På lørdag fikk jeg en telefon fra fortiden. En gammel venn, som jeg ble kjent med gjennom det diakonale arbeidet Salem Café som jeg var med å starte, ringte. Jeg har ikke hatt kontakt med han på flere år - vi mistet den når han måtte i fengsel enda en gang.
Nå bor han i en annen by i Vestfold, og har fått seg jobb. Han er ivrig bruker av NA, tilsvarende AA for narkomane.
Under det siste fengselsoppholdet ble han kjent med noen eldre kristne fra en Misjonsmenighet. Og så ble han venn med en fengselsbetjent. Etter et lengre rehabiliteringsopphold på en institusjon som driver etter den såkalte Minnesota-modellen, hjalp denne fengselsbetjenten han til en fin jobb hvor han får bruke sine evner.
Jeg kjenner han godt. Han har vært inne til rehabilitering mange ganger, flere arbeidsgivere har vært inne i bildet og hjulpet han med arbeid. Han har gått bibelskole. Og det offentlige hjelpeapparatet har gjort en stor innsats over lang tid.
Jeg gleder meg over progresjonen: At han nå ringte for å fortelle, selv etter flere år. At han har vært på rehabilitering etter Minnesota-modellen, som jeg har stor tro på. At han fortsatt søker kristent fellesskap. At han bruker NA-samlinger, som jeg også har stor tro på.
Jeg gleder meg også over Jesu´ kropp. Jeg ser at jeg har vært bare ett av mange lemmer som har vært i funksjon i ulike faser. Jeg gleder meg stort over å kunne se livet i Jesu´ kropp på denne måten.
Og så gleder jeg meg over at han ønsker å besøke husmenigheten vår i morgen. Han kjenner alle som samles der godt. Noen av dem vet allerede at han kommer, og uttrykker stor glede over å skulle treffe han igjen. Det blir et gjensyn som kommer til å gjøre et sterkt inntrykk.
Innlegg
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar