(Oppdatert)
Vårt Land bruker en halv side på å slakte Sjur Jansens bok Fra urmenighet til scenekirke.
Sjur Jansen er en systemkritiker, som i sine konklusjoner blant annet nuller ut pastor/preste-rollen med gode bibelske argumenter. Kristenheten i vår tid er dominert av pastor/preste-sentrerte hierarkier. Derfor tenker jeg at det må være en krevende oppgave for en som selv er pastor, å skulle anmelde en slik bok. I næringslivsjournalistikken må man deklarere sine interesser, for eksempel aksjer, i de selskaper man omtaler. At anmelderen Per Eriksen også er pastor, finner derimot Vårt Land ingen grunn til å opplyse om.
Vårt Lands anmelder finner Jansens bok slitsom: Dette er rett og slett en slitsomt insisterende bok.
Men hva som er mest slitsomt for pastoren/anmelderen, formen eller det saklige innholdet, er ikke godt å si. Per Eriksen skriver: Han finner verken kirker eller lederskap i Det nye testamentet. Og dette mener han er bindende for vår måte å organisere oss på i dag. Og det er omtrent det Eriksen finner det bryet verdt å si om bokens saklige innhold.
Å møte en sterk argumentasjon for at de verdiene for menighetsliv vi finner i Bibelen også er bindende for oss i dag, kan selvfølgelig være slitsomt for en pastor. Særlig dersom argumentasjonen viser at Bibelens menigheter ikke var av den pastor/preste-sentrerte typen som dagens menigheter er.
Det som er superviktig for Sjur Jansen, synes å være irrelevant for pastor Eriksen, nemlig hva Bibelen sier om livet i et menighetsfellesskap. Boken Fra urmenighet til scenekirke gir oss Sjurs Jansens utforsking av hva Bibelen sier om menighetsliv sett opp i mot hans egne erfaringer både fra tradisjonelle menigheter og husmenigheter.
Pastor/anmelder Eriksen gir så forfatter Jansen en tydelig anvisning om hvilken bok han egentlig burde ha skrevet: Boken om hvordan tradisjonelle, hierarkiske menigheter kan bruke husmenighetstenkningen som et korrektiv og samspill. Men bøker om cellegrupper er skrevet for lengst, og finnes i flere varianter. Det som imidlertid ligger Sjur Jansen på hjertet, er å vise at Bibelens menigheter var ikke-hierarkiske husmenigheter, og hvordan slike menigheter kan fungere også i dag. Noe pastor Eriksen altså blir sliten av. Og det er forståelig, fordi Sjur Jansen målbærer et menighetssyn som betyr at man bygger menigheter på en ny måte helt fra grunnen av.
Per Eriksen fikk ikke den boken han ønsket seg. Og jeg fikk ikke den anmeldelsen jeg ønsket meg. For eksempel en anmeldelse som setter boken inn i en større sammenheng. Husfellesskap og egalitarisme har fulgt kirken helt fra dens første dag, og har til alle tider eksistert i skyggen av de kirkelige, hierarkiske strukturene. Og fra tid til annen aktualiseres disse verdiene på nytt, slik de gjorde gjennom den radikale reformasjonen, anabaptistene, pietistene, haugianerne, de lutherske lavkirkelige organisasjonene, pinsevekkelsen (særlig slik den artet seg i starten i Asuza Street (Los Angeles)) og Jesus-vekkelsen. Det nye med vår tids husmenighetsbevegelse er kanskje at disse verdiene aksentueres sterkere. Historien viser oss at det allmenne prestedømmet står under kontinuerlig press fra krefter som passiverer og bringer menigheten til taushet.
Sjur Jansens bok er for dem som våger å møte radikalt nye tanker når det gjelder menighet. Anbefales!
Innlegg
10 kommentarer:
Heia Sjur (og Are) Hvem bryr seg om Vårt Land. Herren vil gå ut og forsvare Sjur. Jeg sier til alle som er usakelige og som mobber brødrene mine. Bli klar for Herrens tukt. Kommer den ikke er det for det dere ikke er barn. - Kan ikke begripe hvorfor du ikke vil være venn med meg på FB Are.?
Facebook - trodde vi var venner - nå er vi det i alle fall.
God bless!
Are, jeg er helt enig i at Vårt Land burde ha skrevet at deres egen skribent også er pastor. Det er helt normalt innen pressen å flagge sine interesser når man skriver om saker man selv er involvert i. Det betyr ikke at man mister retten til å skrive eller ha meninger, men man bør flagge aksjene.
Et tenkt eksempel: Vårt Land hyrer inn en kjøpesenterleder til å anmelde en bok som er kritisk til bivirkningene av kjøpesentre. Bør det ikke da stå at anmelderen er kjøpesenterleder? Eller: Hvem bør anmelde en bok som er kritisk til bankenes gebyrer? Banksjefen?
Når boken min også skriver om Luther, både positivt og negativt, burde Vårt Land også flagget at deres artikkelforfatter har bundet seg til den lutherske lære. Det burde ha stått slik: ”Skrevet av Per Eriksen, luthersk pastor”.
Selv ikke bildet av Luther får pastorene ha i fred i boken min. Jeg forteller blant annet at Luther mente at det ikke var noe i veien for å døpe sine barn hjemme. Jeg påpeker så mange sprik mellom liv og lære at det fare for at det til slutt koker over hvis leseren er menighetsleder.
På min egen blogg har jeg nå skrevet at jeg kanskje burde ha utstyrt boken med en advarsel:
”Pastorer, prester og biskoper kan få høyt blodtrykk av å lese denne boken.”
Det er klart at Per Eriksen kan komme til å se verden fra en synsvinkel som også er farget av egeninteresse.
Og det er klart at en anmelder som også er sauebonde i Østerdalen, har begrensede forutsetninger for å være nøkternt objektiv til en bok som handler om ulvens velsignelse tilstedeværelse langs fjøsveggen.
Men det blir et spørsmål hvor langt man skal trekke det. Bør for eksempel Vårt Land oppgi at den og den anmelderen har et kristent livssyn hver gang man slakter en bok som argumenterer for ateismen? Jeg kan ikke se at de gjør det heller.
Når det ikke skjer, er dte fordi det er noe innforstått i avisas grunnleggende perspektiv, som befinner seg innenfor den etablerte mainstream-kristendommen i Norge. Den som utfordrer dette paradigmet, kan ikke regne med å få en anstendig behandling. Høflig, kanskje. Men ikke anstendig.
Gode poenger, Ivar, man kan alltids diskutere hvor grensene går. Men akkurat her synes jeg det burde ha stått pastor. I artikkelen ved siden av står det ”prest og forfatter” ved navnet til den som har skrevet artikkelen.
Saken denne gangen er også at omtalen ikke kun beskriver innholdet i en bok, men mener å vite hensikten med boken og bedømmer boken ut fra det. Men hensikten er ikke å påvirke tradisjonelle menigheter bitte litt, slik Eriksen gir uttrykk for. Jeg skriver jo om et helt annet paradigme.
Hvis Vårt Land hadde opplyst at deres journalist er pastor, hadde det vært enklere for leserne å oppdage at hensikten med boken ikke er å komme med små justeringer, slik denne pastoren ønsker seg.
Men nok om det. Første halvdel av omtalen i Vårt Land er ganske god. Eriksen skriver at jeg er grundig, at jeg forklarer en mengde ord og uttrykk fra NT, at jeg tar opp viktige problemstillinger, at jeg er forfriskende og at jeg har treffende karakteristikker.
Det er den siste halvdelen som er slakt. Men da etter hva han selv mener er hensikten med boken. Det blir litt som å slakte en spenningsfilm etter krav fra komediefilmens verden.
Du har helt rett, Sjur.
Det er ikke bare Per Eriksen som begår den feilen at han går løs på menneskers motiver, basert på spekulasjoner. Dette er rett og slett et sykdomstegn som preger veldig mye av kristenkulturen, slik jeg har møtt den. Man er alltid veldig rask til å gå løs på menneskers motiver, og mistenkeliggjøre dem, i stedet for å tenke at den andre har like gode hensikter som en selv.
Gratulerer med utgivelsen, Sjur. Uansett hva Per Eriksen måtte mene.
La oss ta det viktigste først: Jeg er presentasjonssjef i Vårt Land og en kjenning av Sjur Jansen. Jeg har bestilt boka hans og skal lese den med interesse. Det er fordi temaet interesserer meg.
Jeg understreker dette fordi jeg ser av kommentarene at flere er opptatt av en skribents ståsted – med rette.
Jeg har ingen kommentarer til avisas anmeldelse av Sjurs bok. «Ivar» slår imidlertid resolutt fast at Vårt Lands grunnleggende perspektiv «befinner seg innenfor den etablerte mainstream-kristendommen i Norge. Den som utfordrer dette paradigmet, kan ikke regne med å få en anstendig behandling.»
Det er ikke sikkert han har feil når det gjelder avisas perspektiv, men hva er nå «mainstream-kristendom» i et land som aldri tidligere har hatt et mer mangfoldig kristenliv? Jeg vil vel si at vi har et åpnere perspektiv enn andre kristne aviser i dette landet.
Atskillig verre er det om min avis ikke kan gi folk «anstendig behandling». Det er virkelig ille. «Ivar» mener at Vårt Land rett og slett opptrer uanstendig. Gjør vi det, bør vi slutte med det. SMen før vi gjør noe som helst, bør herr Ivar forklare hva han mener og gi noen gode eksempler på avisas uanstendighet. Noe annet ville være uanstendig i en åpen blogg.
Til herr Kjell
Jeg beklager veldig at jeg falt for fristelsen til å rette et lite sleivspark mot avisa di. Jeg visste ikke at toleransen for å bli karakterisert er lavere på egne vegne enn den er på andres hver gang man lar Norvald Yri slippe til på trykk med betegnelsen "skammelig utukt", anvendt om enhver form for samkjønnet samliv (også når det er monogamt og varig).
Jeg beklager at jeg ikke underbygget påstanden min med konkrete eksempler. Og jeg beklager at jeg ikke definerte mer presist hva jeg mener med anstendighet i denne sammenhengen.
Generelt bygger jeg på inntrykk og erfaringer fra å ha lest Vårt Land så godt som daglig i cirka 25 år. Dette er bare avbrutt av korte perioder hvor jeg har sagt opp avisa i protest og affekt. Men som du sikkert forstår: Skal man kunne gjøre noe sånt mer enn én gang, er man før eller siden nødt til å tegne et nytt abonnement.
Jeg mener altså at Vårt Land har en lei tendens til å definere annerledes troende og annerledes tenkende til et utenforskap og behandle dem deretter. Standarden for hva man tillater - og tillater seg - overfor "andre", er annerledes og lavere enn det som blir innenforfolket til del.
Jeg mener det er uanstendig å behandle andre etter en dårligere standard enn man forventer for seg selv og ens egne. Dette er en holdning det går an å underbygge i kristen etikk.
Et par eksempler på det jeg mener, tatt direkte fra hukommelsen: For en tid tilbake presenteret VL en bildereportasje fra en hinduistisk seremoni i India som innebar renselsesritualer i en hellig elv. Dette ble av VL omtalt som en "hellig dukkert".
Jeg husker jeg tenkte: Mon tro om Vårt Land hadde kommet på å gjøre seg festlig ved å omtale en kristen dåpshandling som en "dukkert"?
En detalj, kanskje (slik det ofte blir når man skal hente fram de etterlyste eksemplene). Men jeg tenker at den kanskje røper noe om en grunnleggende holdning til de andre, de som er utenfor den sannhetsbesittende kristenheten.
Et annet eksempel er større. Det handler om hvordan VL-redaksjonen tillater de groveste personangrep på HEF-talsmann Jens Brun-Pedersen, senest i debatten om skolegudstjenester med Kristin Gunleiksrud i IKO. Her ble spaltene åpnet for elleville spekulasjoner i Brun-Pedersens psyke, hans motiver, hans "kristendomshat" og angivelig traumatisering og bitterhet etter en feilslått oppvekst som pinsevenn.
Jeg lurer på om man ville hatt ledig spalteplass til tilsvarende personangrep på kristne ledere?
Og jeg lurer på om man hadde hatt spalteplass å avse til dem som vil kritisere jøder og kristne i like generelle og skarpe ordelag som man går løs på muslimer.
Når jeg henger meg opp i slike eksempler, er det fordi jeg - etter mange, mange år som VL-leser - sitter med et helhetsinntrykka at det jeg har beskrevet over: En synlig brist i holdningene overfor mennesker som representerer noe annet enn det som er omfattet av avisas grunnvoll når det kommer til verdier og åndelige spørsmål.
Ut over dette mener jeg at Vårt Land på sitt beste er en fantastisk avis som jeg er svært glad i. Jeg beundrer evnen til å skape et journalistisk kvalitetsprodukt med begrensede ressurser. Dere har alltid noe spennende å melde. Så godt som hver eneste dag.
Det er riktig at VL befinner seg et helt annet sted enn den øvrige kristenpressen i Norge. Men det skulle da også bare mangle, når konkurransen består av to organer som begge definerer seg langt inne på den mest konservative fløya.
Jeg skjønner at dere er i skvis i forhold til ikke å støte grunnfjellet i abonnementsregisteret, men jeg skulle ønske dere våget å være enda mer åpne og progressive.
Og anstendige i omgang med dem som tenker annerledes.
Hilsen herr Ivar
Jeg er for øvrig ikke sikker på at kristenheten i Norge er mer mangfoldig enn noen gang før. Men den er kanskje mer polarisert?
Dette var grundig argumentasjon. Takk for et omfattende svar.
Jeg tenkte at hvis dette ikke var et sleispark (som noen ganger kan være velfortjent ut fra at et spark i skrittet kan være et skritt i riktig retning), så lå det noe velfundert bak. Og det gjorde det.
En som har lest avisa i 25 år skal vi lytte til.
Jeg er helt enig i at det er uanstendig å behandle andre etter en annerledes standard enn den man selv ønsker å bli behandlet etter. Og jeg mener at vi bør passe på hva vi gjør. Vi er en liten avis, men vi vet at vi blir lyttet til av mange. Derfor bør vi behandle folk med respekt, selv om vi er tydelige og kritiske.
I dette er vi ikke uenige, men vi er sikkert uenige i de konkrete eksemplene. Jeg legger ikke altfor stor vekt på dem siden du tar dem fra hukommelsen. Men kort likevel, siden jeg skriver titler og redigerer tekst i organet: «Hellig dukkert» vil jeg si er en uhøytidelig måte å karakterisere noe på. Men jeg vil ikke si at det er uærbødig, respektløst, uanstendig eller spesielt festlig. Og ja, jeg kunne godt omtalt en kristen dåp som «hellig dukkert». Vi snakker jo om «i dåpens bad». Men på den annen side: Du skal ikke se bort fra at jeg er yrkesskadd.
Vi er likevel ved noe som vi konfronteres med daglig: Hvordan leser vi? Jeg blir stadig overrasket hva folk kan lese ut eller inn i en tekst. Og noen ganger blir det som fanden leser Vårt Land. Men dette skal vi uansett ha i mente for å unngå flest mulig utilsiktede lesemåter. Vi skal ikke provosere eller støte noen unødvendig. Men når det er sagt: Det vil alltid være folk som leser oss vrangt. Du vil ikke tro hvordan folk tolker oss. Men da snakker jeg om dem med vrang vilje.
Jeg konstaterer at eksemplene dine er om mennesker utenfor den kristenkretsen. Jeg var forberedt på at kritikken skulle gå på hvordan vi omtalte visse kristne grupperinger.
Teksten om Jens Brun-Pedersen har jeg ikke lest selv. Vi tillater våre eksterne skribenter stort rom så lenge de ikke krenker noen. Og jeg har ikke fått med meg at andre - heller ikke Brun Pedersen selv - har uttrykt at han er blitt krenket. Tvert i mot har han sagt at Vårt Land-redaksjonen er «hel ved». Det tolker jeg som at vi har ytt ham og Human-etisk forbund rettferdighet i omtale og kritikk. Vi er også liberale i å gi ham selv spalteplass i debatter. Det skulle bare mangle.
Har vi «en synlig brist i holdningene overfor mennesker som representerer noe annet enn det som er omfattet av avisas grunnvoll når det kommer til verdier og åndelige spørsmål», ja, så er det alvorlig. Det er som du sier, brudd på kristen etikk. Ikke bare det, men det går jo helt på tvers av det som vi har som visjon: « - en bro mellom mennesker, tro og tanke». På toppen bryter det med det vi har sagt skal være to av våre «omdømmeverdier»: Raus og redelig.
Dette er en fin, men vanskelig balansegang: Vise respekt og ta hensyn (les: opptre anstendig) samtidig som en er kritisk og tydelig. Jeg sier ikke at vi klarer det, men det skulle bare mangle at vi ikke prøvde.
Dine innspill er såpass alvorlige, men konstruktive, at jeg vil gjerne bringe dem videre til mine redaktører. Men det gjør jeg bare med din tillatelse.
Ellers vil jeg si takk for en god meningsutveksling.
Hilsen herr Kjell
Til Herr Kjell
Takk for forståelsesfull og imøtekommende respons. Du må gjerne bringe mine betraktninger videre, men jeg vil jo anta at de er av begrenset verdi. Jeg er jo i denne sammenhengen bare en anonym og tilfeldig blogger der ute i cyber'n.
Legg inn en kommentar