Bildet til høyre sier mye om husmenigheten vår. Det er stor iver over bibellesning og deling av innsikt og personlige erfaringer.
Dette er for meg drømmen som er blitt virkelighet. Jeg forlot et tradisjonelt menighetsliv og startet en husmenighet med vekt på de verdier du finner øverst i spalten til høyre.
Entusiasmen er stor. Menigheten vokser. Jeg er takknemmelig.
Det er på tide med en oppdatering av verdilisten i høyrespalten. Det er én viktig verdi som mangler i oversikten, og som har opptatt meg i flere år.
Å forkynne evangeliet for fattige, opplever jeg er det oppdraget vi kristne har fått. Jeg tenker at det også representerer noe av kjernen i kristen etikk. Samtidig er det en genial strategi.
Ikke en strategi av den typen vi fritt kan velge å følge. Jeg tror at dette er Strategien gitt oss av Jesus.
Jesus sa:
- Herrens Ånd er over meg,for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige.
Jeg er stolt av vår husmenighet som stort sett består av fattige mennesker. Fattigdom kan være så mangt, og defineres ikke kun i økonomiske termer. Men likevel er det verdt å nevne at av de åtte husholdninger som vår husmenighet så langt består av, så er det for eksempel bare én som har bil, og det er vår egen.
Jeg er stolt av vår fattige menighet, som likevel er rik. Rik fordi kjærligheten finnes i blant oss. Og fordi iveren etter å inkludere nye er så brennende. Og fordi trofastheten i det å samles er stor.
Jeg vil derfor gjerne inkludere et nytt verdisett i listen til høyre: Forkynn evangeliet for fattige - ikke underholde de rike.
Denne verdien er så viktig, at jeg plasser den øverst på listen.
Vi er mange kristne som er ute "på reise" for tiden. Bladet Lederskap, beskriver i form av et portrettintervju med Peter Halldorf, reisen han som pinsevenn har gjort til mystisismen, til gudstjenester preget av ikoner, røkelse, vievann og ledere i mørke kjortler.
Artikkelen med Peter Halldorf innledes slik:
Som pinsevenn opplevde Peter Halldorf at han var historieløs. Derfor søkte han røtter hos de gamle ørkenfedrene.
Halldorf mener han fant sine røtter hos ørkenfedrene. Jeg tenker at pinsevennene har sine røtter helt andre steder, som for eksempel i Hellighetsbevegelsen på slutten av 1800-tallet, hos Plymouth-brødrene på midten av 1800-tallet, hos metodistene på begynnelsen av 1800-tallet, hos pietistene på slutten av 1700-tallet, hos anabaptistene på slutten av 1500-tallet, hos Luther på midten av 1500-tallet, hos lollardene på 1400-tallet, som var inspirert av John Wycliffe, som forøvrig på 1300-tallet sa "vår pave er Kristus", hele 200 år før Luther kalte paven anti-Krist. I 1428, 44 år etter hans død, da det gikk opp for Kirken hva John Wycliffe hadde sagt og gjort (blant annet oversette Bibelen til engelsk), sørget den for å grave opp hans ben, brenne dem og spre asken på elven Swift.
Fra Martin Luther og John Wycliffe går røttene våre til apostlenes og deres vitnesbyrd i Det Nye Testamente. Luther sa "Sola Scriptura", "Skriften alene", og det har pinsevennene også alltid sagt.
Men det sier ikke Peter Halldorf. Han og andre moderne mystikere, sier i likhet med de før-reformatoriske kirkene, at tradisjonen, kirkefedrene og ørkenfedrene må brukes ved siden av Skriften.
Mener du at det hierarkiske kristne lederskapet er et blindspor? spør Lederskap Halldorf videre.
Nei, jeg mener det bør finnes en ordning i en menighet. God ledelse er viktig for å bevare enheten.
Dermed presenterer han et tradisjonelt argumentet for hierarki, nemlig enhet. Men hierarki har aldri gitt Guds folk enhet. Det er jo hierarkiene som sementerer splittelsen, og fører til en konstant maktkamp og rivalisering, både innenfor det enkelte hierarki og de kirkelige hierarkiene i mellom.
Bibelen taler om Åndens enhet. Det er en form for mystikk jeg gjerne blir med på.
Noe av det mest spennende i vår husmenighet, er nettopp hvordan vi opplever enheten i våre enkle samlinger. Dette betyr mer for oss enn de mest grandiose gudstjenester.
Jeg opplever at å knytte gudsdyrkelsen til ikoner, vievann, røkelse og ledere i kjortler, er å føre mennesker tilbake til det religiøse slaveri som reformasjonen satte oss fri fra.
Vi vil ikke tilbake dit. Det er reaksjonært.
Se også posten Polarisering og kommentarene til den.
Jeg har satt i gang en spørreundersøkelse om "Hva slags menighetsfellesskap deltar du i?"
Resultatet av undersøkelsen ser du øverst i høyrespalten.
Av de som har valgt å svare, er det en overveldende majoritet som deltar i småfellesskap, husgruppe og lignende, hele 91 %. Et annet særtrekk ved dette utvalget, er andelen som deltar i frittstående husgruppe eller husmenighet, for det er 35 %.
Disse tallene sier selvfølgelig mer om de som har valgt å svare, enn det er representativt for kristne i allminnelighet.
Hyggelig er det også å konstatere at bloggen har mange lesere blant kristne som går jevnlig til gudstjeneste samtidig som de deltar i en bønnegruppe, småfellesskap eller lignende knyttet til en menighet. Den besvarte andelen her er 39 %.
Jeg lar undersøkelsen fortsatt være åpen en god stund, så dersom du ikke har lagt inn ditt valg, så gjør det!
(Denne artikkeln er oppdatert og har fått en ny tittel.)
Det raser en debatt i Sverige om Ulf Ekman og andre kristne ledere som nå vender seg positivt til de katolske og ortodokse kirker og deres embedstenkning, sakramentslære og klosterpraksis.
(Saken er ikke ny, jeg omtalte den i desember 2005 på denne bloggen).
En annen person som står i debattens sentrum, er forkynneren Peter Halldorf, som har etablert en klosterlignende institusjon på det ærværdige gamle slottet Bjärka-Säby, hvor man egner seg til ikoner, røkelse, svarte kjortler og tidebønner. Det har ulmet en konflikt rundt dette i flere år, men nå er den helt åpen.
Ulf Ekman på sin side har gitt sterk verbal støtte blant annet til den apostoliske suksesjonen, det katolske nattverdssynet, klosterliv og Maria-kultusen. Små Mariastatuer er til og med blitt markedsført under en gudstjeneste i Uppsala, behørig avbildet.
Anførere i debatten er først og fremst en rekke blogger, men også avisen Dagen, hvor min gamle lærer i media-fag på Örebro Teologiske Seminar, Håkan Arenius, har hatt en artikkelserie hvor han har trukket fram pikante problemstillinger.
Det som kritikerne reagerer sterkest på, er hvordan ledere som Halldorf og Ekman, fører sine menigheter inn i drastiske kursendringer. Bloggene er ikke sene om å sitere noen år gamle utsagn av Ekman hvor han hevder det stikk motsatte av hva han gjør i dag. Tidligere har Ekman vært like sterk i sin demonisering av den katolske kirke, som han i dag er klar i sin lovprisning av den samme.
Det er også kjent at Ulf Ekman har uttalt seg sterkt skeptisk til den ekklesiologi som har vært rådende i vekkelsesbevegelsene og frikirkene. Ulf Ekman mener vi må tilbake til de historiske kirkenes hierarkiske strukturer og ordinasjoner.
At ledere som Peter Halldorf og Ulf Ekman uttaler seg åpent kritisk til vesentlige sider ved reformasjonen, blir også heftig debattert. Det vil si, debattantene på bloggene etterlyser klare signaler fra pastorer og andre kirkelige ledere, og finner tausheten påfallende. I stedet opplever man at den katolske biskopen i Norden, Anders Arborelius og den svenske pinselederen Sven-Gunnar Hedin utgir et felles manifest. Det hører med til bildet at også norske pinsemenigheter tar til seg av før-reformatoriske tradisjoner og hadde et seminar med den katolske biskopen under pinsevekkelsens 100-årsjubileum i fjor høst.
Når det gjelder strukturen på Livets Ord, så har det også i debatten blitt lagt vekk på at Livets Ord ikke har noen typisk menighetsorganisasjon. Den er en stiftelse med et styre dominert gjennom vedtektene av familien Ekman. Det betyr at dersom du oppsøker en gudstjeneste i Livets Ord er du i prinsippet en gjest hos familien Ekman. Det som legges i offerkurven, kontrolleres også av familien Ekman, som pr. i dag råder over en egenkapital i Livets Ord på 150 miillioner kroner.
At Ulf Ekman er i stand til å få sin menighet til å dreie 180 grader i lærespørsmål i løpet av få år, behøver ingen som har hørt ham preke, være i tvil om. Men nå later husfreden til å være brutt. Selv om Livets Ord har en struktur som effektivt eliminerer enhver opposisjon, så finner spørsmål og kritikk sin egen arena på internett.
Men hvilket alternativ representerer kritikerne? Mye av kritikken synes jeg er konservativ og reaksjonær og peker i liten grad på et framtidsrettet alternativ. Både Halldorf og Ekman presenterer en vei som for mange fortoner seg spennende. Kristen enhet endelig realisert, nye gudstjeneste- og fellesskapsformer og en oppdagelse av felles syn på brennbare moralske spørsmål, gjør at man værer en ny vitalitet for kristenheten og ikke minst innflytelse i samfunnet.
Den lille flokken som har rukket handa i været og sagt ikke-hierarki i det siste, synes nå enda mer ubetydelig. For meg er det helt uvirkelig at de miljøene hvor jeg har mine røtter så hurtig beveger seg i en retning som står i konflikt med de verdier protestantisk vekkelseskristendom har vært tuftet på.
Den ikke-hierarkiske husmenighetsbevegelsen er kanskje liten, Men jeg tenker at den har fått det privilegium å være et klart korrektiv til den reaksjon mot reformasjonens og vekkelsenes verdier som nå utvikler seg i stor fart.
Jeg har hørt mye om Grethe "Frels Meg" Evensen i det siste. Hun ble kalt Grethe "Frels Meg" blant Larviks løse fugler på grunn av sin iver etter å vinne dem for Jesus og for sin store omsorg for dem. Grethe "Frels Meg" brukte hjemmet sitt som et omsorgssenter. Mange rusmisbrukere og kriminelle fikk besøk av henne i fengselet og en seng og mat hos henne når de kom ut. Hun hadde selv opplevd en radikal omvendelse , men mye gikk i stykker i hennes eget liv og hun følte seg ikke velkommen i et vanlig menighetsliv. Hun ble skilt og fikk MS og døde allerede 55 år gammel.
Grethe "Frels Meg" var mamma til Lillian som er med i husmenigheten vår. Lillian opplever nå sin mor som en stor inspirasjon i sitt eget liv. Lillian brenner også etter å vinne mennesker for Jesus, spesielt de som har det vanskeligst. Da hun fikk kjennskap til husmenigheten vår gjennom Vidar, min tidligere medarbeider i Timeout (Oslo), så var hun ikke i tvil om hvor hun hørte hjemme.
Grethe "Frels Meg" er også tante til Vidar. Bildet til venstre ble tatt under samlingen vår sist tirsdag. Da fortalte Vidar blant annet om hvordan tante Grethe "Frels Meg" etter sin død var den store inspirasjonen for ham til å gå inn i fengselsarbeid i Oslo, ut fra Timeout.
Petter i husmenigheten vår har også levende minner om Grethe "Frels Meg"´s omsorg, og kunne fortelle Lillian om tilfeller da han overnattet hjemme hos dem, noe Lillian, som er mye yngre, ikke husker.
Når jeg tenker på Grethe "Frels Meg", så kommer disse ordene for meg: Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til lærere, og noen til hyrder.
Jeg tenker også på alle historiene jeg har hørt om hvordan mennesker kommer til tro. Det er sjelden jeg i den sammenhengen hører at prester eller pastorer eller andre kirkelige ansatte har spilt en stor rolle. Ofte er det en slektning, en bestemor, en kjæreste og så videre.
Det har fått meg til å tenke over hva Jesu menighet egentlig er. For min del tror jeg ikke Jesu´ menighet har så mye med de institusjonene vi kaller menighet å gjøre. I Jesu´ menighet er Jesus Herre. Der er han suveren til å sette inn de tjenestegavene han ønsker. I Jesu´ menighet foregår det ikke gudstjenester bare søndag kl. 11. Nei, gudstjenesten i Jesu menighet foregår til alle døgnets tider alle dager i uken. Samlingene er spontane under de troendes omgang i hverdagen, og Guds Ord formidles i et enkelt språk og i gode gjerninger som beveger hjertene og gir inntrykk og minner som setter spor for livet. Det er ingen ting som er så effektivt som når evangeliet formidles, ikke bare i ord, men i både ord og handling.
Grethe "Frels Meg" er en flott representant for Jesu´ menighet. Uten tittel og uten posisjon i en religiøs institusjon, tjente hun i Jesu´ navn, og istandsatte og inspirererte andre til å gå inn i tjeneste. Akkurat slik Paulus lærer oss at det foregår i Jesu´ menighet.
Jeg tror ikke medlemsprotokollene nødvendigvis sier mye om hvor mange som er med i Jesu´menighet. Og heller ikke visittkortene sier mye om hvem han har gitt til ulike tjenester. Jesu´ menighet er heldigvis mye større og mer mangfoldig enn den som rommes innenfor kirkenes fire vegger.
Kanskje vi behøver å få åpnet øynene og se Jesu´ menighet i en ny dimensjon?
Det er er mulig begreper som foretakskirke og ikke-hierarki har uttømt sin provokatoriske kraft. Men slik var det ikke for ett år siden. I et søk oppdaget jeg tilfeldigvis her om dagen at jeg ble kritisert på lederplass i avisen Dagen 28. oktober 2006, ifølge en post på bloggen til Bjørn O Hansen samme dag. Å havne på lederplass i et riksdekkende papirmedium kan ikke gå upåaktet hen, selv om det nå er over ett år siden. Dette skrev Dagen i følge Bjørn O Hansen:
I Dagen i går hevda Are Karlsen: 'Det finnes to typer menigheter. Foretakskirken og husmenigheter. Foretakskirken kan du lese om i kirkehistorien. Husmenigheter kan du lese om i Bibelen.' Det er både ei respektlaus og ei meiningslaus utsegn.
Dagen siterer fra en kort og poengtert bloggpost fra 28. november 2005, som jeg velger å gjengi:
Det finnes to typer menigheter. Foretakskirker og husmenigheter. Foretakskirker kan du lese om i kirkehistorien. Husmenigheter kan du lese om i Bibelen.
Det finnes to typer husmenigheter. Hierarkiske og ikke-hierarkiske. Hierarkiske husmenigheter kan du lese om i kirkehistorien. Ikke-hierarkiske kan du lese om i Bibelen.
Hierarkiske menigheter er basert på lederskap. Ikke-hierarkiske er basert på tjenerskap. Lederskap kan du lese om i kirkehistorien. Tjenerskap kan du lese om i Bibelen.
For å si det enkelt.
Etter at jeg skrev denne teksten for over to år siden, har jeg lært mye gjennom debatter, samtaler og lesning. Men jeg synes fortsatt denne teksten er god. Dagen kaller den respektlaus og meiningslaus.
Jeg er klar over at foretakskirke ikke tilsvarer selvforståelsen til mange kirkelige ledere. Men statskirkelige instanser omtaler kirken som en tjenesteproduserende organisasjon. Og Åge Åleskjær formaner Gunnar Jeppestøl når han blir kritisert for sin måte å lede menighet på og minner han om at menighet også er en bedrift. Også frikirkene er blitt institusjoner bemannet av profesjonelle utøvere som primært leverer religiøse tjenester i form av gudstjenester, prekener, undervisning, vielser, begravelser, og så videre. Å kalle denne type menigheter for foretakskirke er ikke respektløst, men presist.
Dagen står selv i en tradisjon som har kalt den katolske kirken for den store skjøgen og paven for antikrist. Men kanskje min analyse blir for nærgående?
Det var forresten denne posten som førte til Tore Lendes aller første kommentar på denne bloggen og som gjorde at jeg kom i kontakt med ham. Den lød slik:
Dette var en spennende refleksjon og fin måte å få sagt viktige ting på.
Har skrevet om det samme på en annen måte www.lende.no/lederskap
www.lende.no/gitt
Et motiv fra vår samling i husmenigheten sist tirsdag. Denne gang hjemme hos Lillian igjen. I en kommentar til denne artikkelen beskriver Lillian som har vært kristen noen få måneder, hvordan hun opplever å være med i husmenigheten. Det var forøvrig første gang en annen enn meg av de som tilhører husmenigheten la igjen en kommentar på denne bloggen. |
Min gode venn Aril Svartdahl, som er leder for Lederskolen, har et innlegg med tittelen "Å lede og tjene - ingen motsetning" i spalten Lederforum i Korsets Seier. Dette er en debatt lesere av denne bloggen kjenner godt til.
Det er vanskelig å tenke seg dagens tradisjonelle menigheter uten et hierarkisk lederskap. Verdens eldste og best fungerende hierarki er jo nettopp en kirke, den katolske. Kristendom og hierarki er derfor nesten synonymt, bare ikke i vår del av verden hvor egalitarismen fra 1800-tallet og framover gjorde det lite opportunt å vektlegge dette.
Men hierarki er og blir den mest sentrale verdien i tradisjonelle menigheter. Og siden frikirkene også er blitt tradisjonelle menigheter, er lederskap etterhvert blitt et av de mest sentrale temaene også her.
Dagens kirkelige ledere tar for gitt at en menighet må være institusjonell, må være hierarkisk organisert og ha sin kjernevirksomhet i en kirkebygning. Og synes til og med å mene at slik beskrives menigheten i Bibelen.
Men nå er det noen av oss som hevder at Bibelens menigheter ikke var institusjonelle, var ikke hierarkisk organisert og hadde ingen kirker. Noe det heller ikke er vanskelig å finne støtte for hos forskere og historikere. Eller hos vanlige bibellesere.
I stedet for å beskrive institusjoner, beskriver Bibelen menigheten som et fellesskap. I stedet for et hierarkisk lederskap, taler bibelen om et ikke-hierarkisk tjenerskap. Og i stedet for kirker, taler Bibelen om de troendes hjem.
Altså et helt annet konsept enn institusjonelle og hierarkiske foretaksmenigheter. Vi snakker om et annet paradigme, det bibelske.
Mange kirkelige ledere vil gjerne beskrive Jesus som en stor leder. Dermed reduserer de ham til et forbilde for en elite. Jesus omtaler seg selv som en tjener. Og gjør seg heller til et forbilde for alle.
Her har vi i alle fall én forskjell mellom lederskap og tjenerskap: Mens det i en gruppe kan være bare én leder, er det ikke grense for hvor mange tjenere det kan være.
Å imitere en leder fører til rivalisering. Å imitere en tjener, fører til dynamikk. Er dette tradisjonelle menigheter i et nøtteskall: Mye rivalisering og lite dynamikk?
Derfor tror jeg at det kristne fellesskapet skal være et egalitært og grenseløst inkluderende fellesskap av tjenere som "bryter brødet i hjemmene og spiser sammen med oppriktig og hjertelig glede."
Innlegg
Alle kommentarer
