fredag, desember 14, 2007

Kjærlighetens trass (Oppdatert)

Jesus ble kalt "tolleres og synderes venn" og ble kritisert for sin omgang med dem. Han gjorde lite for å tekkes sin tids moralister.

Men i dag har moralister ofte fritt spillerom i kristne sammenhenger. Moralistene selv gir lite spillerom for menneskelige svakheter og skrøpeligheter. Ett av de områdene hvor moralister synes å ha stor handlefrihet, er i rusmisbrukeromsorgen. Godt hjulpet av samfunnets fordømmende holdninger til rusavhengige, følger kristne miljøer opp med en loviskhet som setter evangeliet ut av spill.

Og de verste er ofte de "frelste og frie" rusmisbrukere som mener at de er ekstra utrustet til å hjelpe andre rusavhengige. De bruker alt for ofte sin nyvundne status som en vinner, til å trykke ned over hodet på de stakkarne som fortsatt sitter fast i gjørma, sin egen vei ut av uføret som den eneste farbare. Samtidig gjør de rusmisbruk om til et spørsmål om himmel eller helvete, hvilket det også kan være, om enn ikke i evangelisk betydning.

Ta for eksempel kristnes holdninger til metadon og annen medisinsk behandling av rusavhengige. Kan man være kristen og metadonbruker? Spør du en forhenværende rusmisbruker med et vitnesbyrd om at "Jesus har satt meg fri", så setter han ofte opp sin egen frigjørelse som en moralistisk norm for andre.

Derimot kan vedkommende gjerne bruke medisiner for en rekke helseplager, som kan grense inn mot psykisk stimulans, uten at man av den grunn mister ansikt.

Finnes det nåde for en rusmisbruker? Seiler kristen rusmisbrukeromsorg under et moralistisk flagg hvor evangeliet og nåden er satt ut av spill? Er rusavhengighet et salighetsspørsmål?

Jeg kjenner mange rusavhengige. En av dem begynte å ruse seg og gå på gata som 13-åring, etter å ha vært utsatt for omsorgssvikt. Vedkommende sitter etter 30 år grundig fast i avhengighet av preparater. Samtidig er vedkommende en troende med et klart Jesus-vitnesbyrd.

Finnes det nåde for vedkommende? Finnes det en plass for slike i Jesu´ menighet?

Samfunnet sier til den omsorgssviktede 13-åringen: Rusmisbruk er ulovlig! Og moralistene i menigheten står i døren og setter en betingelse for nåden: Skal du slippe inn her, må du først bli rein!

Metadon er en lovlig medisinering av rusavhengige. Men for moralistene i blant oss er ikke dette nok. At mange kristne med fasaden i orden bruker nervemedisin for å klare hverdagen, inngår i det hykleri og den dobbeltmoral som alltid følger moralismen.

De som engasjerer seg i rusmisbrukeromsorgen i kristne menigheter kan stort sett få ture fram som de vil. Alle er glade for at noen i det hele tatt vil ta bryet verdt med å forsøke å hjelpe disse stakkarne og synes de gjør en storartet innsats. Og de som selv har en bakgrunn i rusmisbruk, finner en arena hvor de raskt når opp til store høyder i status og makt.

Det er på tide at menighetene ser på hva slags evangelium de formidler til de svakeste og mest utsatte i blant oss. Jag moralistene ut av den kristne rusmisbrukeromsorgen! Og la oss åpne det kristne fellesskapet for de svake og de sviktede i blant oss!

Men min desillusjonisme overfor tradisjonelle menigheter finner desverre mye næring på dette området. Hierarkiske verdier står også her i veien for vår evne til å formidle Jesus.

Jeg vil ikke legge skjul på min stolthet over å ha både metadon- og rusavhengige med i vår husmenighet. Og jeg ønsker å ha med så mange som mulig av dem!

Kan dette kalles kjærlighetens trass?

All sann hjelpekunst begynner med en ydmykelse. Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe, og derved forstå, at det å hjelpe ikke er å beherske, men å tjene. - Søren Kierkegaard

Underordne dere under hverandre i ærefrykt for Kristus. - Apostelen Paulus


Share/Save/Bookmark

lørdag, desember 08, 2007

Jesusvekkelsen 2.0

Jeg er ikke grepet av nostalgi. Jeg tror heller ikke historien gjentar seg. Men jeg må innrømme at den delen av Jesusvekkelsen som jeg beskriver i forrige post, opptar meg litt for tiden.

Det som skjedde var altså at min venn Vidar Bjerkseth, nå tilsynsmann i Metodistkirken, og jeg gikk til kommunen i Sandefjord og ba om å få fritt disponere et sentralt beliggende hus som skulle kondemneres, for å bruke det til evangelisering og tverrkirkelig fellesskap over en sommer.

Vidar og jeg hadde før dette hatt et nært samarbeide om ulike aktiviteter. Vi hadde startet med ukentlige andakter på Sandefjord Handelsgymnasium og vi hadde ofte stand på torget hvor vi solgte kristen litteratur og samtalte med folk.

At kristne ungdommer spontant, uorganisert og tverrkirkelig setter i gang større prosjekter som vi gjorde den gang, er muligens spesielt i "historisk" sammenheng. Ingen av oss hadde noen formell lederstatus i våre egne menigheter og vi spurte heller ingen om lov til å gjøre hva vi gjorde.

Det var bare så helt naturlig å gjøre akkurat det der og da. Personlig var jeg farget av ånden fra Sarons Dal, og spesielt den delen som het Operasjon Ungdomsteam. Her var det tverrkirkelige, karismatiske en selvfølge. Erling Thu var lederen, og jeg tror også at Tore Lende opererte i kulissene som en premissgiver.

Med i vårt sommerprosjekt, som fikk navnet Arken, var ungdom fra Metodistkirken, Misjonssambandet, Indremisjonen og Pinsemenigheten. Prosjektet hadde intet lederskap, utover det at vi satte opp en turnusliste på gjøremål. I dag når vi mimrer om dette, hører jeg bare positive uttalelser.

Den sommeren vi gjorde dette, var Vidar og jeg ferdig på gymnaset. Når høsten kom, ble vi spredd for alle vinder, og prosjektet som var av kortsiktig natur, ble lagt ned. Vi gikk alle hver til vårt, og jeg har siden ikke vært involvert i et tilsvarende tverrkirkelig prosjekt.

Det som skjedde etter dette i "kristenheten" var vel for en ressesjon (tilbakegang) å regne. Imperiet slo tilbake, så og si. Pinsebevegelsen fikk den opprivende Sarons Dal-striden, hvor ett av innslagene var argentineren Juan Carlos Ortiz og hans famøse og "uansvarlige" lære om "menigheten i ditt hus", som også jeg den gang trodde kunne være farlig. Og Tore Lendes husmenighet på Bryne ble omtalt i lite flatterende vendinger og forfulgt.

Og ute i den store verden døde Jesus-vekkelsen hen i David Bergs (alias Moses, alias Mo) seksuelle orgier som inkluderte pedofili og incest i sekten Childen of God (så sent som for noen dager siden hadde CNN en reportasje om ettervirkningene av denne sekten, - om barn som dreper i hevn og gjør selvmord).

Så fikk vi Trosbevegelsen med sine autoritære og hierarkiske eksesser, som for kort tid siden opplevde et slags sammenbrudd, i alle fall her på berget.

Hvor står vi nå? Hva skjer? For på nytt å snevre perspektivet inn til mitt lille univers: Jeg lever altså nå i en husmenighet som er inspirert av mange av de samme verdier som den tidlige Jesusvekkelsen. Dette opplever jeg som tidløse, universelle verdier som preger enhver Åndens vind, enhver fornyelse og vekkelse.

Jeg opplever på mange måter husmenighetslivet som Jesusvekkelsen 2.0, og fryder meg over å kjenne igjen ånden fra den gang.


Share/Save/Bookmark

fredag, desember 07, 2007

Husmenigheten: Déjà vu

Tirsdag hadde vi samling i husmenigheten igjen. Da sa en av oss:
- Jeg vil bli døpt, men vil av ulike grunner vente til sommeren. Og jeg vil gjerne bli døpt på en badestrand.

Plutselig befant jeg meg 35 år tilbake i tiden. I Arken, et hus i Jesusvekkelse-stil min kamerat Vidar Bjerkseth, nå tilsynsmann i Metodistkirken, og jeg tok initiativet til. Det var et hus som skulle rives om noen måneder. Vidar og jeg gikk til kommunen og spurte om vi kunne disponere det inntil videre. Det fikk vi, dersom vi kom overens med den gamle damen som bodde i annen etasje. Og det klarte vi.

Vi innredet huset med kabeltromler fra Televerket og ølkasser fra Grans bryggeri, og fikk damene til å sy puter. Og så ble huset brukt til tverrkirkelig fellesskap og evangelisering en hel sommer, og skapte mange gode minner for alle involverte.

Bortsett fra at slutten på eventyret kunne vært bedre. Èn gang i uken hadde vi en predikant på besøk som holdt en andakt for oss. Jeg skaffet en pinsepredikant. Han valgte å kjøre en offensiv "troende dåps"-argumentasjon i sin andakt. (Snakk om å sabotere!) Neste uke kom det en prest og gjorde tilsvarende om barnedåpen. Og dermed var idyllen brutt.

Tilbake til tirsdag 4. desember 2007. Vi sitter i husmenigheten vår som har deltakere med ulik konfesjonell bakgrunn: Pinsevenner, en adventist, en lutheraner, og tre-fire som ikke har annet enn husmenigheten vår.

I vår tid er ikke dåp så kontroversielt som det en gang var. Men med tanke på tidligere erfaringer med dåpsspørsmålet, fant jeg det likevel riktig å starte en samtale om grunnlaget for vår enhet. Kunne ulik holdning til dette med dåp virke splittende?

Vi var enige om at grunnlaget for vår enhet var troen på Jesus, og at vi kunne leve med ulike meninger om dåp. Oj - det måtte altså gå 35 år før vi var klare til å fortsette der vi slapp under Jesusvekkelsen!

Jeg gleder meg til dåpen på stranda!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Kåre Willoch


Share/Save/Bookmark

mandag, desember 03, 2007

Husmenigheten: Se hva som skjer!

Jeg visste det ville skje. Dynamikken. Sist tirsdag var vi 8 personer på samlingen i husmenigheten. Og en av de nye ønsker nå at vi snart må holde samling hos henne for første gang, fordi hun har to venner hun vil invitere.

Kan en menighet ha det bedre, enn når medlemmene ber om å ha menighetssamling hjemme hos seg, fordi de vil be med seg venner? Jeg har ingen grunn til å skryte av meg selv, men jeg roser meg gjerne av evangeliet. For det er en kraft til frelse og skaper forandring i menneskers liv. Og skaper dynamikk i fellesskapet.

Vi har nå holdt på i snart tre år, og de to siste månedene har det skjedd mye. Til og med Thom, som har vært med i to og et halvt år, henter fortsatt inn arbeidskamerater til fellesskapet.

OK - jeg skal innrømme at nøkternt sett er ikke vår husmenighet særlig imponerende. Kanskje den aldri vil bli det sett utenfra. Men jeg ser det innenfra, og er begeistret.

Det jeg ønsker å se skje, er at menigheten skal vokse og dele seg, vokse og dele seg, vokse og dele seg ... Det er noe jeg ønsker for alle menigheter!

Amen! La det skje!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Masta


Share/Save/Bookmark

søndag, november 25, 2007

Skiftenøkkel, type gigantisk

I går kveld kl. 23 ringte det på døra. Dørklokka virker så brutal når den ringer midt på natta. Hvem kan det være? Mine venner fra rusmiljøet kommer innom av og til, selv om det er nokså sjelden.

Jeg åpner døra. Der står Tom Einar (fingert navn), med sine store øyne og magre kinn.
- Kan du gjøre meg en tjeneste?
Den ene hånda hans er skjult bak ryggen. Livet har fart hardt med Tom Einar. I en bilulykke ble han stygt kvestet. Det førte til en lam arm og et delvis lammet ben, som han trekker på når han går.
- Eh - klokka er elleve ..., sa jeg unnvikende.
- Kan du oppbevare denne, så jeg ikke gjør noe galt med den?
Han lar en gigantisk skiftenøkkel gli ut av ermet.
Jeg skjønner umiddelbart poenget, og ler.
- Drikker du julebrus? spør han.
- Jada.
Så trekker han fram to julebrus, en av dem fra det andre ermet. Han hadde fått de på Frelsesarméen samme kvelden.

Senere samme natt, når min kjære og jeg står på badet, skjer det fatale. En av kranene, som over tid hadde gått stadig tregere, går i stykker slik at vannet ikke lar seg stenge av. Den blir stående å renne varmt vann.

Jeg ante ikke hvordan jeg skulle åpne et slikt blandebatteri for å komme til stoppemekanismen. Internett, sa min kone, og fant info fra produsenten. Dermed fikk vi åpnet det, og så at vi måtte bruke en stor tang for å skru av neste del.

Tang? Nei, den gigantiske skiftenøkkelen som Tom Einar hadde levert et par timer tidligere! Med det enorme momentet den hadde, klarte vi å skru opp et over 20 år gammelt korrodert blandebatteri, og fikk stanset det rennende varmtvannet.

Tom Einar er en av de hvileløst vandrende rusmisbrukerne på leiting etter lindring. Hans ødelagte kropp legger ytterligere smerte til. Jeg har kontakt med en lege og advokat for å få Tom Einar inn på et medisineringsopplegg. Også legen og advokaten har et selvstendig, personlig engasjement for å hjelpe Tom Einar. Hensikten er at han skal få roet seg ned og eventuelt komme inn på LAR (Legemiddel-assistert rehablitering).

Det er ikke første gang jeg opplever tilsynelatende tilfeldigheter med Tom Einar. Ved et par andre anledninger i det siste, når jeg har arbeidet med saken hans, har det skjedd pussige sammentreff av tilfeldigheter hvor han har vært involvert. Når jeg tenker tilbake på skiftenøkkelen i går kveld og de andre tilfellene, kjenner jeg en underlig varm forventning. En følelse av at det er En som har en finger med i spillet. Noe med ferdiglagte gjerninger, og så videre.

Jeg har forhåpninger til hva som skal skje med Tom Einar.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Sandefjord Kirke


Share/Save/Bookmark

onsdag, november 21, 2007

Husmenigheten: Visjon, strategi og handlingsplan

IMG_5083.JPG
Husmenighet
Foto: Are Karlsen

Fra samlingen i husmenigheten nå i kveld.

Husmenigheten vår er over i en ny fase. En fase med vekst.

Både veteranen Thom og nye Lillian har vært aktiv når det gjelder å inkludere nye. I kveld var vi 7 personer.

Thom, som tidligere har fått med seg arbeidskameraten Petter, hadde denne gang invitert med seg arbeidskameraten Per (fingert navn). Per er utdannet lærer med kristendom grunnfag. Han har lenge lengtet etter et slikt fellesskap, og syntes å stortrives.

Lillian hadde invitert med seg tre, hvorav to kom, Hans og Hilde (begge fingerte navn). Hans er en forhenværende rusmisbruker, som nå i lenger tid har levd reint. Thom og Petter kjente godt til Hans.

Når vi har nye med, kjører vi en presentasjonsrunde. Det er spennende. Thom presenterte dessuten husmenigheten og innholdet i samlingene, og jeg gikk igjennom verdigrunnlaget. Jeg finner stadig grunn til å gjøre det klart at jeg ikke har noen annen menighet enn denne og at jeg har gitt meg helt til dette fellesskapet. Jeg kan både se og føle hvilken effekt det har på de andre.

Vår husmenighet er altså ikke noe tiltak fra min side i rusmisbrukeromsorgen. Den er en menighet, åpen for alle.

Jeg spurte Hans om han hadde vært på noen form for rehabilitering.
- Nei, det er kun kraften i dette, sa han og klappet på Bibelen.
- Det tror jeg også på, sa Thom, som selv går på metadon.
- Jeg har nå startet nedtrapping i samsvar med LAR (et offentlig program for LegemiddelAssistert Rehabilitering), la han til.

Jeg har hittil aldri tatt opp rus og rusproblematikk i samlingene. Det overlater jeg til de andre som har personlig kjennskap til dette. De inspirerer hverandre med sine erfaringer. Men vi gjør ingen forsøk på å skape noe skille mellom aktive eller forhenværende rusmisbrukere. Et kjærlig, inkluderende fellesskap gjør underverker for alle slags mennesker. Dermed presser vi heller ingen til et dobbeltliv eller høyere bekjennelse enn det er dekning for. Nåde og sannhet.

Vi leste Guds Ord sammen og alle deltok i samtalen etterpå.

En av deltakerne fortalte om sine besettelsesopplevelser. Flere av de andre bekreftet at de hadde opplevd noe lignende.
- Det er typisk for rusmisbrukere, fikk jeg vite. OK, tenkte jeg, er det derfor at de så enkelt aksepterer den åndelige dimensjonen? De har møtt den andre siden.

I kveld var det flere som deltok med bønn. "Temperaturen" i samlingene er økende.

Så planla vi neste samling. Thom ville gjerne ha den hjemme hos seg. Hilde ville også snart ha en samling hjemme hos seg, fordi hun også hadde venner hun gjerne ville invitere.

Dette er så herlig at jeg kommer til å sveve i noen dager igjen. Å forkynne evangeliet for fattige er tjokk fullt av velsignelser. Vår visjonære leder Jesus anbefalte oss å gjøre det. Derfor er dette også visjonen, strategien og handlngsplanen i husmenigheten vår.

Så enkelt er det.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: O´hoi!


Share/Save/Bookmark

tirsdag, november 13, 2007

Den store forskjellen mellom husmenighet og cellegruppe

Hva er den store forskjellen på husmenighet og cellegruppe? Jeg vil i alle fall nevne én vesentlig forskjell:

En husmenighet er for deltagerne the real thing, mens deltagerne i en cellegruppe forventes at man først og fremst prioriterer menighetens ukentlige gudstjenester, pluss kanskje en aktivitet til eller to.

En husmenighet har full fokus fra deltagernes side. Cellegruppa, derimot, blir ofte en aktivitet i tillegg til flere andre, noe som kan gå ut over oppslutningen. Dersom den i tillegg er hierarkisk, altså at man har en tydelig leder som holder samlingene i gang, er erfaringen at mange opplever dem som kjedelige og forutsigbare.

Et fellesskap uten annen ledelse enn Den Hellige Ånd, er dynamisk.

I går la husmenigheten vår sin samling til samtalekaféen Timeout som jeg var med å starte i min tid i Filadelfia (Oslo). Fem av oss var med - Lillian, Thom, Petter, Arne (sistnevnte er fingert navn, han er den nyeste i menigheten) og meg. Det var som å komme på besøk til den nærmeste familien. Det ble servert middag. De som går på gata får gratis. Så stenger kjøkkenet 1800, og "gudstjenesten" innledes med nattverd. Kjell, som var med å starte Timeout sammen med Vidar og meg, holdt deretter en innledning om hvilke kvaliteter som preger den som lever under nåden i forhold til den som lever under loven. Så ble vi delt inn i grupper. Samtalen hadde nerve og mange deltok.

Det som ellers preget turen var glade gjensyn. Petter møtte uventet sin nære venn Cato fra Evangeliesenteret. Arne møtte uventet Kjell som han jobbet sammen med før Kjell ble en kristen. Lillian møtte han som laget en brosjyre om sitt liv med Jesus og den kristne tro og som bekostet av egen lomme en distribusjon i millionklassen til alle husstander i Norge nå i høst. Det var den brosjyren som fikk Lillian til å ringe meg og spørre om hun kunne bli med i husmenigheten fordi hun nettopp hadde blitt en kristen og ikke hadde noe fellesskap. Hun hadde forøvrig hørt om meg via Vidar, som er hennes fetter. Thom hadde et hjertelig gjensyn med Vidar og Kjell, som har besøkt husmenigheten vår. Og i tillegg til mange herlige venner, traff jeg min sønn i det jeg passerte og han kom ut av Høgskolen i Oslo, hvor han både studerer og jobber. Vi hadde ikke sett hverandre på et par måneder.

En husmenighet behøver ikke å være isolert. Vår husmenighet har to ulike miljøer vi relaterer til, Timeout (Oslo) og Mjølløst Gård (Sandefjord). Jeg opplever at vi er rike.

Neste samling er hos Lillian. Det er ikke hennes tur, men hun har venner hun ønsker å invitere.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Tore Lende


Share/Save/Bookmark

søndag, november 11, 2007

Gi kirken tilbake til Den Hellige Ånd!

”Han skal veilede dere til hele sannheten”, sa Jesus om Den Hellige Ånd. Bibelen beskriver Den Hellige Ånd som den som leder, veileder og taler til de kristne. Boken Apostlenes Gjerninger i Bibelen handler egentlig om Den Hellige Ånds gjerninger. Men etter ca. 70 år, synes det som om den Hellige Ånds gjerning ikke lenger var tilfredsstillende for ”ansvarlige” kristne. I stedet for Åndens ledelse og veiledning, begynte det å heve seg røster om at de kristne måtte ha ledere, biskoper og prester, som kunne sørge for at kirken ikke ble inntatt av vrang lære og splittet. Biskop Ignatius av Antiokia la grunnlaget for et hierarkisk presteskap, som ironisk nok i seg selv er en vranglære, og et brudd med sentrale bibelske verdier. Verdier som tjenerskap, gjensidig underordning, det allmenne prestedømme, alles myndiggjøring og deltagelse, og ikke minst et brudd på læren om Kristus som den eneste mellommann mellom Gud og mennesker.

I stedet for Den Hellige Ånds gjerning, fikk man altså det hierarkiske presteskapet. Presteskapet som tok Den Hellige Ånds plass sørget også for at Den Hellige Ånd ble svekket i de kristnes bevissthet. For eksempel i et ”kristent” land som Norge, er Den Hellige Ånd ukjent for folk flest, og den offentlige, kirkelige høytid da man skal feire Den Hellige Ånd, pinsen, er symptomatisk nok uten innhold.

Det geistlige hierarkiet har tatt Den Hellige Ånds plass som den som leder, veileder og taler til de kristne. Resultatet er ikke til å ta feil av: Vi har fått en kirke hvor den åndelige dimensjonen er sterkt svekket, og i stedet har vi fått såkalte gudstjenester hvor menneskelige, elitistiske prestasjoner innen kunst og kultur står i sentrum. Og i stedet for Åndens enhet, har vi fått de tusen hierarkiers splittelse.

Det kirkelige hierarkiet fyller våre kirker og menigheter med maktkamp, statusbegjær, stolthet og hovmod i en grad som med jevne mellomrom vekker interesse også i sekulære medier.

Før kirken kan gjenvinne sin åndelige kraft, må vi omvende oss og gi kirken tilbake til Den Hellige Ånd. Vi må gi avkall på hierarki, makt og status, og ta vårt kors opp og følge Jesus i tjenerskap og offer. Jeg tror ikke det finnes noen annen vei til sann fornyelse for kirken.

Etter 1900 år med kirkelige hierarkier, begynner det å gå opp for stadig flere hvor fjernt dette er fra bibelske verdier og forbilder. Allerede Martin Luther la et teologisk grunnlag for læren om det allmenne prestedømme, men trakk seg av realpolitiske årsaker fra å oppheve presteskapet da blodet begynte å flyte i gatene. Her til lands førte Hans Nielsen Hauge deler av disse verdiene ut til folket, til stor motstand fra hierarkistene. Pinsevekkelsens vugge, Asuza Street, var sterkt preget av egalitære verdier i følge troverdige vitner. I våre dager føres debatten stadig bredere i alle kirkelige sammenhenger, noe forrige post viser.

Tiden er inne til å gi kirken tilbake til Den Hellige Ånd!

Les også Jonas Lundstrøms post Församlingen behöver EN tydlig ledare.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Organisten


Share/Save/Bookmark

fredag, november 09, 2007

Kan det komme noe godt fra Nasaret?

Ivar Kvistum har advart meg mot å definere mitt standpunkt, mine verdier, visjoner, mål, som en negasjon. Vi har snakket mye om ikke-hierarki her på bloggen, for ikke å si anti-hierarki.

Ivar har rett. Jeg ønsker ikke å stå for noe som primært er anti. Hva jeg ønsker er å følge Kristus i å forkynne evangeliet for fattige. Men flere tiårs engasjement i menighet, har fått meg til å innse at våre hierarkiske foretakskirker er et dårlig verktøy for akkurat det. Ved å henvende meg til Bibelen, har jeg funnet et forbilde i de bibelske, ikke-hierarkiske husmenighetene.

Derfor kan jeg ikke skjule min store glede når jeg møter troende som deler mine erfaringer og synspunkter. Og særlig om det er mennesker i vår egen del av verden.

Stor var min overraskelse her om dagen, da jeg snublet over bloggen Catholic Renewal, skrevet av Charlotte Therese. Undertittelen på bloggen er "Se, jeg gjør allting nytt ...". Charlotte hadde en post som inspirerte meg til å legge inn en kommentar, Håller frikyrkorna på att katoliceras?

Hør bare hva Charlotte sier om hierarkier, hun som kommer fra en kirke som åpent hevder hierarkiets nødvendighet og begrunnelse. Jeg gjør noen klipp:

Nej - back to basics! Längre tillbaka - ja!

...

Fast egentligen gillar jag inte alls hierarkiseringen.

Vad jag önskar att kyrkan kunde fungera på ett helt annat sätt...

Hun fortsetter å utdype sine tanker om dette, og sier dette bedre enn jeg noensinne har klart å formulere det:

Det följande är kanske lite kontroversiellt, men tanken kom till mig nu, så jag lyfter fram den och ser vad ni säger:

De som idag ses som "svaga" målgrupper som man inriktar massor av kyrkliga hjälpinsatser på (hemlösa, flyktingar etc) borde istället för att göras beroende av denna hjälp involveras aktivt - tas på allvar. De behöver få just sina gåvor sedda, lära sig ta ansvar. Då skulle de växa, få ett nytt självförtroende, och samtidigt göra en omistlig insats för helheten.

Ja - jag tror att en icke-hierarkisk kristen rörelse som bygger på allas delaktighet på lika villkor fungerar - och skulle gärna vilja vara del också av ett sådant sammanhang.

Halleluja! - sier jeg.

Og så blander teologen Jonas Lundstrøm seg inn i samtalen, og utbryter i en kommentar til noe jeg skrev på bloggen til Charlotte:

Are. Tillåt mig att utbrista i ett halleluja! Det är otroligt ovanligt att höra sånt här, men ack så befriande.

Enda en Jesus-revolusjonær!

Charlotte fortsetter:

Jag ser inte en hierarki i den första kristna tiden - utan ett gemensamt delande och tjänande. ... Jag tror på en helt annan struktur. Men jag känner inga i min närhet som tror som jag - så hur ska jag kunna starta upp något?

Kanskje det er flere enn vi aner som drømmer som Charlotte? Plutselig en dag, så bryter det fram ...

Samtalen går videre, til slutt er det over 100 kommentarer til denne posten. Charlotte igjen:

Anden leder inte kyrkan genom hierarkin i sig - utan mer genom det slag av konsensus som Are talar om. Hierarkin missbrukar i de flesta fall sin ställning. Därför har jag svårt att se det som något gott som är inspirerat av Gud.

OK - men det er altså en katolikk som taler! Samtalen bølger fram og tilbake, men jeg holder meg til hva Charlotte selv skriver:

Jag kan inte se att traditionen kan ställas upp som ett försvar av sånt i traditionen som inte är bra.

En del är "badvatten" som behöver hällas ut när det väl har blivit igenkänt som sådant. Också sånt man tidigare såg som en nödvändig del av "barnet".

Det är ju vad reformation är.

Hierarkiseringen räknar jag inte alls till en bra sak i traditionen. Det är den som har förstört kyrkan....

Jeg henter flere sitat fra Charlotte i den lange kommentar-tråden:

Jag vill få representera mig själv som med-lem i kyrkan. Och jag vill att andra ska representera sig själva - inte andra.

Och jag vill inte att någon enda ska utge sig för att representera Kristus.

Tillsammans är vi alla Kristi kropp.

Så tror jag att det var tänkt att vara.

Charlotte får begeistrede kommentarer fra de øvrige anti-hierarkister som er inne, og Charlotte forklarer:

Orden bara kom till mig - och allt var plötsligt kristallklart.

Jag har redan tidigare sett det så, men inte vetat hur jag ska formulera det, eller ens att jag kanske borde försöka formulera det.

Det är liksom en icke-fråga i katolska sammanhang - där något annat än en hierarkisk organisation kan vara svårt för många att tänka sig - eftersom det är så det har varit så länge. Frågan väcks knappast annat än i mötet med andra kristna som har en annan syn ...

Jonas, jag hoppas få höra många andra som säger detta en dag - jag har inte heller hört det från någon katolik hittills - men inte heller från någon protestant, vad jag kan minnas, förrän nu.

Så det vi skriver om här och nu bekräftar helt enkelt den tro jag redan har, och har haft hela tiden som jag har varit kristen.

Men det har sjunkit undan bland mycket annat och kom upp till ytan nu igen.

Herre, hva med en vekkelse nå?


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Presten og menigheten


Share/Save/Bookmark

torsdag, november 01, 2007

Husmenigheten: Frukt

Etter siste samling i husmenigheten går jeg med en opplevelse av at noe er i ferd med å skje. En fødsel. Er det en menighet som er i ferd med å bli født?

Samtalen vår dreier seg nå om omvendelse. Om å bære frukt. Om å flagge sitt standpunkt for venner. Om endring av livsstil. Om smerte over ufullkommenhet. Om tvil: Er jeg frelst? Hvor er i så fall frukten i mitt liv?

Det dannes et åndelig samfunn. Det knyttes sterke bånd.

Det er ikke noe antall å skryte av. Det startet med min kone og jeg pluss én fra narkomiljøet for nesten 3 år siden. Nå er det fire fra narkomiljøet som er med å danne den indre kjerne. Flere er innom oss fra tid til annen.

Men det er nok til å få meg til å drømme og se syner.

Det er Jesus som gjør det. Det er han som er Herren. Han legger nye mennesker til menigheten. Det eneste vi gjør er å samles omkring Ordet og bønnen. Men det vokser. Sakte, men sikkert. Halleluja!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Ferje i Sandefjordsfjorden


Share/Save/Bookmark

fredag, oktober 19, 2007

Husmenigheten: Feire de små seire

Flere kommentarer oppfordrer meg til å skrive om husmenigheten vår. Det passer bra, for jeg har hatt en liten post i tankene en stund.

Jeg sluttet som administrativ leder i Filadelfia (Oslo) for å starte husmenighet sammen med min kone for 3 år siden. Ut fra det verdigrunnlaget vi ønsket menigheten skulle bygge på, tok jeg kontakt med venner i narkomiljøet i Sandefjord. Her var det kristne som ikke lenger hadde noe menighetsfellesskap.

Nå har vi holdt på i snart 3 år. Vi har i prinsippet hatt samlinger hver uke, bortsett fra den perioden da alle medlemmene ved et sammentreff avtjente fengselsstraffer samtidig. I stedet for vanlige samlinger, reiste jeg da rundt og besøkte dem i fengslene. Det gir muligens begrepet cellemenighet en ny betydning.

I disse dager går jeg rundt og feirer en liten seier: For første gang har menigheten hatt samling uten at verken jeg eller min kone var til stede.

- Vi leste i Bibelen og ba Fadervår, fortalte Thom i telefonen. Thom er eldste i menigheten. Antageligvis Norges eneste metadonbrukende eldstebror. Vel, vi bruker ikke begrepet eldste eller andre titler. Thom funker som koordinator og sørger for at det blir samlinger. Da han satt i Ringerike fengsel var han kirketjener i fengselskirken.

Det første året holdt vi samlingene hjemme hos oss. Da hadde menigheten også et navn: Husmenigheten Schanchesgate 14 Sandefjord. Etter det har vi holdt samlingene i hjemmene til de medlemmene som ønsker det.

Nå har vi ikke lenger noe navn på menigheten. Navn institusjonaliserer og skaper skiller mot andre kristne. Nå er vi kun kristne som samles i Jesu´ navn. Et navn som forener alle kristne.

Ellers er det ingen kobling mellom bloggen og husmenigheten. Nesten ingen av medlemmene har PC eller bruker internett. Jeg forteller dem av og til om mine nettaktiviteter. Men debattene og temaene her på bloggen preger aldri våre samlinger. Ordet hierarki har knapt nok vært nevnt, for eksempel. Bloggen setter altså ingen agenda for husmenigheten.

Men det betyr ikke at det som debatteres her på bloggen er mindre vesentlig. Det er bare det at folk som kommer rett fra gata og ikke har menighetsbakgrunn, har litt andre behov.

Liturgien i våre samlinger er enkel: Spise sammen (med varierende vektlegging på det), dele liv, lese fortløpende fra Bibelen, dele tanker omkring dagens bibeltekst, frie refleksjoner og innslag, be sammen.

Vi har ingen møteleder. Vi gjør som Paulus oppfordrer til: Snakker én av gangen, ikke i munnen på hverandre.

Mine drømmer for menigheten er vekst. Åndelig og personlig vekst og vekst i antall. Jeg ser fram til "kaoset" den dagen da våre hus og leiligheter ikke lenger rommer menigheten.

Jeg har skrevet mye om husmenigheten tidligere. Klikk her for 20 poster om husmenigheten vår.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Grasdalen


Share/Save/Bookmark

mandag, oktober 08, 2007

Det nye kirkelige økosystemet

Det har vært skrevet mye om kirkelige paradigmer her på bloggen. Det tradisjonelle paradigmet hvor hierarki og makt er fremste verdier. Og det nye, men også opprinnelige paradigmet hvor korset og tjenerskap er fremste verdier.

Til disse paradigmene hører det også økosystemer, som er like diametralt forskjellige. Kort beskrevet: I det tradisjonelle økosystemet samler kirken inn økonomiske midler til sin egen drift. I det nye økosystemet, samler kirken inn midler til alt annet enn seg selv.

Den tradisjonelle kirken er opptatt av makt og eiendeler. Ofte sitert statistikk (blant andre av Aril Edvardsen) sier at 95 % av menighetenes økonomi går til interne behov. Å bygge store kirker for å kunne samle mange på ett sted, er intet annet enn maktsyke.

Behovet for ansatte i kirkelig sammenheng, er umettelig. Stadig mer av arbeidet må gjøres av profesjonelle utøvere. Siden kirkens oppdrag er enormt, vil dette til enhver tid sprenge alle grenser for tilgjengelige ressurser.

Selv det vi kaller misjon, er med tiden blitt vedlikehold av statiske strukturer. Veksten i den tredje verden er enorm, men lite av den foregår i våre misjonsfilialer, hvilket er en naturlig følge av at disse er preget av moderkirkenes verdier.

De fattige menighetene derimot, som jeg velger å kalle husmenighetene, har ingen egen eiendom og ingen ansatte. Midlene som samles inn går dermed til andre formål. I det nye Testamente finnes det kun ett legitimt innsamlingsformål: De fattige. Lindring av menneskelig nød.

Det nye økosystemet vil gi kirken en helt annen fokus, en helt annen kontaktflate og en helt annen dynamikk. Den samme kontaktflaten som Jesus hadde. Hvorfor er det ikke naturlig for kirken som skal være Jesu kropp, å følge Jesus?

Religionsforskning viser at de kirkene som fokuser mest på de fattige, også er de som vokser mest. Vekst skal ikke være vårt motiv for å hjelpe fattige, men veksten viser på åndelig sunnhet.

En illustrasjon på hva eiendommene koster kirken: På TV-nyhetene her om dagen fikk vi høre at Den norske Kirke, dvs. statskirken, har et vedlikeholdsbehov på 8 milliarder kroner.

Er det slik at jo mer velstående en kirke er, jo finere kirkebygget er og jo større budsjettet er, jo mer brukes på de fattige? Nei, det er tvertimot. Jo mer velstående kirke, jo mindre til de fattige.

I det nye kirkelige økosystemet, knyttet til husmenighetene, går de innsamlede midlene fra menighetene til de fattige.

Hvilken betydning vil dette ha for mennesker som har det vondt?

Hvilken betydning vil det ha for kirken?

Jeg gleder meg til å se det.


Share/Save/Bookmark

søndag, oktober 07, 2007

Dagens foto: Markens grøde


Share/Save/Bookmark

Fotoliv

IMG_3757_1.JPG
"Studio"
Foto: Are Karlsen

Dette er et mobilt studio satt opp for anledningen på jobben.

Foto er ikke bare hobby for meg, jeg har litt nytte av det på jobben, også. For eksempel til å ta reklamefoto.

Bildet ved siden av viser et enkelt, mobilt studio som vi har anskaffet i det siste. Jeg har lært mye om mobile studioløsninger på bloggen Strobist, skrevet av en amerikansk fotojournalist. Han introduserte meg for radiostyring av blitzer. Dermed kan blitzen - eller blitzene - plasseres helt uavhengig av kameraet. Dette utstyret er det lett å bruke on location, også. Bildet viser de to radiostyrte blitzene idet de fyrer av, styrt av en radiosender på kameraet jeg bruker.

Vårt enkle studio består av et par stativer til å holde oppe bakgrunnen. Så to blitzer som kan styres manuelt inklusive tre radio transcievere. Videre ønsker jeg meg to superkompakte blitzstativer og to superkompakte paraplyer med en spesiell brakett for å sette opp blitz og paraply sammen. Dermed har vi et komplett mobilt studio, som jeg bortsett fra bakgrunnssystemet kan få i dataryggsekken min.

Bildet nummer to, viser kamera og blitzer med radiosendere påmontert.

Dagens bilde "Furu i solnedgang" viser hva en radiostyrt blitz kan brukes til. Uten den ville trærne bare vært svarte silhouetter.

Så litt nostalgi: Her om dagen fikk jeg av en god venn en fotoveske med en Nikon EM 1979-modell og full av objektiver og tilbehør. Bildet (tatt med mobiltelefonen) viser hvor lite og kompakt dette analoge speilrefleks-kameraet er i forhold til det Canon EOS 30D som jeg bruker nå. Helt til høyre min gamle 2004-modell Canon PowerShot G5.

Jeg visste ikke om Nikon EM, men dersom du googler får du opp mange nettsteder med detaljert info og mange begeistrede brukere. Kameraet er superenkelt med bare én opptaksmodus - blenderprioritert automatikk.

Jeg er fristet til å kjøpe film og prøve dette Nikon-kameraet.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Furuer i solnedgang


Share/Save/Bookmark

lørdag, oktober 06, 2007

Lille-helvetet

VL logo
Vårt Land

Journalist Astrid Dalehaug Norhaug har over tid forsøkt å kartlegge hvilken innflytelse beskyttelsesteologien har i norske menigheter.

Det kryper en slange langs gulvet i norske menigheter. Mange pastorer, som jo liksom skal være hyrder og passe på sine menigheter, vet om den, men lar den være i fred.

Når slangen biter, setter den en tanke i offeret. En tanke som aldri slipper taket: Du går ikke trygg noe sted, dersom du ikke er lydig mot Gud og den han har gitt autoritet, din pastor.

Slangen gjør det som skulle være himmel på jord til et helvete. Også i pinsemenigheter får denne slangen krype fritt omkring.

Journalist Astrid Dalehaug Norheim har forsøkt å følge sporene av dette i flere artikler i Vårt Land i det siste. 5. oktober skrev hun kommentarartikkelen Pastorens lydige barn. Her tar hun for seg John Beveres bok "Under Guds beskyttelse", som er behørig omtalt her på bloggen og på byggemennesker.no, og gir et innblikk i de overgrep denne læren representerer.

Hun avslutter sin artikkel med en henvisning til artikkelen her på bloggen og et sitat herfra: «Kirkelig lederskap vil per definisjon over tid sørge for en ubibelsk utvikling, fordi selve ideen om at det kristne fellesskapet må ha et hierarkisk lederskap er basert på forutsetninger som strider mot bibelske verdier».

Journalisten har brukt Tore Lende som "konsulent" i sin research. Jeg spurte Tore i dag om hvor lenge det er siden han begynte å skrive om dette giftige fenomenet, og fikk vite at det var 7 år siden han la ut sin første artikkel på nettet med tittelen Lederskap - makt over folket. I tilllegg har Tore skrevet innlegg i Vårt Land og nevnt dette i intervjuer. Og i mange kommentarer her på bloggen.

Men hvorfor er det ingen såkalte hyrder (pastorer) som reagerer?


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Grasdalen


Share/Save/Bookmark

Mørkets makter

Hvorfor blir kristne samlinger mørklagt? To bilder jeg nylig har vist her på bloggen viser mørklagte kristne samlinger. Fra Oslo Spektrum og fra teltmøter i Sandefjord.

Det var dette fenomenet som for 4-5 år siden trigget min erkjennelse av at noe var riv ruskende galt med utviklingen i våre menigheter. Når man kommer sammen til fest, som for eksempel Sommerfestivalen på Hedmarktoppen, så sitter forsamlingen mørklagt. Samidig er det sterke spotlight på scenen, med den følge at de som opptrer der, ikke ser forsamlingen.

Altså forsamlingen sitter i mørket og ser på en godt opplyst scene, mens lederskapet på scenen ikke er i stand til å se forsamlingen.

Det har fått meg til å innse at det er slik lederskapet vil ha det. Det er viktig for lederskapet å bli sett. For dem å se forsamlingen er ikke like viktig. Heller ikke at de som sitter i benkeradene skal relatere til hverandre.

Altså: Forsamlingen er til for å gi lederskapet en plattform for sin tjeneste. Hierarkiet viser sitt sanne ansikt.

Se på dette bildet av en forsamling opp mot det bildet Bibelen gir av det kristne fellesskapet og finn fem feil.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Høsttegn


Share/Save/Bookmark

søndag, september 30, 2007

Kristus, den fattige

Jesus var fattig. Og han omgikkes de fattige.

Til den rike sa han: Gå bort og selg alt du eier og gi det til de fattige, ... kom så og følg meg.

Hvordan skal vi forholde oss til dette idag? De første kristne forholdt seg ganske bokstavelig til Jesu´ lære:

Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det.

Urkristendommen appellerte mest av alt til de fattige. Og menighetene var også fattige. De hadde ingen eiendom, ingen kirker, ingen kirkekunst, ingen kostbar kulturarv å vedlikeholde.

Og heller hadde de ingen ambisjoner den veien. Ikke med en tøddel antyder Bibelen at det skulle være av stor betydning å bygge kirker og institusjoner.

Kristus var den fattige. Og hans kropp, kirken, var like fattig.

Jeg tror fattigdom er kirkens bestemmelse. Jeg tror kirken skal være fattig for å kunne relatere til de fattige av denne verden. For å være avhengig av den rikdom Gud gir. For til slutt å arve jorden.

Hvilken kontrast det er idag mellom Kristus og det som kalles Kirken. Med dens monumentale maktbygg. Og dens prelater som kler seg som fyrster. Er dette virkelig Kristi kropp?

Derfor tror jeg husmenigheter er veien å gå. Urkirkens husmenigheter var ikke et underutviklet, primitivt forstadium til virkelige menigheter. Nei, urkirkens husmenigheter ga uttrykk for sin Herre og Mesters dypeste intensjoner: Et nytt liv der vi relaterer til Gud og til hverandre. Der vi lever ut kjærligheten ved å tjene hverandre og denne verdens fattige.

Jesus holdt seg mer i ødemarken enn i storbyen. Han søkte ikke vennskap med denne verdens rike. Han søkte heller ikke maktens korridorer verken i Jerusalem eller Roma. Like fullt er han blitt verdenshistoriens mest innflytelsesrike person.

Jeg tenker at husmenighet er å søke seg fram til det bilde av Jesus som urkristendommen ga. Husmenigheter er fattige menigheter. Menigheter som ikke har noe større å vise fram enn de troendes hjem. Men kanskje det vil vise seg å være husmenighetenes styrke?

Kristus var fattig. Derfor tror jeg på en fattig menighet.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Marius


Share/Save/Bookmark

lørdag, september 29, 2007

Er det mulig å overdrive betydningen av Kristus?

Er det mulig å overdrive betydningen av Kristus?

IMG_4817.jpg
Colin Winfield underviser
Foto: Are Karlsen

Bildet er tatt under husmenighetstreffet i Heilbronn (Tyskland) i juni i år.

Spørsmålet i overskriften er et resultat av debattene her på bloggen. Fordi det har tvunget meg å gå dypere inn i det bibelske materalet.

Lesningen har ført meg til Kristus. Det vil si: Å studere ekklesiologi (læren om menigheten) endte opp med kristologi (læren om Kristus).

Hvorfor?

Fordi Bibelen selv gjør det. Paulus begrunner sine formaninger til de troende kristologisk. Paulus forkynte ikke menighet. Heller ikke husmenighet. Paulus forkynte ikke noe annet enn Kristus.

For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet.

Men Kristus legger føringer på alt som fortjener merkelappen kristent. Hans liv og hans vesen danner modellen for alt kirken skal foreta seg. Kirken er jo hans kropp!

Vi er ikke kalt til å forkynne menighet. Heller ikke husmenighet. Vi er kalt til å forkynne Kristus.

Når vi forkynner Kristus, legger alt annet seg på plass. Også hvordan vi som kristne lever sammen i det kristne fellesskapet. Det kristne fellesskapet er intet annet enn en implementering av Kristus. Det kristne fellesskapet er å leve Kristus.

Dersom du etter å ha forkynt Kristus konkluderer: "Av dette kan vi avlede at vi må organisere det kristne fellesskapet hierarkisk. I ærefrykt for Kristus." Ja, da ... Da vil jeg gjerne høre din Kristusforkynnelse!

Resultatet av apostlenes´ Kristus-forkynnelse var at de troende søkte sammen. Ikke i kirker, selvfølgelig, for de er en senere oppfinnelse, men i hverandres hjem. Og ikke under lederskap eller embeder. Nei, det er også noe mennesker har funnet på. I stedet underordnet de seg hverandre. I ærefrykt for Kristus. For det var slik han levde. Og ingen av oss er er vel større enn han?

Er det mulig å overdrive betydningen av Kristus? Ikke ifølge Paulus:

Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, ga han til kirken, som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i alle.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Høst i bekken


Share/Save/Bookmark

tirsdag, september 25, 2007

Tegn på liv

Det er lite som gleder meg så mye, som når jeg ser framgang for husmenigheter. Da må jeg skrive.

Dag Selander er en svensk blogger som har vært synlig som kommentator på Byggemennes- ker og denne bloggen. Dag forsøker nå å dra i gang en svensk-norsk dialog rundt dette med misjonelle menigheter (eng. missional, et noe fremmed begrep på norsk kanskje, stammer fra den såkalte Emergent Movement) og husmenigheter.

Dag fikk en overraskende klar kommentar fra Daniel Astgård, som vanligvis skriver på bloggen Tro & Tänk:

Jag tror husförsamlingen är avgörande, men helst skulle jag vilja se husförsamlingar som autonoma celler, självstyrande och med fullt mandat att förvalta evangelium och sakramenten, och att dessa kunde samverka runt större samlingar, utbildning, etc. Så länge husförsamling betyder bönegrupp tror jag inte att den kommer att bli avgörande.

Jeg har lenge vært på utkikk etter klare signaler fra flere enn Dag Selander i Sverige, og her kommer de. Hvor stort det svenske husmenighetsmiljøet er, er ikke godt å si. Men jeg har store forventninger til Sverige av følgende årsaker:

Jeg tror det er ingen land hvor det har blitt undervist så grundig om husmenigheter som i Sverige. Sverige har etter min mening verdens fremste husmenighetsteolog, nemlig Per-Axel Sverker. Han har gitt en grundig undervisning til tusenvis av mennesker om husmenighet i et bibelsk perspektiv, men også kirkehistorie og etikk med vinklinger som legger grunnlag for en sunn utvikling mot husmenigheter.

Dette tror jeg kommer til å bære mye frukt.

La oss be for Jesu menighet i Norge og Sverige, at vi må oppleve at den skyter stadig friske skudd!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Høstvær i gata vår


Share/Save/Bookmark

mandag, september 24, 2007

Perspektiver i Spektrum

IMG_3434.JPG
Aril Edvardsen
Foto: Are Karlsen

Aril Edvardsen taler under konferansen Pinse for Alle.

Med min bakgrunn, bare måtte jeg en tur innom Pinse for Alle i Oslo Spektrum. Jeg valgte å stille opp på hypen: Pinse For Alle vil bli en ny start for Pinsebevegelsen.

Mitt valg falt på 19-samlingen lørdag med Aril Edvardsen. Jeg har fått en viss respekt for den jobben Aril har gjort som evangelist ute i den store verden, og regnet med at han ville bringe med seg interessante perspektiver.

Men jeg ble skuffet. Aril hadde de samme perspektivene som han har hatt de siste 50 årene. Hans tema var Gjenoppbygging, og da dro han de gamle kjente linjene fra reformasjonen, gjennom vekkelsene til den brede pinsevekkelsen med dens ulike strømninger.

Hvor skal Den norske Pinsevekkelsen henvende seg for å finne fornyelse?

Kanskje til bloggen Haggaja? Den er svensk og har testet en stor pinsemenighet og satt karakterer på ulike sider ved den. Absolutt leseverdig for alle som bryr seg om Pinsebevegelsen.

PS. Det blir skrevet mye om pinsevekkelsen i disse dager. Svenska Dagbladet har en artikkel av Erik Sidenvall, vikarierende lektor i kirkehistorie ved Göteborgs universitet. Hans artikkel har en rekke referanser til aktuell forskning.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Düsseldorf


Share/Save/Bookmark

søndag, september 16, 2007

Siste rest av Jesus-vekkelsen borte?

Fredens Bolig skal selges. Dermed vil siste rest av Jesus-vekkelsen bli borte, ifølge Vårt Land.

I forhold til hvor mange mennesker i Norge som ble berørt av Jesus-vekkelsen, er det få som har hatt et forhold til Fredens Bolig, vil jeg tro. Likevel blir jeg litt vemodig av slike meldinger.

Alt har sin tid. En vekkelse vil over tid dabbe av og tilsynelatende bli borte. Eller vil den det? Alle åndelige strømninger sendt av Gud vil etterlate seg verdier som avleires i kristenheten på ulike måter.

Den bevisstgjøring en vekkelse ofte representerer, vil bli til en arv som også senere generasjoner kan hente fram. Hva Jesus-vekkelsen i Norge egentlig har "produsert" vil jeg overlate til Geir Lie å skrive om. Men jeg vil anta at mange av de som ble berørt, dannet fortroppene i nye fenomener som husmenigheter, OASE og trosbevegelsen.

Noe av det mest positive ved Jesus-vekkelsen var at lojaliteten til institusjonene (tradisjonelle menigheter og kirkesamfunn) ble svekket. Kristne ble mer klar for oppbrudd, villig til å ta noen sjanser for Herren.

Det er det vekkelse handler om, - oppbrudd. Jesus-vekkelsen er borte for lengst. Men hvordan er det med villigheten til oppbrudd?


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Teltmøte


Share/Save/Bookmark

Jeg fant verktøyet

IMG_3085_2.JPG
Motorvei
Foto: Are Karlsen

Dette er et av de første bildene jeg har bearbeidet i Canons program Digital Photo Professional.

For deg som er foto- interessert: Jeg har funnet det beste verktøyet for bearbeiding av RAW-bilder. I lengre tid har jeg brukt et program kalt Bibble Pro. Men så oppdaget jeg at dersom jeg lot kameraet (Canon EOS 30D), gjøre jgp-filene med mine foretrukne innstillinger, så ble de som regel bedre enn om jeg gjorde det på Mac-en i Bibble Pro.

Så kom jeg over en test av RAW-programmer gjort av phototestcenter.com. Den konkluderte med at det beste programmet for Canon, er det som følger gratis med kameraet, Digital Photo Professional. Det som jeg ikke har brydd meg om å prøve engang!

Etter å ha prøvd det, vil jeg si at det passer perfekt for meg, og gir meg de resultater jeg er ute etter. Jeg liker varme fargetoner, noe som er enklest for meg å oppnå i Canons programvare.

Med Bibble Pro starter du med blanke ark, og må ha mer kompetanse enn jeg har for å oppnå ønskede resultater.

Og siden det i denne posten dreier seg om teknologi: For $5 i måneden kan du nå ta backup til en server på nettet, så mange Gigabyte bredbåndet ditt klarer. Overføringen skjer kryptert. Du får en kopi av din egen filstruktur, men kan velge hvilke typer filer og hvilke mapper du vil ha kopi av. Er det filer som ligger i systemet fra før, f. eks. programmer eller MP3-filer, så blir de i stedet hentet lokalt, slik at det går raskere. Uansett blir de lagt inn i din egen filstruktur på serveren. Det finnes en rekke slike tilbud på nettet. Jeg valgte en som ble anbefalt flere steder, og som også er billigst: Mozy Online Backup. Negativt: Jeg opplever at kontakten med serveren ofte blir brutt, særlig når jeg tar backup av store mengder.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Oddbjørg


Share/Save/Bookmark

fredag, september 07, 2007

Vårt nye etiske imperativ

Den samtalen som har vært ført her på bloggen i forbindelse med forrige post har vært lærerik for meg. Helt elementære teologiske sammenhenger har fått et fordypet innhold.

Det dreier seg om den betydning Jesus som person har for meg. Det som var innfallsporten for denne opplevelsen var et par setninger i dr. theol. Per-Axel Sverkers artikkel Underordning som et kristent prinsipp:

Vi underordner oss heller ikke hverandre fordi dette er Guds lov. Riktignok kan enkelte sider av det å underordne seg stemme overens med loven (Ef. 6,2), men årsaken til vår handling er nå en helt annen. Den kristne anser ikke seg selv som stilt under loven, men han har et personlig forhold til en person, Jesus Kristus. Våre liv blir ikke styrt av bud og regler, men av Jesu personlige formaning i ansvar og frihet. De som underordner seg er Guds frie barn.

Som kristne forholder vi oss ikke til en lovbok. I stedet har vi fått en relasjon til Gud som person. Denne Gud har modellert for oss gjennom sitt eget liv hvordan menneskelivet skal leves.

Dette er Paulus´s store tema: Jesu´ betydning. Jesus er den som skal fylle alt i alle.

Paulus vil ikke vite noe annet i menighetene enn Kristus og ham korsfestet. Når Paulus talte, malte han Kristus for tilhørernes øyne.

Sverker hevder at Paulus ikke gir noe etisk råd som ikke har sin årsak i Jesu´ natur. Paulus sine formaninger har som mål at vi skal bli lik Kristus.

Derfor er det Kristi liv som gir det å underordne seg det rette innhold. Ikke hvordan underordning vanligvis er blitt praktisert.

Når Paulus sier at vi skal underordne oss hverandre i ærefrykt for Kristus, så betyr det at siden Kristus underordnet seg oss først, er vi skyldig å underordne oss hverandre. Dette er helt i tråd med hva Jesus selv sier:

Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn sin herre, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det.

Dersom vi unndrar oss tjenerskap, vil vi dermed bli større enn vår herre og mester, siden han var en tjener.

Men den kristnes underordning betyr ikke underkastelse og heller ikke nødvendigvis lydighet. For en nærmere innføring i det bibelske underordningsbegrepet bør du sette av en kveld til å lese Sverkers artikkel.

Menigheten er på en spesiell måte kalt til å være den arena hvor det nye livet "i Jesus" leves ut.

Som kristne lever vi altså ikke lenger etter en lovbok. I stedet har vi fått en relasjon til en person som oppfordrer oss til å gjøre som han gjorde. Vårt nye etiske imperativ er å finne i Jesu´ liv.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Oddbjørg


Share/Save/Bookmark

Geir Lie slipper stort pinsekarismatisk oppslagsverk

Geir Lie, pinsekarismatisk historiker, slipper i disse dager sitt siste, store bokprosjekt, et pinsekarismatisk oppslagsverk. Ifølge Geir omfatter det pinsekarismatiske miljøet i Norge blant annet tradisjonell pinsebevegelse, De Frie Evangeliske Forsamlinger, fire ikke-trinitariske pinseretninger, Smiths venner, trosbevegelsen, Vineyard, Foursquare, karismatikk innen Den norske Kirke og de ulike frikirkesamfunnene.

Verket inneholder over 350 leksikon-artikler med bidrag fra 20 forfattere. Geir Lie har i en årrekke forsket innen dette feltet, og samtidig etablert landets mest omfattende bibliotek med pinsekarismatisk litteratur.

Jeg har ennå ikke lest boken, - jeg fikk den i posten i går. Jeg gleder meg til å bla gjennom den og gjøre meg kjent med innholdet.

Jeg vet hva jeg med spesiell interesse vil se etter: Hva skjedde med Den Frie Bevegelse i mellomkrigstiden? Den Frie Bevegelse ble dannet i 1899 (altså før pinsevekkelsen) og bestod allerede i 1916 av 200 forsamlinger over hele landet, med Eric Nordquelle som ledende skikkelse. Den Frie Bevegelse ble sterkt berørt av pinsevekkelsen. Som et resultat av en konflikt mellom Barratt og Nordquelle, var det I 1948 kun 70 spilittede forsamlinger igjen. De øvrige var gått over til den Barratt-ledede Pinsebevegelsen.

Den Frie Bevegelse hadde mange av de samme verdier som dagens husmenighetsbevegelse. Jeg postet en artikkel om dette i 24. januar 2006: Nordquelle og jeg. (Hmm - kanskje jeg hadde valgt en annen tittel i dag ...).

Men hva skjedde med Nordquelles verdier? Hvorfor forvitret de? Det hører med til historien at i dag er det ingen ideologisk forskjell mellom De Frie Venner (som de nå heter) og Pinsebevegelsen.

Å vente at et oppslagsverk skal drøfte denne type problemstillinger er sikkert urimelig. Men rent generelt er jeg interessert i den verdiforskyvning som har skjedd i frikirkeligheten de siste 100 år. Det burde vel være et tema verdt en doktoravhandling?

Oppslagsverket "Norsk pinsekristendom og karismatisk fornyelse" koster kr. 298,00 og fåes kjøpt her:

REFLEKS-Publishing


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Toget går!


Share/Save/Bookmark

mandag, august 27, 2007

- Adlyd! (OPPDATERT)

John-Bevere
John Bevere
Foto: Hillsong

John Bevere lærer at du skal adlyde din pastor selv om du mener han tar feil. Ulydighet er det samme som opprør mot den Gud som har delegert myndighet til din pastor. Hermon Forlag distribuerer hans teologi, og pinsevennledere trykker han til sitt bryst. Det blir nyttige menighetsmedlemmer av slik teologi.

OPPDATERING: Sjur Jansen har nettopp postet en gjennomgang av John Beveres bok ”Under Guds beskyttelse” på sin egen blogg. Artikkelen er usedvanlig interessant og lettlest, - også fordi man leser med en sterk undring.

En radikal og sunn teologi omkring temaet underordning mener jeg er denne artikkelen av dr. theol. Per-Axel Sverker: Underordning som et kristent prinsipp.

Hierarkiet har mange navn: Geistlighet, lederskap, biskop, pastor, eldste. Og nå: Covering!

Who are covering you? spørres det i visse kretser. Hvem beskytter deg? For å stå under guddommelig beskyttelse, må man først være villig å stå til ansvar overfor mennesker som har fått del i delegert guddommelig myndighet. Guddommelig beskyttelse betinger underordning og lydighet. Belønningen og velsignelsen vil være desto større.

Dette er besnærende tanker som gjerne vinner gehør hos gudfryktige mennesker.

Venner av meg som har valgt å gå ut av tradisjonelt menighetsliv, for å vie seg til et enkelt fellesskap i hjemmene, har fått høre: - Har du ingen pastor? Våger du å stå uten beskyttelse?

Covering-teologien vokste fram innen den såkalte Shepherding-bevegelsen (også kalt Discipleship-bevegelsen) med blant andre Bob Mumford som en ledende skikkelse, og skulle komme til å prege den karismatiske vekkelsen i USA på 70- og 80-tallet. Tore Lende har i flere kommentarer på bloggen redegjort for hvordan denne teologien slo rot i hans husmenighet og det miljøet den var en del av. Han har en rekke ganger tatt tatt et oppgjør med dette, blant annet i et leserinnlegg i Vårt Land.

Tore har også en artikkel på nettet der han tar for seg denne læren og sitt eget oppgjør med den:

LEDERSKAP - makt over folket?

Han har også gitt en link til en nettside med en grundig og interessant bearbeiding av denne teologien og dens konsekvenser:

The Other Side Of Discipleship

Læren ga seg etterhvert så sterke utslag, at hele den karismatiske vekkelsen stod i fare for å bli kompromittert. Konsekvensen av læren var i mange tilfeller en total underkastelse. Mange av de som påberopte seg eller ble bekreftet i en delegert guddommelig myndighet, hadde ikke rygg til å bære den makten man fikk over mennesker. Makten/underkastelsen førte til at de bemyndigede fikk helt absurde privilegier i fellesskapet, som gratis hushjelp, hagehold, etc., for å kunne vie seg til sine "åndelige" lederoppgaver.

De ekstreme utslagene av læren skapte spenninger og et indre oppgjør i Shepherding-bevegelsen på slutten av 80-tallet. Dette har også Geir Lie redegjort for i en interessant artikkel:

Discipleship-bevegelsen.

Men den karismatiske vekkelsen i USA var skadeskutt og fram på scenen trer i stedet den amerikanske trosbevegelsen. Trosbevegelsen videreførte mange av de autoritære og hierarkiske trekkene fra Shepherding-bevegelsen. Dette var bakgrunnen for opprøret mot Enevald Flåten i Bergen.

Covering-teologien står nokså fjernt fra norsk kristenkultur som er preget av egalitarisme og demokrati.

Her på berget er det muligens Kristent Fellesskap som tydeligst har blitt influert av dette tankegodset. En av grunnleggerne, Erling Thu skrev så sent som i 2005 i tidsskriftet Folk følgende: Det er trygt og godt å underordna seg leiarar som under Gud sjølv. (Se også min post Hierarki er en nøkkelverdi i Kristent Fellesskap.)

Trygt og godt fordi man da står under Guds beskyttelse?

At jeg nå kjenner til denne teologien, forklarer min underlige opplevelse for halvannet år siden i Kristent Fellesskap i Bergen da jeg hørte en preken av deres apostel Keri Jones, som hadde som tema dette giftige budskapet: "Du går ikke trygg noe sted dersom du er ulydig mot Guds budskap uttalt gjennom et menneskes munn".

Selv om denne covering-læren kanskje ikke blir høyt profilert i Norge, får den lov å spre seg helt fritt på grasrotplan gjennom litteratur og en sterk hierarkisk praksis i mange menigheter. Spesielt aktuell er forfatteren og forkynneren John Bevere med sin bok ”Under Guds beskyttelse” utgitt på Hermons Forlag. Slik reklamerer forlaget for boken:

Under Guds beskyttelse inneholder et livsforvandlende budskap som gir håp! Lever du under Guds beskyttelse? Det finnes et skjulested under Den Allmektiges skygge, der det er frihet, beskyttelse og forsørgelse. Likevel er det mange troende som ikke nyter av dette. I stedet søker de frihet og trygghet utenfor Gud, i et rike hvor det motsatte finnes.

Men dette er en bok med en meget omstridt teologi.

Her er noen smakebiter jeg har mottatt fra Tore Lende. Side 14: Noen vil kanskje si: ”Jeg underkaster meg Gud, men ikke mennesker, med mindre jeg er enig med dem” Det er her vår oppdragelse og den uriktige tankegangen vi har lært i kirken, kan være et hinder for oss. Vi kan ikke skille mellom vår underkastelse under Guds iboende autoritet og Guds delegerte autoritet. All autoritet har sitt utspring i Ham.

Side 63: Ledere, hør nøye etter, dere må stå til ansvar for den ulydighet dere tillater i livet til dem dere har ansvar for.

Kritikeren Sandy Simpson skriver på nettstedet deceptioninthechurch.com dette:

This Undercover book is nothing but heresy. ... Page 147 (i boken Bait of Satan) shows without a doubt this false teaching. Bevere says that God "told him" that He (God) never intended for His people to get all they needed from His Word. And that we must have pastors tell us what to do. The veil was torn in two when Christ died on the cross, and we are not in the Old Testament where we have to have a priest go into the temple for us. We can all come boldly to the throne of Christ. No where in the New Testament do pastors have any more authority than anyone else. ... But in Americanized christianity, the "pastor" has been put on a throne that the Word does not establish.

På Amazon.com finnes det også en rekke interessante kritikker av denne boken, for eksempel David Yeubanks, som skriver blant annet dette:

Unfortunately, Bevere misses it also when he encourages believers to submit to church authorities even when they are out of line and err from truth. The Bible NEVER sanctions such requirements on believers! Bevere suggests, in essence, that by obeying leaders (i.e. church leaders) it is the same as obeying God (even when they are wrong and may tell you to do something that you believe is opposite of what you believe the Lord has spoken to you to do) and that by disobeying leaders it is the same as disobeying the Lord. Hence the idea is that if you disobey the Lord's voice because you were submitting to your pastor, God will honor you for this because you honored the man over you, but if you disobey the man over you, God will count that just as severely as disobedience to Him because He (allegedly) set this man over you.

David Yeubanks anbefaler som et korrektiv sterkt boken Who Is Your Covering av Frank Viola. Jeg har ikke selv lest denne boken, heller, men kjenner andre ting Viola har skrevet, og har større tillit ham.

Sjur Jansen har også vært opptatt av dette teologiske fenomenet i det siste og har så langt produsert en artikkel med tittelen Enda et menighetshierarki: Cover-systemet.

Covering-teologien spiller på FUD (Fear, Uncertainty, and Doubt). Hvem vil ikke ha beskyttelse? Er det ikke det vi mennesker søker religion for? Og uenighet, debatt, opposisjon og opprør er vel ikke trivelig i noen sammenhenger, aller minst i menigheter?

Denne boken vet jeg verserer blant ledere og medlemmer også i menigheter som utad har en "moderat" fasade. Den får lov til å bli distribuert og lest uten at noen løfter en advarende finger.

Pinsebevegelsens organ Korsets Seier kunne melde at John Bevere deltok på den australske Hillsong-konferansen nylig. Hans teologi passer muligens godt inn i deres hierarkiske apostel-praksis.

Hillsong-lederen Brian Houston, sier dette om John Bevere på konferansens nettsted, hvor du også kan høre ham tale: John Bevere is a gifted communicator whose honest, down-to-earth style and inspirational teaching will challenge and inspire you to go to new heights. I´m so excited to have John with us at Hillsong 2007! You´ll be blessed by him.

Det bekrefter min grunnleggende mistillit til kirkelig lederskap. Den går ut på at kirkelige lederskap av alle valører opp gjennom historien ikke på noen måte har hatt evnen eller viljen til å stanse en ubibelsk utvikling som styrker deres egen stilling og privilegier.

Det betyr at kirkelig lederskap i seg selv ikke er en garanti for en sunn utvikling i en menighet eller i et kirkesamfunn. Tvert i mot, et kirkelig lederskap vil per definisjon over tid sørge for en ubibelsk utvikling, fordi selve idéen om at det kristne fellesskapet må ha et hierarkisk lederskap er basert på forutsetninger som strider mot bibelske verdier.

Dersom covering-teologien får mulighet til å bre om seg i menighetene, vil det være ødeleggende for manges trosliv. Covering-teologien åpner for åndelige og autoritære overgrep, og vil skape enda flere desillusjonerte kristne.

Covering-teologien baserer seg på en grunnleggende teologisk vranglære: At Gud delegerer av sin makt til mennesker. Bibelen lærer oss at det er noe helt annet Gud har "delegert" til oss: Korset.

Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.

Korset representerer det motsatte av makt. Korset representerer å avstå fra makt. Korset betyr å stige ned og gi seg selv.

Guds rike er ikke av denne verden. Guds rike er ikke basert på maktutøvelse. Det er basert på tjenerskap.

Men å etterfølge den korsbærende Kristus er ikke spesielt populært blant vestlige kristne idag.

Kirkens store kommunikasjonsproblem er at den forsøker å formidle budskapet om Han som steg ned fra sin makt og ga seg selv, mens Kirken selv er full av makt og maktsymboler. Etter tusen år "vet" Norges befolkning nok om kristendommen til at de velger den bort.

Men jeg tror på en ny vår i Guds Rike!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Waverley Station (Edinburgh)


Share/Save/Bookmark

fredag, august 24, 2007

- Forræderske latsabber!

Her om dagen dukket det opp en brysk kommentar på en post jeg skrev 13. desember 2005, med tittelen Smiths venner, fra vennesamfunn til foretak?

En anonym person skrev dette:

Det er nesten som om man ikke tror det. Judas forråderen sa det samme, kan ikke pengene brukes til de fattige. Nei, de skal misjoneres for. Vi samler ikke på skatter, men mennesker som vil bli disipler og da trenger de å høre alt det som Kristus befaler oss og lære dem å holde det. Hva har dette med bygninger å gjøre. Vi bygger ikke på bygninger, vi gleder oss til å forlate denne skuta. Les jammerdal: Men hvorfor skal vi bo i telt og utslitte og leide bedehus. Det er ikke noe for oss og våre barn. Alt gods og gull hører Herren til og han er ikke snau, men han deler ikke ut til latsabber.

Essensen i kommentaren kan kokes ned til dette: Forræderske latsabber. Som muligens er et aktuelt tema i den strid som har foregått blant Smiths Venner.

Og dermed illustrerer vedkommende mitt poeng i posten: I foretaksmenigheter foregår det et stort forbruk av mennesker. Mennesket er kun et middel til å oppnå foretakets mål, og ikke et mål i seg selv.

At kommentatoren også tillater seg å dele opp Skriften i usammenhengende biter, gjør ham i stand til å bruke Skriften til et hvert formål. Å mene at pengene bør gis til de fattige, blir av ham stemplet som en forrædersk tanke.

Han velger dermed å overse Jesu ord: «Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!»

At den viktigste innsatsfaktoren i verdensmisjonen skulle være kirker og kirkelig eiendom er en tanke som ikke eksisterer i Skriften. Kirkelig eiendom er ikke et gode. Det er tvert imot en belastning. Det er derimot lite som er viktigere i Skriften enn hva vi gjør for de fattige. Det kommer høyt opp på agendaen på dommens dag.

Nå gikk ikke jeg så langt i min post at jeg foreslo alternativ bruk av midlene i Smiths Venner. Her står ikke Smiths venner i noen særstilling. Alle kirkesamfunn legger vekt på sine kirker og kirkelige eiendommer.

Men jeg tror kanskje Jesu ord om selg det du eier, og gi det til de fattige ikke minst gjelder våre menigheter. Tenk hvilken åndelig og sosial revolusjon det ville blitt om alle kirkelige eiendommer hadde blitt solgt og gitt til de fattige! Bare Smiths Venners Brunstad Conference Center skal være verdt én milliard kroner. Du tror det ikke før du ser det!

Tilbake til Judas. Hans forræderi bestod selvfølgelig ikke i at han heller ville gitt pengene til de fattige, i stedet for at Maria skulle salve Jesu føtter med en kostbar salve. Det framgår klart av sammenhengen: "Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den.

Forræderiet består i å late som om vi tjener Gud, men i stedet beriker oss selv. Enten det gjelder berikelse på penger, makt, ære, prestisje eller privilegier.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Edinburgh


Share/Save/Bookmark