Det er utrolig hvor raskt den norske Pinsebevegelsen forandrer seg. For eksempel dette: Hvor regner «ledende» pinseledere at Pinsebevegelsen har sine røtter fra?
Svaret kan være: Oldkirken.
De gamle pinsevennene: Urkirken.
Er det stor forskjell på urkirken og oldkirken?
Om man har fokus på urkirken eller oldkirken, handler om man vil dele Reformasjonens teologiske perspektiver eller før-reformasjonens perspektiver.
Dette fordi urkirken handler om Skriften, mens oldkirken handler om tradisjonen.
Og da trer Martin Luther inn på scenen, og sier "Skriften alene". Men det sier ikke de tradisjons-elskende pinseledere i dag.
De gamle pinselederne stod i den radikale reformasjonen, som faktisk handlet om demokrati. Eller mer spesifikt kongregasjonalisme. Som betyr at menighetene er selvstendige. Ingen organisasjonsmessige instanser over menigheten. Dessuten forutsetter kongregasjonalismen at menigheten har et kollektivt lederskap og at menighetsmøtet er menighetens øverste myndighet.
Og da ser alle «gamle» pinsevenner bildet med eldsteråd og det hele. En struktur som mange av dagens pinseledere ikke har annet forakt til overs for.
Hvor mange har ikke opplevd kjedelige menighetsmøter med diskusjoner om bagateller, og hvor mange pastorer har ikke opplevd umulige eldsteråd uten vilje til forandring?
Denne forakten for menighetsdemokratiet har ført til at Pinsebevegelsen i dag består av mange menigheter med en autoritær struktur. Er det noe som er sikkert, så er det at en autoritær struktur fører til ledelsesmessige skandaler. La meg nevne Jesus Church, Sentermenigheten og nå nylig Hillsong. Den største skandalen var ikke en pinsemenighet, men kunne godt ha vært det: Levende Ord.
Dagens lederskap i Pinsebevegelsen har ikke hatt noen motforestillinger mot å slippe inn menigheter med autoritære trekk. Tvert i mot. Det har blitt det nye idealet.
Hvorfor blir det skandaler?
Fordi autoritære strukturer krasjer med norsk kultur. Nordmenn er oppdratt egalitære. Vi forventer både respekt og deltagelse i de sammenhenger vi engasjerer oss. Opplever man det motsatte, skapes et trykk som før eller siden eksploderer.
At autoritære strukturer også strider mot Skriften er en annen sak. Men det er dagens pinsevenner mindre opptatt av. Skriften er ikke lenger relevant.
Personlig fatter jeg ikke at Pinsebevegelsen klarte uten debatt å kappe sine røtter fra urkirken og reformasjonens «Skriften alene» og dyppe dem i oldkirkens sprukne tradisjonsbrønner og hierarkiske strukturer.
Hva gjør man så med alle skandalene? Jo, man går videre på sine ville veier og bygger hierarkiet enda høyere med en organisasjonsmessig overbygning over menighetene i håp om å unngå autoritarismens bitre frukter.
Som middelalderens kjettere er jeg den som protesterer mot utviklingen bort fra det opprinnelige. Bort fra hodet (i den nytestamentlige betydningen av det greske kefale). Bort fra urkirken.
Martin Luther tok opp kampen og knuste sin tids autoritære kirkelige struktur. I alle fall til en stor grad. Men kirkehistorien er full av eksempler på den utviklingen Pinsebevegelsen gjennomgår. Og den synes å være uunngåelig.
Personlig er jeg glad for at det finnes frihet i Kristus. Frihet til å leve ut de verdier Mesteren lærte oss. Og jeg er glad for å leve i et samfunn som fortsatt nyter de demokratiske fruktene og rettighetene som Reformasjonen ga oss.
Innlegg
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar