No name, no leader

Colin Winfield
Foto: Are Karlsen

Les eller last ned Colin Winfields undervisning om lederskap i menigheten her: Who is leading the Church? PDF: Who is leading the Church?

En bekjent av meg, Colin Winfield, sa i en epost nylig dette om den menigheten han tilhører: We have no name and no Leader but Jesus.

Jeg tilhører også en no name - no leader-menighet. Det finnes i alle fall ytterligere to slike i Norge, kanskje flere.

At det nå begynner å vokse fram no name - no leader-menigheter er for meg usannsynlig stort og et verk av Herren. Er det noe kristne menigheter verden over har felles, uansett hva som ellers skiller dem, så er det at de har et navn og en leder. Men hadde menighetene i Bibelen det?

Hvorfor er no name - no leader så viktig? Fordi det berører en lang rekke forhold som griper dypt inn i en menighets natur. Å sette navn på en menighet er et resultat en av en ikke-bibelsk institusjonalisering av menigheten. Det vil også normalt gi menigheten en særskilt identitet som skaper skiller kristne i mellom. Menighetens identitet skal ikke ligge i noe annet navn enn Jesus, fordi menigheten er Hans kropp. Som kristne skal vi ikke samles i noe annet navn enn Jesus.

En menighet uten navn vil være en ikke-institusjonell menighet, uten eiendom. Den vil heller ikke være en juridisk person. En slik menighet er kun et enkelt fellesskap som i prinsippet kan samles hvor som helst.

En no name-menighet vil ikke bygge sin innflytelse på jordiske og materielle verdier, i form av flotte kirker og store forsamlinger. En no name - no leader-menighet vil alltid være fattig og liten - ikke fordi den ikke vokser, men fordi den hele tiden vil måtte dele seg når den vokser.

Å ikke ha en annen leder enn Kristus, gjør at de kristne i større grad må forholde seg til Kristus som leder. Siden alle er tjenere på samme nivå, foregår det heller ingen gradering i et slikt fellesskap. Gradering av mennesker gjennomsyrer hele atmosfæren i mange menigheter. Jeg tror at det er en vederstyggelighet for den Hellige Ånd.

Og siden vi ikke bygger menigheten som en institusjon, så behøver vi heller ikke noe administrativt lederskap. Alle avgjørelser tas i fellesskapet.

No name - no leader er slik de aller første menighetene i Bibelen var. Dersom du vil ha litt mer undervisning som beskriver utviklingen fra Bibelens menigheter til dagens foretakskirker, så les dette: Four Tragic Shifts In The Visible Church

No name but Jesus. No leader but Jesus.

Jeg opplever at det er dette Herren kaller oss til nå!

No name, no leader

Prøv åndene

Kirke
Foto: Are Karlsen

Bibelen oppfordrer oss til å prøve åndene. Jeg kan lite om demoner - det er et begrep jeg sjelden bruker. Men det kan ikke være noen tvil om at Kirken er utsatt for angrep som er ment å svekke den.

Hva er en sunn og sterk menighet? Jeg er redd at kriteriene for det er annerledes enn hva vi gjerne skryter av i menighetssammenheng. En menighet kan synes å være sterk, rik og ha store ressurser, men likevel være svak.

La meg nevne de åndene jeg mener svekker Kirken:

Den elitistiske ånd som gjør at man legger avgjørende vekt på menneskers dyktighet, evner og kunnskaper. Det er de flinke som synes i fellesskapet, - de som er dyktige til å synge, spille, preke og så videre. Gudstjenesten blir de dyktiges arena.

Den seremonistiske ånd, som erstatter alles spontane deltagelse i gudstjenesten med liturgi og seremonier. Vektleggingen på perfekte formuleringer og prestasjoner fortrenger Åndens tale til menigheten.

Den institusjonalistiske ånd - er en ånd som forvandler menigheten til en institusjon og fortrenger søskenfellesskapet. Den som søker menigheten møter en upersonlig institusjon, ikke et fellesskap. Menighetens ressurser går med til å drive institusjonen og man mister oppdraget av syne.

Fetisj-ånden - som får oss til å tro at symboler, gjenstander og bygninger er hellige og har en åndelig virkning, og får oss til å fokusere og bruke tid og ressurser på dette.

Dominans-ånden - gjør at det faller naturlig at ett menneske dominerer fellesskapet gjennom sin posisjon, sine egenskaper, kunnskaper, erfaring og personlighet.

Den tradisjonalistiske ånd, som gir Kirkens tradisjoner en guddommelig, ufeilbarlig status. Kirken blir mer fokusert på sin fortid enn på å tjene menneskene i den aktuelle sammenheng.

Dette tenker jeg er ånder vi som kristne må være villige til å ta et oppgjør med for at menigheten skal få det rette fokus: "For i alle tilfelle å frelse noen".

Prøv åndene

Dagens foto: Lys i mørket

Lys i mørket
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Lys i mørket

Den nye kristendommen: Religiøst hierarki, mystikk og meditative teknikker

Katedralen i Poznan (Polen)
Foto: Are Karlsen

Den protestantiske kristenheten er for tiden inne i noe jeg vil kalle en periode av reformatorisk revisjonisme. Med det mener jeg at man søker tilbake til religiøse tradisjoner, metoder og filosofier som reformasjonen og vekkelsesbevegelsene tok et oppgjør med.

Alt frafall i kristenheten starter med lederskapet. Nå går jeg lenger enn det og mener at bare opprettelsen av et lederskap i Kirken, i seg selv er et frafall fra Jesus som Herre. Kristus kaller ikke ledere, han kaller tjenere.

Men når lederskapet er på plass, kirkebygningen er reist og menigheten sitter taus framfor sine ledere, da starter forfallet for alvor. For å samle folket, må man lokke med religiøse aktiviteter, aksjoner, evenementer og kvasi-vekkelser. Dette har frikirkeligheten vært utstatt for i årtier allerede. Statskirken derimot, med sitt sugerør i statskassen, har råd til å leve med at folket ikke kommer.

Men før eller siden blir også frikirke-folket utmattet og desillusjonert. Og blir sittende hjemme.

Og nå synes neste bølge å komme i form av mystikk og meditative teknikker. Denne bølgen har sin sterke talsmann i blant andre den svenske pinsevennen Peter Halldorf, som tilbyr retreater basert på mystikk hentet fra de såkalte ørkenfedrene og fra ortodoks tradisjon.

Her på berget er det pastor Bjørn Olav Hansen, en mye brukt skribent og taler i pinsekarismatiske sammenhenger, som er talsmann for nødvendigheten av geistlig hierarki og middelaldersk mystikk.

På bloggen sin annonser han nå at han vil tilby kurs og seminarer i "åndelige øvelser", blant annet meditative teknikker, basert på materiale utviklet av den i vide kretser anerkjente amerikanske organisasjonen Renovaré, ledet av grunnleggeren Richard J. Foster. Det har reist seg kritiske røster mot Renovaré i flere land, som hevder at organisasjonen har innlemmet ubibelske metoder og filosofier. Blant annet hevdes det at man tar i bruk Zen-Buddhistiske meditasjonsteknikker som kombineres med romersk-katolske tradisjoner, for å oppnå det som dr. Foster kaller helhet.

Idéen om at vi må bruke spesielle meditative teknikker (pusteøvelser, mental fokusering, og så videre) for å komme i kontakt med Gud, er elementer vi finner i flere religioner, men som ikke har noe med kristendom å gjøre.

Bjørn Olav Hansen og hans medarbeidere kommer sikkert til å selge mange slike kurs og seminarer, fordi dette overensstemmer med dype kulturelle strømninger. Interessen for mystikk finner vi igjen i New Age og verdirelativismen er typisk for vår postmoderne tid.

- Vi behøver å lære av alle de ulike kristne tradisjonene, hører jeg pastorer si, det er berikende.

Under reformasjonens hete dager, ble mange kirker rensket for ikoner, statuer, malerier, utsmykninger, gull, glitter og stas og malt hvite innvendig. Store kulturelle verdier gikk tapt for verdier som disse kristne syntes var viktigere: Et enkelt fellesskap med fokus på Jesus Kristus.

Gjennom 40 års aktivitet i ulike kristne sammenhenger har jeg erfart og tatt konsekvensen av dette: Der hvor to eller tre er samlet i Hans navn, der er Han midt i blant oss. Helst sammen med fattige og marginaliserte, og uten pastor, kirkebygning og annen staffasje.

Jo enklere, jo bedre.

Slik mener jeg det kristne fellesskapet er beskrevet i Bibelen. Uten religiøst hierarki, mystikk og meditative teknikker.

Den nye kristendommen: Religiøst hierarki, mystikk og meditative teknikker

Dagens foto: Mannskoret Hvalkjæften

Mannskoret Hvalkjæften
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Mannskoret Hvalkjæften

Husmenigheten: Fødselsdag

Løvetann
Foto: Are Karlsen

Pinsen er kristnes store mulighet til en skikkelig fest, fordi den er alle kristne fellesskaps fødselsdag. Er ikke fellesskapene våre grunn til feiring?

Neste år vil jeg foreslå for husmenigheten vår, at vi benytter pinsen til å feire fellesskapet. Egentlig feirer vi fellesskapet med Jesus og hverandre hver gang vi samles. Jeg tilhører en kristen tradisjon som aldri har lagt særlig vekt på høytider. Og siden husmenigheten vår har ordinære samlinger på tirsdager, blir høytidene lite markert hos oss.

Men hvorfor ikke benytte pinsen til å sette fellesskapet vårt i det store perspektivet og lage en fest?

Grunnen til at jeg tror at vennene i husmenigheten ville blitt med på en slik feiring, er den glede og trofasthet de viser i forhold til felleskapet. Det får jeg stadig bevis på. Mange i vår husmenighet har en vanskelig bakgrunn, og liten erfaring med kristent fellesskap fra før av.

Av og til kan det være snakk om ekstraordinære samlinger, som for eksempel å besøke andre grupper eller dåp, og så videre. Dersom jeg har antydet at slike tilstelninger kanskje kunne erstatte den ordinære samlingen den uken, så har dette blitt avvist straks. Den faste samlingen må ikke røres, men man kan godt legge til en ekstra samling. Jeg gleder meg over den iveren de viser etter å samles.

Siden jeg er initiativtager til menigheten, bærer jeg på et spesielt ansvar. Det er opplest og vedtatt at husmenigheter er kortlivede. Dessuten har vår menighet intet lederskap og ikke noe eget lokale å samles i. Vi har ingen vedtekter. Vi har heller ingen musikere i vårt fellesskap, ingen som spiller et eneste instrument. Og ingen av oss kan synge heller. Jeg har vært med i menighet i over 40 år og kan mange sanger. Men jeg kan ikke holde på en tone, og egner med ikke som forsanger. Så det betyr at vi synger ikke sammen, en gang.

Vi har ikke noe annet enn et enkelt fellesskap med Jesus og hverandre i våre hjem. Nå har vi holdt på i over tre år. Men hvor lenge vil dette vare, tenker jeg av og til. Hva slags fundament har denne menigheten?

Noen ganger har jeg ikke anledning til å være med på samlingene. Men det viser seg å ha liten betydning. Selv om jeg ikke er med flere ganger på rad på grunn av andre forpliktelser, så går samlingene sin gang. "Vi skal gjøre som du har lært oss", får jeg høre.

Under siste samling, fikk min uro meg til å spørre: - Dersom jeg av en eller annen grunn blir borte, kommer dere til å fortsette med samlingene? Svaret kom nesten mer kontant enn jeg kunne ønske meg: - Selvfølgelig!, kom det unisont fra flere. Jeg fikk nesten en følelse av å være litt innbilsk. Hva tror du om deg selv?

Paulus skrev: For Guds rike består ... i rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd ... Så la oss strebe etter det som tjener til fred og til å bygge opp fellesskapet.

Pinsens budskap er ikke bare budskapet om Åndens individuelle gjerning i den enkelte troende, men om et nytt og revolusjonerende fellesskap som er preget av rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd.

Slik opplever vi det i vår husmenighet. Derfor er det grunn til feiring!

Pinsefeiring.

Husmenigheten: Fødselsdag

Dagens foto: Varmekabler

Varmekabler
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Varmekabler

Jeg takker Gud for Luther. Og Barratt.

Dag Selander
Foto: Are Karlsen

Jeg har ikke noe bilde av verken Luther eller Barratt. Det nærmeste jeg kommer er min venn, den svenske lutherske presten Dag Selander.

Luther og Barratt har mye til felles. De var to reformatorer, som brakte med seg store forandringer.

De har begge hvert sitt motto som klart og tydelig beskriver deres visjon.
Luther: Skriften alene.
Barratt: Fram til urkristendommen.

Men de har også det til felles at deres anliggende ikke lenger møtes av den samme entusiasme, som det en gang gjorde. Både lutheranere og pinsevenner kan sies å ha fått "second thoughts". Begge disse mottoene viser seg å stå stadig svakere blant de som i dag skulle vært deres etterfølgere.

Når det gjelder den protestantiske reformasjonen som Luther var en viktig eksponent for, så opplever vi for tiden revisjonistiske tendenser. Mange protestanter mener at "Skriften alene" blir for snevert, og åpner for at Tradisjonen må tillegges mer vekt.

Min innvendig går ut på at det er lett å overse at det ofte er en diskontinuitet mellom Skriften og Tradisjonen. Dr. theol Per-Axel Sverker sa om dette i en samtale: - Oldkirken hadde de samme sykdommer som dagens kristenhet har.

Den som sidestiller Tradisjonen med Skriften som kilde for sitt åndelige liv, risikerer å drikke av forurenset vann.

I fjor ble Barratt feiret av norske pinsevenner, uten at hans radikale motto "Fram til urkristendommen" ble nevnt. Den visjonen synes å være lagt på hyllen der i gården for lengst.

Det er et sterkt slektskap mellom Luthers "Skriften alene" og Barratts "Fram til urkristendommen". Det essensielle momentet for begge er nærhet til Jesus.

Kriteriene for å velge de tekstene som skulle inngå i Bibelen, den såkalte kanon, var nærhet til Jesus. Nærhet både i form av forfatterens direkte eller indirekte relasjon til Jesus og nærhet i tid for fatterskapet og hvor tidlig de ble tatt i bruk av de første menighetene.

Videre tenker jeg at Barratts "Fram til urkristendommen" er en videreføring av Luthers "Skriften alene", fordi vår kilde til kunnskap om urkristendommen er Skriften. Den nærhet til Jesus og hans lære som urkirken var preget av, gjør den til et forbilde for kristne til alle tider.

Mange av de første kristne hadde personlig kjennskap til Jesus og hans undervisning. Derfor er det viktig å legge merke til deres måte å leve på og praktisere det kristne fellesskapet. Bibelen gir oss førsteklasses kunnskap om urkristendommen.

Både Luthers reformasjon og Barratts vekkelse (som riktignok bare var en europeisk variant av den verdensvide pinsevekkelsen) må videreføres under stadig fornyelse. Den revisjonisme som vi er vitne til i dag, er å oppgi vunnet territorium.

Barratt sa på sitt dødsleie: Det er mer land å innta.

Det tror jeg på!

Jeg takker Gud for Luther. Og Barratt.

Dagens foto: Pave Pius X

Pave Pius X
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Pave Pius X

Svermeren

Skateboarder i Poznan (Polen)
Foto: Are Karlsen

Her om dagen fikk jeg følgende attest av en pastor i en kommentarutveksling på nettet: Are Karlsen gir seg svermeriet i vold ...

Med tanke på alle de som opp gjennom kirkehistorien har blitt kalt svermere, så tar jeg det som en ære. Men det ble fulgt opp av en påstand som jeg tok litt tyngre: ... og frikobler seg fra Det nye testamentes tydelige undervisning om den struktur og orden Gud har gitt sin Kirke på jord.

Dermed gav pastoren uttrykk for noe som jeg er redd flere tenker: At "maset" om ikke-hierarki er noen fikse idéer som har lite med Bibel og kristendom å gjøre.

Mitt syn er at ikke-hierarki er så tydelig i Skriften, at dersom man ikke ser dette, så er det fordi kirkehistorien og tradisjonen forsyner oss med gale forestillinger om hva Bibelen lærer.

Sjur Jansen har påvist at den eneste holdbare måten å forstå Bibelens ordninger på, er ikke-hierarkisk. Dersom man forsøker å forstå Bibelen hierarkisk, så støter man på et vilniss av selvmotsigelser.

Men man behøver ikke bare være en vanlig bibelleser som Sjur for å forstå dette. Man kan også være en forsker. Professor ved Misjonshøgskolen, Ove Conrad Hanssen, sier i boken "Felles Adgang" på side 77:

Vi har sett at hyrdebegrepet brukes som en betegnelse på personer som andre steder kalles eldste og tilsynsmenn. Det ligger også nær å anta at det korresponderer med uttrykk som forstandere i Rom 12.8, 1 Tess. 5,12 veiledere. Vi ser altså at det i nytestamentlig tid ikke var ukrystallisert noen felles teknisk term for det som vi i dag kaller kirkens embete. Snarere virker som om det åndelige lederskap i lokalmenighetene er blitt utøvet av en gruppe eller et collegium. Heller ikke i de såkalte pastoralbrevene (1 og 2 Tim, Titus) synes det å foreligge noen hierarkisk ledelse.

Professor Ove Conrad Hanssen står selvfølgelig ikke alene om sitt syn. Faktisk så tror jeg hans syn er ganske ukontroversiet blant bibelforskere. Robert Banks ved Fuller Seminary hevder det samme. Det gjør også min venn dr. theol. Per-Axel Sverker.

Det underlige er at den protestantiske kristenheten, inklusive frikirkene, stadig øker sin hierarkisering. Den store interessen for den førreformatoriske oldkirken og dens ordninger er ett av tegnene på dette. Vektlegging på pastorens autoritet er ett annet. Disse strømningene møter ingen eller svake motforestillinger. Både den katolske kirke og vår egen statskirkes geistlige hierarkier sees mer og mer på som selvfølgelige normer.

Dermed er vi i ferd med å tape territorium vi som kristne erobret i forbindelse med reformasjonen.

Svermer eller ikke, det som er viktig for meg er å ha et solid bibelteologisk fundament. Derfor er det godt å ha konservative teologer med på laget når vi forsøker å påpeke det åpenbare, nemlig at biskopen ikke har klær, for å låne et bilde fra et kjent eventyr. Heller ikke pastoren, presten, prosten, kardinalen eller paven har klær, det vil si en bibelsk begrunnelse for sin hierarkiske plassering.

Svermeren

Dagens foto: Gatemusikanter

Gatemusikanter
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Gatemusikanter