Vårt Land slakter Sjur Jansens bok om husmenighet

Sjur Jansen
Foto: Are Karlsen

(Oppdatert)

Vårt Land bruker en halv side på å slakte Sjur Jansens bok Fra urmenighet til scenekirke.

Sjur Jansen er en systemkritiker, som i sine konklusjoner blant annet nuller ut pastor/preste-rollen med gode bibelske argumenter. Kristenheten i vår tid er dominert av pastor/preste-sentrerte hierarkier. Derfor tenker jeg at det må være en krevende oppgave for en som selv er pastor, å skulle anmelde en slik bok. I næringslivsjournalistikken må man deklarere sine interesser, for eksempel aksjer, i de selskaper man omtaler. At anmelderen Per Eriksen også er pastor, finner derimot Vårt Land ingen grunn til å opplyse om.

Vårt Lands anmelder finner Jansens bok slitsom: Dette er rett og slett en slitsomt insisterende bok.

Men hva som er mest slitsomt for pastoren/anmelderen, formen eller det saklige innholdet, er ikke godt å si. Per Eriksen skriver: Han finner verken kirker eller lederskap i Det nye testamentet. Og dette mener han er bindende for vår måte å organisere oss på i dag. Og det er omtrent det Eriksen finner det bryet verdt å si om bokens saklige innhold.

Å møte en sterk argumentasjon for at de verdiene for menighetsliv vi finner i Bibelen også er bindende for oss i dag, kan selvfølgelig være slitsomt for en pastor. Særlig dersom argumentasjonen viser at Bibelens menigheter ikke var av den pastor/preste-sentrerte typen som dagens menigheter er.

Det som er superviktig for Sjur Jansen, synes å være irrelevant for pastor Eriksen, nemlig hva Bibelen sier om livet i et menighetsfellesskap. Boken Fra urmenighet til scenekirke gir oss Sjurs Jansens utforsking av hva Bibelen sier om menighetsliv sett opp i mot hans egne erfaringer både fra tradisjonelle menigheter og husmenigheter.

Pastor/anmelder Eriksen gir så forfatter Jansen en tydelig anvisning om hvilken bok han egentlig burde ha skrevet: Boken om hvordan tradisjonelle, hierarkiske menigheter kan bruke husmenighetstenkningen som et korrektiv og samspill. Men bøker om cellegrupper er skrevet for lengst, og finnes i flere varianter. Det som imidlertid ligger Sjur Jansen på hjertet, er å vise at Bibelens menigheter var ikke-hierarkiske husmenigheter, og hvordan slike menigheter kan fungere også i dag. Noe pastor Eriksen altså blir sliten av. Og det er forståelig, fordi Sjur Jansen målbærer et menighetssyn som betyr at man bygger menigheter på en ny måte helt fra grunnen av.

Per Eriksen fikk ikke den boken han ønsket seg. Og jeg fikk ikke den anmeldelsen jeg ønsket meg. For eksempel en anmeldelse som setter boken inn i en større sammenheng. Husfellesskap og egalitarisme har fulgt kirken helt fra dens første dag, og har til alle tider eksistert i skyggen av de kirkelige, hierarkiske strukturene. Og fra tid til annen aktualiseres disse verdiene på nytt, slik de gjorde gjennom den radikale reformasjonen, anabaptistene, pietistene, haugianerne, de lutherske lavkirkelige organisasjonene, pinsevekkelsen (særlig slik den artet seg i starten i Asuza Street (Los Angeles)) og Jesus-vekkelsen. Det nye med vår tids husmenighetsbevegelse er kanskje at disse verdiene aksentueres sterkere. Historien viser oss at det allmenne prestedømmet står under kontinuerlig press fra krefter som passiverer og bringer menigheten til taushet.

Sjur Jansens bok er for dem som våger å møte radikalt nye tanker når det gjelder menighet. Anbefales!

Vårt Land slakter Sjur Jansens bok om husmenighet

Dagens foto: Eple

Eple
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Eple

På husmenighetskonferanse i Ålesund

Ruben og Eirik
Foto: Are Karlsen

Ruben og Eirik tok turen fra Bergen til Ålesund for å være med på husmenighetskonferansen.

Lektor Per Arne Veiberg i Ålesund tok nylig initiativ til en konferanse om ikke-hierarkiske husmenigheter. Som hovedtaler var invitert engelskmannen Beresford Job.

Husmenighetsbevegelsen er ingen ensartet bevegelse. Beresford Job tilhører et lite miljø i England på 25 personer som har "overvintret" siden 80-tallet.

Job har en annen tilnærming til det bibelske materialet enn hva for eksempel jeg har. Hans metodikk går ut på å definere hva som var den apostoliske praksis i forhold til menighetsliv, og konstaterer så med Bibelen i hånd at alle kristne er forpliktet til å følge denne apostoliske praksisen. Det resultatet Beresford Job kommer fram til er en ikke-hierarkisk menighet som samles i hjemmene og hvor kvinnene må tie (!) i samlingene.

Dersom man gjør Det nye testamente om til en lovbok, kan man komme fram til de dogmer som Beresford Job forfekter. Men ikke engang de mest konservative og bibeltro miljøene har innført en praksis som pålegger kvinner taushet, til tross for at Paulus gjør pålegg om dette.

Det nye testamente er ikke en lovbok eller en systematisk lærebok i teologi. Likevel inneholder Det nye testamente læremessige (normative) avsnitt i tillegg til de historiske (deskriptive) avsnittene. For å forstå Bibelen, må vi først ta tak i de overgripende normative avsnittene, som for eksempel:

- Forholdet til loven. Paulus lærer at Kristus har frikjøpt oss fra å leve under Loven, i stedet skal vi følge Kristus og leve etter hans lov: Elske hverandre slik han elsket oss.
- Derfor, sier Paulus, har vi lov til alt, men ikke alt gagner (1 Kor 10:23). Dersom å leve ut vår frihet i Kristus ikke gagner evangeliets utbredelse, så avstår vi fra denne friheten. Det kan bety, ifølge Paulus, at vi lever som jøder for jødene og som grekere for grekerne, for på alle mulige måter å frelse noen. (1. Kor. 9:19-23)

Dermed blir kvinners taushet i samlingene å betrakte som en situasjonsbetinget avståelse fra en frihet som finnes i Kristus, og som ikke skal leses som en lov pålagt de kristne til alle tider. I vår kultur vil det å følge Paulus´ prinsipp om prioritet på formidlingen av evangeliet, gi det motsatte resultat: Å avstå fra den frihet kvinner har til å fritt tale i samlingene, vil være et effektivt hinder for evangeliet. Derfor skal vi selvsalgt ikke avstå fra denne frihet, men tvertimot praktisere den med frimodighet.

Det er spennende å gå på oppdagelsesferd i Skriften, og avdekke hva som i ulik kirkelig praksis er menneskelige tradisjoner og hva som egentlig er bygget på Bibelens lære. Men det er også både spennende og nyttig å oppdage at husmenighetsidealene og de ikke-hierarkiske verdiene har vært til stede i kirkens liv gjennom hele dens historie, og at vi har rike teologiske tradisjoner å hente næring fra, både hos før-reformatoriske, reformatoriske, radikal-reformatoriske, pietistiske og vekkelsesteologer, i tillegg til en rekke nålevende teologer. Vi er en del av en strømning som alltid har vært en del av kirkens liv. Dette perspektivet er etter min mening fraværende hos Beresford Job.

For min del vil jeg i utgangspunktet dele fellesskap med alle som tar det store spranget ut i ikke-hierarkisk husmenighetsliv. Forutsetningen er at de ikke-hierarkiske idealene også tillater en åpen meningsutveksling. Men å delta i et fellesskap der halve forsamlingen er pålagt taushet, blir meningsløst. Men så er det heldigvis ingenting som tyder på at det er noen i Norge som ønsker å innføre en slik praksis.

Jeg gleder meg over det som skjer i Ålesund og de ringvirkninger det kommer til å få!

På husmenighetskonferanse i Ålesund

Dagens foto: Stansted Airport (London)

Stansted Airport (London)
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Stansted Airport (London)

Geir Lies testamente

Geir Lie
Foto: Are Karlsen

Etter noen år i en karismatisk menighet i Oslo, havnet Geir Lie i en troskrise. Da bestemte han seg for å lære den kristne tradisjonen han stod i nærmere å kjenne. Eller sagt på en annen måte, sette sin karismatiske menighet inn i en historisk og teologisk sammenheng.

Dermed startet mange års studier som førte til dannelsen av et forlag med et eget tidsskrift for historiske og teologiske studier av karismatisk kristendom (Refleks), en rekke bokutgivelser, nettside samt ikke minst et eget bibliotek for karismatisk litteratur, som i dag befinner seg i Oslo Kristne Senter på Kjeller.

Nå sier Geir mission accomplished! Han ønsker ikke å publisere mer i dette emnet. Forlaget er lagt ned, siste nummer av Refleks er sendt ut, nettstedet er borte og eiendomsretten til biblioteket er overdratt til Oslo Kristne Senter.

I tidsskriftet Refleks ble det publisert mange dyptpløyende artikler av teologer i inn- og utland, samt av Geir selv. Assemblies of God i USA har visst å sette pris på Geirs arbeid, og har valgt å publisere alle årgangene i pdf-format i en søkbar database på sitt nettsted for historiske studier. Refleks er den ene av to europeiske publikasjoner som er lagt ut i dette biblioteket, og er å anse som en honnør til Geir for kvaliteten i det arbeidet han har lagt ned gjennom en årrekke.

I siste utgave av Refleks har Geir en egen artikkel med en interessant historisk gjennomgang av pinsekarismatikkens historie fra 60-tallet og fram til i dag. Geir drøfter hva som definerer pinsekarismatikk som begrep og identitet, dens strukturer, møteplasser og felles aktiviteter.

Hva som blant annet får mitt hjerte til å banke, er når han i form av et sitat fra boken "Fra seier til nederlag. Pinsebevegelsen i Norge" av Tor Edvin Dahl og John-Willy Rudolph illustrerer den klassiske pinsevekkelsens egalitære karakter. De beskriver et typisk pinsemøte, hvor predikanten må finne seg i å bli avbrutt av et budskap i "tunger og tydning" (tungetale som "oversettes" til norsk) av en hvilken som helst person i salen. Når eksempelvis vaskekona får et budskap fra Gud i tunger, bøyer pinsepredikanten taust hodet. Dahl og Rudolph konkluderer med at den klassiske pinsebevegelsen var det mest egalitære miljøet i kristen-Norge, noe som stemmer godt med mine egne iakttagelser.

Jeg husker også tydelig brudd på denne tradisjonen i min egen barndom, når Aril Edvardsen kunne be en tungetalende pinsevenn som brøt inn i hans preken, om å tie stille. Jeg ble forskrekket over den maktbruk som ble utvist fra han som stod på talerstolen, noe vi ikke var vant til fra vanlige pinsepredikanter. Men så var heller ikke Aril Edvardsen kjent for å vise respekt for pinsebevegelsens tradisjoner.

I sin artikkel fortsetter Geir Lie med å behandle de autoritære utviklingstrekkene i den karismatiske vekkelsen og presenterer Sarons Dal, forlaget Logos og forfatterne Watchman Nee og Juan Carlos Ortiz som premissleverandører på norsk jord. I boken Åndelig autoritet utgitt på Logos forlag i Sarons Dal i 1979 uttaler Watchman Nee: We should not be occupied with right or wrong, good or evil; rather should we know who is the authority above us. Geir Lies kommentar: I denne synes underordning under menighetens lederskap viktigere enn å leve i samsvar med Guds moralske vilje.

Kanskje noen vil tenke: "Hva er vitsen med å rippe opp i dette i dag? Nå må vi komme videre." Poenget er at dette er utviklingstrekk som i aller høyeste grad fortsatt gjør seg gjeldende. Det er ikke lenge siden menigheten Levende Ord i Bergen nærmest gikk til grunne på grunn av denne autoritetsteologien som ble introdusert på 70-tallet. Og fortsatt lever den i beste velgående i for eksempel den australske Hillsong-bevegelsen. Det er klare tegn på at det i norske pinsemenigheter i dag ikke bare synges Hillsong-sanger, men også praktiseres Hillsong-lederskap med John Bevere som aktuell inspirator.

I siste setning gjør Geir Lie rede for sitt ståsted i dag, og jeg tror han uttaler seg på vegne av mange kristne: For egen del opplever jeg behov for å identifisere en farbar vei hvor jeg sammen med venner som vil meg vel kan integrere hverdags- og familieliv med Kristusliv.

Geir Lies testamente

Dagens foto: Jondalen

Jondalen
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Jondalen

Sjur Jansen har skrevet bok om husmenighet

Sjur Jansens nye bok
om husmenighet

Min gode venn Sjur Jansen har utgitt en bok om husmenigheter, "Fra urmenighet til scenekirker". Dette er en av de få bøker om dette temaet som er skrevet ut fra norske forhold. Sjur har også en blogg, hvor han rett som det er slipper refleksjoner og bibelstudier omkring dette temaet.

Boken utfordrer den tradisjonelle forståelsen av menighetsliv og -organisering, med grundige begrunnelser ut fra Bibelen. Sjur kan til tider ha en utradisjonell språkføring, noe jeg finner forfriskende. Humor har han også: Forordet har tittelen, "Les boken på ett minutt her". Jeg vil anbefale alle å lese neste side også, - etter det tror jeg ikke du klarer å legge den fra deg. Selv om du kanskje ikke vil være enig med Sjur i ett og alt, vil du garantert se nye sider ved Det nye testamente og urmenigheten.

Til deg som enten har lagt menighetsliv bak deg eller er fristet til å gjøre det: Skaff deg Sjur Jansens bok, og få nye perspektiver på hva menighet er. Eller kanskje du i likhet med mange jeg møter for tiden, får bekreftet tanker du trodde du var alene om.

Det hører med til historien at Sjur og jeg var kollegaer i en stor menighet i Oslo, - han var informasjonsleder, jeg var administrativ leder. Vi sluttet begge omtrent samtidig, uten at vi kjente til våre felles lengsler i forhold til menighet. Etter en tid fant vi hverandre igjen, og hadde en rekke samtaler. Dette omtaler Sjur i starten av boken. En pussig episode som Sjur ikke omtaler, var at under en av våre samtaler mens vi vandret i Oslos gater, så diskutterte vi hvordan komme i gang med husmenighet. Jeg nevnte da for Sjur et ektepar som jeg hadde delt tanker omkring husmenighet med i forbindelse med at jeg sluttet i denne Oslo-menigheten. Mens vi snakket om dette, kom han jeg nettopp hadde omtalt syklende, og jeg fikk mulighet til å presentere dem for hverandre. Senere tok Sjur kontakt, og siden har de tilhørt samme husmenighet. Dette er ca. 5 år siden.

Og nå er det blitt en bok av det. Kjøp den her: Fra urmenighet til scenekirker. Kanskje den også kan være et spennende julegavetips - i så fall en julegave med potensiale til å forandre liv.

Sjur Jansen har skrevet bok om husmenighet

Dagens foto: Hyde Park (London)

Dagens foto: Hyde Park (London)
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Hyde Park (London)