søndag, mai 31, 2009

Samtalen som forandrer verden

"Skriften alene!" sa reformatorene. Vekkelsesfolket istemte og sa: "Fram til urkristendommen!" Dagens kristne ledere, derimot, lokker kristenfolket med oldkirkens sprukne brønner, og sier at Skriften ikke er nok, vi behøver også tradisjonen, mens de smiler brydd av reformatorenes kompromissløshet.

Hva er det dagens kristne ledere vet som reformatorene ikke visste? Hvordan kan det ha seg at ledere som Peter Haldorf kommer trekkende med det samme tankegodset som reformatorene avviste, uten å møte motstand?

"Oldkirken led av de samme sykdommer som dagens kristenhet", sier dr. theol. Per Axel Sverker.

Nå tror ikke jeg at reformasjonen var noen teologisk endestasjon, - men jeg er overbevist om at vi må bygge videre på dens innsikter.

Det er mye som taler for at dagens kristne ledere ikke forstår vesentlige deler av Skriften, og særlig ikke det som handler om urkirken. Er det derfor man vender seg til oldkirken, som det er lettere å identifisere seg med?

La meg begrunne:

Det er et avsnitt i Apostlenes Gjerninger som viser at Paulus og de første kristne opererte i et annet paradigme enn dagens vestlige kristenhet - et paradigme med andre verdier og mål:

... siden holdt han hver dag samtaler i Tyrannus-skolen. Dette fortsatte han med i to år, slik at alle som bodde i Asia, fikk høre Herrens ord, jøder så vel som grekere. Ap.gj. 19:9,10.

Paulus var opptatt av én ting: Å i alle tilfelle frelse noen. (1. Kor. 9:22). Hans prioriteringer, verdier og metoder var styrt av dette målet. Hvorfor valgte han da samtalen som metode, og ikke prekener og møteaksjoner?

Kan det være at prekener og gudstjenester ikke er så egnet til å formidle evangeliet som vi later til å tro? Evangeliet handler om Han som steg ned. Er det derfor det ikke funker med formidlere som stiger opp - på prekestoler? For den som skal formidle evangeliet må vel arbeide i overenstemmelse med verdiene til det budskapet som skal formidles?

Derfor samtalte Paulus. I samtalen kunne han møte samtalepartnerens livssituasjon, kunnskaper og motforestillinger. Dersom samtalepartneren tok i mot budskapet og ble en troende, ville han enkelt kunne "imitere" Paulus, og føre samtalen videre i sitt eget sosiale nettverk. Resultatet var at evangeliet i løpet av to år spredte seg fra mann til mann i hele Lille-Asia.

Dagens menigheter er i stor grad en arena for monologer. Men mennesker ønsker ikke å være passive tilhørere til lange monologer. De fleste er vant til å være aktive og delaktige i kunnskapsinnhentningen, og tar som en selvfølge muligheten til å kritisk undersøke og stille spørsmål ved det som formidles. Hvilket også er en verdi som Paulus holder fram for de kristne: ... prøv alt, hold fast på det gode. Tess. 5:21

Hvorfor synes prekener fortsatt å være så viktige? Prekenen er en institusjon som hører til et helt annet paradigme enn det Paulus og de første kristne levde i, nemlig det hierarkiske paradigmet. Prekenens faktiske virkning, uansett gode intensjoner, er opprettholdelse av hierarkiets makt over kirken, ikke formidling av evangeliet og dets verdier. Et faktum som understrekes av at tradisjonelle kirkesamfunn i den vestlige verden mister 54.000 medlemmer hver eneste dag.

Ved å velge samtalen som formidlingsform, involverer man samtalepartneren i formidlingen. Samtalen er en naturlig del av det organiske, ikke-hierarkiske fellesskapet som vi finner i Det Nye Testamente. Men i vår tid blir samtalen en trussel mot det hierarkiske paradigmet. For i samtalen blir hierarkiet utydelig. Prekestolen derimot, gjør hierarkiet og makten tydelig.

Er vi på vei inn i en tidsalder hvor de gamle, hierarkiske strukturene blir erstattet av ikke-hierarkiske, organiske fellesskap preget av samtale og likeverdig interaktivitet? I så fall vil vi gjennom det komme nærmere de verdier som preget urkristendommen, enn dagens hierarkiske kristenhet.

Denne utviklingen gir oss mulighet til å bygge videre på reformasjonens innsikter om det allmenne prestedømmet, og lengselen tilbake til urkirkens ikke-hierarkiske og organiske fellesskap.

Jeg på min side tror at kirken, ikke Kirken, allerede er inne i en slik revolusjon.

Samtalen er i gang. Den vil forandre verden.

God pinse!


Share/Save/Bookmark

tirsdag, mai 12, 2009

The US vs John Lennon

Den dokumentariske filmen "John Lennon mot USA" som gikk i helgen, vakte nostalgien i meg. Jeg gikk glipp av John Lennon i min ungdom - han var tilsynelatende utenfor den sfære hvor jeg hentet impulser. Bare tilsynelatende, fordi ved å se filmen forstår jeg at selv om jeg levde i en kristen ghetto, var jeg også barn av min tid.

Gjennom denne filmen kan jeg på nytt oppleve en del av den stemning og atmosfære som preget også mye av den kristne ungdomskulturen, spesielt Jesusvekkelsen.

Var Jesusvekkelsen bare et dårlig plagiat av den sekulære kulturen? Nei, kjernen i Jesusvekkelsen var genuin. Alle vekkelser har brukt sin tids språk og kulturelle uttrykk. Det er ikke noe nytt. På sin side var ungdomsopprøret og 68-generasjonen også barn av sin tid.

Selv om ungdomsopprøret med sin venstreradikale kulturliberalisme la grunnlaget for dagens etablissement, i likhet med at Jesusvekkelsens radikale i dag bemanner de religiøse hierarkiene, ga både det og Jesusvekkelsen oss verdier vel verdt å ta vare på: Å ikke blindt underkaste seg autoriteter, å sette spørsmålstegn ved vedtatte sannheter, å overse strukturene, å gå nye veier. Ikke minst lærte vi oss noe om det enkle fellesskapet.

Filmen er vel verdt å se! Også så mye bra musikk - musikk med et budskap som ble oppfattet som en trussel mot the United States of America.


Share/Save/Bookmark

tirsdag, mai 05, 2009

Mot til forandring

Jeg lar meg fascinere av Reformasjonen og viljen til drastiske forandringer i kirkelige ordninger. Vi kjenner alle lutherdommen, mens den presbyterianske delen av reformasjonen er ikke så godt kjent i vår del av verden.

Mens lutherdommen beholdt en kirkelig struktur som i praksis var ganske lik det katolske hierarkiet, selv om det teologiske fundamentet var anderledes, gikk den presbyterianske reformasjonen i Skottland mye lenger. Allerede den gang tok man konsekvensen av at et hierarki basert på de bibelske begrepene episkopos (tilsynsmann eller biskop), presbyteros (eldste eller prest) og diakonos (tjener eller diakon), ikke har en bibelsk begrunnelse.

Det var en kjent sak for presbyterne at begrepene episkopos og presbyteros ble brukt om hverandre i Bibelen, slik også flere kirkefedre slår fast, blant andre Hieronymus, teolog og bibeloversetter (347-420): "Eldste er identisk med biskop", i likhet med Chrysostomus (349-407) og Theodor (393-457).

Derfor ble de presbyterianske menighetene ledet av eldste (gresk presbyteros), bestående av både legfolk og teologer. Det som slår meg er den sterke viljen til forandring. Kirken var inntil da styrt av paven i Rom. Av alle nasjonale kirker virker det for meg som det var kirken i Skottland som var villig til å gjøre det mest radikale oppbruddet fra den katolske kirkeordningen, ved å innføre lokale valg av eldste som erstattet det katolske hierarkiet basert på biskoper ordinert av paven i Roma.

Befolkningens engasjement i kirken og kirkens innflytelse og betydning for samfunnet, gjorde at kirkelige reformer i praksis ble samfunnsreformer, som blant annet kunne resultere i blodige opprør. Den presbyterianske reformasjonen ble ledet av John Knox (1510–1572), en skotsk teolog og politiker, som var inspirert av John Calvin (1509–1564), en av Luthers (1483–1546) rivaler. Calvins reformasjon var mer radikal enn Luthers når det gjaldt kirkeordning. Luther holdt som kjent fast ved biskoper som til og med ble utnevnt av keisere og konger, noe som fortsatt praktiseres i dagens norske statskirke.

Reformatorene var i sin bibeltroskap villig til å rive opp de kirkelige strukturene. Vil den samme viljen på nytt kunne gjøre seg gjeldende i kirken? Ikke for forsøke å gjenta reformasjonen, men for å bygge videre på dens innsikter?

Ny innsikt om Bibelens ikke-hierarkiske verdier, og den sterke tilbakegangen tradisjonelle menigheter opplever i den vestlige verden, har på ny aktualisert behovet for en dyptgripende reformasjon.

Finnes det mot til forandring?


Share/Save/Bookmark

lørdag, mai 02, 2009

Husmenigheten: Ut av skapet

"Husmenigheten har hjulpet meg til å komme ut av skapet som kristen", sa en av de nyere deltagerne etter en samling her om kvelden.

Yess! Det er akkurat hva jeg håper å høre. Vi vet at det i følge meningsmålinger finnes minst seks ganger fler kristne i vårt land, enn de som er aktive i menigheter. Å sitte taus i benkeradene, er ikke en naturlig - og heller ikke en bibelsk - fostring av kristne. I Bibelen er normen at det kristne fellesskapet er en samtale der alle deltar med de gaver man har fått. Passive kristne "livner til" når de inviteres inn i et fellesskap som preges av vanlige kristne og ikke av profesjonelle prester eller pastorer. Fordi de der finner rollemodeller de kan identifisere seg med og "imitere".

Mange norske kristne må hjelpes ut av skapet!


Share/Save/Bookmark

søndag, april 19, 2009

Lillian og Tommys bryllup

Lillian og Tommys bryllup
Foto: Are Karlsen

Lillian og Tommy, som begge tilhører vår husmenighet, giftet seg sist fredag. Begge kommer fra en tøff bakgrunn, og har vært kristne i noe over ett år. Jeg benyttet muligheten til å ta noen bilder fra min plass ved bordet. I sommer ble Lillian døpt på ei strand utenfor Sandefjord. Du kan se bilder her.


Share/Save/Bookmark

fredag, april 17, 2009

Tendensiøst om husmenighetsbevegelsen i DagenMagazinet

152502_1221380751447.png
Arne Helge
Teigen

Foto: Arne
Helge Teigen

Dr. theol. Arne Helge Teigen har skrevet en artikkel om husmenighetsbevegelsen i DagenMagazinet. Eller var det det han skrev om?

Den kristne avisen DagenMagazinet har 16. april en artikkel av dr. theol. Arne Helge Teigen med tittelen Husmenighetsbevegelsen. Den handler ene og alene om Wolfgang Simson og spesielt om et par av hans sære standpunkter.

Jeg er enig i den delen av kritikken som rettes mot det Wolfgang Simson sier om "den fjerde industrielle revolusjon" og hans vektlegging på apostel- og profettjenesten. Det siste punktet er imidlertid nokså vanlig tankegods i karismatiske kretser, bortsett fra at Wolgang Simson ikke setter disse tjenestene i en hierarkisk sammenheng. Så her er han etter min mening sunnere enn dagens pinsekarismatikere.

Wolfgang Simsons lære om "den fjerde industrielle revolusjon" har ikke fått fotfeste i husmenighetsbevegelsen, den oppleves vel kort og godt ikke som relevant. Disse standpunktene har derfor svært lite med fenomenet husmenigheter å gjøre. Så det at artikkelen da har fått tittelen Husmenighetsbevegelsen synes jeg burde få en korreksjon.

Jeg møtte Wolfgang Simson for første gang under en husmenighetskonferanse som ble arrangert av Oase-bevegelsen, Krist-Kirken og Kristent Fellesskap i Bergen våren 2006 (se DagenMagazinets reportasjer her og her). Personlig har jeg ikke hatt kontakt med ham siden. Jeg deltok på en husmenighetskonferanse i Tyskland, hvor han er fra, året etter, og der var han verken til stede eller nevnt.

Til tross for at hans bok Hjem som forandrer verden har fått en stor utbredelse og hans 15 teser har vært effektive i å føre ut budskapet om husmenigheter, har Wolfgang Simson som person hatt liten betydning for husmenighetsbevegelsen i den vestlige verden, inklusive Norge. Hans arbeide har hovedsakelig vært i India, hvor han også fant sin kone. Videre kjenner jeg til at han er inspirator bak IBRA Radios (Pinsebevegelsen) satsning på husmenigheter i araberverdenen.

Artikkelen hevder også at Wolfgang Simson har et nettverk i Norge med en egen nettside. Nettsiden er ikke oppdatert siden 2007, og inneholder stort sett uaktuelt stoff som er enda eldre. Det er ikke noe som tyder på at Wolfgang Simson har vært formelt knyttet til denne nettsiden eller at det finnes noe nettverk knyttet til ham i Norge eller noe annet land.

Hva husmenighetsbevegelsen dreier seg om er små, enkle fellesskap troende imellom som et genuint uttrykk for Kristi menighet. Få ønsker å "underlegge" seg apostler og profeter, og ingen jeg kjenner er opptatt av "den fjerde industrielle revolusjon". Husmenighetsbevegelsen er pr. definisjon ingen ensartet størrelse, fordi den vektlegger en organisk struktur uten organisatorisk lederskap.

Mitt råd til DagenMagazinet er: Gjør et nytt forsøk!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Lege

IMG_3591_1
Lege
Foto: Are Karlsen

Jeg arbeider i Wenaas112, og mitt arbeid består i å utvikle og markedsføre uniformer og utrykningsklær til ambulanse, hjelpekorps, sanitet og leger. Dette bildet tok jeg under en øvelse i Lofoten tidligere i vinter.


Share/Save/Bookmark

fredag, april 10, 2009

- Slik har dere ikke lært Kristus å kjenne!

... de har kastet seg ut i utsvevelser, gir seg hen til all slags umoral og jager etter penger. Men slik har dere ikke lært Kristus å kjenne! Ef. 4:20.

Slik har dere ikke lært Kristus å kjenne, har vært en setning jeg i denne sammenhengen ikke riktig har forstått. Hva så?, liksom. Selvfølgelig har vi ikke lært Kristus å kjenne som en som driver med umoral. Så hvorfor blande Kristus inn i denne sammenhengen?

Nå ser jeg at dette er en av nøklene til å forstå Paulus. Jeg skal prøve å forklare.

Vi kontrasterer som regel synd opp mot budene. Men Paulus kontrasterer de kristnes synd opp mot Kristus. Likeså er Paulus formaninger til de kristne ikke forankret i loven, men i Kristus. (Fil 2:5; Ef. 5:25)

Fordi loven er avskaffet for oss kristne (Ef. 2:15), i stedet har vi fått Kristus som vår nye målestokk. Loven, sier Paulus, var et skyggebilde av Kristus, men nå har vi ikke lenger bare skyggebildet å forholde oss til, vi har selve kroppen, som er Jesus. (Kol 2:16,17)

Derfor behøver ikke den kristne å forholde seg til den gammeltestamentlige loven, - han skal i stedet lære Kristus å kjenne. Og følge Ham. Betyr det en lavere standard? (Mt. 5:27,28)

Nei, det betyr en anderledes standard, en standard i en ny dimensjon.

Fordi Kristi Ånd bor i oss. (1 Kor. 6:12-20)

Det er oppstått en enhet mellom oss og Kristus som har forvandlet våre liv. Vi er født på nytt og vi lever som nye mennesker et nytt liv.

Derfor når vi synder vil Ånden si: - Slik har dere ikke lært Kristus å kjenne!

Paulus sier et annet sted: - Lev et liv som er verdig det kallet dere har fått! Hvilket kall? Kallet til å følge Kristus! (Ef. 4:1)

Paulus var fortvilet over kristne som holdt seg til loven, - i stedet malte han Kristus for deres øyne. (Gal. 3:1)

Paulus: - Jeg ville ikke vite noe annet blant dere enn Kristus og ham korsfestet! (1. Kor. 2:2)

Slik vi har lært Kristus å kjenne.

God påske!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: May Lene


Share/Save/Bookmark

søndag, mars 29, 2009

Visjonen

Mange foretakskirker legger store ressurser ned i å utarbeide et visjonsdokument. Idéen kommer fra næringslivet, og hensikten er å gi foretakene og deres ansatte verdigrunnlag, identitet og konkurransekraft.

Jeg er skeptisk til det menighetssynet som ligger bak en slik tenkning. Har ikke Jesus Kristus, som er menighetens Herre, gitt alle menigheter felles verdier, felles identitet og den samme kraften?

Så hvordan vil et visjonsdokument basert på bibelske verdier, og dermed globalt gyldig, se ut? Jeg har gjort et forsøk:

Visjon: Forkynn evangeliet
Strategi: - for fattige
Målplan:

Ansvarlig: Du og jeg

Når: Til enhver tid

Hvor: I våre hjem

Et visjonsarbeide bør etter min mening starte med å definere verdier. Og så bør det være en sammenheng mellom verdier og visjon. Siden jeg med Jesus som forbilde har satt opp Forkynn evangeliet for fattige, som fremste verdi for en menighet (se høyrespalten), så må jo dette også reflekteres i visjon og strategi.

Likeså bør det være en sammenheng mellom verdier og organisasjonskart. Har du noen gang sett organisasjonskartet for en menighet? Jeg vet at mange menigheter kvier seg for å offentliggjøre sitt organisasjonskart, både fordi det kan utløse en maktkamp og fordi det avslører en hierarkisk struktur. Organisasjonskartet kan være avslørende for menighetens sanne karakter.

Hva det vil si "å forkynne evangeliet for fattige", hører med til implementeringen av strategien og kan være utgangspunkt for interessante samtaler.

Bibelen lærer oss at det kristne fellesskapet skal ha prioritet på de fattige og de svake og at alle skal underordne seg hverandre. Hvordan skal dette reflekteres i organisasjonskartet?

Bibelens løsning er at alle løftes opp på samme nivå. Gud gjør ikke forskjell på folk, verken på jøde eller greker, mann eller kvinne, fattig eller rik. Dette reflekteres i det bibelske organisasjonskartet ved at alle på lik linje ledes av Den Hellige Ånd. Dette har fått navnet Det allmenne prestedømmet.

Derfor vil vi ikke lenger bygge menigheter på verdslig vis, - som hierarkiske institusjoner. Vi bygger menigheter som vennesamfunn. Som ledes av Den Hellige Ånd og av menighetens konsensus. Slik de første kristne gjorde: Den Hellige Ånd og vi har besluttet ....

Når det gjelder forholdet menigheter i mellom, så er min holdning at det ivaretas kun på det personlige plan. Hvem som helst kan opprette relasjoner med hvem som helst, men ingen representerer i kraft av posisjon andre enn seg selv.

Hvorfor er det så viktig å gjøre som de første kristne? Gjorde ikke de mye feil og var ikke kirken underutviklet? Mitt svar på det, er at vi ser på de første kristne som autorative på samme måte som vi ser på kanon (samlingen av de nytestamentlige skriftene) som autorativ: Nærhet til Kristus i relasjon og tid, gjør at de første kristnes praksis må stå som modell for kristne til alle tider.

Back to basic!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Bjørnsand (Lofoten) 2


Share/Save/Bookmark

lørdag, mars 28, 2009

Husmenigheten: Delaktiggjøring

Den husmenigheten jeg for tiden er med i, består hovedsakelig av LAR-klienter (legmiddelassistert rehabilitering). Vi samtaler, leser fortløpende fra Bibelen og ber sammen. De fleste har ingen tradisjonell kirkelig bakgrunn.

For tiden leser vi fra Apostlenes Gjerninger. Fordelen med å lese fortløpende fra Bibelen (det er selvfølgelig også anledning til å dele andre skriftsteder) er at forkynnelsen ikke bare består av favoritttemaer.

Da vi startet å lese fra Apostlenes Gjerninger, var jeg litt i tvil om vi var "modne" for det. Ville noen føle at dette ble for sterk kost, at forskjellen mellom det som skjedde den gang og den virkeligheten vi står i, blir for stor?

Reaksjonene så langt er det stikk motsatte. For de fleste er dette fullstendig nytt stoff, og de reagerer med fascinasjon. - Dette er som en spenningsroman, sa én. En annen kommentar fra én som har 25 fengselsopphold bak seg: - Det er rart, men jeg opplever at vi er en del av det vi leser om. Og: - Tenk hvor mye det har betydd for mennesker opp gjennom historien å lese dette.

Det er utrolig morsomt å se den begeistringen Guds Ord skaper. Mitt inntrykk er at dette gjør noe med oss alle.

Jeg opplever at det handler om delaktiggjøring, og ikke fremmedgjøring som jeg fryktet. Når deltakerne i husmenigheten gir uttrykk for at de identifiserer seg med og føler seg delaktig i hva som foregikk i Apostlenes Gjerninger, da opplever jeg at vi er inne i en spennende prosess.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Bjørnsand (Lofoten)


Share/Save/Bookmark

søndag, mars 08, 2009

Organisk

Organisk eller institusjonell?

Etter 40 år i institusjonell menighet går jeg for organisk.

Bibelen beskriver menigheten som en organisme.
Fordi menigheten er Kristi kropp.

Institusjonelle menigheter blir dermed en etter-bibelsk konstruksjon.

Organiske menigheter er presumptivt ledet av Den Hellige Ånd. Institusjonelle menigheter er ledet av en pastor, et styre eller et eldsteråd, og "alle" mener at det er bibelsk.
Hvilket det ikke er, - kun en nødvendighet når menigheten først er etablert som en institusjon.

Institusjonelle menigheter er hierarkiske. Organiske menigheter er basert på det motsatte prinsippet, gjensidig underordning.
Fordi Kristus underordnet seg oss.

Institusjonelle menigheter har et lederskap. Organiske menigheter har et tjenerskap.
Fordi Kristus var vår tjener.

I organiske menigheter er det forskjell på tjenestegaver, men du finner ikke "herskap og tjenere" der.

En institusjonell kirke er utenkelig uten en pastor eller prest. Men Bibelen identifiserer ikke én eneste pastor. Hvem var pastor i Roma på Paulus´ tid?

Organiske husmenigheter er "fragmenterte" og vanskelige for mennesker å styre. Derfor ble de forbudt av den institusjonelle kirken på 300-tallet. I stedet samlet man de kristne i store kirker for å kunne "kontrollere" dem.
Men Kristus er vår frigjører.

Institusjonelle menigheter bygger kostbare kirker. Organiske menigheter har ikke eiendom.
Fordi Kristus var fattig.

Organiske menigheter bruker de bygninger man allerede har, de troendes hjem.
Fordi Kristus sendte oss og ba oss møte mennesker i deres hjem.

På den måten vil menigheten som et fellesskap være der mennesker lever og bor.

Er det mulig å fullføre vårt oppdrag gjennom å bygge kostbare og byråkratiske institusjoner?
Kirkehistorien viser at det er når vi er avskåret fra å bygge institusjonelle menigheter, som menigheten blomstrer og har framgang.

Institusjonelle menigheter legger vekt på sin kirke av døde steiner. Den organiske menigheten består av levende steiner.

En institusjonell menighet har et organisasjonsnummer. En organisk menighet har det ikke.

En institusjonell menighet har sin identitet knyttet til sitt navn. En organisk menighet har ikke noe navn.
Fordi vår identitet er knyttet til Kristus.

En organisk menighet er Ikke knyttet til noe kirkesamfunn.
Fordi Kristus ikke er delt.

En institusjonell menighet kan det ta flere år å planlegge og etablere. En organisk menighet kan etableres på et øyeblikk.

En institusjonell menighet har budsjetter og regnskaper. En organisk menighet har et nullbudsjett og intet regnskap.
Fordi Kristus sa at siden vi har fått det for intet, skal vi gi det for intet.

En institusjonell menighet har sine viktigste verdier knyttet til makt: Eiendommer, hierarki, prekestol, autoritet.
En organisk menighet har sine viktigste verdier knyttet til Kristus: Tjenerskap, forsoning, enhet.

Menigheten er en kropp med Kristus som hode.


Share/Save/Bookmark

fredag, februar 27, 2009

Husmenigheten: Dynamikk eller lederskap

Hva jeg mer enn noe annet ønsker å se i våre husmenigheter, er dynamikk.

Dynamikk, slik at mennesker vokser og utvikles. Dynamikk mellom mennesker, slik at det skapes nye vennskap. Og dynamikk mellom husmenigheter, slik at det skapes spennende miljøer.

Bibelen beskriver en slik dynamikk. Forutsetningen for en bibelsk dynamikk er bibelske verdier.

Derfor har vi fjernet det ubibelske lederskapet, og i stedet gjort alle til tjenere. Tjenere for Gud og for hverandre. Lederskapet overlater vi til Den Hellige Ånd, slik som i Bibelen. Virker det?

Ja, det virker! Da husmenigheten vokste og begeistringen steg, falt de svakeste av, - metadonbrukere og narkomane. Jeg kjente meg kallet til å forlate "de 99", for å starte en ny husmenighet for de som hadde blitt fremmedgjort. Den nye husmenigheten opplever allerede vekst, samtidig som den har sine store utfordringer.

Den opprinnelige husmenigheten har fått kontakt med en annen husmenighet i Sandefjord, som kommer fra en annen "tradisjon" enn vår egen. De har allerede besøkt hverandres samlinger. Så nå er det tre husmenigheter i Sandefjord som henger sammen.

Denne "lederløse" dynamikken har også sine utfordringer. Det finnes mange "lærere" der ute. I våre husmenigheter er mye forskjellig teologi representert, hvilket kan skape spenninger. Det er ingen selvfølge at vi klarer å holde sammen.

Min holdning til teologisk uenighet, er at det i mange situasjoner kan være viktigere å lære å leve med uenighet enn å bli enige. Enighet er et mål, men går man dypt nok ned i teologien, vil det alltid finnes uenighet. I tradisjonelle menigheter finnes det en tilsynelatende enighet, fordi det er kun er én eller noen få som fører ordet. I våre husmenigheter hvor alle har anledning til å føre ordet, vil uenighet kunne komme til syne.

Uenighet er en smerte og kan være en trussel mot fellesskapet. I den lederløse husmenigheten er fellesskapet derfor helt avhengig av kjærlighet, tjenerskap og gjensidig underordning. I et fellesskap med en leder, er det lederens makt og posisjon som er den samlende faktoren.

Men siden Paulus har lært oss at Kristus ikke er delt, holder vi sammen. Det handler om å forholde seg til faktum, nemlig de troendes enhet. Siden den enheten er realisert i Kristus, så holder vi sammen for Hans skyld.

Med dynamikk vil det ofte følge spenninger. Dersom jeg skulle velge mellom ingen spenninger og ingen dynamikk, vil jeg heller ha spenninger og dynamikk. Vi er nå ca. 25 troende som samles i autonome (frie og selvstendige) husmenigheter i Sandefjord. For fire år siden startet jeg opp sammen med min kone og én narkoman. For halvannet år siden var vi fem personer.

Jeg beskriver ikke min framgang. Jeg beskriver hva som er i ferd med å skje i Guds Rike.

Det er ikke lederskap vi behøver. Det er dynamikk. Åndens dynamikk. Dynamikk under Åndens lederskap. Slik vi finner det i Bibelen.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Nabolaget


Share/Save/Bookmark

onsdag, februar 18, 2009

Husmenigheten: Vill og gæern kjærlighet

Samlingen i kveld besto av to narkomane, en metadonbruker og meg. Alle kjente hverandre godt. Husmenigheten vår er nå delt i to, så vi er færre i hver samling enn det vi var. I den andre gruppen er det flere "vanlige" kristne.

Samlingen ble innledet med en klar melding til metadonbrukeren fra en av de narkomane:
- Du har aldri vært så rusa som etter at du begynte med metadon.
Moralismen og anklagen var sterk.
- Å bli metadonist er ikke hva jeg ser fram til, sa den narkomane videre. Men det ble ingen krangel av det. Mer en samtale uten filter.

Når det gjelder bruken av metadon, så stiller jeg meg nøytral, i den forstand at jeg respekterer de valg den enkelte tar. De metadonistene jeg kjenner har flere tiår bak seg med rusmisbruk og kriminalitet. Mitt ønske for dem er at de skal klare seg uten metadon, og mitt håp er at det kristne fellesskapet skal bidra til modning og motivasjon i så henseende. Men om så ikke skjer, så anser jeg dem likevel som og behandler dem som fullverdige medlemmer av vårt fellesskap. Det burde ikke være nødvendig å påpeke det, men jeg er ikke sikker på om det er en selvfølge for alle kristne.

Temaet ble uttømt, og jeg fortsatte med å fortelle om min motivasjon for å være med i denne gruppa.
- Jeg har over 40 års erfaring fra menighet, sa jeg, men de fire siste åra har dette vært min menighet. Jeg er ikke med fordi jeg har så mye å tilføre dere, men fordi jeg opplever at vi har mye å tilføre hverandre. Mitt åndelige liv får mye mer ved å lese Guds Ord sammen med dere og samtale om det, enn å delta i en tradisjonell menighet.

Jeg har sagt det før, og hver gang smiler de usikkert og vantro. Jeg vet ikke om de tror helt på meg, men jeg mener det helt og fullt. Jeg hadde nok heller sluttet meg til de 80 % av de kristne som velger å ikke delta i menighet, enn å fortsette å slite kirkebenkene.

Kvelden fortsatte med fortløpende bibellesning, vi var nå kommet til Apostlenes gjerninger 3. kapittel. Etter at vi hadde lest kapitlet, var det taust noen øyeblikk. Så sier den ene narkomane:
- Vill og gæern kjærlighet.

Å ta en mann som hadde vært lam i årevis og reise ham opp i Jesu´ navn, er uttrykk for vill og gæern kjærlighet. Vi samtalte om dette og så ba vi sammen.

Under turen hjem sa jeg til Herren at jeg håpet at Kristus var blitt forkynt denne kvelden. Hans sterke nærvær der jeg satt, beroliget meg.

Dette er livet for meg.


Share/Save/Bookmark

lørdag, februar 07, 2009

Hummerens død

Jeg har aldri kokt hummer, men har latt meg fortelle at det ikke er nødvendig å drepe dyret først. Det er helt smertefritt for hummeren å bli lagt i kaldt vann som så kokes. Hummerens kroppsfunksjoner svekkes suksessivt og smertefritt etterhvert som temperaturen øker.

Jeg ble minnet på dette fenomenet når jeg i dag leste følgende formulering av redaktør Anne Gustavsen i KS: "At Lederrådet ... bare ba om vedtak på å gå inn i en prøveperiode med de nye endringene, skapte en trygghet som resulterte i et nærmest "overmodent" ja."

Det omtalte vedtaket gjaldt Predikantkonferansens behandling av dokumentet STIP - Struktur og Tilsyn i Pinsebevegelsen. Dette temaet har vært gjenstand for debatt så lenge Pinsebevegelsen har eksistert. Det første store skismaet kom allerede i 1916, da T. B. Barratt ville ordne menighetene på "bibelsk" vis, med eldsteråd. Høvdingen Erik Andersen Nordquellle protesterte sterkt, og ville ikke vite av noe menneskelig råd i menighetene. Og dermed fikk vi en splittelse som resulterte i De Frie Venner og Pinsevennene.

Men Barratt satte en grense ved menigheten. All form for organisering over menighetene var ubibelsk og dermed utelukket. Og slik har Pinsebevegelsen, under tvil og debatt, praktisert dette fram til våre dager.

Men nå er den æraen over, og Pinsebevegelsen etablerer seg i disse dager med et overgripende nasjonalt hierarki. Dersom Barratt denne uken roterte i sin grav, så mener jeg han kan takke seg selv. Ved å gjøre Pinsebevegelsen "prestestyrt" gjennom Predikantkonferansen, gjorde han den samme historiske feilen som mange vekkelser før ham, inklusive det som skjedde i generasjonen etter apostlene i oldtiden, ved Ignatius av Antiokia i år 110 e. Kr. Resultatet av Ignatius´ lære, er det katolske hierarkiet som lever den dag i dag. Har man først etablert et hierarki, så lar det seg aldri fjerne.

Jeg har tidligere kommentert KS´ nedlatende omtale av anderledes tenkende innen bevegelsen. KS har alltid vært organet for det til enhver tid regjerende "partiet", og ser det ikke som sin oppgave å fremme en levende debatt. Denne gangen ga redaktøren oss dette gullkornet: Det er en kjent sak at jo eldre man blir, desto mer skeptisk blir man overfor forandringer.

De eldre og skeptiske som KS referer til, er predikanter som vil verne om Pinsebevegelsens opprinnelige organiske natur. Hvor dyptgripende de endringer som Pinsebevegelsen nå gjennomfører er, gir et forslag av min gode venn Egil Svartdahl, fremmet med retorisk treffsikkerhet, et godt innblikk i: Ansvaret for Sommerfestivalen på Hedmarktoppen bør være hos Pinsebevegelsens lederskap, ikke lærerkollegiet på Hedmarktoppen.

Hedmarktoppen er et av Pinsebevegelsens fellestiltak. Et fellestiltak er definert som et tiltak med lokal forankring og et nasjonalt representativt styre, det vil si et representantskap med delegater fra alle pinsemenigheter. Hedmarktoppen er således kontrollert av en generalforsamling med én delegat fra hver menighet. Generalforsamlingen velger så styre eller forstanderskap. Forstanderskapet på Hedmarktoppen utser så underutvalg, som for eksempel Stevneutvalget. Det er altså ikke slik som Egil Svardahl sier lærerkollegiet som har ansvaret for Sommerfestivalen, men en forsamling som representerer alle pinsemenigheter.

Nå har Stevneutvalget brukt sitt mandat til å ta noen kontroversielle grep med hensyn til datoer for den tradisjonsrike Sommerfestivalen. Dette vil Egil Svartdahl heretter skal styres fra toppen av det nye pinsehierarkiet.

Fordelen med den gamle og nå forlatte ordningen var nettopp at den tillott en organisk og ubyråkratisk vekst i Pinsebevegelsen. Her er Evangeliesentrene et godt eksempel. Evangeliesentrene er oppstått og styrt som et tradisjonelt fellestiltak, det vil si et lokalt initiativ med en nasjonal, representativ styring. Det har blant annet resultert i at Pinsebevegelsen har fått to konkurrerende sommerstevner, begge kontrollert av hvert sitt representantskap. Dette organiske og ustrukturerte prinsippet har vært Pinsebevegelsens varemerke og noe som har bidratt til dens riktignok noe viltre vitalitet.

Når det nye pinsehierarkiet er vel etablert, kan vi da vente oss også et oppgjør om Evangeliesenterets konkurerende sommerstevne?

Prøveordningen som KS lovpriser, burde kunne gi hummeren, i dette tilfellet Pinsebevegelsen, en smertefri død. Tilbake har vi et hierarki, et maktinstrument, blant annet for å skape orden i rekkene, eksemplifisert ved Egil Svartdahls forslag. Derfor var det også symptomatisk at Lederrådets første offentlige utrykning i fjor sommer gjaldt å sette den alltid i utakt marsjerende Jan Åge Torp på plass da han ytret seg med sin sedvanlige politiske ukorrekthet om temaet barneoppdragelse. At Jan Åge Torp uttrykker seg kontroversielt, er det ingen splittelseskraft i. Men et nasjonalt Lederråd som fra tid til annen vil handle og uttale seg kontroversielt, er langt mer risikofylt i så henseende. Mange tror at hierarki er et samlende prinsipp. Kirkelandskapet verden over med sine tusenvis av små og store hierarkiske kirkesamfunn, er et bevis på det motsatte.

De eldre pinsevennene som ikke vil ha forandring forstår én ting: I de hierarkiske kirkesamfunnene er Ånden erstattet med hierarkiet. De gamle blant dere skal ha drømmer, sier Guds Ord, og drømmen om organisk kristendom ledet av Ånden, har vært levende blant kristne til alle tider.

Hvorfor engasjerer jeg meg i dette? Det er desverre ikke fordi jeg tror utviklingen innen Pinsebevegelsen er mulig å snu. Et svar kan være at jeg etter 40 års tjeneste innen Pinsebevegelsen opplever at jeg har en del aksjer der.

Men mest av alt er det fordi jeg deler den opprinnelige drømmen om et organisk, ikke-hierarkisk menighetsliv. Og fordi jeg vil oppfordre pinsevenner i alle kirkesamfunn til å ta ut sin rett til å leve ut et slikt menighetsliv.


Share/Save/Bookmark

lørdag, januar 31, 2009

Mannen med mikrofonen

IMG_3790-2.JPG
Andreas Hegertun
Foto: Are Karlsen

Pastor Andreas Hegertun må tjene som et eksempel på "mannen med mikrofonen".

Kan kristendom formidles uten mikrofon? Eller kanskje det er mer relevant å spørre: Kan kristendom formidles med mikrofon?

Mikrofonen spiller i dag samme rolle som den opphøyde prekestolen høyt over folket gjorde i gamle dager. Det er ikke muilg å se bilder fra såkalt kristenliv i dag, uten at de fleste av dem er av mennesker med mikrofon. En pastor er en mann med mikrofon.

Den dagen mikrofonene er borte fra det kristne fellesskapet, vet du at det har skjedd en revolusjon. Da har det skjedd en radikal forandring i vår forståelse av hva det kristne fellesskapet er.

Jeg ønsker ikke å tilhøre et kristent fellesskap som er avhengig av mikrofoner. Mitt kristne fellesskap skal være en mikrofonfri sone.

Mikrofonen i kristen sammenheng representerer for meg en anseelig samling av ubibelske verdier: monolog, autoritarisme, paternalisme og hierarki.

Hva er alternativet? Alternativet er organiske fellesskap som ikke er større enn at alle kan delta i en samtale som likeverdige. Akkurat slik Bibelen beskriver det kristne fellesskapet.

Misforstå meg ikke, jeg tror på ulike tjenestegaver. Jeg tror at noen kan ha spesielle egenskaper og kunnskaper, og at dette må utnyttes og finne sin spesielle plass i fellesskapet. Men vi har alle våre tjenestegaver, og det må ikke være slik at kroppen domineres av ett eller noen få lemmer. Kroppen skal domineres av hodet, som er Kristus, og ingen andre.

Derfor, mikrofonen representerer en ubibelsk ubalanse.

Bort med mikrofonene!

Jeg mener: Bort med fellesskap som er dominert av "mannen med mikrofonen".


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Nissen i flyet


Share/Save/Bookmark

onsdag, januar 21, 2009

Icke-hierarki!

stefan_sward_k.jpg


Stefan Swärd
Foto: Världen idag

Stefan Swärd er styreformann i Evangeliska Frikyrkan (tidligere Örebromissionen), og er en ivrig blogger som ikke er redd for å ta opp kontroversielle spørsmål. Blogging handler for ham om ikke-hierarkiske verdier.

Jeg har vel hatt den oppfatningen at ikke-hierarki er et begrep spesielt interessant for et ytterst lite kristent miljø, - det som jeg selv tilhører. Derfor kvakk jeg til, da jeg på bloggen til styreformannen for Evangeliska Frikyrkan (EFK, tidligere Örebromissionen), Stefan Swärd, så at han brukte begrepet icke-hierarki i en progressiv sammenheng:

Sedan tror jag att våra etablerade samfund behöver nya former av ledarskap för att kunna överleva inför framtiden. Unga människor idag är mycket ointresserade av våra etablerade samfund och de formella sidorna av vår verksamhet. Med mitt bloggande försöker jag visa en modell för kristet ledarskap som är personligt, genomskinligt, lättåtkomligt, tillgängligt för att svara på frågor och diskutera med, men som samtidigt kan vara tydligt, stå för bestämda uppfattningar, och också våga framföra övertygelser och klara budskap. Så vill jag fungera som kristen ledare. Och jag tycker att bloggen är ett av flera bra verktyg för detta. Vi måste komma bort från det strikta hierarkiska tänkandet, där man tänker i banor av samfundshierarkier. I en icke-hierarkisk modell kan jag ställa kritiska frågor till vad någon EFK-are har sagt utan att det uppfattas som att makten talar eller att jag tar någon annan i örat. Och en annan EFK-are kan framföra synpunkter direkt till mig på min blogg över saker jag har sagt eller skrivit.

Han kommenterer også forskjellen mellom menighet og foretak slik: Så vi ska nog inte snegla mot företagsvärlden om vi ska hitta bra modeller för kommunikationen i ett modernt kristet samfund.

Hvor langt Stefan Swärd er villig å gå i sin icke-hierarkiska tenkning er ikke godt å si. Men jeg gleder meg til den dagen man i tillegg til ikke-hierarki også våger å si ikke-institusjonell om kristne menigheter!

Dermed ble jeg interessert i hvor mye man snakket om icke-hierarki i Sverige, og googlet begrepet. Totalt var det noen hundre forekomster, de aller fleste innen matematikk og data. Men jeg fant to interessante referanser:

Hjemmesiden til Svenska Kyrkans Handbok sier dette: Nu har församlingarna återupptäckt fornkyrkans större delaktighet och samtidens karaktär av delat ansvar. En icke-hierarkisk gudstjänst håller steg på steg att växa fram (hierarkisk betyder faktiskt ”den främste prästen”).

Wow! Jeg tipper at de med fornkyrkan mener urkirken i Det nye Testamente. Forståelsen av urkirken som ikke-hierarkisk og ikke-institusjonell deles som kjent av stadig flere.

Så fant jeg dette i svenske Wikipedia på termen Pentekostalism, som er et annet ord for Pingströrelsen eller Pinsebevegelsen:

Icke-hierarkisk ämbetssyn. Vem som helst, som har en församlings förtroende, kan predika och leda gudstjänster - det behöver inte vara vigda präster.

Hvorfor krangler jeg da med pinsepastorer om hierarki? Jo, fordi Pinsebevegelsen i stor grad har forlatt disse verdiene. Det er i det hele tatt et mysterium hvorfor pinsekarismatiske sammenhenger definerer seg mer og mer hierarkisk, jfr. Ulf Ekmans Livets Ord. Dette er jo verdier som står i direkte motsetning til idéen om Guds Ånd utøst over alle kristne. Hierarki er destruktivt i forhold til alle vekkelses- og pinsekristne verdier.

Sjekk også den svenske bloggeren Jonas Lundstrøms artikkel Radikalreformationen och hierarkierna.

Da jeg googlet den norske varianten ikke-hierarki, fant jeg ikke så mye, men i alle fall dette utsagnet om baptismens verdier, ført i pennen av Åge Schancke:

Vekt på menighetsdemokratiet har vært helt sentralt som følge av ”Det almenne prestedømme”, altså en ikke-hierarkisk tenkning om menigheten.

Min overbevisning er at ikke-hierarkiske verdier vil få stadig større oppmerksomhet!


Share/Save/Bookmark

lørdag, januar 17, 2009

Husmenigheten: Krumkakene

Lesere av bloggen er kjent med at jeg ivrer for ikke-hierarkiske husmenigheter, framfor tradisjonelle, hierarkiske menigheter i kirkebygninger. I det siste har jeg vært med på å starte en ny husmenighet blant metadonbrukere. (Det vil si, vi starter med metadonbrukere, og så er hvem som helst velkommen å slutte seg til oss.)

Til vår siste samling, sendte min kone med meg en boks med krumkaker. Jeg visste at "Einar", som vi skulle ha samlingen hos, ville bli glad for dette. - Du vil ikke tro det jeg nå sier, sa han. Men rett før du kom, var jeg en tur på butikken for å kjøpe nettopp krumkaker. Men de kostet 47 kroner, og det hadde jeg ikke råd til.

"Einar" har en skrøpelig økonomi på grunn av sin fortid. Han tilhører vårt lands fattige. Han gledet seg stort over krumkakene, også fordi han gjennom dem opplevde en tydelig hilsen fra Herren.

Samlingene i våre husmenigheter handler om "Jesus Kristus og ham korsfestet", gjennom Skriftlesning, bønn og samtale. Men det handler også om omsorg for hverandre og andre som er i en vanskelig livssituasjon. Og da kan en boks med krumkaker være en del av vår "åndelige gudstjeneste". Og et vitnesbyrd om at vi er sett av Gud.


Share/Save/Bookmark

Willoch, Stålsett og Israel

Både Kåre Willoch og biskop Gunnar Stålsett har i det siste trukket bibel, tro og teologi inn i den pågående debatten om Israel.

Kåre Willoch, har hevdet at Bibelen blir brukt på en fullstendig misforstått måte av folk som forsvarer Israel. Og biskop Stålsett har hevdet at støtte til Israel i disse dager strider mot kristen tro og teologi.

Det er ikke unikt at en biskop hevder det Stålsett gjør. Kristne ledere har historisk sett stått i første rekke når det har vært snakk om fordømmelse av jøder. Den store reformatoren Martin Luther la i en av sine aller siste prekener vekt på at alle jøder burde vært drevet ut av Tyskland. Krystallnatten falt på Martin Luthers fødselsdag, og vil for alltid binde nazistenes grusomme forfølgelse av jøder til hans navn.

Allerede år 130 e. Kr. begynte kirkefedrene å formulere teologi som gikk ut på at kirken hadde overtatt jødenes rolle i Guds plan. Jødene hadde sviktet og var for evig et forbannet folk, dersom de da ikke omvendte seg og ble kristne. År 160 hevdet kirkefaderen Justin Martyr at Israels landområder måtte overtas av kirken. Og slik eskalerte det gjennom hele kirkens historie.

Denne teologien kalles i dag erstatningsteologien, og den har faktisk preget kirken helt opp til våre dager. Den ortodokse kirke har fortsatt antisemittiske utsagn vevet inn i deler av sin liturgi. Erstatningsteologien bidro til å legitimere kirkens grove forfølgelser av jøder i mange hundre år.

Men selv om Luther hadde sterke, antisemittiske utsagn, la han likevel grunnlaget for en reformasjon også på dette området. På 1600-tallet oppstod det en reformatorisk vekkelse som er blitt kalt pietismen. Dens grunnlegger, Philipp Jakob Spener, reformerte synet på Israel, og "gjeninnsatte" jødene som Guds utvalgte folk, og viste at Gud fortsatt står fast på sine løfter til Israel. Pietismen har siden dannet en slags teologisk plattform for all vekkelseskristendom, som blomstret parallelt med sionismen.

Dette er grunnen til at det som fortsatt er igjen av vekkelseskristendom i Norge, hører med blant de sterkeste forsvarerne av Israel.

Hvorvidt Willoch og Stålsett mener at det er den gamle erstatningsteologien som er rett fortolkning av Bibelen, og på det grunnlaget kritiserer kristne for misforstått støtte til Israel, vites ikke. Mitt poeng er ikke at Israel ikke kan kritiseres, men at Israel må kritiseres rettferdig og sannferdig, og ikke etter andre standarder enn de vi bruker på andre nasjoner. Og i så henseende er det mye å ta tak i når det gjelder Willochs påstander om Israel og folkeretten.

Jeg anbefaler fortsatt document.no som et sted for alternativ informasjon når det gjelder de aktuelle begivenheter i Midt-Østen, og har selv deltatt noe i debatten der.


Share/Save/Bookmark

fredag, januar 09, 2009

Det uangripelige jødehatet

IMG_2615_2.JPG
Dagsrevyen
Foto: Are Karlsen

Utsagn om Israel, tekstet på NRK Dagsrevyen: I 15 år har vi prøvd å bli venner med denne morderen. Det er umulig!

Er det mulig å støtte Israel i disse dager? I følge en samlet journaliststand, kulturelite, Kåre Willoch og biskop Gunnar Stålsett er det mye som taler mot:

Den gode moral, menneskerettighetene, folkeretten og til og med kristen tro og teologi.

Hvordan kan Israels ensomme overlevelseskamp få hele det norske etablissementet til å reise seg i indignasjon?

Vi tilhører en nasjon som for 70 år siden med støtte i konspirasjonsteorier velvillig hjalp nazistene å sende alle jøder i Norge til utryddelsesleire. Den gang hadde jødene ikke fnugg av mulighet til å forsvare seg.

I dag kjemper jødene utrolig nok mot en ny fascistisk, utryddelsesideologi med støtte i religion og konspirasjonsteorier. Og norske journalister, kunstnere, biskoper og politkere raser - ikke mot utryddelsesideologene, de blir nok en gang vist forståelse - men mot jødene.

De forsvarsløse jødene for 70 år siden var utålelige, - og ble derfor sendt til europeiske fangeleire for å bli gasset ihjel. Jøder som er i stand til å forsvare seg, synes å være enda mer utålelige. Da demonstreres det i Norge - til støtte for deres bødler.

Når det flyter blod og kroppsdeler av jødiske sivile etter attentater i israelske byer, er det ingen demonstrasjonstog som samler Norge til protest. Jødene kan takke seg selv.

Jødehatet finner alltid sin begrunnelse, enten det er i konspirasjonsteorier eller i moral, menneskerettigheter, folkerett og kristen tro og teologi, uangripelig formulert av journalister, kunstnere, biskoper og politikere.

Hvor enfoldig må den være som våger å reise seg mot denne kompakte konsensus?

Nettstedet Document.no, drevet av journalist Hans Rustad, gir en alternativ journalistisk dekning av aktuelle begivenheter. Artiklene Norge er med i krigen og Lysende Glucksmann om proporsjonalitet anbefales.


Share/Save/Bookmark

lørdag, januar 03, 2009

IBRA Radio: - Husmenigheter er Det Nye Testamentets menighetsmodell

Bengt
Bengt Åke Bengtson
Foto: TV Inter

Bengt Åke Bengtson leder IBRA Radios Midt-Østen-prosjekt.

En av pinsevennenes misjonsorganisasjoner, IBRA Radio, omtaler på side 3 i siste utgave av IBRA Magasinet husmenigheter som "Det Nye Testamentets menighetsmodell".

Så bra! Det betyr ...

- at IBRA Radio ikke ser på husmenigheter kun som et improvisorium for forfulgte og isolerte kristne.
- at IBRA Radio oppgraderer statusen på husmenigheter til fullverdige menigheter.
- at IBRA Radio gir T.B. Barratts motto "Fram til urkristendommen" et i pinsesammenheng nytt og revolusjonerende innhold!
- at dersom husmenigheter er Det Nye Testamentets menighetsmodell, så bør de vel ogå være vår menighetsmodell?

Ifølge lederen for IBRA Radios Midtøsten-prosjekt, Bengt Åke Bengtson, var det husmenighetstalsmannen Wolfgang Simson som inspirerte til satsning på husmenigheter.

Han har en bok på norsk som heter Hjem som forandrer verden utgitt på Prokla Media.

Dessuten foreligger det video fra Wolfgang Simsons undervisning tolket til norsk under Kristent Nettverks bibeluke i Stokke (Vestfold) sommeren 2006:

Del 1:

Del 2:

Del 3:


Share/Save/Bookmark

Familie-affærer 2

IMG_2532_1.JPG
Hans Martin og Sara
Foto: Are Karlsen

Hans Martin og Sara på Gardermoen før avreise til New York tidlig en morgen nå i romjula.

Sønnen vår, Hans Martin og hans kone Sara, la i romjula ut på en jorden rundt-reise. I løpet av et halvt år skal de besøke 18 land i Nord-, Mellom- og Sør-Amerika, Asia og Afrika.

Reisen er godt planlagt. De har utarbeidet en reisehåndbok på over 40 sider med detaljert informasjon om alle reisemålene, transportmåte, hotell, og så videre. Noe også vi som foreldre har stor nytte av.

Sara og Hans Martin har også lagt ut en egen reiseblogg, Jorda Rundt 2009.


Share/Save/Bookmark

tirsdag, desember 30, 2008

Familie-affærer

Datteren vår, Ann Beate, er en dame med mange jern i ilden. Med utdannelse innen informasjon og samfunnkontakt fra BI, arbeider hun som frittstående konsulent innenfor områdene markedsføring, organisasjonsutvikling og webutvikling.

Ett av de prosjektene hun har vært involvert i, utvikling av samarbeid mellom næringsliv, menighet og det offentlige, fikk for en tid siden omtale i Vårt Land, under tittelen Menighet halverer ungdomskriminalitet.

Hun har også en bijobb som tekster i NRK TV. Noen kvelder i måneden tekster hun diverse TV-programmer på direkten, - du får fram teksten på Tekst-TV side 777.

Nå i det siste har hun gjort webutvikling for et par egne prosjekter. Det ene er en informasjonsside for alle som går med bryllupsplaner, med all mulig info om bryllupslokaler oversiktlig sortert etter fylke. Du finner siden her, bryllupslokaler.com.

Ikke nok med det, hun har også startet en nettbutikk for vintage jewels, brukte smykker. Forretningsidéen er å tilby smykker som ikke er å finne i vanlige butikker og kun én av hver type. Du finner butikken her, unikesmykker.no.

Mamma Oddbjørg har hjulpet til med logo-design på begge prosjektene, og pappa bidrar hermed med uhemmet tekstreklame på bloggen sin.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Kontrolltårnet (Gardermoen)


Share/Save/Bookmark

søndag, desember 21, 2008

Husmenigheten: Rykk fram til start!

IMG_1823_1.JPG
Husmenigheten på julebord
Foto: Are Karlsen

Husmenigheten fikk en overraskende invitasjon til julebord på Mjølløst Gård her om dagen!

For en kort tid siden opplevde jeg at Herren kalte meg til å starte en ny husmenighet. En særskilt gruppe for metadonbrukerne i blant oss.

Saken ble lagt fram for menigheten, og alle uttrykte at de opplevde dette som riktig, selv om det resulterer i at min deltagelse i den opprinnelige husmenigheten vil bli redusert. Første samling i den nye gruppen er allerede gjennomført, og initiativet fikk en veldig god mottagelse der, også.

Noe av bakgrunnen er at flere av metadonbrukerne har hatt vanskelig med å finne seg til rette etterhvert som husmenigheten har vokst. Det betyr at jeg nå har rykket fram til start - fordi flere av dem som er med i den nye gruppen var de som jeg startet menigheten sammen med. Denne prioriteringen opplever jeg å være i overensstemmelse med våre verdier.

Det er flere saker som har gledet meg i denne prosessen:

- Herrens tale.
- Menighetens tilslutning.
- At målgruppen tok imot initiativet med begeistring.
- Å oppleve at Åndens ledelse ga en prioritet på de svakeste.
- At den opprinnelige husmenigheten har vokst både i antall og i gaver.
- Å oppleve dynamikken i det ikke-hierarkiske fellesskapet.

Må Herren holde sin hånd over oss i denne fasen!

For tre år siden hadde jeg en annen bloggpost med den samme overskriften: Rykk fram til start!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Pipebrann


Share/Save/Bookmark

lørdag, desember 06, 2008

Et profetisk oppgjør med monastisismen

I disse tider med økende interesse for kloster og klostertradisjoner, kan det være på sin plass å minne om Luthers oppgjør med monastisismen (klostervesenet). Luther var jo selv en katolsk munk og prestelærer. Han tok som kjent et radikalt oppgjør med den katolske tradisjonen, inklusive monastisismen.

Munken Luther tok konsekvensen av sin nye innsikt og gikk ut av sitt sølibat, giftet seg med nonnen Katharina von Bora, bosatte seg i et konvertert kloster i den østlige delen av Wittenberg og dannet en familie som fikk seks barn.

Historien forteller at Luther levde et frodig familieliv med mye humor og alltid åpent hus med mange studenter til stede. En av dem forteller at når julen nærmet seg, ble Luther påtagelig munter og var opptatt av julens under: Gud og menneske som forenes og forsones i Kristus.

Monastisismen er en frukt av en bibel-fremmed dualisme. Julen minner oss på at Gud ble menneske, født inn i vanlige, menneskelige kår. Kristus avsondret seg ikke fra verden, langt mindre i et kloster.

Dette tok altså Luther konsekvensen av da han forlot klostertilværelsen og stiftet familie i et nedlagt kloster, noe som kanskje var en av reformasjonens sterkeste profetiske handlinger.

Kilde: ChristianHistory.net: Celebrating Advent with Martin Luther


Share/Save/Bookmark

torsdag, desember 04, 2008

Systemkritikk

Min post med kommentar i tilknytning til Erling Thus bok "Draumar frå Guds hjarte" skal ikke forstås som et angrep på Erling Thu som person. Jeg ser ikke på Erling Thu som en person med dårligere motiver enn andre, meg selv inkludert. Jeg kunne formet saken som en generell kommentar rundt det kirkelige lederskapets privilegier, men denne gang var det altså Erling Thus ellers gode bok som satte mine tanker i sving.

Dette gjelder også min forrige post med kritikk av Pinsebevegelsens orientering mot oldkirkens tradisjoner. Jeg har intet ønske om å ramme mine venner i Pinsebevegelsen, men å rette et kritisk søkelys på en utvikling som jeg opplever blir unndratt debatt.

Min agenda er å fremme husmenigheter med en flat struktur, det vil si ikke-hierarki, eller for å bruke et bibelsk uttrykk "underordning under hverandre". Men det betyr ikke at jeg overser Bibelens undervisning om ulike tjenestegaver og oppgaver i en menighet. Men dette mener jeg altså at Bibelen selv setter inn i en ikke-hierarkisk ramme. De som innehar tjenestegaver er tjenere, ikke ledere med organisatorisk makt og myndighet.

Det betyr at selv i en ikke-hierarkisk husmenighet vil det være plass til apostler, profeter, lærere, hyrder, evangelister og eventuelt andre gaver. Noe annet har aldri vært i mine tanker. Deltakerne i en husmenighet vil derfor øve ulik innflytelse på ulike områder, alt etter som Gud gir gaver. Men når det gjelder beslutninger, så tas de av hele menigheten.

Til Erling Thu, Bjørn Olav Hansen, mine venner i pinsebevegelsen og andre: Jeg er en systemkritiker. Mitt anliggende er ikke å utøve kritikk mot enkeltpersoner. Jeg ønsker alle Guds velsignelse over liv og tjeneste.


Share/Save/Bookmark

Pinsebevegelsens rot-transplantasjon

Er den norske Pinsebevegelsen i ferd med å finne nye kilder for sin lære og praksis?

Pinsebevegelsen har alltid stått på det reformatoriske prinsipp "Skriften alene". Reformasjonen avviste den katolske kirkes lære om at Skrift og Tradisjon var likestilt.

Pinsebevegelsens røtter har vært i den radikale reformasjonen, blant annet representert ved anabaptister og pietister, som igjen hadde urkristendommen i Bibelen som sine forbilder. T. B. Barratt - han som brakte pinsevekkelsen til vårt land - gikk så langt som til å si: "Fram til urkristendommen!".

Men dette er ikke tilfredsstillende for dagens pinsevenner, som synes å ha mistet interessen for den radikale og enkle urkristendommen. Under 100-års jublileet nylig, var ikke urkristendommen et tema overhodet. Derimot feiret man sitt nye vennskap med den katolske kirke.

Pinsepastoren Peter Halldorf sier i intervjuer at han som pinsevenn oppdaget at han manglet røtter, og etterhvert fant dem i oldkirken. Hvorfor finner ikke lenger dagens pinsevenner sine røtter i urkristendommen?

Hva skiller urkirken fra oldkirken? Kort fortalt: I oldkirken fikk presteskapet den plass som Den hellige ånd hadde i urkirken. Andre ting som skiller oldkirken fra urkirken: Mystikk i stedet for de helliges samfunn, kirker og kloster i stedet for husmenigheter, helgen- og Maria-dyrkelse i stedet for fokus på Han som har all makt i himmel og på jord.

Å plassere sine røtter i oldkirken, er i praksis å følge i katolikkenes spor, og vanne ut Bibelens lære med tradisjonen.

Det finnes stadig flere eksempler på denne endringen innen Pinsebevegelsen, fra å være fokusert på det reformatoriske prinsipp ”skriften alene” og urkristendommen til i stedet å øse av oldkirkens mystikk og katolske tradisjoner, samtidig som utviklingen mot et hierarkisk kirkesamfunn aksellerer:

- Filadelfia Bibelskole i Oslo, som utdanner Pinsebevegelsens framtidige ledere, har i flere år hatt en kommunitet (en gruppe som bor og lever sammen) som er nært knyttet til Peter Halldorf og hans sterke tilnærming til ortodoks mystikk.

- Filadelfiaforlaget har kjøpt seg inn i magasinet Strek, som har samme agenda som Peter Halldorf, nemlig å orientere kristenheten mot oldkirken, dens mystikk og tradisjoner. Dette gjør Filadelfiaforlaget i samarbeid med blant andre organisasjonen Areopagus, Norges rikeste kristne organisasjon med flere hundre millioner kroner i egenkapital, som også driver Dialogsenteret Emmaus, som arrangerer samlinger og retreater som blant annet underviser i meditasjonspraksis hentet fra andre religioner.

- Lederskap i norske pinsemenigheter benytter seg av retreatsentre som Lia Gård, som baserer sin virksomhet på liturgi, mystikk og meditasjon.

- Bladet Forbederen med basis i Pinsebevegelsen, benytter seg mye av pastor Bjørn Olav Hansen, som er en varm tilhenger av ortodoks mystikk.

- Peter Halldorf inviteres til å tale i Filadelfia, Oslo. Han er den sterkeste eksponenten for denne utviklingen. Halldorf har gjennomført en kontroversiell etablering på slottet Bjärka Säby, eid av pinsemenigheten i Linköping, hvor han praktiserer ortodokse tradisjoner i form av liturgi, meditasjon, munkekapper, etc.

Det underlige er at verken Halldorf eller denne utviklingen generelt synes å møte motforestillinger blant pinsevenner i Norge. Kan årsaken være at Pinsebevegelsen allerede har fått sitt presteskap, og at "resten" er i ferd med å falle på plass?

Utviklingen noteres med tilfredshet i Den katolske kirke. Den katolske presten Arnfinn Haram, registrerer med glede det som foregår i Filadelfia Bibelskole på sin blogg:

I det nye magasinet “Strek” (som altså Pinsebevegelsen er medeier i, min anm.) (siste nummer) les eg i dag om pinsekyrkjelyden Filadelfia i Oslo: Der har dei faktisk ein tre-persons kommunitet, vaksen fram frå bibelskulemiljøet, med regelmessige tidebøner i løpet av dagen, med meditasjon, lectio divina, stille tider og måltidsfellesskap. Utan lovander og for eit år om gongen, men med ein husregel som strukterer livet. Nøkternt. Tilpassa situasjonen der fellesskapen lever. Eit hjartepunkt i den større forsamlinga. Noko som utviklar seg, som finn sin veg. Tolle, lege, i “Strek”! Gode teikn. Som så ofte er uventa!

Jeg valgte å avslutte mine engasjement i Pinsebevegelsen da jeg innså at utviklingen mot stadig mer kirkelig hierarki var uunngåelig. Den utviklingen jeg her har beskrevet var ikke så tydelig den gang, men den forsterker og bekrefter min analyse.

Peter Halldorf, sammen med andre pinseledere, er i ferd med å gjennomføre intet mindre enn en rot-transplantasjon i Pinsebevegelsen, fra urkirken til oldkirken. Jeg er redd det ikke vil bli en vellykket operasjon.

Bloggene Andy’s forum för tro & kristet liv og Aletheia har i en rekke poster behandlet det samme tema med bakgrunn i utviklingen i den svenske trosbevegelsen og pinsebevegelsen.


Share/Save/Bookmark

lørdag, november 29, 2008

Draumar

Her om dagen mottok jeg overraskende på vegne av husmenigheten vår en bok i posten, sendt fra Folk Media i Bergen. Den er en samling refleksjoner av Erling Thu med tittelen Draumar frå Guds hjarte. Tusen takk!

Erling Thu har mange fine tanker om drømmer og han beskriver gode drømmer som han tror kommer fra Guds hjerte.

Erling Thu tilhører lederskapet i menigheten Kristent Fellesskap i Bergen. At menighetsledere drømmer er ikke uvanlig. I dag snakker man om visjonsprosesser i mange menigheter. Enkelte kirkelige lederskap tilbringer et ikke ubetydelig antall timer i et stort antall møter over flere år for å formulere drømmer som oppleves å komme fra Guds hjerte. Disse drømmene blir så forsøkt konkretisert i strategier, målplaner og til slutt budsjetter. En slags kirkelig planøkonomi, med andre ord.

Til slutt skal det hele formidles til menigheten. Men å høre om en drøm, er ikke det samme som å drømme en drøm.

Erling Thu henviser kort til profeten Joel i sin bok. Men forskjellen er at mens Erling Thu representerer en kirkelig leders drømmer, så taler profeten Joel om "den lille manns" drømmer, fordi han profeterer om at en dag skal Guds Ånd gi alle troende drømmer.

Det faktum at en leder drømmer, gjør ham etter min mening ikke spesielt interessant. I en hierarkisk struktur er det å drømme ikke noe annet enn et av lederskapets mange privilegier. Kadrene, de menige, de ledede - om du vil - vet alltid med seg selv at deres egne drømmer har mindre verdi.

Derfor er det lederen som taler og de andre forholder seg mer eller mindre tause. Og dersom den lille mann eller kvinne vil si noe, så bør det være en hyllest til lederens drømmer. En kritisk prøving vil som regel føre til krise, fordi det utfordrer lederens "gudgitte" autoritet.

I det kristne fellesskapet skal det gis rom for alles drømmer. For at dette skal fungere må vi ha nye menigheter uten hierarki, uten kirker og uten prekestoler. Fordi hierarkiene, kirkene og prekestolene er etablert i etter-bibelsk tid for å ivareta lederskapets privilegier, og er ikke egnet til å ivareta Guds drøm: En gang skal det skje at jeg utøser min Ånd over alle mennesker. ... Selv over treller og trellkvinner vil jeg utøse min Ånd i de dager. (Joel 3:1,2)

Erling Thu er ikke bare en drømmer. En kort samtale vi hadde for noen år siden om husmenigheter ble kontant avsluttet med "Det må være et lederskap!". Det var ingen drøm fra Erling Thus side, men kirkelig realpolitikk. Dermed inntar også Erling Thu det tradisjonelle standpunktet: Noen drømmere er mer betydningsfulle enn andre.

Den virkelige drømmen for meg, er et kristent fellesskap som under Åndens ledelse gir rom for alles drømmer. Denne drømmen kan snarere enn du tror bli til virkelighet i et hus nær deg.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Plogen


Share/Save/Bookmark

tirsdag, november 18, 2008

Husmenigheten: Nå synger vi, også!

Etter å ha hatt samlinger i snart 4 år uten å synge sammen, har vi nå endelig begynt å synge! Det har absolutt ikke vært noen motstand mot det, men vi har bare ikke hatt de gavene som skulle til.

Nå har Gud gitt menigheten vår nye gaver, i form av nye mennesker. Hvilken velsignelse! Ikke bare sangen, men det at vi har fått flere familiemedlemmer. Og når vi opplever at de nye straks tar med seg en annen som ikke er vant til å relatere til et kristent fellesskap, da er lykken fullkommen.

Dersom alle er samlet, teller vi nå 14-15 personer. For ett år siden var vi som regel 4-5 personer. Fortsetter det slik, kan vi få plassproblemer, hvilket jeg håper vi får. Jeg har tillit til Gud at han viser oss gode løsninger på den slags problemer. Vi kan ikke holde den velsignelsen det er å få tilhøre en husmenighet for oss selv. Alle som ønsker det, skal kunne finne sin plass i et slikt fellesskap.

Nye er kommet til husmenigheten gjennom invitasjon. Andre igjen har tatt kontakt etter å ha lest om oss på denne bloggen, fordelt på halvparten hver. Jeg er veldig glad for at bloggen har en slik virkning, - det har også vært hensikten.

Det er godt å oppleve trivselen i gruppa. Det nære fellesskapet og den personlige kontakten betyr mye for oss alle. Samlingene er så enkle som de kan få blitt. Vi samles slik det står om i Bibelen, som venner. Hvem som helst bidrar til kveldens innhold med bibellesning, en historie fra hverdagen, en sang, bønn og forbønn, en refleksjon. Og så leser vi fortløpende i Bibelen og forsøker å forstå det vi leser. Der har vi alle noe å bidra med.

Vi har ingen leder. Og denne bloggen er ingen offisiell blogg for menigheten vår. Den er kun min personlige blogg. De som deltar i husmenigheten deler heller ikke nødvendigvis mine synspunkter i ett og alt. Vi er "de helliges samfunn", ikke nødvendigvis de eniges samfunn.

Alle beslutninger tas i fellesskapet. Konsensus (at alle er enige før en beslutning tas) er idealet. Det skulle vel da også bare mangle?

Dersom du er interessert i husmenigheten vår, eller i å starte en husmenighet der du bor, så ta gjerne kontakt (are.karlsen@gmail.com 908 43 400). Det er ikke noe som gleder meg mer!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Slottsfjellet (Tønsberg)


Share/Save/Bookmark

søndag, november 16, 2008

Den treenige Gud, underordning og verdensbildet

Underordning er et begrep som stadig dukker opp i debatter på kristne nettsteder. Etter min mening er det et av våre mest sentrale etiske begreper. Store deler av vårt liv er definert ut fra hvem som er overordnet og hvem som er underordnet, - hierarki med andre ord. I vår del av verden, hvor egalitære idealer står sterkt (blant annet i lavkirkeligheten), er dette noe man ofte unngår å fokusere på. Men den som er så dum å utfordre tingenes orden enten det er i arbeids-, organisasjons- eller menighetslivet, vil snart oppdage hvem som bestemmer hvor skapet skal stå.

Den vestlige sivilisasjon er hierarkisk organisert. Slik har også kirken definert tilværelsen i overenstemmelse med den etablerte samfunnsorden. Fra gammelt av består det kirkelige verdensbildet av et hierarki med Gud Fader på toppen, så Kristus, Den hellige ånd, så keiseren - innsatt av Guds nåde, så biskopen (eller paven om du vil) og hele det kirkelige hierarkiet, så mannen, kvinnen og til slutt barna.

Dette er et verdensbilde som hvem som helst kan forstå og som skaper orden, trygghet og oversikt. Og enorme muligheter for maktmisbruk.

Reformasjonen på 1500-tallet startet en utvikling (eller var del av en utvikling?) som utfordret dette verdensbildet. Først forsvant Gud ut av bildet, så fikk den lille mann rettigheter, dernest ble mann og kvinne likestilt og til slutt er det blitt forbudt å slå barna.

Men fortsatt er det gamle, hierarkiske verdensbildet gjeldende i store deler av kristenheten. Det er dette verdensbildet som har vært basis for den kirkelige motstand mot mange moderne samfunnsreformer, som demokrati, kvinners stemmerett og likestilling mellom kjønnene. Mange kristne har fortsatt sin identitet definert av dette verdensbildet, hvor begrepene underordning/overordning har en ofte uuttalt, men sentral plass.

Men tilbake til den debatten som foregår omkring begrepet underordning. Kjernen i debatten er følgende: Underordning er et sentralt kristent begrep. Men er hierarki det?

Mange teologer vil peke på at kilden til all kristen etikk, er korset. Dersom Gud lot seg korsfeste, så ble også det hierarkiske verdensbildet korsfestet. Dersom Gud underordnet seg oss, hvem er da overordnet? Dersom korset er det som definerer Guds natur, er det da mulig å snakke om hierarki i Treenigheten?

Dette berører altså det kristne gudsbildet, Den treenige Gud. I debatten om dette, skiller man gjerne på guddoms-personenes vesen og funksjon. Et klassisk kristent standpunkt er at de tre personene i guddommen er like i sin guddommelighet, men ulike i funksjon. Og - og her er stridens kjerne i dag - i funksjon danner de et hierarki.

Nei, sier mange teologer, de tre personene i guddommen er ikke plassert hierarkisk i sin funksjon. Dersom korset er en sentral del av Jesu´ natur, er det utenkelig at ikke resten av guddommen har del i den samme naturen. Korset er en del av Den treenige Guds natur. Fader, Sønn og Den hellige ånd gir seg selv til hverandre, tjener hverandre og underordner seg hverandre.

Frank Viola hevder at det er kun det gjensidig underordnede fellesskap som reflekterer et sant bilde av Gud, fordi Den treenige Gud lever i et gjensidig underordnet fellesskap.

Dermed blir spørsmålet om hierarki eller ikke-hierarki i det kristne fellesskapet, et spørsmål om hvilket bilde av Gud kirken reflekterer ut i verden.

For den som vil lese mer:

Bloggen Zoecarnate gir en oversikt over debatten om Frank Violas bøker Pagan Christianity og Reimagining Church i posten House Church: Ready for prime time?, med linker videre ut til debatt-arenaer.

En kort definisjon av subordinasjonismen, en klassisk vranglære om forholdet mellom personene i guddommen, finner du her.

Etter Kevin Giles´ bok The Trinity and Subordinationism, har den klassiske debatten om subordinasjonismen blusset opp igjen (spesielt spørsmålet om Sønnen er underordnet Faderen). Det som blant annet aktualiserer dette er "evangelikale" som nå bruker subordinasjonismen til å begrunne kvinnens underordnede stilling i forhold til mannen. Og dermed får dette fremmedordet aktualitet for livet i mange kristne hjem. Aktuelt søk: "Kevin Giles" submission trinity.

Frank Viola har en interessant gjennomgang av både den historiske og aktuelle debatten om subordinasjonismen i punktene 24-28 i sitt svar på kritikk av hans bøker i denne bloggposten: Reimagining Church -- A Frank Response Part One.

Bjørn Inge Midtgård referer i en kommentar her på bloggen i juli 2006 til en interessant artikkel av Oddvar Søvik om gjensidig underordning, hvor pkt. 5.2 handler om gjensidig underordning i guddommen.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Helsinki


Share/Save/Bookmark

lørdag, november 15, 2008

Nådens og bønnens ånd

Men over Davids hus og over innbyggerne i Jerusalem utøser jeg en nådens og bønnens ånd. Sak. 12:10

Profeten Sakarja talte om nådens og bønnens ånd. Selv levde han før Kristus, i en tid hvor Guds nåde var betinget av ofringer av dyr i det jødiske templet.

Men Sakarja ser en tid, da Gud skulle sende en Ånd som formidlet nåde og gudsfellesskap.

Utøsingen av Den hellige ånd er et resultat av Guds nåde ved Jesu´ offerdød. Derfor kaller Sakarja Ånden for nådens ånd. Og forsoningen og fellesskapet med Gud, gir seg uttrykk i bønn. Ånden skaper bønn.

Vårt bønneliv er et verk av Den hellige ånd. Det er Ånden som ber i oss og for oss.

På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje. Rom 8:26f

Nådens og bønnens ånd skaper bønn for at Guds vilje skal skje, og for at vi skal lære Guds vilje å kjenne. Når vi ber Guds vilje, er det med å danne oss som mennesker.

Kristne som er fylt av nådens og bønnens ånd, forandrer verden. De er Guds forandringsagenter.

Be alltid i Ånden! Ef. 6:18

(Luthersk Lekmannsmisjon har en fin artikkel om bønn).


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Kantareller


Share/Save/Bookmark

søndag, november 02, 2008

Fra husmenigheten på Stigenga til husmenigheten i Schanchesgate

I vår postkasse lå det her om dagen et varsel om en postpakke, fra husmenigheten på Stigenga til husmenigheten i Schanchesgate.

Hva kunne det være? Som fra et overflødighetshorn rant det ut snacks og knask, og et hyggelig brev:

Til Are, Thom og alle dere andre i de hjemmene dere møtes i. Vi har lenge ønsket å sende dere en liten oppmuntring, så her kommer noe til kaffen. Håper vi sees snart.

Takk til husmenigheten på Stigenga! Vi kommer til å storkose oss med snacks og knask i neste samling. Ja, vi må sees snart!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: And bak høstløv


Share/Save/Bookmark