Sjelevinner var et sentralt begrep i min ungdoms pinsemenighet. Å være en sjelevinner var på mange måter hensikten med å være en kristen. Derfor var det også mange aktiviteter som hadde det som formål:
- Friluftsmøter (med mikrofon, høyttaler og 50 meter avstand til tilhørerne)
- Husbesøk (slik Jehovas vitner fortsatt gjør)
- Gå på gata med traktater (er det noen som vet hva traktater er?)
- Gå på gata og «vitne»
I våre dager gjør man det på andre måter, eksempelvis:
- Tilby gratis vafler og kaffe sent på kvelden/på natta
- Be for folk på gata (uansett hvilke behov de måtte ha)
Å fortelle om sin tro til sine nærmeste, det vil si familiemedlemmer, skolevenner, arbeidskamerater, etc. er en tidløs aktivitet som jevnt og trutt gir resultater.
Men det er mye som tyder på at kristendommen er på vikende front i vårt land. Slik jeg ser det, er det flere typer statistikk som er interessant her:
- Antallet som har en kristen tro
- Antallet som er aktiv i et kristent fellesskap
- Antallet som tar avstand fra kristen tro
Den siste typen vil jeg komme tilbake til i en annen post.
Mitt anslag, basert på interesse for temaet over mange år, er at ca. 5 % nordmenn deltar aktivt i et kristent fellesskap og er jevnlige gudstjenestedeltagere. Det tilsvarer 250.000 av befolkningen. Antageligvis er dette litt for optimistisk.
Dette skal sammenlignes med undersøkelser som viser at ca. 20 % nordmenn har en kristen tro, altså 1 mill. mennesker.
Så kommer et opplagt spørsmål: Hvorfor klarer ikke kristne menigheter å fange opp de som tror?
Mitt svar på dette, er at kristne menigheter er ekskluderende. De er ikke i tilstrekkelig grad inkluderende.
Fordi det handler blant annet om vennskap. Her er de kristne ofte sosialt «mettede». Man har ikke «sosial kapasitet» til å inkludere flere.
I tillegg til mine i prinsippet ukentlige husmenighetsaktiviteter, er min kone og jeg deltagere i cellegrupper og vennegrupper med kristne deltagere, som samles én gang i måneden eller sjeldnere. Mens vår husmenighet er uttalt åpen for nye deltagere, er det et ikke-tema i de øvrige gruppene vi deltar i. I stedet velger man å nyte tryggheten i en gruppe hvor alle kjenner alle. Å inkludere nye vil medføre «stress» som ingen i praksis ønsker.
Hvorfor har ikke kristne en inkluderende mentalitet?
Tradisjonelt har veien inn i menighetsfellesskapet vært gjennom samlingene i kirken. Der er alle velkommen, som det står i annonsene. Men hvorfor ikke bruke husgruppene som en inngangsdør til menighetene?
Jeg tror at det kommer av en grunnleggende skepsis som Kirken har hatt helt siden oldkirken forbød husmenighetene. Den sentrale kirkemakten har alltid hatt mistro til hva folk finner på når de samles i grupper. Man er redd for å miste kontrollen. Derfor, det som foregår i husgruppene, skjer på sparebluss.
Det er 750.000 nordmenn som er troende og uten menighetsfellesskap. Menighetene burde henvende seg til dem. Samtidig som man må innse at tersklene inn til kirkene for mange er altfor høye.
Så da blir spørsmålet, hvordan senke tersklene?
Hva med å gi husgruppene i oppdrag å vokse? Første forutsetning da måtte være og gi dem frihet til å øke sin aktivitet. Jeg tror for eksempel at det ikke holder å samles kun én gang i måneden eller sjeldnere om man vil utvikle bærekraftige fellesskap. Dersom noen skulle ønske å samles én gang i uken, vil det kunne ha som konsekvens at oppslutningen om de sentrale aktivitetene vil bli mindre.
Men kan det ikke være verdt det?
Set my people free!
Innlegg
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar