søndag, mars 14, 2010

Er det lurt av Lederskolen å kjempe for hierarki i menighetene?

I siste nummer av Lederskap, et tidsskrift utgitt av Korsets Seier i samarbeid med Lederskolen, tas det et skarpt oppgjør med "flate strukturer" samtidig som det argumenteres sterkt for behovet av hierarki i menighetene.

Det tas også et oppgjør med forståelsen av begrepet "tjenende lederskap". Den som tror at en tjenende leder skal være en tjener, tar feil. En tjenende leder må kjenne sin plass i hierarkiet og ta ansvaret for at folk er "glade og sunne" i den hensikt at lederen skal slippe å gjøre alt selv, (ledere som ikke får dette til har syke etterfølgere, sies det), samt arbeide for at folk blir visere og mer selvstendige og til slutt selv blir ledere. Alt dreier seg om lederrollen og livet innenfor institusjonens (menighetens) fire vegger. Som eksempel brukes oppgaven å slukke lysene og låse kirken for kvelden. Det er en oppgave selv en tjenende leder bør være spart for, ifølge bladet.

Her synes jeg Lederskap og Lederskolen skyter seg selv stygt i foten. For det første er det nokså umusikalsk å snakke positivt om hierarki i vår kultur. I forretnings- og organisasjonslivet har man i lang tid vært opptatt av å fremme flate strukturer. Hierarkiet sees mer på som et nødvendig onde og er noe man ikke ønsker å framheve.

For det andre har de aller fleste kristne miljøer i Norge ikke-hierarkiske verdier i sine røtter, selv om disse røttene begynner å bli litt skrøpelige. Det er en grunn til at mange autoritære ledere får problemer i norske menigheter. Tanken om det allmenne prestedømmet er ikke helt glemt.

For det tredje lever vi i en tid da folk oppdras til gjensidighet og delaktighet, både i skoleverket og gjennom de muligheter som teknologien gir oss. Den institusjonelle eliten har ikke lenger monopol på å bruke massemedia, hvem som helst med en datamaskin kan i prinsippet nå ut til hele verden med sitt budskap. Det bygges nettverk mennesker i mellom på en måte som historien aldri har sett - og alt med flate strukturer.

For det fjerde er det teologisk uholdbart å framheve pastorens rolle slik Lederskolen gjør. Bibelen er tjokk full av oppfordringer til flate strukturer og gjensidighet: Jesus: ... dere skal ikke la noen kalle dere 'rabbi', for én er deres mester, og dere er alle søsken ... Den største blant dere skal være deres tjener. Paulus: Underordne dere under hverandre, for å nevne et par av dem.

For det femte: Det er tydelig at temaene hierarki kontra ikke-hierarki, lederskap kontra tjenerskap og struktur kontra organisme, diskutteres friskt rundt omkring i kristen-Norge, og kanskje særlig i pinsekarismatiske miljøer, noe ikke minst siste utgave av Lederskap viser. For ikke lenge siden møtte jeg en menighetsleder som fortalte at han fant Sjur Jansens bok Fra urmenighet til scenekirker befriende, og at de hadde begynt å praktisere disse menighetsprinsippene i hans egen familie.

Før jeg sluttet i min stilling i Filadelfia (Oslo) hadde jeg spennende samtaler om en framtidig utvikling der en tradisjonell menighet som Filadelfia kunne redefinere sin hensikt til å være et ressurssenter for autonome husmenigheter. Siste utgave av Lederskap, som er knyttet til den samme menigheten, viser derimot skuffende reaksjonære takter.

Jeg er imidlertid glad for at Lederskap og Lederskolen løfter fram denne viktige debatten. Men på Lederskolens vegne synes jeg ikke det er lurt at man inntar det standpunktet man gjør. Hvorfor skal ikke Lederskolen også betjene menigheter som ønsker en utvikling mot flate strukturer og autonome husmenigheter? Hvorfor ikke hjelpe ledere til å gå inn i rollen som fasilitatorer i en flat struktur, i stedet for autoritære ledere i en hierarkisk?

Dersom jeg skulle gi et råd til Lederskolen, må det være å redefinere sin rolle fra å snevert fremme et tradisjonelt, hierarkisk lederskap til å være en tjener for menighetene og deres behov uansett hvilken lederskapsmodell og struktur man velger. Hvorfor skal Lederskolen ta standpunkt i dette teologiske spørsmålet, når man bestreber seg på nøytralitet i alle andre teologiske spørsmål?

Les hva Sjur Jansen skriver om tjenende lederskap i hans siste bloggpost.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Speaker

IMG_4020_1.JPG
Speaker
Foto: Are Karlsen


Share/Save/Bookmark

Tjener eller leder

Var Jesus en tjener?
Eller var han en leder?

Han var som oss,
sier lederne.
En tjenende leder.

Men hvem er da
den ledende leder?

Og tjenere - finnes det?
Tjenende tjenere?

Hvem er i så fall
den ledende tjener?

Og er han som oss?


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Publikum


Share/Save/Bookmark

onsdag, mars 03, 2010

Reisen fra urkristendommen til oldkirken

"Kom forberedt til møtet", brukte forstander Tom Erlandsen i min ungdoms pinsemenighet å si, med tanke på vitnesbyrd og sang. Hvor fjernt er ikke dette fra dagens gudstjenester med pastorer (tidligere het de forstandere) som i økende grad går inn i en presteidentitet og "forretter" gudstjenesten på menighetens vegne.

Dagens pinsekarismatiske ledere er mer opptatt av oldkirken enn urkirken. Kanskje fordi man finner mer bekreftelse i oldkirkens hierarkiske og autoritære strukturer enn i urkirkens organiske, Ånd-ledede, tjenerstruktur?

Under reisen fra urkristendommen til oldkirken er man i ferd med å miste viktige verdier. Den viktigste er Skriftens særstilling som kilde for kirkens åndelige liv. Fordi urkirken formidles gjennom Skriften, mens oldkirken formidles gjennom tradisjonen, det vil si skrifter og overleveringer fra kirkefedrene.

Urkirken er i seg selv ingen autoritativ rettesnor. Den var ikke fullkommen på noen måte. Det er Skriften som er autoritativ. Det er Skriftens undervisning om menigheten og dens liv, og apostlenes praksis (som er det vi forstår med urkristendommen i motsetning til oldkirken som er etter apostlenes tid) som er vår rettesnor. Når dagens pinsekarismatiske ledere synes å sidestille urkristendommen og oldkirken, står de også i fare for å forkaste et bærende prinsipp i protestantisk kristendom: Skriften alene. Og nærme seg katolsk teologi, som sidestiller Skriften og den kirkelige tradisjonen, med de uoverskuelige konsekvenser det vil ha for både menighet og samfunn*.

Min gode venn Terje Hegertun, pinsevenn og førsteamanuensis ved Det Teologiske Menighetsfakultet, som jeg synes på mange måter makter å formidle pinsevekkelsens opprinnelige verdier, gjengir på sin blogg et notat til lederskapet i Filadelfia (Oslo), Gudstjenesten – en historisk og aktuell skisse, hvor jeg synes han kommer i skade for å trekke i den retningen jeg her advarer mot. Jeg la igjen en kommentar på bloggen til Terje.

For ordens skyld, jeg er ingen nostalgiker som tror at løsningen er å vende tilbake til tidligere tiders vitnemøter. Den utviklingen vi ser i dag var godt i gang også på den tiden. Jeg tror at løsningen er atskilling mer radikal enn som så, og at den i sin helhet er å finne i Skriften. Dersom jeg skal se etter inspirasjonskilder utenfor Skriften, hvilket jeg selvfølgelig også gjør, vil jeg se med en viss skepsis på oldkirken, som var en forfallskirke. Den utviklingen som startet med oldkirken resulterte som kjent til slutt i Reformasjonen. Derfor vil jeg heller hente inspirasjon fra bevegelser og miljøer som har bidratt til fornyelse, for eksempel John Wycliffe og lollardene, anabaptistene, den unge metodismen, haugianismen og bedehusbevegelsen eller den unge pinsevekkelsen og opptakten til den. Eller også Jesus-vekkelsen på 1970-tallet. Med mange flere.

Heldigvis behøver ikke reisen kun gå fra urkristendommen til oldkirkens hierarki og villfarne mystikk. Reformasjonen og tiden etter pekte den motsatte veien, fra den forfalne kirken til urkristendommens dynamiske vitalitet. Vekkelsenes motto "Fram til urkristendommen" vil aldri gå ut på dato.

*Hva den radikalreformatoriske og pietistiske interessen for urkristendommen og dens verdier helt fra reformasjonen og fram til vår tid har betydd for samfunnsutviklingen i vår del av verden, er ikke mulig å overvurdere, etter min mening. Haugianisme, egalitarisme og demokrati er for meg stikkord i denne sammenheng.

Dette notatet fant at tilliten til andre - som er grunnlaget for gjensidig altruisme (godhet mot andre) - er mye lavere i land som har vært dominert av hierarkiske religioner. Hvilket tyder på at hierarkiske verdier bryter ned det horisontale nettverket av samarbeid som genererer tillit.

Dette bygger opp under mine observasjoner av hvilken negativ innflytelse katolisismen og ortodoksien har på samfunnet omkring seg. Og som gjør meg ytterligere bedrøvet når jeg observerer den fascinasjon som protestantiske kristne viser overfor disse tradisjonene. Vil den protestantiske kristendommen falle tilbake i katolisismens hierarkiske lenker?


Share/Save/Bookmark

søndag, februar 07, 2010

Skjønnheten og udyret

Den mediale oppmerksomheten Inger Lise Hansen har fått, har vel blitt hakket større enn jeg tenkte meg - men overraskende er det ikke. Man må helt tilbake til Valla-saken, for å finne et tilsvarende politisk drama. Mens Valla-saken hadde utgangspunkt i en kamp mellom - unnskyld uttrykket - to "bitcher", så har kontroversen i Kristelig Folkeparti mer preg av forholdet mellom "skjønnheten og udyret".

Inger Lise Hansens politiske skjønnhet består av en kombinasjon av ideologisk nytenkning og politisk mot. Høybråten og bedehus-KrF må finne seg i å spille rollen som udyret, med preg av mørkemenn og vestlandspietisme.

Mens "udyret" i alle år har gått med ryggen inn i framtiden våger "skjønnheten" å se framtiden i øynene, og tenke nye tanker for åpent kamera.

Det gamle KrF har vært en underlig blanding av bakstreversk konservatisme og en kristelig "mor-god-hjerta"-politikk, som i likhet med sosialdemokratiet har hatt vanskeligheter med å sette grenser for offentlig regulering av menneskers liv. Den blonde Inger Lise Hansen - som ikke er noen blondine - har presentert en ny tanke fra KrF-hold, som tradisjonelt har forsøkt å innføre Guds Rike via det norske lovverket, hun framholder at det viktige er å innse politikkens begrensninger. En konsekvens må være at det gis større rom for andre krefter, som for eksempel familien, det sivile samfunn (frivillige organisasjoner), kirken og andre verdiformidlere.

Det låter kanskje ikke som noe nytt fra KrF-hold, men det nye er at man også må senke ambisjonene om et kristent Norge. Det ligger ikke innenfor politikkens muligheter å forsvare kristendommen, blir en av konsekvensene av Inger Lise Hansens tenkning. Det bør defineres som et kristen-demokratisk partis oppgave å arbeide for et sekulært (det vil si klart skille mellom religion og stat) og pluralistisk (like muligheter for alle uavhengig av livssyn og seksuell legning) samfunn.

Når det gjelder Israels-politikken må retorikken klargjøre at Israel er en sekulær stat som må behandles deretter, selv om det etter min mening ikke behøver å måtte føre til store endringer i politikken. Endringene må gjøres på det retoriske plan, hvor man fjerner seg tydelig fra bedehus-språket.

Nå gjelder det å kjøre debatt "det remmer og tøy kan holde" og bruke den tida som skal til for å nå en bredest mulig konsensus.

Som kjent, eventyret viser at skjønnheten og udyret til slutt fant hverandre. For KrF er denne situasjonen en mulighet for nye eventyr.

---

VG: Mener Hareide er KrF-stridens vinner

VG: Bondevik forsvarer KrF-kollega Inger Lise Hansen

Vårt Land: KrF-årsmøte vil fjerne kristent vedkjenningskrav

Vårt Land: – En godt planlagt kampanje mot Høybråten

Vårt Land: KrF-Hansen frykter partiet vil utspille sin rolle

Vårt Land: Høybråten: – KrF vinner ikke på å ligne de andre

Vårt Land: Sammenligner KrF med Taliban

Vårt Land: Veteranar glad for debatt om vedkjenningsplikta i KrF

Vårt Land: Strategimedlem ut mot KrFs vedkjenningsplikt


Share/Save/Bookmark

fredag, februar 05, 2010

Om å samle

Å være samlende, er en positiv egenskap. Jeg tror at Gud har kalt oss til å være det. Jesus kaller seg selv hyrde. En hyrde er pr. definisjon samlende. Jesus er den gode hyrde som forlot de 99 for å "samle" den ene som hadde blitt borte. Han er vårt forbilde, og vi er alle kalt til å følge ham også i det å være hyrde.

På kirkens fødedag, pinsefestens dag, var alle troende samlet på samme sted, sier Skriften. Da "falt" Ånden.

Det ordet som på gresk er oversatt med kirke eller menighet, ecclesia, kunne like gjerne vært oversatt med samling. Menigheten er en samling av Kristus-troende, kristne, de som bærer Hans identitet.

Det er mye som splitter de troende, for eksempel lærespørsmål og hierarkier. Jeg tror det er mulig å avvise mange av de lærespørsmål som i dag skiller kristne fra hverandre som uvesentlige. Og i stedet konsentrere seg om det som samler. Kristus samler.

Hvilket hiearki sorterer du under? Det katolske? Det lutherske? Pinsebevegelsen? Hierarkiene representerer identiteter som skiller kristne fra hverandre. Jeg tror Gud kaller oss til å avvise disse hierarkiske identitetene i den hensikt å skape enhet, samling, ecclesia.

Jeg ønsker å samle alle som søker et menighetsfellesskap, - helst til en ikke-hierarkisk husmenighet. Det kan være fristende å konsentrere seg om de ressurssterke og veltilpassede. Vår prioritet skal være lik den Jesus hadde: Forkynne evangeliet for fattige. Min erfaring er at fattige ofte har mest å bidra med.

Å samle mennesker vil som regel føre til problemer. Vi har så mye med oss i bagasjen. Vi er forskjellige, har ulike behov. Men jeg tror det er både rett og sunt, så langt det er mulig, å samle uten å ta slike hensyn.

Til slutt vil man møte det ultimate problemet: Det er ikke plass til alle. Da må man vurdere å starte ytterligere en samling i et nytt hus.

Typisk for vår tid er mobilitet. Vi kan delta i samlinger på steder som ikke er i nærheten av der vi bor. Denne mobiliteten kan gjøre at man kan velge menighet ut fra ulike kriterier, også egoistiske: Hva passer meg? Å velge menighet ut fra egoistiske motiver kan virke splittende. Å være trofast mot den menigheten som er nærmest der du bor, vil derimot kunne virke samlende.

La oss leve som Kristus - samlende!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Bror min


Share/Save/Bookmark

tirsdag, februar 02, 2010

Innholdsfortegnelse for tidsskriftet Refleks


Refleks - teologisk tidskrift med fokus
på pinsekarismatisk teologi og historie

Det teologiske tidsskriftet Refleks utgitt av Geir Lie, med fokus på pinsekarismatisk teologi og historie, utgis ikke lenger.

Men Assemblies of God i USA har valgt å publisere alle årgangene i pdf-format i en søkbar database på sitt nettsted for historiske studier.

For min egen del fant jeg at det var litt tungvint å finne fram til innholdet i de enkelte utgavene, og tok derfor på meg å lage en innholdsoversikt. Dersom du klikker på utgavenummeret, får du direkte tilgang til den aktuelle utgaven.

REFLEKS 1-1 2002

Apostler og aposteltjeneste i internasjonal pinsekristendom Geir Lie 3
Apostlar og profetar i dag Erling Thu 12
Hvem er apostler i Det nye Testamente? Martin Synnes 20
Hva er og gjør en apostel? Noen trekk fra det eldste apostelbildet Oskar Skarsaune 29
Apostler og aposteltjeneste i dag – et karismatisk perspektiv. Notater langs veien. Reidar Paulsen 40
REFLEKS 1-2 2002

Nils E. Bloch-Hoell: In Memoriam Tormod Engelsviken and Geir Lie 2
Helbredelse ved tro Geir Lie 3
Healing in Redemption Joseph McIntyre 20
Ved Hans sår er vi blitt leget Magnar Kartveit 36
Reconstructing Word of Faith Theology Derek Vreeland 51
Teologi og karismatikk Lars Råmunddal 69
Toronto-bølgen – en velsignelse? Erling Rimehaug 84
Bokanmeldelser / Book Reviews:
90
David Edwin Harrell jr., All Things Are Possible
90
D.R. McConnell, A Different Gospel
91
Robert M. Bowman Jr., The Word-Faith Controversy
92
William L. DeArteaga, Quenching the Spirit
93
Joseph McIntyre, E.W. Kenyon and His Message of Faith
95
Dale Hawthorne Simmons, E. W. Kenyon and the Postbellum Pursuit of Peace, Power, and Plenty
96
REFLEKS 2-1 2003

Hellighetsbevegelsen i USA og Storbritannia Geir Lie 3
The Christian and Missionary Alliance Paul L. King 21
Jessie Penn-Lewis – en kortfattet presentasjon Geir Lie 31
Elevine Heede – glemt av kirkehistorien, men husket av Gud Jorunn Wendel 41
An Educational Encounter: A Pentecostal Considers the Work of Elisabeth S. Fiorenza Pamela Holmes 52
Ja eller nei til kvinner som menighetsledere Reidar Salvesen 68
Evangelikal tro och karismatisk erfarenhet Per-Axel Sverker 82
Bokanmeldelser / Book Reviews:
102
Melvin E. Dieter, The Holiness Revival of the Nineteenth Century

Katharine C. Bushnell, God’s Word to Women

Turid Smith Polfus, Bibelens kvinnesyn

Geir Lie, E.W. Kenyon: Cult Founder or Evangelical Minister?

Per Olov Enquist, Lewis resa

REFLEKS 3-1 2004

Pinsebevegelsen i USA Geir Lie 2
A Journey toward Racial Reconciliation Harold D. Hunter 19
Andrew Murray: sørafrikansk “Keswickforkynner” Geir Lie 44
T. Austin-Sparks – a brief introduction Geir Lie 48
Deliverance of Demonized Christians Paul L. King 53
En överraskande dialog i utkanten av ekumeniken Veli-Matti Kärkkäinen 66
The Pentecostal and Charismatic Movements in Britain Allan H. Anderson 78
Bokanmeldelser / Book Reviews:
91
David William Faupel, The Everlasting Gospel. The Significance of Eschatology in the Development of Pentecostal Thought

Kemp Pendleton Burpau, God’s Showman. A Historical Study of John G. Lake and South African / American Pentecostalism

French L. Arrington, Encountering the Holy Spirit. Paths of Christian Growth and Service

REFLEKS 4-1 2005

Den karismatiske bevegelse i USA Geir Lie 2
Lonnie Frisbee: A Modern Day Samson David DiSabatino 13
Skriftsynet hos M. Basilea Schlink Kjellaug Marie Andersen 27
Acts of the Holy Spirit: Hermeneutical and Historiographical Reflections Paul Elbert 49
E.W. Kenyon og tidshusholdningslæren Geir Lie 99
REFLEKS 4-2 2005

Premillennismens historie i Storbritannia og USA Geir Lie 2
The Spiritual Sixties and the Jesus People Movement David Di Sabatino 17
The Birth of Jesus Music David Di Sabatino 49
Norsk katolsk-karismatisk fornyelse Geir Lie 53
Strategic Level Spiritual Warfare Paul L. King 56
F.F. Bosworth: A Profile in Divine Healing Roscoe Barnes 71
Lance Lambert – a brief introduc-tion Geir Lie 83
My pilgrimage in mission Walter J. Hollenweger 88
Förnyelseväckelsens uppgång och fall Joel Halldorf 103
REFLEKS 5-1 2006

Plymouthbrødrene Geir Lie 2
Ekklesiologi på avveie Geir Lie 7
Poul Madsen og Kristent Fællesskab-bevegelsen Geir Lie 35
Charles F. Schmitt – a brief introduction Geir Lie 57
The New Apostolic Movement Paul L. King 60
The Convergence Movement William DeArteaga 74
Persecuted for Christ Roscoe Barnes III 89
Spirit, soul, and body William Atkinson 98
REFLEKS 5-2 2006

Gene Edwards og hans menighetsforståelse Geir Lie 4
Restorationism in British Church Life from 1970 David Matthew 34
Rediscovering Pentecostalism’s Diverse Roots Darrin Rodgers 50
God’s ‘Moses’ for Pentecostalism: Remapping the Smale-Trail Tim Welch 65
Is Pentecostalism Just Another American Success Story? Tony Richie 77
Biographical sketches of some Keswick leaders Steven Barabbas 94
REFLEKS 6-1 2007

The Ecclesiology of Witness Lee Geir Lie 2
Norsk fellesskapsbevegelse – med fokus på opprinnelse og tidlige år Geir Lie 16
The Prophetic Movement in Historical Context Paul L. King 46
Agnes Sanford: Apostle of Healing, and First Theologian of the Charismatic Renewal William L. DeArteaga 69
Narrative-Rhetorical Aspects of Literary Hermeneutics Paul Elbert 89
REFLEKS 7-1 2008

Amerikansk Healing Revivals innflytelse på norsk Maran Ata-bevegelse Geir Lie 2
The Spiritual Pilgrimage of the Reverend Benjamin Hardin Irwin Martin H. Schrag 15
The Life and Ministry of Frank Weston Sandford David William Faupel 35
Norsk karismatisk fornyelse – en kortfattet historikk Geir Lie 57
Visions of Sanctification: Themes of Orthodoxy in the Methodist, Holiness, and Pentecostal Traditions David D. Bundy 72
Trosbevegelsen i Norge – en historisk gjennomgang Geir Lie 105
REFLEKS 8-1 2009

Theological Influences on the Teaching and Practices of John Alexander Dowie David William Faupel 2
The Inner Healing Movement in Historical Context Paul L. King 30
Christian Psychics and Shamans. A Response to Morton Kelsey, Agnes Sanford and DeArteaga’s Defense and Acceptance of Psychic Phenomena Paul L. King 48
Fra pinsevenn eller karismatiker til pinsekarismatiker: Norsk pinsekristendom og karismatisk fornyelse fra 1980-årene og fram til idag Geir Lie 64
Weakness That Divine Power Perfects (2 Cor. 12.9-10) Mark E. Roberts 91
Index over alle artikler og bokanmeldelser publisert i Refleks, samt bok- utgivelser på Refleks-Publishing og Akademia forlag


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Det lille huset i Kirkenes


Share/Save/Bookmark

mandag, februar 01, 2010

En gavepakke til Høybråten

Den modige nestlederen i Kristelig Folkeparti, Inger Lise Hansen, skjenket partileder Dagfinn Høybråten en gavepakke på partimøtet i helgen. I lang tid nå har Kristelig Folkeparti ligget i dødvanne. Uten framdrift og vind i seilene har partiskuta sakte men sikkert drevet mot brenningene. Det Inger Lise Hansen gjorde var sannsynligvis å skape den stormen som må til for å gi KrF vind i seilene.

Dette handler ikke først og fremst om Hansens synspunkter, de blir sannsynligvis ikke gjeldende politikk. Men det handler om å gi partilederen styringsmuligheter, og for at det skal være mulig må skuta settes i bevegelse. Og det klarte fru Hansen. Hennes modige utspill setter KrF i bevegelse.

Høybråten får nå se hvor sterk samlingen er om partiets vedtatte program. Samtidig som han får muligheten til å dra nytte av en fruktbar om enn krevende debatt i en for partiet vanskelig situasjon. Dessuten har Inger Lise Hansen plassert partiet ettertrykkelig på medienes forsider. Snakk om å slå tre fluer i en smekk.

Høybråten var ukjent med utspillet, hevdes det. Selvfølgelig! Det er det som gir ham det nødvendige handlingsrommet. Hadde han godkjent dette i utgangspunktet, hadde han selv vært i vanskeligheter nå. Eller dersom han hadde fått muligheten til å hindre dette, ville partiet fortsatt å drive hjelpeløst mot en mulig undergang.

Inger Lise Hansen har gjort jobben sin. Kanskje er hun ferdig i partiet. Eller kanskje vil Høybråten holde sin hånd over en leder med mot og integritet. Mens partiledelsen for øvrig satt musestille i skrekk, reiste Inger Lise Hansen seg og for åpent kamera provoserte fram en nødvendig storm.

Jeg lar meg imponere. Og håper Høybråten ser mulighetene.

---

VG: Tror Hansen kan ha satt karrieren på spill

VG: Nestleder skapte sjokk i KrF

VG: KrF-topp spår debatt om Høybråtens framtid

Vårt Land: Inger Lise Hansen sjokkerte KrF

Vårt Land: KrF-nestleder etterlyser ny Israel-politikk

Vårt Land: KrFU-lederen spår debatt om Høybråten

Vårt Land: Hansen hylles av støttespillere


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Gapahuken Restaurant (Kirkenes)


Share/Save/Bookmark

lørdag, januar 30, 2010

Verdidebatt

Mine venner Geir Lie og Sjur Jansen har begge fått oppmerk- somhet i Vårt Land i det siste, både i papriutgaven og i debattforumet verdidebatt.no. Begge på grunn av sin penn. Og fordi de utfordrer det religiøse etablissementet.

Sjur ble etter den "famøse" kritikken av den nye boken Fra urmenighet til scenekirke (kommentert her på bloggen) invitert til å være gjesteskribent på verdidebatt.no. I løpet av en ukes tid la han ut en rekke artikler som fortsatt er åpen for debatt for den som vil delta. Det spennende er at husmenighetstanken får oppmerksomhet i ulike fora.

Geir Lies artikkel i siste utgave av hans eget tidsskrift Refleks ble til slutt viet oppmerksomhet i Vårt Land (etter min sene omtale her på bloggen? - tidskriftet kom ut i september i fjor). Vårt Land spisset en del av Geirs utsagn og skapte debatt ved å kontakte diverse pinsekarismatiske ledere for kommentar.

Kommentarene sprikte fra det intetsigende ("Geir Lies uttalelser er generelle og pinsekarismatikken mangfoldig så vi føler oss ikke truffet") til det "vonbrotne" ("Geir krenker andre mennesker ved å så tvil om deres motiver").

Det spørsmålet som i liten grad kom i fokus i Vårt Lands oppslag, er hvorvidt Geirs erfaringer og reaksjoner er representative for kristne som tilhører pinsekarismatiske menigheter. Mine egne observasjoner og undersøkelsen omkring church leavers av Alan Jaimieson forteller at pinsekarismatiske menigheter kan være "storforbrukere" av mennesker. Pinsekarismatiske menigheter av ulike valører har stor tiltrekningskraft, men viser seg for mange å ikke invitere til et bærekraftig kristenliv eller fellesskap. Eller ikke innfrir de forventninger de skaper til kristenliv og fellesskap.

Det forventes kanskje at min konklusjon skal være at husmenigheter er løsningen? Det er desverre ingen ting i veien for at husmenigheter kan lide av den samme sykdommen. Det handler om å skape menigheter hvor det er mulig å snakke sant om Gud, livet, menigheten og fellesskapet. Og da er det ikke alltid nok å flytte samlingene fra kirken til stua.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Kirkenes


Share/Save/Bookmark

lørdag, januar 16, 2010

Mark Driscoll: - Religiøsitet fører til enten stolthet eller fortvilelse

Hensikten er ikke å starte en diskusjon om definisjonen på religion. Men Mark Driscoll peker i denne talen på hva som skiller evangeliet fra noen vrangforestillinger vi ofte sliter med.

Her taler Marc Driscoll til australske ungdommer. Noen ganger er det godt å høre det grunnleggende om igjen, - særlig når det framføres på den måten Mark Driscoll gjør.

Det er kanskje på tide å høre en preken igjen? (Klikk på bildet for å se videoen)


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Adventstid


Share/Save/Bookmark

lørdag, januar 02, 2010

Mange husmenigheter i Denver (Colorado)

(Oppdatert)

I Colorado har man et husmenighets- nettverk som heter Colorado House Churches. For å gjøre det lettere for folk å finne fram til husmenighetene har de lagt opp et Google kart med kontaktinfo på de enkelte husmenighet- ene.

Det som slår meg er at det allerede nå er såpass mange husmenigheter i denne byen, i et nettverk som dessuten sikkert ikke omfatter alle. Kristenheten i USA ligger minst 10 år foran oss i utvikling når det gjelder husmenigheter.

Se også disse postene:
I India og Bangladesh samler husmenigheter flest kristne.
Newsweek: Syv prosent av amerikanerne deltar i husmenighet



Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Liseberg (Gøteborg)

IMG_2377_1.JPG
Liseberg (Gøteborg)
Foto: Are Karlsen


Share/Save/Bookmark

onsdag, desember 30, 2009

Vårt Land slakter Sjur Jansens bok om husmenighet

(Oppdatert)

Vårt Land bruker en halv side på å slakte Sjur Jansens bok Fra urmenighet til scenekirke.

Sjur Jansen er en systemkritiker, som i sine konklusjoner blant annet nuller ut pastor/preste-rollen med gode bibelske argumenter. Kristenheten i vår tid er dominert av pastor/preste-sentrerte hierarkier. Derfor tenker jeg at det må være en krevende oppgave for en som selv er pastor, å skulle anmelde en slik bok. I næringslivsjournalistikken må man deklarere sine interesser, for eksempel aksjer, i de selskaper man omtaler. At anmelderen Per Eriksen også er pastor, finner derimot Vårt Land ingen grunn til å opplyse om.

Vårt Lands anmelder finner Jansens bok slitsom: Dette er rett og slett en slitsomt insisterende bok.

Men hva som er mest slitsomt for pastoren/anmelderen, formen eller det saklige innholdet, er ikke godt å si. Per Eriksen skriver: Han finner verken kirker eller lederskap i Det nye testamentet. Og dette mener han er bindende for vår måte å organisere oss på i dag. Og det er omtrent det Eriksen finner det bryet verdt å si om bokens saklige innhold.

Å møte en sterk argumentasjon for at de verdiene for menighetsliv vi finner i Bibelen også er bindende for oss i dag, kan selvfølgelig være slitsomt for en pastor. Særlig dersom argumentasjonen viser at Bibelens menigheter ikke var av den pastor/preste-sentrerte typen som dagens menigheter er.

Det som er superviktig for Sjur Jansen, synes å være irrelevant for pastor Eriksen, nemlig hva Bibelen sier om livet i et menighetsfellesskap. Boken Fra urmenighet til scenekirke gir oss Sjurs Jansens utforsking av hva Bibelen sier om menighetsliv sett opp i mot hans egne erfaringer både fra tradisjonelle menigheter og husmenigheter.

Pastor/anmelder Eriksen gir så forfatter Jansen en tydelig anvisning om hvilken bok han egentlig burde ha skrevet: Boken om hvordan tradisjonelle, hierarkiske menigheter kan bruke husmenighetstenkningen som et korrektiv og samspill. Men bøker om cellegrupper er skrevet for lengst, og finnes i flere varianter. Det som imidlertid ligger Sjur Jansen på hjertet, er å vise at Bibelens menigheter var ikke-hierarkiske husmenigheter, og hvordan slike menigheter kan fungere også i dag. Noe pastor Eriksen altså blir sliten av. Og det er forståelig, fordi Sjur Jansen målbærer et menighetssyn som betyr at man bygger menigheter på en ny måte helt fra grunnen av.

Per Eriksen fikk ikke den boken han ønsket seg. Og jeg fikk ikke den anmeldelsen jeg ønsket meg. For eksempel en anmeldelse som setter boken inn i en større sammenheng. Husfellesskap og egalitarisme har fulgt kirken helt fra dens første dag, og har til alle tider eksistert i skyggen av de kirkelige, hierarkiske strukturene. Og fra tid til annen aktualiseres disse verdiene på nytt, slik de gjorde gjennom den radikale reformasjonen, anabaptistene, pietistene, haugianerne, de lutherske lavkirkelige organisasjonene, pinsevekkelsen (særlig slik den artet seg i starten i Asuza Street (Los Angeles)) og Jesus-vekkelsen. Det nye med vår tids husmenighetsbevegelse er kanskje at disse verdiene aksentueres sterkere. Historien viser oss at det allmenne prestedømmet står under kontinuerlig press fra krefter som passiverer og bringer menigheten til taushet.

Sjur Jansens bok er for dem som våger å møte radikalt nye tanker når det gjelder menighet. Anbefales!



Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Eple


Share/Save/Bookmark