John Bevere
Foto: Hillsong
John Bevere lærer at for å stå under Guds beskyttelse må du adlyde din pastor betingelsesløst. Ulydighet mot din pastor er det samme som opprør mot den Gud som har delegert myndighet til din pastor. Hermon Forlag distribuerer hans teologi, og Ulf Ekman serverer John Bevere på Europakonferansen i sommer. |
Noe av det som kjennetegner en mafia, er at den tilbyr beskyttelse mot godtgjørelse. Det sjokkerende er at dette prinsippet gjør seg gjeldende i en kristen teologi som kalles Covering. Kristne tilbys beskyttelse mot visse gjenytelser, - et fenomen som har vært debattert ganske grundig på denne og andre blogger.
Grunnen til at jeg tar dette opp igjen, er at den fremste talsmannen for denne teologien, John Bevere, er annonsert som taler på Livets Ords Europakonferanse i Uppsala i sommer.
John Bevere lærer at betingelsen for å stå under Guds beskyttelse er å stå som medlem i en kristen menighet og være betingelsesløst lydig mot pastoren. Å være lydig mot sin pastor er det samme som å være lydig mot Gud, siden alle pastorer har fått delegert guddommelig autoritet. Likeledes vil ulydighet mot pastoren, være det samme som ulydighet mot Gud, ifølge John Bevere.
Denne læren lå til grunn for de usunne forholdene som utviklet seg i Levende Ord og som bidro til Enevald Flåtens fall.
John Bevere gir i sin bok noen sterke eksempler på de ulykker som har rammet kristne som har vært ulydige mot sin pastor. Også Enevald Flåten kunne i følge Vårt Land fortelle sine menighetsmedlemmer om tilfeller hvor det hadde gått dårlig med folk som ikke hadde fulgt hans råd.
Vårt Land kjørte for en tid tilbake en artikkelserie om menigheter hvor denne læren angivelig ble praktisert. Men ingen ledere var villige til å vedstå seg dette. Også den nye pastoren i Levende Ord, Olav Rønhovde, som i en årrekke var ansatt under Enevald Flåten, distanserte seg i et intervju i Vårt Land 24. september i fjor:
Han sier at han hadde lite innsikt i forståelse av beskyttelse og underordning, som i større grad ble fremmet i samtaler enn fra plattformen.
Men dersom du er interessert i å høre hvordan denne teologien også ble forkynt fra talerstolen i Levende Ord, kan du lytte til dette lydklippet:
Colin Urquhart i Levende Ord søndag 23. april 2006
John Beveres bok "Under Guds beskyttelse" markedsføres av Hermon Forlag og er omtalt av Sjur Jansen. Kanskje den til og med fortsatt selges i Levende Ord Bergen?
Og kanskje også medlemmer i Levende Ord vil reise til Uppsala i sommer hvor Ulf Ekman vil servere dem John Beveres forkynnelse?
Det står om Jesus at han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter.
Kristne ledere som lover Guds beskyttelse mot betingelsesløs lydighet mot seg selv, er etter min mening "glupske ulver som ikke skåner flokken". En mafia.
Hvordan skal vi tolke det at alle ledere distanserer seg, men likevel stiller seg likegyldig til at læren spres i form av bøker og konferansetaler? Er de kristne i våre menigheter egentlig "forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter"?
Finnes det en forbindelse mellom de ulike tendensene i vår tid: Covering, hierarki og mystikk (tidligere omtalt på denne bloggen)? Ja, om ikke annet kan vi konstatere at Ulf Ekman er en leder som fremmer alt dette.
Men Gud er ikke leder for en mafia. Han lar sine velsignelser regne over både rettferdige og urettferdige, ifølge Jesus. Det Han har å gi, er noe vi mottar av nåde, ikke som beskyttelse mot en gjenytelse fra vår side.
3 kommentarer:
"Hvordan skal vi tolke det at alle ledere distanserer seg, men likevel stiller seg likegyldig til at læren spres i form av bøker og konferansetaler?" spør du. Det neksemplet du nevner er ikke noe enestående. Ledere har sagt de tar avstand fra JDS-læren (JDS=Jesus døde åndelig) også, men Hagins og Kenyons bøker finnes fortsatt i disse menighetenes bokkiosker. Kan det ha noe med at det tjenes penger på bøker? Og at det fins ett forlag som du nevner, som vel nesten er enerådende på pinsekarismatisk litteratur. Er det så at en må selge "alt" om en vil selge "noe"? Jeg bare undres.
Torgeir
Are. Tack för en intressant artikel. Ämnet är aktuellt även i Sverige. Jag ska tipsa andra om det du skriver.
Jeg husker veldig godt John Bevere fra han var på Levende Ord ca begynnelsen av 200-tallet. Forkynnelsen hans skremte meg langt inn i sjelen. Jeg husker angstFølelsen jeg hadde i forbindelse med hans møter. Jeg kjøpte et par bøker også, men klarte bare å lese den ene. Den dømte meg totalt. Ut fra det han skrev kunne jeg umulig være god nok, for jeg hadde jo så mange tanker om hva som ble gjort feil i menigheten! Kom jeg til å gå fortapt likevel? Kom jeg til å klare å være lydig nok? Jeg var livredd, og ba masse for å prøve å omvende meg fra den minste lille feil jeg følte jeg hadde.
Jeg var også på det vanvittige møtet i 2002 hvor colin Urquhart talte om å inngå pakt med pastoren. Først var det 10-årsjubileum og feiring av pastorens 50-årsdag, før "festtaleren" colin slapp til. Så ble alle ansatte i menigheten/skolene tatt frem og ledet i en "si-etter-meg-paktsbekjennelse". Til slutt skulle alle menighetens medlemmer, deriblant meg, reise seg, og ble ledet i en lignende paktsbekjennelse. Jeg så mange som gikk ut. Selv ble jeg stående med ekstremt blandede følelser.
Senere kom det i skrifts form fra Enevald Flåten i menighetsbladet Flammende Ild at denne typen paktsinngåelser var feil. Likevel var det Colin U. som ble innkalt som Enevalds stedfortreder da ting begynte å rakne....
Denne beskyttelsesteologien gjorde veldig mye med meg. Da jeg etterhvert traff han som ble mannen i mitt liv, som både var og er kristen, men i en luthersk sammenheng, hadde jeg enormt mange frykttanker om pastoren kom tidl å fordømme valget mitt. Hva kom andre menighetsmedlemmer til å si? Ville jeg bli regnet som frafallen, siden jeg da gikk ut av pastorens tanke og ikke minst visjonen? Kom det til å gå meg veldig ille? Jeg slet med veldig mange tanker i den fasen, samtidig som jeg var lykkelig over å ha funnet en mann som respekterte meg, og ikke forlangte at jeg skulle underordne meg ham. Tenk for en angst en pastorfrue må ha, tenkte jeg i mitt stille sinn....
Heldigvis førte ekteskapet meg til et annet sted, et annet miljø. Men mange år senere fikk jeg en veldig etterreaksjon. Jeg ble kjempedeprimert og var fylt med angst. Heldigvis ble jeg tatt på alvor av legen min. Jeg fikk antidepressiva og psykologtimer. Etter ca ett år kunne jeg slutte med begge deler, og hadde da arbeidet meg gjennom enormt mye med profesjonell hjelp. Men alt dette har satt en støkk i meg. Jeg orker ikke noe som ligner karismatiske møter. Jeg vil helst tro i det stille. Det som er godt er å få gå i en kirke, tenne lys, bare få være den jeg er både for Gud og mennesker, verken bedre eller dårligere enn noen av de andre som er der.
Jeg velger å være anonym her, for ting gjør fortsatt for vondt. Jeg er ennå ikke klar for å stå frem blant alle mine venner og bekjente med min historie. Men en dag skriver jeg kanskje en hel bok under eget navn.
Legg inn en kommentar