Tore Lende var med å starte kanskje den første husmenighet i Norge i 1972. Som så mange andre lignende initiativ fra den tiden, utviklet husmenigheten seg til en tradisjonell menighet.
Men Tore har bevart drømmen om det enkle fellesskapet i hjemmene. Derfor gleder han seg over at det nå dannes husmenigheter over hele verden. Tore er for tiden under behandling for kreft. Men han finner likevel styrke og tid til å delta i samtalen her på bloggen. Midt under en krevende sykdomsperiode hører vi Tores Jesus-begeistring og lovsang i hans kommentarer. Her gjengir jeg en andakt Tore sendte meg:
Hva som ikke nevnes i brevet til Filipperne og andre brev. Jeg tenker på kirker, spesielle gudshus og lignende.
Victor Choudrie var en av de ledende hjertekirurger i India. Men Herren kalte han til å forkynne evangeliet. Hans virksomhet har resultert i tusenvis av husmenigheter i mange, mange byer og landsbyer.
De ekstreme hinduistene hørte om at mange var blitt kristne. De bestemte seg for å kartlegge situasjonen for å kunne gjøre nødvendige mottiltak.
De sendte folk til disse byene og de spurte etter kirker. "Er det noen kirke her?".
De kristne ble spurt og de svarte gjerne - og oppriktig også - de hadde ikke hørt om noen kirke og spurte: "Neeeiii. Hva mener du med det?"
Hinduist-representantene rapporterte tilbake at det måtte være falske rykter - de hadde ikke funnet noen kirker.
Lignende ting skjer over hele verden. Millioner kommer inn i Guds familie - men det er ikke noen medlemslister eller bygninger eller organisasjoner som ytre bevis.
Dette er en relasjonssak mellom Gud og mennesker og mellom mennesker.
Dette er underfullt og herlig.
Vi er tilbake, tror jeg, hvor det hele begynte. Den samme enkelhet - det samme liv.
Samme Herre.
Snakk om å gå til en annen menighet blir irrelevant. Snakk om å finne en menighet som passer blir meningløst. Vi kan ikke skifte den Guds familie vi er kommet inn, født inn i. Og vi kan ikke lage et annet Gudshus enn det hus som er laget av levende stener. Bibelen snakker tydelig om at Gud ikke bor i hus gjort av hender. Dette er et hellig Guds hus på jorden hvor Guds herlighet åpenbares. Det er i mennesker som knyttes sammen i kjærlighet.
Bønn og takk:
Dette er fantastisk - dette er grensesprengende og mitt hjerte roper av glede og begeistring. Jeg gir ære til deg, himmelske Far. Du er min familie, min Far - min åndelige familie er de som er født inn i den, kjøpt med ditt blod og gjort hellige. Jeg gleder meg over disse mine mange venner - i mange land. Og jeg takker og priser deg. Og jeg takker for dem vi konkret er satt sammen med her i distriktet. Lær meg å elske og respektere og ære så dypt, så dypt, så høyt, så høyt. Gjør meg ydmyk og tjenende i hele min væremåte og livsstil. Åpne mitt hjerte, utvid mitt hjerte til det sprenges. Dette er for stort til å fatte. I Jesu underfulle og allmektige navn. Amen.
Innlegg
3 kommentarer:
Takk Are - jeg syntes det var kjekt at du tok denne andakten. Dette brenner jeg for.
Jeg synes husmenighet er litt upresist og misvisende. Men det finnes neppe noe bedre begrep som blir forstått av folk flest?
Det det etter min mening dreier seg om er "organisk menighet" - kropp - "body". Hjemmene må nødvendigvis bli en selvsagt del av dette - da menighetsliv primært ikke er gudstjenester og møter, men et slags livsfellesskap, disippelgjøring foregår "på åkeren" i bilen , i kjøkkenet, i bleieskift og i alt sosial liv.
Om vi var den første husmenighet vet jeg ikke. Det fellesskapet vi hadde på bedehuset på 60 tallet var i stor grad også organisk. Hva vi gjorde var nesten en celledelen av liv jeg/vi levde på bedehuset. I prinsippet var vi på bedehuset underlagt statkirken - men slettes ikke alle tenkte på det - og mange gikk sjelden eller aldri på gudstjenester. Vi møttes på bedehuset/kapellet og i hjemmene.
Ellers vil jeg si at Haugevekkelsen var en organisk husmenighetsvekkelse - 20-30% av folket var vakt, og den begynte først å få en viss organisering etter 50 år. Men i prinsippet var også Hauge i statskirken.
Det var nok mange frie grupper husmenighet i hele forrige århundre. Men de brukte oftest eller aldri ordet menighet om seg selv - og det er underordnet, etter min mening. Og de fleste av disse døpte og hadde brødsbrytelse - og var uorganisert.
Alt dette vet nok Geir mer om enn meg.
Det var likevel nytt at en gruppe gikk ut og sa "Vi er menighet - vi er et legitimt uttrykk av menigheten, dette er en ordentlig bibelsk menighet" Vi understreket likevel tilhørigheten til alle Guds barn i vår område. Men på grunn av alle sektene og organisasjonene var dette en slags unntakstilstand.
Ellers så er husmenighetene forskjellige - det er slettes ikke alle som er helt uhierarkiske. De har som regel eldste o.l. Autoritetsforståelsen er forskjellig - og vi utviklet oss ganske raskt i feil retning på det området. Det åpnet opp for at det i løpet av 10-15 ¨år ble en mer tradisjonell menighet, tror jeg.
Ellers vil jeg si at det finnes grupper som i bekjennelse og prinsipp er helt uhierarkiske, men som i praksis er ekstremt lederstyrt.
Og det finnes fellesskap/menigheter som i prinsippet og bekjennelse er hierarkiske - men som i praksis er et underfullt uttrykk av et likeverdig "body ministry."
Jeg føler det er vanskelig å bruke ordet menighet - da det har fått en så totalt annen betydning enn i begynnelsen - etter min forståelse.
Ellers takk til Are - og til dem som deltar på dette bloggen. Jeg tror det er en viktig diskusjon som kan legge et sunt grunnlag for det vi i tro ser komme.
Bare en sidekommentar i forhold til Tores siste bemerkning om språkbruk og forståelse i forhold til ordet "menighet":
I enkelte engelskspråklige kretser innen "emergent church"-bevegelsen snakkes det i betydelig grad om "having church" og "being church".
Vi har ikke gode norske begreper på dette, men kanskje det er en vei å søke? For det er klart at den tradisjonelle forståelsen av "menighet" helt klart har en hierarkisk klang - for ikke å snakke om ordet "kirke"!
Hei Håkon..
på syttitallet sa vi gjerne at kirke/menighet var et verb - menighetisere, gjøre menighet o.l. Det lyder rart - men det var for å understreke at det var snakk om å leve fellesskap med Herren og hverandre
Legg inn en kommentar