Jeg har tenkt at det må finnes en kode for framgang og vekst. Det kan jeg ikke ha vært alene om å tenke, fordi listen over gode forslag er lang:
Evangelisering
Kirkevekst
Cellegrupper
Purpose driven
Alpha-kurs
Toronto
Pensacola
Willow Creek
Apostoliske tjenester
Målrettet Liv
Oldkirke-mystisisme
Soaking
Min kode har i en tid vært husmenighet, men det er en stund siden jeg innså at husmenighet i seg selv ikke er nøkkelen til framgang og vekst.
Men jeg tror fortsatt det er meningsfullt å søke etter en kode, eller nøkkel. Det som opptar meg for tiden er dette:
1. "Jesus er Herre". Jeg lar Jesus forklare noe av innholdet i denne bekjennelsen i Matteus evangeliumm kap. 23:8-11: Men dere skal ikke la noen kalle dere 'rabbi', for én er deres mester, og dere er alle søsken. Og dere skal ikke kalle noen her på jorden 'far', for én er deres Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere 'lærere', for én er deres lærer: Kristus. Den største blant dere skal være deres tjener.
Idag ville Jesus kanskje sagt: Ikke la noen kalle dere for leder eller pastor eller prest eller visjonsbærer eller biskop eller apostel eller pave. For bare én er deres leder og pastor og prest og visjonsbærer og biskop og apostel og pave.
Jesus er Herre! Vi er søsken og tjenere. Å gi denne sannheten et reelt innhold i det kristne fellesskapet, er av stor betydning, slik jeg ser det.
2. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp. 1. Korinterbrev kap. 12,13 Jeg lengter etter å oppleve realiteten i Åndens verk når Han gjør det kristne fellesskapet til "én kropp". Å få oppleve at Ånden lar det vokse fram i vår egen skrøpelige menighet av rusmisbrukere, er vidunderlig. Det handler om at alle på lik linje får lov til å vokse inn i tjenester under Åndens lederskap. Og at ingen mennesker gjør seg til Herre ved å eksklusivt legge beslag på visse oppgaver eller posisjoner.
3. Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige. Lukas evangelium kap 4,18. Gud har utvalgt seg det som ingenting er, for å gjøre det som er noe til skamme. (1. Korinterbrev kap 1,27). En av vår tids sykdommer på Kristi kropp er at vi velger oss ut de begavede, de vakre, de rike. At menigheten tiltrekker seg fattige og forkomne, viser at den virkelig er Jesu´ kropp.
Dersom en skulle trekke ut en sammenfatning, en kode om du vil, av dette, måtte det bli "Det korporative Åndens liv" i motsetning til "Det individuelle Åndens liv". Tradisjonell kristendom er veldig individualistisk. Det legges lite vekt på Åndens korporative gjerning, Åndens gjerning i fellesskapet.
Åndens korporative gjerning er å innsette Jesus som hode i fellesskapet, gjøre den enkelte troende til et lem på Jesu kropp og sørge for at det lem som lider blir leget.
Koden for framgang og vekst: Åndens korporative gjerning.
Innlegg
8 kommentarer:
Helt enig, Are.
Husmenighet er ikke en metode, men husmenighet er bare det vesle som står igjen når man har fjernet alle metoder og alle visjoner. Det er ikke mer å skrape bort da.
I tradisjonell kristen lederlære heter det at Gud bare gir visjoner til enkeltpersoner, og at det derfor må være én leder som de andre må følge. Men før Barnabas og Paulus dro på sin første misjonsreise talte Den hellig ånd til begge to på en gang om det samme.
I følge vanlig kristen lederlære var dette altså ikke en visjon. Det må bety at Paulus startet sitt arbeid uten en visjon.
Han startet sitt arbeid ved å følge Den hellige ånd. Og han startet sin tjeneste sammen med Barnabas. Det stemmer bra med at Jesus sendte ut to og to.
Når Barnabas og Paulus senere havner i en krangel, ser man at den ene ikke er sjefen til den andre. De tok altså fatt på tjenesten sammen, og ikke i et opplegg der den ene var leder og den andre underordnet.
Jeg vil også si meg enig, slik som Sjur. Husmenighet er ikke en metode akkurat som stor kirkebygg neppe en metode?
Men jeg tror at det må være mennesker som har menigheten bak seg og blir "sendt" "utsendte". Og disse har bl.a. til opptgave "å fø mine lam" Og når menigheten vokser i innsikt og kjærlighet, vil det nok skje en naturlig vekst?
Noen av metoden til vekst kan være å legge bort fokuset på vekst? Når vi leser apostlenes skrifter er det lite fokus på vekst. Det er selvsagt glede og jubel når evangeliet har fremgang, mennesker blir tillagt menigheten. Når vi f.eks. leser brevet til Filipperne er fokuset på menighetens indre liv - hvis det ikke var inderlig kjærlighet og enhet etc.. så fryktet Paulus at hele hans tjeneste hadde vært bortkastet - forgjeves. Verket som var bygget med halm, strå og tre ville brenne opp - selv om menigheten fyllte hele byen og sprengte alle lokaler.
Jeg har forsøkt å reflektere litt på det i noen små andakter. De andaktene vil du kanskje glede deg over. wwww.lende.no/andakt
(Se kanskje spesielt de siste 2 andakter....?)
Tore
ANDAKT: Jeg fikk ikke frem andaktene dine. Ligger weben nede?
METODE: Jeg synes det blir å blande kortene hvis man setter husmenighet opp mot kirkebygg. I tilfelle må man sammenligne husmenighet med kirkebyggmenighet. Men det var kanskje det du mente.
Forskjellen er ikke bare bygningen, men hvilke rammer, ordninger, kultur osv som er i bruk inne i bygningene. Da påstår jeg at selve bygningen setter noen føringer på hvordan kulturen blir, f eks økonomien og møteform, selv om det sikkert fins unntak.
Poenget må uansett være at man ikke lager menighetrammer som hindrer sentrale poenger som "Elsk hverandre!", "Fø mine lam!" eller hindrer Den Hellige ånd å snakke.
SENDE UT
Da Den hellige ånd talte til Barnabas og Paulus, skjedde det i en samling som på norsk oversettes til gudstjeneste (Apg 13). Mange ord forandrer innhold med årene. Jeg vet ikke om gudstjeneste er den beste oversettelsen. Men det var nå i alle fall en samling der rammene var slik at Den hellige ånd kunne snakke. Det er poenget. Kanskje var de bare fem personer tilstede, det er nemlig litt pussig at fem personer nevnes som innledning til det som skjedde. Men det er også åpning for at samlingen gjaldt hele menigheten. Men det er ikke tydelig om det er hele menigheten som "lot dem reise" eller om det var Simeon, Lukius og Manaen som "lot dem reise". Uansett var det ikke menigheten som sendte dem ut. For det understrekes i teksten at det var Den hellige ånd som sendte dem ut.
Filip dro på egen hånd. Barnabas og Paulus dro sammen. Noen steder står det at Den hellige ånd sendte folk. Andre steder står det at hele menigheten sendte folk (til/fra Jerusalem-møtet). Da Paulus tar initiativ til den andre misjonsreisen, så er det for å finne ut hvordan det går med de andre menighetene. Det ser ikke ut til at Den hellige ånd talte akkurat da. Jeg må studere dette mer før jeg gjør meg opp en mening om hva som egentlig er prinsippene.
Hvem hadde Paulus i ryggen ved de tre misjonsreisene?
1. reise: Enten tre venner i menigheten, eller hele menigheten.
2. reise: "Brødrene". Ikke de eldste, ikke hele menigheten, ikke noen få personer nevnt med navn.
3. reise: Ingen/ukjent, bortsett fra at han hadde base i Antiokia-menigheten.
GUDSTJENESTE
I dag er det vanlig å ha en prest eller pastor som leder gudstjenesten. Men teksten som jeg nevnte over, sier ikke noe om prest, pastor, eldste, tilsynsmann, hovedpastor, forstander, biskop, erkebiskop, pave eller andre. Selv ikke apostler er nevnt, for Barnabas og Paulus kalles ikke apostler før lenger ut i teksten når de vitterlig er på misjonsreise. Det er kun profeter og lærere som nevnes i forbindelse med den gudstjenesten. Det kan selvsagt ha vært andre tilstede, men det pussig hvordan begrepet "hovedpastor" har spredd seg i pinsenorge. Det finnes ikke i NT.
Les om de usynlige pastorene i NT her:
http://byggemennesker.blogspot.com/2006/12/usynlige-pastorer-i-nt_09.html
jeg hadde skrevet 4 w'er - så du kopierte kanskje?
www.lende.no/andakt
Sjur jeg overraskes igjen av din forfriskende argumentasjon. For meg er du er friskt pust. Jeg tror ikke vi er uenige - men det er mange ting jeg undrer meg over - og det er vanskelig å være skråsikker.
Så en liten kommentar til Are om kirkevekst.
I min ungdom var det et sogn, Time, Bryne, Frøyland og Vestly som hadde 110 konfirmanter - ca. i 1959 var jeg en av dem. Jeg var vel den eneste som regnet meg som kristen, og tok nadverden helgen etter konfirmasjonen. Dagen etter var det mye moro med at Tore hadde vært i kirken og drukket seg full.
I dag var jeg på gudstjeneste i Frøyland krets - som nå er blitt eget sogn. Det er en luthersk "foretakskirke" under oppbygging. Ny kirke er under bygging. Presten kunne fortelle at ca. 70% av konfirmantene regnet seg som kristne. I 1959 var det 1%.
Snakk om vekst!!
Nå kunne jeg reflektere over dette fra mange sider - men jeg syntes det var verdt å nevne da jeg så sterkt har argumentert for andre samværsformer.
En side av dette kan være at statskirken ofte står nærmere "vårt" syn enn frikirkene. De har en særdeles flat struktur i praksis - selv om Kongen i følge grunnloven - er kirkens øverste leder.
Se:
http://www.lovdata.no/all/tl-18140517-000-002.html
1.
Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige. Dets Regjeringsform er indskrænket og arvelig monarkisk.
Beslutn. 18 nov 1905 jfr. beslutn. 7 juni 1905.
§ 2.
Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse.
Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.
Grlbest. 21. juli 1851, 3 aug 1897, 1 nov 1956, 4 mai 1964.
3.
Den udøvende Magt er hos Kongen, eller hos Dronningen hvis hun har erhvervet Kronen efter Reglerne i § 6 eller § 7 eller § 48 i denne Grundlov. Naar den udøvende Magt saaledes er hos Dronningen, har hun alle de Rettigheder og Pligter som ifølge denne Grundlov og Landets Love indehaves af Kongen.
Grlbest. 13 juli 1990 nr. 550, 3 mars 2006 nr. 270.
§ 4.
Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion, haandhæve og beskytte denne.
§ 5.
Kongens Person er hellig; han kan ikke lastes, eller anklages. Ansvarligheden paaligger hans Raad.
Snakk hieararki!
Hei, Are
Som du selv er inne på, har svært mange bevegelser framsatt sine "koder" for framgang og vekst. Og nå gjør du det også.
Erfaringen har vist at det er en farlig øvelse, for hva skal vi gjøre dersom framgangen og veksten uteblir - selv når vi taster riktig kode? Det kan faktisk skje deg også.
Jeg synes resonnementet slår tilbake, fordi du knytter sammen to størrelser som ikke nødvendigvis hører sammen, nemlig rett innsikt og framgang.
Et annet spørsmål: Hva mener vi med "framgang og vekst"? Er det alle tings målestokk?
Selv har jeg brukt et tiår på et menighetsprosjekt som på mange måter gikk fullstendig på trynet. Ikke er det framgang, veksten er begrenset, deltagerne er spredd for alle vinder og mange er kirkeløse.
Men jeg vil fortsatt forbeholde meg retten til å hevde at vi IKKE tok feil. Tvert imot: Vi forkynte sannheten.
Ivar,
Jeg tror som deg at det ikke er noen direkte kobling mellom rett innsikt og framgang/vekst.
Men jeg tror at framgang og vekst er alle tings målestokk. Men da tenker jeg ikke bare på kvantitativ vekst. Kvalitativ vekst kan være like viktig.
Are, det du skriver, peker mot følgende spørsmål:
Hva er kvalitet?
Jeg spør, fordi dette er et av disse ordene som brukes SOM OM DET VAR INNLYSENDE hva det betyr.
Men det er det jo ikke.
Legg inn en kommentar