Ett år er lang tid på en blogg, siden blogging er et relativt nytt fenomen. Time Magazine har nylig kåret "Du" til årets navn, med henvisning til alle som fyller nettet med innhold, enten det er video, bilder eller tekst.
Denne bloggen har i året som er gått, mer og mer blitt preget av ett eneste tema, nemlig husmenighet. Jeg, og flere med meg, er i ferd med å oppdage husmenighet, både i Bibelen og som egne erfaringer. Vi opplever at vi er i ferd med å grave fram sannheter og verdier som har vært mer eller mindre skjult helt siden de første kristne. Det vil si, ikke husmenighet i seg selv, men husmenighet som uttrykk for genuint bibelske verdier, og ikke bare som et improvisorium på grunn av forfølgelse eller i påvente av en "ordentlig" menighet.
Jeg synes dessuten vi har "utviklet" en interessant tilnærmingsmåte til et emne som kristne vanligvis har latt ligge på grunn av tilsynelatende bibelsk uklarhet, nemlig hva Bibelen sier om det kristne fellesskapets organisering. Tilnærmingsmåten har to ledd:
1. Definere bibelske verdier.
a) Gir det bibelske materialet oss mulighet til å definere visse verdier i forhold til det kristne fellesskapet?
b) Legger disse verdiene føringer på hvordan det kristne fellesskapet skal organiseres?
Her på bloggen har jeg svart et klart ja på disse to spørsmålene. De bibelske verdiene jeg ønsker å legge vekt på, har jeg listet opp øverst i høyrespalten på bloggen.
2. Sjekke om verdiene er i overensstemmelse med bibelsk praksis.
Praktiserte de første kristne de verdiene vi mener å kunne definere ut fra Bibelen?
Sjur Jansen har gjort og gjør et stort arbeide her. Han har nitidig studert og systematisert hva Bibelen lærer om det kristne fellesskapet. Han har publisert sine funn på nettet, og svært ofte har de funnet veien til denne bloggen. Sjur har brukt debatten som har oppstått til å studere materialet fra nye innfallsvinkler. Etterhvert er det blitt et omfattende forskningsmateriale av stor verdi.
Enkelte av våre meningsmotstandere har brukt kirkefedrene til å begrunne sine meninger. Dette har ført til at vi også har måttet sette oss inn i forholdet mellom kirkefedrene og de bibelske tekstene, og har kunnet konstatere at det er en stor diskontinuitet mellom disse.
I vår søken etter bibelske verdier, har vi "oppdaget" en nøkkelverdi i det tradisjonelle kirkeparadigmet som vi mener strider mot sentrale bibelske verdier, nemlig "hierarki". Når vi angriper denne nøkkelverdien, går vi løs på en vedtatt norm som gjelder praktisk talt alle kristne miljøer. En norm som oppebærer makt, identitet og privilegier for store deler av det kirkelige lederskapet. Å hevde og begrunne at denne normen, nemlig det religiøse hierarki, ikke har sin begrunnelse i Skriften, er en ambisiøs oppgave.
I det året som har gått, er min overbevisning om at ikke-hierarkiske husmenigheter ledet av den Hellige Ånd, er et genuint uttrykk for bibelske verdier, blitt forsterket, ikke minst gjennom debatten som er ført her på bloggen. Mitt ønske er å gi alle kristne frimodighet til å "ta ut friheten i Kristus" til å danne husmenigheter.
Selvfølgelig står vi ikke alene om våre synspunkter. Vi finner støtte hos både teologer og kirkehistorikere. Faktisk kan vi regne Martin Luther som en viktig premissleverandør, men sin lære om "Skriften alene", det allmenne prestedømme og tanker om husmenigheter.
Ny teknologi setter stadig sitt preg på samfunnet. Internett har gitt oss nye å måter å meddele oss på, hente informasjon og knytte kontakter og vennskap. Nettverksbygging kalles det. Akkurat som trykkekunsten var den teknologiske nyvinning som fremmet Luthers reformasjon, vil internett være en teknologi som fremmer dannelse av husmenigheter og nettverk.
Når det gjelder vår egen husmenighet, var vi 4 personer som "sognet" til menigheten ved årets begynnelse. Nå er vi 8 personer som har tilhørighet til dette fellesskapet. Men hva skal en si til det faktum at av de åtte er hele seks personer rusmisbrukere? Det kan sies mye om det, blant annet at det følger den bibelske oppskriften for husmenigheter:
Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud. Dere er hans verk ved Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at den som er stolt, skal være stolt av Herren, slik det står skrevet. (1. Korinterbrev kapittel 1, 28-31).
Jeg ønsker alle et godt, nytt år, med visdom fra Gud, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning for mange!
Innlegg
20 kommentarer:
Har noen spørsmål ang.husmenigheter.Tilgi meg hvis jeg er dum eller burde ha fått det med meg tidligere.jeg er ny her:)Skal husmenighetene erstatte de trad.menighetene fullstendig eller vil de operere paralellt med vanlig menighetspraksis?Skal menighetene legges ned?eventuellt,hva skal skje med byggningene?lurer fælt!!
Mitt svar vil gå på at det ikke er et hus eller spesiell kirkebygning e.l. som er spørsmålet. Saken gjelder å finne praktiske måter å leve i de verdier som Jesus og apostlene skisserte - og som Are har antydet øverst på sin blogg. Mange av oss mener at spesielle bygninger mer kan være en hindring - vanskeliggjøre - det å oppfylle det å leve som Jesu etterfølgere, lærlinger. Men enten kirkebygg eller hjem - vi er forenet i troen på Jesu død og oppstandelse - vi er en forsamling - ett legeme - en menighet samme hvordan vi vrenger og vrir på ting.
Tore Lende fikk sagt mye viktig med få ord. Noen ganger får jeg lyst til å klippe ut det han skriver og henge på veggen.
Fikk likevel lyst til å brodere ut litt:
Det fins tre hovedmodeller:
1) Tradisjonell menighet uten husgrupper
2) Tradisjonell menighet med husgrupper
3) Husmenigheter som nå og da søker sammen til mellomstore og store samlinger av andre husmenigheter
For å makte å holde en debatt om dette som ikke bryter sammen i misforståelser, har jeg foreslått å definere husmenighet som selvstendig og husgruppe som uselvstendig (dvs den er underlagt en større menighet).
Men egentlig er alt menighet. Og det er selvsagt overlapp mellom de tre modellene. En husmenighet kan gjerne dukke opp på en gudstjeneste i en tradisjonell menighet, og tre tradisjonelle menigheter kan ha fellessamling, osv.
Det amerikanske Willow-systemet, som støttes av over tre hundre menigheter i Norge, ser ut til nå nylig å bruke ordet husmenighet om de husgruppene som er underlagt stormenigheten. Antagelig vil denne ordbruken spre seg.
http://byggemennesker.blogspot.com/2006/12/willow-satser-p-hussamlingshybrid.html
For å skille de tre modellene fra hverandre, der motivet for skillet er å kunne føre en debatt uten misforståelser, må muligens husmenighetstilhengerne bruke et annet ord enn husmenighet. Eller slenge på organisk/ikke-hierarkisk/selvstendig eller noe sånt.
Til den anonyme: Var dette oppklarende? Det vil alltid finnes ulike oppfatninger av menighetsliv og folk vil søke sammen til ulike rammer. Men husmenighet betyr altså at hussamlingene ikke er underlagt en større menighet. Det er ikke en tradisjonell menighet som har plassert en av sine ledere i husmenigheten.
Husmenighet betyr ikke at storsamlingene blir borte, men de blir sjeldnere og rammene for storsamlingene blir anderledes.
Ved husgrupper underlagt stormenighet, ser det ut til at man ikke klarer å flytte tyngdepunktet over på husgruppene. Ingen stormenigheter kutter ned på sine gudstjenester, kor, kafeer osv. Husgruppene blir bare en ekstraaktivitet.
Ved å kutte de hierarkiske linjene, er det lettere å legge tyngdepunktet i hussamlingene. Man bruker ikke da opp kreftene på å vaske kirkegulv eller sitte i planleggingskomiteer for høstens kirkekonserter, eller samle inn penger til å lønne en regnskapsmedarbeider.
Det er lettere å bygge hverandre når man møtes rundt et måltid enn når man møtes til gudstjeneste. Kreftene blir fokusert på enkeltmennesker, fellesskap, deltagelse. Tradisjonelle menigheter har sett dette, derfor starter de opp husgrupper. Men de trapper ikke ned stormenigheten...
Hva kommer til å skje med kirkebygningene? Som sagt vil det alltid være ulike oppfatninger av menighetsliv, derfor vil ikke kirkebygningene forsvinne. Kanskje husmenighetstilhengerne kan leie dem i ny og ne, også. Eller så kan bygningene overtas av ulike kristne organisasjoner som driver kafeer og utleie. Eller så kan alt selges og gis til de fattige. Her er det mange muligheter.
Det var veldig utfyllende Sjur.Takk for det!Jeg er ueniig dog i din fasinasjon av husmenigheter.Rent prinsipiellt da:hvis alle menighetstilhørende velger å kaste den tradisjonelle formen for menighet,til fordel for husmenighet,vil det oppstå ett enormt kapasitetsproblem!Jeg kan se for meg kaotiske tilstander.Det vil ikke ta lang tid før noen som er "kallet"med de rette nåde gavene,vil ta kontroll og oprette større forsamlinger og fordele oppgaver.Historien vil gjenta seg selv!Snart vil de tradisjonelle menighetene være på beina igjen.Med de samme åndlige lederne,bare nå med andre titteler!
Så lenge det er umulig for meg å se ett Norge/Verden med kun Husmenigheter og så lenge det vil være praktisk umulig å gjennomføre,mener jeg at disse tanker er ødeleggende.Du burde heller være opptatt av å styrke den trad.menigheten.Så lenge du jobber for selvstendige husmenigheter vil dere svekke den Trad.menigheten og så lenge en fullstendig gjennomføring av selvstendige husmenigheter ikke lar seg gjennomføre,vil begge sider være tapere!
Føler det blir litt som kommunismen...godee tanker,men umulig å gjennomføre.
Dessuten mener jeg at en tilnærming av selvstendige menigheter vil være å ødelegge det som så mange gode mennesker har ofret liv og helse for.Mennesker som har hatt ånden over seg og fullt ett kall.Jeg kan ikke tro at alle disse mennesker ikke har vært preget av kristus og gjort hans vilje!
Til den anonyme
Hvis man får en løsning tredd ned over hodet, vil det innebære et sjokk. Hvis pastoren i en tradisjonell menighet plutselig sier at han har solgt kirkebygningen og at fra nå av skal menigheten dele seg i husmenigheter, så vil det nok oppstå problemer her og der.
Forandringen må komme som en indre overbevisning hos hver enkelt. Og jeg regner med at mange vil holde på den tradisjonelle menigheten lenge ennå. Derfor argumenterer jeg i flere lag:
1) TRADISJONELLE MENIGHETER KAN LA SEG INSPIRERE: Jeg oppfordrer de tradisjonelle menighetene til å hente ideer fra husmenighetene. For eksempel ha obligatorisk måltid i sine samlinger, bytte ut kirkebenker med kafébord i gudstjenesten, ha fast kommentarrunde etter prekenen, la historier fra husgruppene få større plass på scenen, diskutere åpent verdier (til forskjell fra visjoner), diskutere åpent hva mengden aktiviteter gjør med menigheten, diskutere hva det allmenne prestedømme egentlig innebærer og hvordan det kan bli utløst i menigheten.
Mitt ønske er at det allmenne prestedømme utløses og at enkeltmennesker blir bedre sett i menighetslivet.
2) MELLOMLØSNINGER: Jeg viser også mellomløsninger der enkelte starter opp hussamlinger uten at stormenigheten har regien, men der flere i hussamlingene fremdeles er medlemmer i stormenigheten. De har trappet ned på noen aktiviteter i stormenigheten, men kommer fremdeles til gudstjenester.
3) HUSMENIGHETER: Og jeg argumenterer for husmenigheter. Det er ingen som snakker om kapasitetsproblemer, kommunisme eller kaos når det er snakk om venner som samles ellers. Folk sier: ”Hei, jeg har bursdag neste torsdag, vil dere komme til meg og spise gryterett?” Dette skjer over hele verden uten at man diskuterer modeller for hvordan dette skal gjennomføres eller at et apparat muligens vil bryte sammen.
I utgangspunktet er det ikke kapasitetsproblemer. Det er tradisjonen som har skapt et bilde av hvordan menighet skal være, derfor ser vi for oss alle de frivillige: Hvem skal samle inn kollekt? Hvem skal preke? Hvem skal vaske kirkegulv? Hvem skal holde orden på økonomien? Hvem skal døpe? Hvem skal ha ansvaret for storskjermen som viser lovsanger? Hvem skal være lovsangsleder? Hvem skal bestemme den kunstneriske profilen? Hvem skal lage avisannonser? Hva er visjonen? Hva er vedtektene? Hvem sørger for statsstøtte? Brannøvelse? Nytt tak? Regnskap?
Hvis mange av disse heller åpnet hjemmene for jevnlige hussamlinger, så er mye løst. Da Paulus og Barnabas motiverte folk til å bli kristne rundt omkring, var kristen tro helt ukjent. For å holde samlinger, måtte noen åpne hjemmene sine. De som åpnet hjemmene måtte ikke være folk som normalt holdt fyllefester. De måtte ha en naturlig interesse for å sette seg inn i den kristne lære. Ikke for at de skulle være de eneste i menigheten som kunne fortelle hva kristen tro går ut på, men for å være sikker på at samlingen hadde en kristen ramme. I samlingene var det mange som bidro, noen med en sang, andre med en oppmuntring eller en undervisningsrunde. Det er ikke husverten som skal være motor og leder i samlingen.
LEDER ELLER TJENER?
I tradisjonelle menigheter har folk i dag gått i 20-30-40 år og hørt undervisning hver søndag. Dette er et helt annet utgangspunkt enn da apostlene reiste gjennom en by og motiverte en håndfull mennesker på et torg til å bli kristne. Likevel sliter mange menigheter med å få tak i husgruppeledere. For et paradoks. Noe er fundamentalt galt. Jeg tror det blant annet handler om lederrollen. Den skal egentlig være en tjenerrolle.
Hvis du åpner dørene for menigheten, skal du ikke holde en preken, finne frem sanger, spille gitar, samle inn kollekt, ta sjelesorgsamtaler, lage et program, tenke ut visjoner osv. Du skal ikke være en leder, men en tjener.
Men gjennom 20 år med gudstjenester og andre samlinger har vi blitt opplært i hvordan en pastor/prest arbeider. Vi tror vi må ta etter ham/henne. Vi tror vi må holde tale hvis vi inviterer til hussamling.
Hvis menighetslederne endrer sin rolle, kan kanskje folk i salen etter noen år være mer åpne for organiske hussamlinger.
Et glimt av en ny rolle, fremdeles plassert i en tradisjonell menighet: Når for eksempel en menighet får et nytt medlem, bør eldsterådet og pastoren invitere dette medlemmet hjem til middag. Hvis det betyr at pastoren ikke rekker å lage preken, så dropp prekenen. Eller la noen andre holde preken. Men har du noen gang hørt om en pastor/prest som dropper prekenen? Nei, tradisjonen kommer først. Tradisjonen binder oss. Vi blir alle opplært til å følge tradisjonen. Vi ser bare problemer ved modeller som er utenfor tradisjonen.
PREGET AV KRISTUS
Enten man er katolikk eller pinsevenn tror jeg Kristus gir folk kall. Du lager en retorisk konstruksjon og bruker dette mot husmenigheter. Men et slikt argument rammer i tilfelle samtidig alle andre grupperinger, modeller, menigheter eller kirkesamfunn. Du går antagelig selv i en menighet, og møter argumentet ditt i døra. Du har valgt å være baptist istedet for katolikk. Eller omvendt. Da kan du ikke bruke slike argumentgrep mot husmenigheter.
UMULIG GJENNOMFØRE?
Husmenigheter har spredd seg over hele verden de siste årene. I flere land etter dette den normale måten å samles på. Det er slett ikke en umulig modell. Men en sjokkartet overgang mot menighetens vilje, vil selvsagt skape problemer.
HISTORIEN VIL GJENTA SEG
Men jeg er litt enig i at historien vil gjenta seg. Det har skjedd mange ganger. Man må være veldig bevisst for at man med tiden ikke skaper pyramider. Det vil ganske sikkert dukke opp milde overbygninger her og der som med tiden får en stadig tyngre rolle. Da må vi ta en ny runde med hva NT sier både om verdier og praksis.
Kapasitetsproblem eller kontrollproblem?
Hva med husmenighetsbevegelsen(e) som har vært et sentralt element i den enorme (kirke-)veksten i Kina i flere tiår? Ingen kirkebygg hadde hatt kapasitet, og ville dermed ha begrenset veksten.
Jeg tror kontrollproblemet er større for mange skeptikere: (1)hvem skal hindre manipulering og lignende i slike små grupper? (2)Hvem skal ta ansvar for læren?
Spørsmål (1) er etter min mening viktig, og et tema jeg og andre har tatt opp her på bloggen tidligere. Men ikke bare i husmenighet, alle andre menigheter også.
Spørsmål (2) er absolutt interessant. Men jeg fornemmer litt for ofte en systematisk mistillit til den enkelte troende bak spørsmålet, altså at det kun er formellt utnevnte ledere som kan (a) lese Bibelen, og (b) la Ånden lede lesning og kristen praksis. Dermed en utvanning eller avvisning av 'det allmenne prestedømme'. Det synes jeg er meget problematisk.
" ofte en systematisk mistillit til den enkelte troende bak spørsmålet, altså at det kun er formellt utnevnte ledere utnevnte ledere som kan (a) lese Bibelen, og (b) la Ånden lede lesning og kristen praksis." (sitat Thomas)
Å, så enig! Dette er for meg en enkel sum av det å være kristen og leve menighet. meget utfordrende, men hvorfor ikke? Det blir opp til lille meg å "trenge meg inn" på Mesteren, Jesus, og så flott, så fantastisk, at endog lille jeg kan prate med Jesus og høre fra Ham og faktisk bli ledet... i min hverdag, og sammen med søsken.
Spennende!
Thomas, du må ikke glemme at svært mye av husmnenighetsbevegelsen i Kina er organisert i nettverk. Disse har tydelige ledere, mange av dem har vært eller er fengslet. En må heller ikke idyllisere det som skjer i vekkelsens Kina, fordi mange av disse husmenighetene sliter med villfarende lære, fordi det er liten opplæring og behovet for bibler er fortsatt stort. Om du ikke har gjort det, anbefaler jeg deg å lese boken: Tilbake til Jerusalem av Paul Hattaway. Den er kjempespennende, og gir forståelse for de ulike nettverkene som finnes der.
En som jobber med Kina
Anonymous,
(Det er kanskje flere Anonymous som kommenterer her nå?)
Tjenerskapsbaserte husmenigheter, til forskjell fra lederskapsbaserte, finnes ikke mange steder. Jeg kjenner bare til at de finnes i USA utenom det lille som finnes i Norge.
Bortsett fra det, så finnes det mange varianter. Graden av hierarki varierer også, vil jeg tro.
Jeg har tidligere sagt at hierarkiske husmenigheter før eller siden ender opp som tradisjonelle menigheter. Hierarkiske husmenigheter er slik jeg ser det, svært ofte et provisorium i påvente av "ordentlig" menighet.
Ellers er jeg enig i at det er ingen grunn til å idyllisere husmenigheter. Husmenigheter fører ikke til mindre problemer enn tradisjonelle menigheter, - men sannsynligvis andre typer problemer.
Men det som ikke-hierarkiske husmenigheter forhåpentligvis vil kunne tilføre, er en større dynamikk enn hva tradisjonelle menigheter har.
Det gjenstår å se.
Men min begrunnelse for å gå inn for ikke-hierarkiske husmenigheter er av ideologisk art. Det har med verdier å gjøre. Det har med apostlenes lære å gjøre. Profetenes og apostlenes grunnvoll.
Jeg synes det blir galt å si at selvstendige husmenigheter har med verdier og apostlenes lære og gjøre.Ganske søkt og hypotetisk.Tør noen her si at apostlene var mer inspiret av jesus og ånden,enn sine trosbrødre noen hundre år etterpå?Hvis de første kristne praktiserte sin lære i ikke hiarkistiske husmenigheter,når kom dagens trad.form for menighetsorganisasjon?.Er det ikke mulig å tro at de første kristne villet ønske en form for menighetsliv som vi kjenner idag,men at det ikke lot seg gjøre ut ifra den kulturelle og samfunnsmessige situasjonen de var i.Vil tro at det er derfor man ikke finner hiarkistiske trad.menigheter omtalt i NT.Er dette logisk?Kanskje de til og med hadde pastorer og ledere,men at det ville være å avsi dødsdom over vedkommende,hvis det ble kjent.Religionen var forbudt og brev kan fort komme på avveie.Hvis den trad.menighetene kom etter at religionen ble godtatt og offisiell,så har jeg vel ett poeng?
Jeg tror at hvis selvstendige husmenigheter er en bra ting,så er det ikke fordi de urkristne hadde det!Jeg tror neppe,det at appostlene ikke hilset til pastorer eller ledere,kan tas til inntekt for ikke hiarkistiske menigheter!
Man kan følge utviklingen av hierarkiene i etterbibelske brev. Det ble stadig mer hierarkisk og man innførte stadig nye embeter.
1. Klemens brev (år 96) viser at biskoptjenesten og eldstetjenesten var samme tjeneste (slik jeg mener den også var i NT). I tillegg hadde man diakontjeneste. Brevet holder også fast på at det er menigheten i fellesskap som bestemmer (slik jeg mener det også var i NT).
Ignatius (år 110) splitter biskop og eldste i to tjenester og setter biskopen øverst som sjef over eldste (prester), diakoner og menighet. Dette er et tydelig skille i kirkehistorien.
Dagens tradisjonelle menighetsform dukket altså opp omkring år 100 med et tretrinns hierarki med biskop, prester og diakoner.
Frimenigheter bruker andre ord for omtrent samme opplegg: pastor, eldste og virkegrensledere. På papiret står det gjerne at det er menigheten som bestemmer over pastoren. I praksis er det noe annet.
Man vet ikke hvor mange som hoppet på den hierarkiske trenden rundt år 100. De første kjente protestene mot hierarkiene kom i år 160:
http://byggemennesker.blogspot.com/2006/12/r-160-den-frste-protesten-fra-det.html
Etter hvert fikk man erkebiskoper, kardinaler og pave. Det har vært en hierarkiutvikling hele tiden.
Biskoptjenesten startet etter mitt syn som en ikke-hierarkisk tjeneste der man var en av flere som åpnet hjemmene for menigheten. Biskoptjenesten beskrives i NT alltid i flertallsform på hver plass, ikke som en toppleder, og den kobles til personenes egne hjem, og Peter forklarer at man ikke skal være sjefete i eldstetjenesten. Men denne tjenesten endte opp som pavetjeneste med et enormt hierarki under seg.
Den anonyme spør: ”Tør noen her si at apostlene var mer inspiret av jesus og ånden, enn sine trosbrødre noen hundre år etterpå?” Da spør jeg: ”Hvor i kirkehistorien skal vi sette strek for hva som er riktig lære? Hva med Kirkens egne forfølgelser? Eller hva med Nikea-møtet på 300-tallet som bestemte at biskoper og prester fikk forrang overfor diakoner under mottagelsen av nattverden? Er det etter apostlenes lære om å ikke gjøre forskjell på folk?
Man må holde seg til NT og diskutere ut fra det.
Vi må også huske på i NT ble de 12 apostlene jekket ned av Jesus flere ganger. For eksempel da de 12 kranglet om hvem av dem som var størst. Eller da de forsøkte å stanse en kristen kar de ikke kjente personlig. Senere fikk de 12 høre av Jesus at de var av feil ånd. Og da tok det ikke lang tid før Jesus sendte ut 72 andre apostler. Jesus jublet da de 72, det allmenne aposteldømme, kom tilbake, de var av rett ånd. Skulle gjerne sett ansiktene på de 12 da. De fikk seg en lærepenge. Evangeliet/læren handlet ikke om dem.
Uttrykket ”apostlenes lære” står bare én gang i NT. Dette blåser vi opp til å bli en slags lederlære, ja til og med suksesjonslære. Men når man leser sammenhengen dette uttrykket står i, så er meningen bare at menigheten holdt seg til det apostlene underviste om, ikke at det var en egen 12-apostlers-lære som var forskjellig fra 72-apostlers-læren eller diakonevangelistens Filips lære, eller at læren handler om de 12 apostlene.
Den anonyme hevder at brevene ikke kunne nevne navn, for det kunne bety fare og forfølgelse. Men brevene har mange navn. Og navnene kobles til hjemmene der det ble holdt samlinger. Hva mer trengte politiet? Hvis noen var ute etter de kristne, var det bare å arrestere Priska, Akvillas og alle de andre som åpnet hjemmene og som nevnes i brevene. Og slik skjedde jo også. Flere ble jo nettopp fengslet: ”Hils Andronikos og Junia, mine landsmenn, som har sittet i fengsel sammen med meg [Paulus]. De har et godt navn blant apostlene og kom til tro før meg.” Eller: ”Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp.”
Ellers noterer jeg at man argumenterer for at det er fint lederskap i kinesiske husmenigheter samtidig som man klager på feil lære der. Lederskap er altså ikke en garanti for rett lære.
Til anonymous/Kina
Jeg nevnte Kina som eksempel på kapasitet, fordi dette ovenfor ble problematisert ifht husmenigheter i Norge.
At husmenigheter og tilhørende nettverk der har et visst hierarki tviler jeg ikke på. Uten at jeg kjenner Kina særlig godt, er det mye å si om dette:
- Hierarki/ledelse er ingen garanti for rett lære, like så lite som mangel på lederskap er det.
- Å tro at 'nettverk' kan kontrolleres er problematisk. De bygger i stor grad på frivillighet og relasjoner. Noen, feks mafia klarer det til en viss grad, men det krever enorm innsats å holde slikt sammen, ofte basert på frykt.
- Men at nettverkene gradvis kan komme til å bli til organisasjon - via felles ledere, felles identitet/navn, koordinering av visse aktiviteter, og etterhvert felles bygninger og økonomi, er selvsagt en mulighet (som har sine styrker og svakheter). I Kina vil det antakeligvis ikke kunne skje fullt og helt før det politiske regimet endres enda mer. I vesten vil det kunne skje mye raskere, og vi ser klare slike tendenser i husmenighetsmiljøer i USA, med felles konferanser, ledere som framstår som 'husmenighets-helter', osv. Jeg vil anta at det også vil føre til en viss utflating av veksten, det er nemlig en illusjon å tro at det er ledere som skaffer veksten i slike sammenhenger.
- Gud tok en enorm risiko (bevisst antar jeg) da han ga mennesket fri vilje, og videreførte dette i det vi kaller 'det allmenne prestedømme' i NT. Men jeg tror at nettopp i denne ansvarliggjøringen av den enkelte troende ligger selve nøkkelen.
- Men så kommer spørsmålet om individ versus fellesskap. Det sies om 'emergent church' osv at det er uttrykk for mer individualistisk kristendom. Det er i såfall synd. For meg har tro pr definisjon med relasjon å gjøre. Troen er fellesskap med Kristus og med alle troende. Dermed står vi til ansvar for hverandre (og har ansvar for hverandre), men dette er snakk om gjensidige, frivillige, og likeverdige forhold. En med-troende kan derved aldri kreve eller forvente underordning. Likevel kan jeg selv velge å underordne meg andre, i anerkjennelse av en med-troendes visdom, kunnskap, erfaring, osv.
Forholdet mellom individ og fellesskap er i det hele tatt et interessant spørsmål, som vi gjerne må diskutere mer her. Ser en mer individualistisk kristen praksis vokse fram? Hvordan burde det være?
Anonymous,
Jeg skrev ikke "selvstendige husmenigheter", jeg skrev ikke-hierarkiske husmenigheter. Og det gjelder like mye internt som eksternt. Bare som en presisjon.
Så litt om verdier. Jeg tenker at kristendom handler om verdier, og at Gud står for andre verdier enn Djevelen.
Gud redegjorde for sine verdier, da Jesus døde på korset. Korset er kilden til kristendommens verdier. Korset er nøkkelen til forståelsen av Bibelen. Korset er også nøkkelen til forståelsen av hva Guds Rike er. Og hvilke verdier som skal prege det kristne fellesskapet.
En nøkkelverdi m h t korset er tjenerskap. Jesus kom for å tjene og gi seg selv. Og han ber oss om å ta opp vårt eget kors hver dag, det vil si tjene og gi oss selv. I forlengelsen av verdien tjenerskap, snakker Bibelen om at vi skal underordne oss hverandre.
Jeg tenker at verdien "underordne oss hverandre" står i motsetning til verdien "hierarki".
Derfor sa jeg at "min begrunnelse for å gå inn for ikke-hierarkiske husmenigheter er av ideologisk art. Det har med verdier å gjøre. Det har med apostlenes lære å gjøre. Profetenes og apostlenes grunnvoll."
Teologiske spissfindigheter? Dette er egentlig basisen for hele den frikirkeligheten. Den avviste det religiøse hierarkiet i en lære om menigheten som blir kalt kongregasjonalismen. De ikke-hierarkiske husmenighetene går et skritt videre, og sier at det skal ikke være hierarki internt i menighetene, heller.
Du skriver: "Tør noen her si at apostlene var mer inspiret av jesus og ånden,enn sine trosbrødre noen hundre år etterpå?" Sitat slutt.
Når jeg skriver apostlenes lære, så er det en omskriving for Det Nye Testamente. Når Paulus sier at vi er bygget på "profetenes og apostlenes grunnvoll", så sier han hva Bibelen egentlig er: Profetene er det Gamle Testamente, som forbereder og forutsier Frelseren, Messias, komme. Apostlene bevitnet at Han kom, og hva Han sa og gjorde, og skrev Det Nye Testamente. Dette er vår grunnvoll.
Det apostlene skrev, Det Nye Testamente, er sammen med profetene, Det Gamle Testamente, Guds Ord, inspirert av Ånden. Så i den forstand var apostlene mer inspirert av Jesus og Ånden enn det kristne i allminnelighet kan sies å være. Reformasjonen for 500 år siden handlet om dette, nemlig Bibelens særstilling når det gjelder å definere hva kristendom er. Reformasjonen lærte oss at det kun er Bibelen som kan brukes til å definere kristendommen. Og lære oss om det kristne livet. Og det kristne fellesskapet, menigheten. Reformasjonen sa "Sola Scriptura", Skriften alene.
Når vi leser Det Nye Testamente, har vi funnet at måten de første kristne praktiserte det kristne fellesskapet på, var i overensstemmelse med de bibelske verdiene, slik Jesus og apostlene underviste dem. Derfor finner vi ikke noe hierarki i Det Nye Testamente, etter min mening.
Thomas skriver:
"Gud tok en enorm risiko "
...da han ga mennesket fri vilje.
Nei, det kan ikke stemme. Ikke hvis du tror på en allmektig og allvitende Gud som overskuer fortid og fremtid.
Risiko er en størrelse som er umulig og utenkelig for en allmektig Gud.
I hvert fall hvis vi skal ta på alvor det gudsbildet som de fleste i dette nettverket insisterer på er sant i andre sammenhenger.
Jeg er klar over at det er et smalsporet sidespor, men det kan jo være spennende, det også.
Ivar
Are Karlsen skriver konsekvent "profetenes og apostlenes grunnvoll". Noe slikt finnes ikke i Bibelen. Det heter: "apostlenes og profetenes grunnvoll", jfr Ef 2,20. Det er selvsagt en grunn for at det står nettopp i denne rekkefølgen.
Anonymous,
Jeg er ikke konsekvent i min feilskriving, selv om det synes slik i denne tråden. Jeg er bevisst på at rekkefølgen er "apostlenes og profetenes". Slik har jeg skrevet det andre steder. Beklager!
Men du må gjerne bidra med en tolkning av rekkefølgens betydning!
Jeg har ikke så mye å tilføre i dette, men kan jo henvise til de artiklene Bjørn Olav Hansen skriver om på sin blogg om den apostoliske læren. Jeg tror han beskriver fyldestgjørende om hva som ligger i dette begrepet. Den finnes her:
www.bjornolav.blogspot.com Vet ikke om jeg har skrevet det riktig.
Hilsen en som liker å studere historie
DOGMATISK OG KONSEKVENT ANTI-HIERARKISK
Jeg vet ikke om jeg er like konsekvent og dogmatisk anti-hierarkisk som Sjur og Are?
Jeg setter utrolig stor pris på deres refleksjoner og mener at en stor del av diskusjonene burde bli en bok –hefte?
Noen ganger har jeg en fornemmelse om at hierarki-fokuset avsporer engasjementet.
Hva folk legger i hierarki kan være så mangt og meget. Kan vi for eksempel ha en forsamling som i ytre struktur er hierarkisk, men som i praksis er selv ”fornektelsen” av det som mange legger i hierarki: ”bossing”, kontroll, overstyring, undertrykkelse, overkjøring, Manglende underordning, kritikk, (www.lende.no/kritikk), ydmykelse, maktmisbruk og lignende
Det har i det siste blitt nevnt at en husmenighet snart blir til en tradisjonell menighet – noe som så absolutt jeg har vært en medspiller i – dog motvillig. Vår husmenighet på 70-tallet ble på 80-90-tallet til en stor og innflytelsesrikk og vellykket tradisjonell fri menighet. Og for ”menighetsfolk” bør ikke det være noe negativt – menighetsplanting blir sett på som noe svært ønskelig og positivt nå for tiden. Slik var det ikke for 30-40 år siden. Nye menigheter var ”fy-fy” - det var selve inkarnasjonen av splittelsens ånd. Nå er det mange som ser på konflikter og menighetssplittelser som noe konstruktivt og positivt i et kirkevekstperspektiv.
Nå må jeg si at mitt hovedfokus ikke er på kirkevekst – målstyring – men mitt fokus er på de verdiene Are har satt ned. Kanskje ikke alt er like presist og bra? Men dette er helt essensielt for Kirkens budskap og relevans i denne tid. Det er etter min menig ”to be or not to be” – om Kristus fortsatt skal manifesteres og inkarneres på jorden gjennom kirken.
Og dette fører oss fra et anti-hierarki-perspektiv til et enhetsperspektiv: Kirkens enhet – Kristi legemes udelelighet. Den som i sitt hjerte har kommet til en Kristus-erkjennelse/overgivelse er Kirken. Punktum. Og dette enhetsfokuset må ikke skades i hierarki-diskusjonen.
Jeg synes det er vidunderlig at Are og Sjur prøver ut sine teorier i praksis. Uten at vi prøver - skal jeg si eksperimenterer ? - kan vi aldri få verifisert om noe var godt eller dårlig. Jeg begynte å skrive ”rett eller feil”. Men kanskje det ikke dreier seg om ”rett og galt”? Kanskje det er en dypere guddommelig logikk her som ikke helt passer inn i vårt vestlige – gresk- romerske- tankesett?
Vi er med på å bryte ”nytt land”. Og det gleder meg. Må vi bare bevare den spørrende ydmykhet og den fremadstormende tro og seiers – oppstandelsesglede.
Tore,
De nyanser du "introduserer" til debatten er viktige. Forkynnelsen i vårt miljø må avspeile et større mangfold enn hva det hittil har gjort.
For min del er jeg nok ikke ferdig med hierarki-debatten enda. Det jeg nå ønsker å studere er tanker om det religiøse hierarkiet i et mer historisk perspektiv, fra middelalderen og framover. Jeg ønsker å fokusere på våre røtter, hva våre frikirkelige fedre tenkte om dette. Driver og samler noe stoff for tiden.
Men - jeg ser at det blir ensidig, Tore. Jeg trøster meg med at våre lesere er rotfestede kristne som henter impulser også fra andre kilder. Når det gjelder vår egen husmenighet, så må jeg nok innrømme at bloggens fokus ikke er representativt for hva vi fokuserer på i våre samlinger, hvilket sikkert ikke var uventet.
Vi behøver dine perspektiver!
Enig - det kan være særdeles viktig å nøye studere historien - de kristne nyere historie etter reformasjonen. Samtidig kan et studium av middelalderen være av største betydning.
Kanskje det kunne være en ide å lese Victor de Rosa's "The Vicars of Christ..." for å forstå bl.a. reformasjonen. Her er et uttrag av
en omtale:
"Part One of the book, entitled Power, describes why and how the church gained its temporal power, how it first used that power to control the rapacity and sheer greed of the monarchs of the High Mediaeval Period, and how sadly, it started to be corrupted by the temporal power it had gained at the expense of those kings. The incredible cruelty of the Crusades and of the Holy Inquisition on the one hand, and the self indulgent, self serving behaviour of the princes of the Church on the other, is perhaps little different from the standards of the times. Part Two entitled Truth describes how the Church reacted to the various challenges to its power particularly after the reality of the Renaissance had begun to sink in, and the methods which the church leaders used in order to hang on to their power. Part Three entitled Love discusses the development of the Churchs doctrine on the moral questions which I listed above"
Review
http://www.amazon.com/gp/product/customer-reviews/184223000X/ref=cm_cr_dp_pt/102-5934669-8060962?ie=UTF8&n=283155&s=books
Boken kan være en ubehagelig vekker også for oss som ikke er katolikker - det kan være nyttig å stikke fingeren i jorda og spørre "What on this earth are we doing?"
Det kan være smertelig vondt mange ganger - en smerte som det kan komme noe godt ut av?
Legg inn en kommentar