Mitt postulat er at kirken i det store og hele sliter på grunn av sin institusjonelle karakter.
Og årsaken til at husmenigheter sliter og ofte er kortvarige, kommer av samme grunn: En institusjonell karakter.
Deltagere i husmenigheter har ofte samme "mindset" som deltagere i tradisjonelle menigheter. Det betyr ofte at husmenigheten blir ikke noe annet enn en nedskalert versjon av en tradisjonell menighet. Og da finner folk etter hvert ut at den store menigheten gjør det meste mye bedre tross alt. Det vil si tross det man mislikte med den store menigheten, for eksempel musikken.
Men det er også en annen spesiell grunn jeg hører, og det er krangel om lederskap. Krangel om lederskap har gjort livet i mang en husmenighet surt.
Dermed har vi introdusert neste tema: Verdier.
Hvilke verdier skal husmenigheten ha som sitt fundament?
La meg røpe at en sentral verdi etter min mening er begrepet underordning.
Det er mange som har tanker omkring underordning, men det er ikke så mange som har tanker om gjensidig underordning. Det gjør faktisk temaet "gjensidig underordning" veldig interessant.
I påvente av neste avsnitt, la meg også avsløre at forholdet mellom institusjonell menighet og gjensidig underordning i praksis ikke er spesielt harmonisk.
Innlegg
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar