søsken, oppfordre dere til å glede dere over fellesskapet med Herren Jesus. Jeg vil minne dere om noe dere allerede har hørt tidligere. Det er ikke noe ekstra bry for meg, og det er trygghet for dere at sannheten står fast.
Pass dere for bikkjene. Med det mener jeg disse onde menneskene som skjærer kroppen i stykker. De som sier at ingen kan bli frelst uten at de holder fast på seremonien med å omskjære guttene. Den ekte omskjærelsen handler ikke om. Den ekte omskjærelsen handler om at vi er stolte over vårt fellesskap med Jesus Kristus. I vårt indre tilber vi Gud og er ledet av hans Ånd. Fil. 3, 1-3 (Den levende Bibelen – Det internasjonale Bibelselskap)
Så går Paulus videre i å beskrive hvor rettroende og lovoppfyllende han var – feilfri i folkets øyne – etter den judaistiske lov.
Den dramatiske og revolusjonerende konklusjonen er at alt dette ”er fullstendig verdiløst” og ”jeg strever ikke lenger å bli feilfri innfor Gud” ”For Hans skyld har jeg kastet fra meg alt som verdiløst skrot for at jeg skal få oppleve verdien av å tilhøre Kristus og leve i fellesskap med Ham” (vers 8 og 9)
Jeg har på en måte ikke fått til å skrive mine små meditasjoner de siste månedene. Det er strevsomt å være syk – det er så mye å gjøre – det er så mye forvirrende og motsiende informasjon. Så mange livsavgjørende bestemmelser som må tas. Cellegift tar meg både fysisk og psykisk.
Så leste jeg i forgårs Erling Rimehaugs bok: ”Tørsten etter lys”. Den gikk rett til mitt hjerte og åpnet mitt hjerte for guddommelig lys.
Det var spesielt et uttrykk som grep meg: ”Hellig likegyldighet”.
For meg betyr dette å oppgi alt eget strev. Disse oppfordringene om å glede seg har mange ganger virket fordømmende på meg. Jeg kunne ikke glede meg – mørket omga meg og det kjentes som Herren hadde forlatt meg. Da mitt liv har vært fattig på spesielle opplevelser, kunne jeg tenke tanken: ”Har jeg noen gang kjent Herren?”
Fokus i dette kapitlet er ikke at vi skal, må glede oss. Budskapet er at ingen gjerninger eller opplevelser er grunnlag for vår tro. Jeg har litt problemer med at Paulus viser til de som forkynner loven, eget strev og opplevelser, som ”onde” - vi skal passe oss for bikkjene!
Vi skal passe oss for dem som legger byrder, krav, betingelser på folk. Herren har ført oss inn i evig hvile, en evig sabbat - bare i denne ”hellige likegyldighet” vil vi bære frukt – frukt som varer - være guddommelig effektive.
Bønn og takk:
”Far i himmelen, i dag vil jeg hvile fra min gjerninger, mine tanker, mitt strev, mine frustrasjoner – selv i dødsskyggens dal – i sjelens mørke natt – er du der. Du har ikke forlatt dem som har tatt sin tilflukt til deg. Du fører oss frem – og oppover – på Jakobs stige. Trinn for trinn. Vi går høyere og høyere – å hellige hvile! Du løfter og fører oss. Amen i Jesu Navn.”
HAR VI MISTET TROEN PÅ EVANGLIET?
Denne artikkelen om avkristning og spørsmålet om Norge er et kristent land har jeg dessverre helt oversett. Jeg kommenterer den her. Jeg må si med Ivar "Are, jeg følger deg hele veien og litt til"
Det er helt meningsløst å snakke om kristne nasjoner.
Hvis vi frykter muslimene så veldig - mine venner i Norge Idag og MIFF maler en viss mann på veggen i de sterkeste.
Hvor er troen på evangeliets grensesprengende og omskapende kraft?
Det må da være en enorm mulighet til å være lys i verden viss det er slik at mørket kommet til oss ved f.eks. muslimer?
Har vi ikke en livskvalitet, livskraft og livsvitalitet - gudsåpenbaring - som er omskapende, vekker forundring hos våre annerledes tenkende innvandrere?
Tror vi ikke på evangeliet?
Nei, det virker som om mange ikke tror på evangeliet, fordi de har så mange andre hensyn å ta mht. systemer og strukturer. (Jeg opplever mye av det samme i verdslige settinger i arbeidslivet, der folk i uformelle sammenhenger kan uttrykke mye mer ydmykhet og "sannhets erkjennelse" enn når de uttaler seg på vegne av systemet.) Mye av enkelheten og barnligheten i troen blir borte når kirke blir "business", og mange evangeliserings-fremstøt og "nye visjoner" blir like patetiske og desperate som dårlige reklamer... Den der hellige likegyldigheten har mye for seg.
"Mye av enkelheten og barnligheten troen blir borte...", sier du 'mamarianne'.
Særlig i møte m kristne (inkludert refleksjon over mitt eget kristenliv), så får jeg lyst å stille spørsmålet:
* Hva er det å være kristen?
* Hva er forskjellen på en kristen
og en ikke-kristen? (Mange er nok ikke enige i noe skille her, men...) Livene våre synes gaanske like, eller?
* Hva er det en som er kristen HAR og som den ikke-kristne IKKE HAR?
Og er det noen konsekvens hvis det finnes noen forskjell her?
En kristen har evig liv. Legger man opp (jorde-)livet sitt i tro på og takknemlighet for dette, vil evighets-kvalitetene vise seg med tilbakevirkende kraft. Dvs. man får/formidler et perspektiv på ting som går (langt) ut over den begrensede her-og-nå-tilværelsen. man begynner å tenke på og prioritere de tingene som man vet også vil finnes i evigheten (ny himmel/ny jord). Alt annet er å regne som skrot-materialer (se bloggen min, Mammaplaneten, den biten som heter "Smykker, skrot og symboler").
Simple church
Jeg leser boken "Organic Church" med stor interesse. På få år.4-5 har han sett 800 kirker blitt startet. De fleste i USA.
Han skriver:
The churches we started were small - (averaging 16 people) The term "simple church" began to gain popularity, because we valued a simple life of followng our Lord and avoided many of the complexities of the conventional church. Complex things breaks down and do not get passed on, but simple things are strong and easely REPRODUCED. Ordinary Christians were able to do the extraordinary work of starting and leading churches, because the work was simple, the results powerful
Langfredagshilsen fra Tore -
a simple brother.
Legg inn en kommentar