Den protestantiske kristenheten er for tiden inne i noe jeg vil kalle en periode av reformatorisk revisjonisme. Med det mener jeg at man søker tilbake til religiøse tradisjoner, metoder og filosofier som reformasjonen og vekkelsesbevegelsene tok et oppgjør med.
Alt frafall i kristenheten starter med lederskapet. Nå går jeg lenger enn det og mener at bare opprettelsen av et lederskap i Kirken, i seg selv er et frafall fra Jesus som Herre. Kristus kaller ikke ledere, han kaller tjenere.
Men når lederskapet er på plass, kirkebygningen er reist og menigheten sitter taus framfor sine ledere, da starter forfallet for alvor. For å samle folket, må man lokke med religiøse aktiviteter, aksjoner, evenementer og kvasi-vekkelser. Dette har frikirkeligheten vært utstatt for i årtier allerede. Statskirken derimot, med sitt sugerør i statskassen, har råd til å leve med at folket ikke kommer.
Men før eller siden blir også frikirke-folket utmattet og desillusjonert. Og blir sittende hjemme.
Og nå synes neste bølge å komme i form av mystikk og meditative teknikker. Denne bølgen har sin sterke talsmann i blant andre den svenske pinsevennen Peter Halldorf, som tilbyr retreater basert på mystikk hentet fra de såkalte ørkenfedrene og fra ortodoks tradisjon.
Her på berget er det pastor Bjørn Olav Hansen, en mye brukt skribent og taler i pinsekarismatiske sammenhenger, som er talsmann for nødvendigheten av geistlig hierarki og middelaldersk mystikk.
På bloggen sin annonser han nå at han vil tilby kurs og seminarer i "åndelige øvelser", blant annet meditative teknikker, basert på materiale utviklet av den i vide kretser anerkjente amerikanske organisasjonen Renovaré, ledet av grunnleggeren Richard J. Foster. Det har reist seg kritiske røster mot Renovaré i flere land, som hevder at organisasjonen har innlemmet ubibelske metoder og filosofier. Blant annet hevdes det at man tar i bruk Zen-Buddhistiske meditasjonsteknikker som kombineres med romersk-katolske tradisjoner, for å oppnå det som dr. Foster kaller helhet.
Idéen om at vi må bruke spesielle meditative teknikker (pusteøvelser, mental fokusering, og så videre) for å komme i kontakt med Gud, er elementer vi finner i flere religioner, men som ikke har noe med kristendom å gjøre.
Bjørn Olav Hansen og hans medarbeidere kommer sikkert til å selge mange slike kurs og seminarer, fordi dette overensstemmer med dype kulturelle strømninger. Interessen for mystikk finner vi igjen i New Age og verdirelativismen er typisk for vår postmoderne tid.
- Vi behøver å lære av alle de ulike kristne tradisjonene, hører jeg pastorer si, det er berikende.
Under reformasjonens hete dager, ble mange kirker rensket for ikoner, statuer, malerier, utsmykninger, gull, glitter og stas og malt hvite innvendig. Store kulturelle verdier gikk tapt for verdier som disse kristne syntes var viktigere: Et enkelt fellesskap med fokus på Jesus Kristus.
Gjennom 40 års aktivitet i ulike kristne sammenhenger har jeg erfart og tatt konsekvensen av dette: Der hvor to eller tre er samlet i Hans navn, der er Han midt i blant oss. Helst sammen med fattige og marginaliserte, og uten pastor, kirkebygning og annen staffasje.
Jo enklere, jo bedre.
Slik mener jeg det kristne fellesskapet er beskrevet i Bibelen. Uten religiøst hierarki, mystikk og meditative teknikker.
Innlegg
22 kommentarer:
Interessant. Og jeg ser at Hansen går bananas i raseri på sin egen blogg.
Men personlig skjønner jeg ikke hvorfor det skal være så galt å låne en zen-buddhistisk meditasjonsteknikk, hvis det er det man gjør (noe jeg tviler på).
Om buddhistene vil forsyne seg av tungetale og tydning, så go ahead.
Problemet er ikke teknikkene, spør du meg. Problemet er menneskesynet, gudsbildet og etikken. Det er DER Hansen og hans sort kjører i grøfta og representerer et åndelig konkursbo.
Og kobbelet følger opp, ser jeg: Man skal på den ene siden ikke bry seg om hva Are Karlsen mener fordi han er så marginalisert.
På den andre siden mangler Are Karlsen kunnskap og bør beklage antydninger om at autoritetene som betyr noe for Hansen og gutta kan kalles svermere etc.
Det er de vanlige hersketeknikkene hele veien. Dette miljøet avslører seg som tungt autoritært hver gang de forsøker å snakke med noen andre enn seg selv og hverandre.
Beklager Ivar,
du kom meg i forkjøpet. Er litt zen i avtrekkeren...
Are, fra spøk til alvor.
Gode, kristne mennesker lanserer dårlige ideer til stadighet. Spørsmålet er om vi angivelige åndsfrender bør hisse oss opp over villfarelsene? Eller bare møte de dårlige ideene med noe bedre... Senser at du velger siste alternativ, men at du høster det første. Ta det ikke personlig.
Zen-buddisme og zen-buddisme Fru Blom. Hvem har vel ikke dvelt tankefullt og sløvet ved et bål og fått tanker som... er litt annerledes. Hvem har vel ikke sittet på et tog i natten og lyttet til samspillet mellom hjul og skinnegang?
For interesserte inkl. Bjørn Olav:
Robert M. Pirsig:
"Zen and the Art of Motorcycle Maintenance" (1974).
Bent
Tenkte jeg det ikke, Bent. Pirsigs Zen-bok er kanskje den største leseropplevelsen jeg noen gang har hatt.
Og da måler jeg leseropplevelser i evnen til å kaste rundt på min egen religiøsitet, som jeg er så glad i.
Enda jeg leste verket i nokså unge år - og kanskje ikke skjønte alt.
Har hatt en ambisjon om å ta den opp igjen nå som jeg er blitt gammel og vis.
Noe av det som gjør inntrykk på meg hos Pirsig, er nettopp det filosofiske/religiøse/metafysiske forsøket på å identifisere KVALITET som en selvstendig, objektiv del av virkeligheten.
Og kanskje - hvis man leter etter en fellesnevner for kristenfolkets personlige gudsbilder og zenbuddhistenes upersonlige sådane, kan man kanskje møtes der:
Gud er kvalitet. Gud er I KVALITETEN.
Smalsporet oppfølger til Ivar:
Husker du ekteparet i boken, som solgte huset sitt for å slippe unna en irriterende, dryppende kran? Problemløsning på sitt verste!
Huskeformel:
(GAMLE) MOTORSYKLER/KIRKER = MYE PROBLEMLØSNING
Bør vi selge eller reparere? Det er spørsmålet.
Bent
Ja, det var de som kjørte en flunkende ny BMW, i motsetning til jeg-personen som kjørte en gammel Harley(?).
BMW-en var valgt for at de skulle slippe å måtte forholde seg til sykkelens indre - hvordan den virker. De ville minimere risikoen for motorstopp.
De var utelukkende opptatt av virkning, ikke årsak.
Og spørsmålet er jo om man skal satse på å reparere en ødelagt kirke fra innsiden ved å insistere på en legitim benkeplass, eller om man skal ta med seg Jesus og gå.
Da mener jeg ikke å gå fra pinsebevegelsen, baptistsamfunnet, kirkendennorske eller noe sånt. Jeg mener å gå fra kristenheten som sådan. Intet mindre.
Men med Jesus i bagasjen.
I den lille gruppa - vi kaller den Trosverkstedet - hvor jeg deltar med liv og lyst, er dette temaet om dagen.
Should I stay or should I go now
Should I stay or should I go now
Det vil si, i realiteten har vi jo allerede gått, eller blitt kastet ut. Sånn sett gjør de valget lettere, Jesu egne bodyguards.
Kausalitet ja.
Det er lett å se seg blind på symptomene, støyen, og overse kilden. Sånn sett er og blir hørselvern bare en nødløsning for den plagede. Hvorfor ikke ta skrittet helt ut: forlate støyen?
Kanskje en allerede har gått i forveien. Jesus has left the building...
Apropos kvalitet: Bør badevannet siles? Kan det tenkes at det finnes gullkorn i det som bør forkastes?
Bent
Ivar og Bent,
Det er morsomt å lese om deres felles filosofiske møteplasser. Jeg får holde meg til min mer prosaiske uttrykksmåte.
Jeg elsker også å stirre inn i peisilden eller bålet, eller sitte og se på en vannflate, og oppleve avslapping og en fredfull konsentrasjon.
Jeg er ikke ute etter å demonisere zen-meditasjon, selv om jeg forholder meg skeptisk avventende. Og jeg har heller ikke påstått at Bjørn Olav driver med det.
Hva jeg har sagt er at det hevdes at Renovaré gjør det. Denne forfatteren mener seg å påvise det og problematiserer det:
Renovaré
Det er Bjørn Olav selv som har koblet seg opp mot Renovaré.
Bibelen er velsignet fri fra å binde oss til spesielle teknikker når vi skal be. I hvilken grad meditative teknikker innebærer noen åndelig risiko, vet jeg ikke så mye om.
At det er et minelagt felt jeg har begitt meg inn i, avslører følgende kommentar fra identiteten Christianculture på bloggen til Bjørn Olav (link her):
Det som dessverre er tilfelle med en rekke fremtredene representanter for den kontemplative bønnen,, mer spesifikt; såkalt sentert bønn, f. eks Thomas Keating og Basil Pennington er at de åpent og utilslørt har leflet med østlige meditatsjonsteknikker. Dette er ting som skulle være helt unødvendig all den tid vi har en rik og mangfoldig kristen arv og tradisjon og øse av.
Jeg opplever dette svært frustrende fordi en rekke forfattere jeg selv setter pris på henter inspirasjon av nevnte herrer.
Jeg tror også at retreatbevegelsen også vil være tjent med å ta en tydelig avklaring på hvor den står i forhold til slike ting.(Det kan godt hende at det alt er skjedd, uten at jeg har fått det med meg. Sitat slutt.
Personlig er jeg ganske overbevist om at betoningen av meditative teknikker vil gi det kristne fellesskapet et helt annet fokus enn det Jesus og apostlene legger opp til.
Bjørn Olav Hansen har skrevet et skarpt tilsvar til min artikkel, som han har kalt:
Villedende og feilaktig informasjon om våre kurstilbud og vårt arbeid
Som det framgår av kommentarene, er jeg også avskåret fra å kommentere på bloggen hans det han og andre skriver om meg, inntil jeg beklager det jeg har skrevet.
Are, du har virkelig lagt deg ut med selvhøytidlige dogmatikere. Sporene etter de slettede kommentarene dine taler sitt tydelige språk. Skuffende og skammelig.
Jesus, som avkler og avslører makter og myndigheter, har liksom satt standarden da. Bedt oss om å lete og undersøke, prøve og avsløre det fanteriet som bor i oss selv og i den omkringliggende åndssfæren. Ikke overraskende blir det bråk av sånt.
Mysteriet Jesus Kristus bør ikke forveksles eller erstattes med mystikk. Det er formaningen jeg hører i det du skriver, Are. Det støtter jeg.
Bent
Hei, Are
Det kan se ut som det eneste argumentet man anfører mot å "lefle med de østlige meditasjonsteknikkene" er at de er østlige.
Det blir litt for etnosentrisk for meg. Jeg har ingen illusjoner om at det kristne vesten har monopol på fruktbar og nyttig åndelig praksis.
Skal jeg ta avstand fra lovsang med elektriske gitarer og utdatert popkomp fordi det er en ekplisitt vestlig teknikk for å sette seg i religiøs ekstase?
Ja, rent personlig får jeg ikke stort ut av det, men jeg kan ikke se at det er noe å hisse seg opp over på prinsipielt grunnlag.
En gang møtte jeg en egyptisk baptistpastor som tok avstand fra praksisen med å tenne levende lys som en del av en åndelig praksis.
Ham om det.
Jeg mener vi ikke trenger å forkaste teknikker så lenge mennesker opplever at de er til hjelp og nytte. Kan vi ikke heller gjøre som Jesus anbefalte, å se på frukten?
Og for å understreke: Zen-meditasjon er ikke bønn.
Og ingen skal komme og fortelle meg at pinsebevegelsen - også i sin opprinnelige, Barratske form - var fri for bønneTEKNIKKER.
Hva med tungetale?
Den siste var skrevet av meg, men jeg kom borti feil knapp. Dårlig teknikk.
Are
Har du lest de apostoliske fedre? Lærerik for å se hvordan de første kristne hadde det i år 90-150!
Johan lodder ut en slik bok på konvertittbloggen.
http://konvertitt.wordpress.com/
Jeg tror den er bra for å forstå dybden i Kirkens tro! ;)
Nå har du mulighet til å få den helt gratis! :)
Ivar,
Jeg kommer tilbake med en kommentar til dine betraktninger.
Rudie,
Takk for tipset!
Så fint, Are. Jeg gleder meg - og følger med.
Dagen har vært innholdsrik og lang, øynene er tunge og hodet klarer ikke å tenke på annet enn pute.
Ivar,
Jeg har vanskelig for å se at kritikken er etnosentrisk. Kritikken går på synkretisme, det vil si religionsblanding. Den går også på redsel for fremmede åndsmakter.
Jeg nøyer meg med å konstatere disse teknikkenes opphav eller slektskap. Og ser ikke bort fra at meditative teknikker kan være nøytrale. Men jeg stiller meg skeptisk avventende.
Ja, jeg vil gjerne lære mer om frukten av dette.
Poenget mitt er å påvise at man med pastor-autoritet presenterer nye verdier inn i vår kirkelige virkelighet og at dette fortjener en åpen debatt.
Når det gjelder tungetale ser jeg at du kan ha et poeng, selv om Bibelen beskriver tungetale som en overnaturlig nådegave, ikke en teknikk.
Selv om det skulle være rett å kalle tungetale for en teknikk, er det for meg likevel avgjørende hva som har en bibelsk forankring.
Og dermed ble jeg minnet på den gamle kritikken mot verdens mest vellykkede menighetsplanter(jeg husker ikke navnet men ca Yong ge Choo). Alle vet hvem jeg mener, men han har skiftet navn et par ganger.
Han benyttet visualisering for å nedbe konkrete resultater. Skrekk og hyl for et oppstyr det ble.
Man kan skille mellom objektsløs meditasjon og objektsfokusert (f eks på Jesus) meditasjon. For ordens skyld.
Ellers benyttet jo Jesus selv pusteteknikk for å overføre Den Hellige Ånd.
Jeg mener at vi absolutt trenger å kontekstualisere spiritualiteten slik at ikke såkalt høyerestående kultur får makt over såkalt primitive kulturer, og dermed skaper hindringer.
Angsten for åndsmakter og dertil hørende religionsblanding mener jeg dog er et seriøst anliggende. Med det mener jeg at man ikke klarer å skille mellom Gud og Beelsebul, Jesus og demonene. Mao: Mellom godt og ondt. Den utfordringen burde alle praktiserende kristne ta inn over seg.
Maktmisbruk er f eks en ond kraft, som ofte er blandet inn i en på mange måter god kultur, drevet av menensker med en god vilje. (Og noen ganger av en ond vilje).
Hei, Are
Takk for svaret. Som du vet, er jeg en gammel skjødehund som på sine eldre dager har begynt å gjøre fra seg på stuegulvet igjen.
Derfor er jeg ikke lenger så redd for synkretisme. Begrepet må i hvert fall defineres nærmere for at det skal gjøre inntrykk på meg.
I virkeligheten er det ikke slik at religioner består av fikserte sett med doktriner som eventuelt blandes med andre fikserte sett med doktriner.
I virkeligheten er det heller slik at mennesker gjør sine erfaringer, møter andres erfaringer og gjør nye erfaringer sammen.
For meg må det gjerne kalles synkretisme, men jeg er ikke redd for det.
Historiens mest vellykkede synkretister var vel Johannes og Paulus. De lot Messias-bekjennende jødedom møte den greske logos-kulturen. Man gjorde ikke skille på jøder og grekere, men begge fikk praktisere sin jesustro i sin egen kontekst.
Legg inn en kommentar