Bibelen oppfordrer oss til å prøve åndene. Jeg kan lite om demoner - det er et begrep jeg sjelden bruker. Men det kan ikke være noen tvil om at Kirken er utsatt for angrep som er ment å svekke den.
Hva er en sunn og sterk menighet? Jeg er redd at kriteriene for det er annerledes enn hva vi gjerne skryter av i menighetssammenheng. En menighet kan synes å være sterk, rik og ha store ressurser, men likevel være svak.
La meg nevne de åndene jeg mener svekker Kirken:
Den elitistiske ånd som gjør at man legger avgjørende vekt på menneskers dyktighet, evner og kunnskaper. Det er de flinke som synes i fellesskapet, - de som er dyktige til å synge, spille, preke og så videre. Gudstjenesten blir de dyktiges arena.
Den seremonistiske ånd, som erstatter alles spontane deltagelse i gudstjenesten med liturgi og seremonier. Vektleggingen på perfekte formuleringer og prestasjoner fortrenger Åndens tale til menigheten.
Den institusjonalistiske ånd - er en ånd som forvandler menigheten til en institusjon og fortrenger søskenfellesskapet. Den som søker menigheten møter en upersonlig institusjon, ikke et fellesskap. Menighetens ressurser går med til å drive institusjonen og man mister oppdraget av syne.
Fetisj-ånden - som får oss til å tro at symboler, gjenstander og bygninger er hellige og har en åndelig virkning, og får oss til å fokusere og bruke tid og ressurser på dette.
Dominans-ånden - gjør at det faller naturlig at ett menneske dominerer fellesskapet gjennom sin posisjon, sine egenskaper, kunnskaper, erfaring og personlighet.
Den tradisjonalistiske ånd, som gir Kirkens tradisjoner en guddommelig, ufeilbarlig status. Kirken blir mer fokusert på sin fortid enn på å tjene menneskene i den aktuelle sammenheng.
Dette tenker jeg er ånder vi som kristne må være villige til å ta et oppgjør med for at menigheten skal få det rette fokus: "For i alle tilfelle å frelse noen".
Innlegg
10 kommentarer:
Hei igjen, Are
Jeg skal ikke gå i detalj om hva jeg er enig i og uenig i av det du fremmer her, i hvert fall ikke akkurat nå.
I stedet vil jeg gi honnør for at du tenker alternativt og annerledes om hva "åndene" handler om.
Dine bidrag skal tas på alvor med like stor rett som de mer tradisjonelle "demonene".
Hørte en vis, åndelig mann som sa noe en gang som jeg tror er sant. Det han sier er at veldig ofte så begynner ting i kjødet, og så blir det åndelig, eller demonisk etterhvert, dersom det kjødelige ikke blir stoppet i tide. Tror nok dette ofte blir tilfelle.
Tror det meste av det vi mennesker setter i gang med i egen kraft, kan ende opp åndelige. Da mener jeg åndelig med feil kilde.
En annen ting er jo også det at mange ting som er startet opp i ånd, blir kjødelig etterhvert som vi mennesker tar over og ordner selv. Vi trenger nok å lære mer om å stoppe når Gud er ferdig med en ting. Vi har lett for å holde på og holde på med samme tinga lenge etter at Gud er ferdig.
Når du nevner dette med at vi kanskje kan få frelse noen, så tenker jeg på en del bra forkynnelse jeg har hørt i den senere tid. Det handler enkelt og greit om nåde. Det står jo om " Jesus Kristus og han korsfestet", og ikke noe annet blandt dere..:!
Må si jeg blir utrolig glad når jeg hører nåden forkynt på en dyp og sann måte. Hva annet kan gi mennesker virkelig fred? Må si som ei veninne av meg sa, som hørte litt av denne forkynnelse sammen med meg: "Er det virkelig SÅ bra? Er det virkelig SÅ enkelt?"
Kanskje noe av testen på hva slags ånd vi har med å gjøre, kan vises på forholdet til nettopp kun Jesus Kristus og Han korsfestet?
Ivar,
Jeg er ikke så sikker på om jeg prinsippielt ser anderledes på demoner en kristne flest. Men at jeg ser andre ånder enn de fleste, det tror jeg nok.
Turid,
Takk for "Kristus og han korsfestet". Det er kilden til både frelse og liv. Også livet i menigheten.
Jeg trekker fram sider ved et tradisjonelt menighetsliv som jeg mener er av en fremmed ånd i forhold til Skriften.
Ja, jeg er enig med deg, at "Kristus og han korsfestets" er også kilden for de guddommelige verdiene. Og som vi bør kunne bedømme åndene etter.
Det du sier om at sider ved det tradisjonelle kristenliv er av en fremmed ånd, tror jeg nettopp har med dette å gjøre at Gud har startet opp noe et sted, og så har vi mennesker gjort det kjødelig ved å ikke lytte til hvor Gud går - eller stoppe i rett tid. Da tror jeg dette kan ende opp som en fremmed åndsmakt. I tillegg til at det selvfølgelig er fullt himmelrommet med åndsmakter og demoner som hele tiden er ute etter å ødelegge alt som har med Gud og hans rike å gjøre.
Det er jo tross alt slik at det synlige bare er et bilde på hva som skjer i det usynlige. Det er flott å vite, og veldig betryggende. Og de som er med oss, er flere enn de som er med dem.
Til sjuende og sist, så er det ikke så mye å være redd for når en er med på vinnerlaget.
Tror forøvrig at vi trenger å be om masse utrustelse til å avsløre åndsmakter. Det trengs!
Jeg syns det er skummelt når annerledes tenkende blir demonisert - drevet av ulike ånder. Utøvelse av definisjonsmakt kan fort føre til manipulering og kontroll. Varsko, varsko, spør du meg.
Are, hvilke ånder er det som ligger på lur for å svekke husmenighetene?
Anonym,
Du skriver:
"Jeg syns det er skummelt når annerledes tenkende blir demonisert - drevet av ulike ånder."
Jeg har ikke plassert disse åndene i enkeltpersoner. Jeg snakker ikke om besettelse. Jeg tenker meg mer at dette er ånder som svekker kirken som sådan.
Jeg tror at nøyaktig de samme åndene som svekker tradisjonelle menigheter, også kan svekke husmenighetene. Der vår egen husmenighet står nå, har jeg spesielt vært oppmerksom på "den elitistiske ånd", fordi vi har narkomane som har vært rene i lang tid, og som av den grunn kan få en status i fellesskapet som kan fortrenge de som fortsatt sliter.
Men jeg innbyr gjerne til debatt om det i det hele tatt finnes en "elitistisk ånd", "dominans-ånd", og så videre.
Og uavhengig av det, representerer mine definisjoner av ånder reelle farer for menighetene?
Hei, Are
For å kunne forholde seg til anonyms innvending, må man nesten definere nærmere hva som menes med "ånder".
Menes bokstavelige, utenforliggende åndsvesener som øver innflytelse over mennesker og virksomheter.
Eller er "ånder" mer eller mindre en metafor for "tendenser"?
Spørsmålet er om det er fruktbart å åndeliggjøre virkelighetsforståelsen, eller om vi kommer like langt med en mer nøktern og etterprøvbar analyse.
Ivar,
Denne kommentaren fra deg har jeg desverre ikke fått med meg.
Jeg er åpen for den diskusjonen innleder til. Men jeg kunne tenkt meg å relatere dine spørsmål til dette: Hva mente Paulus med "å prøve åndene?"
Er det snakk om onde åndsvesener?
Er det snakk om kvaliteter ved menneskets ånd?
Er det snakk om tendenser og tilbøyeligheter?
Hei, Are
Bare for å replisere ping-pong tilbake: Hva Paulus har ment med det han skrev, kan vi ikke vite. Det eneste vi har til rådighet, er teksten.
Så hva mener vi med det vi leser?
Hilsen Ivar
Legg inn en kommentar