Alle er velkommen, stod det i kristne møteannonser i gamle dager.
Selvfølgelig er alle velkommen! Hvem skulle ellers være velkommen?
At alle er velkommen er en grunnleggende verdi i kristne menigheter. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, så derfor må alle være velkommen.
Men hvordan er det med husmenigheter? Er alle velkommen inn i stua vår? Og dersom ikke alle er velkommen, hvem er da velkommen?
Etter min mening, må alt som kalles Jesus´ menighet ha denne verdien: Alle er velkommen.
Slik praktiserte vi det også i vår husmenighet. Etter hvert ble vi en forsamling av mennesker med ulik teologi, menighetsbakgrunn, sosial bakgrunn og mentalitet. Det ble en fantastisk dynamikk, men også spenninger, uenighet, konflikter, - inntil vi til slutt måtte ta en pause. Vi skiltes heldigvis som venner. Det var min hensikt å komme tilbake etter å ha bearbeidet erfaringene.
Det har tatt tid. Flere år.
Det bemerkelsesverdige er det som har skjedd i menneskers liv etter at husmenigheten opphørte. De fleste deltakerne har holdt en god vennekontakt. Hun som ble frelst og løst fra narkotika, er fortsatt frelst og løst fra narkotika. Ikke bare det, men i det siste har jeg fått vite at hun har støttet henne som var pilleavhengig, slik at hun også er blitt fri og har fått orden på livet sitt. Han som jeg sist besøkte på psykiatrisk avdeling, kom etter et par år på døra hos oss og fortalte hva Gud hadde gjort i livet hans.
Husmenighetslivet kunne være tøft mens det stod på, men når jeg nå setter opp regnskapet, var det sannelig verdt det.
Dessuten: De positive resultatene var ikke avhenging av min person. Så langt fra. Mange av fruktene viste seg lenge etter at jeg trakk meg ut.
Min lærdom så langt er:
1 En åpen husmenighet kan være en så dynamisk affære, at man blir sliten og ikke orker mer. Det er greit, det er lov å ta en pause.
2 Det arbeidet Gud begynner i menneskers liv i husmenigheten, er ikke nødvendigvis avhengig av at jeg er til stede. Eller at husmenigheten fortsetter å eksistere. Fruktene kan komme over tid.
3 Husmenigheter er en dynamisk affære. De kan vokse. De kan deles. De kan gå i oppløsning. Det viktige er at man lever i ydmykhet overfor hverandre og tar vare på relasjoner.
Med denne lærdommen i ryggen, føler jeg meg klar for en ny reise sammen med mine troende søsken. En reise hvor Jesus er veien.
On the road again.
Selvfølgelig er alle velkommen! Hvem skulle ellers være velkommen?
At alle er velkommen er en grunnleggende verdi i kristne menigheter. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, så derfor må alle være velkommen.
Men hvordan er det med husmenigheter? Er alle velkommen inn i stua vår? Og dersom ikke alle er velkommen, hvem er da velkommen?
Etter min mening, må alt som kalles Jesus´ menighet ha denne verdien: Alle er velkommen.
Slik praktiserte vi det også i vår husmenighet. Etter hvert ble vi en forsamling av mennesker med ulik teologi, menighetsbakgrunn, sosial bakgrunn og mentalitet. Det ble en fantastisk dynamikk, men også spenninger, uenighet, konflikter, - inntil vi til slutt måtte ta en pause. Vi skiltes heldigvis som venner. Det var min hensikt å komme tilbake etter å ha bearbeidet erfaringene.
Det har tatt tid. Flere år.
Det bemerkelsesverdige er det som har skjedd i menneskers liv etter at husmenigheten opphørte. De fleste deltakerne har holdt en god vennekontakt. Hun som ble frelst og løst fra narkotika, er fortsatt frelst og løst fra narkotika. Ikke bare det, men i det siste har jeg fått vite at hun har støttet henne som var pilleavhengig, slik at hun også er blitt fri og har fått orden på livet sitt. Han som jeg sist besøkte på psykiatrisk avdeling, kom etter et par år på døra hos oss og fortalte hva Gud hadde gjort i livet hans.
Husmenighetslivet kunne være tøft mens det stod på, men når jeg nå setter opp regnskapet, var det sannelig verdt det.
Dessuten: De positive resultatene var ikke avhenging av min person. Så langt fra. Mange av fruktene viste seg lenge etter at jeg trakk meg ut.
Min lærdom så langt er:
1 En åpen husmenighet kan være en så dynamisk affære, at man blir sliten og ikke orker mer. Det er greit, det er lov å ta en pause.
2 Det arbeidet Gud begynner i menneskers liv i husmenigheten, er ikke nødvendigvis avhengig av at jeg er til stede. Eller at husmenigheten fortsetter å eksistere. Fruktene kan komme over tid.
3 Husmenigheter er en dynamisk affære. De kan vokse. De kan deles. De kan gå i oppløsning. Det viktige er at man lever i ydmykhet overfor hverandre og tar vare på relasjoner.
Med denne lærdommen i ryggen, føler jeg meg klar for en ny reise sammen med mine troende søsken. En reise hvor Jesus er veien.
On the road again.
Innlegg
2 kommentarer:
Velkommen tilbake. Du var savnet.Hilsen Inger Johanne...som fortsatt befinner seg i Uganda.
Takk, Inger Johanne! jeg ser fram til å møte dere igjen. Gud velsigne dere1
Legg inn en kommentar