Husmenighet i Michiana
Foto: Southbend Tribune
Bildetekst tatt fra Southbend Tribune: Ken Zimmer, left, visiting from Casper, Wyo., Rebecca Kirk and Scot Jefferies, both of Sturgis, laugh at a comment by another participant in a "house church" service held recently in the Kirk family's home. Jefferies, a periodic visitor to church services in the Kirk home, is involved with a separate network of "simple churches" in the Michiana area. |
Det er mye som tyder på at husmenighet som fenomen har tatt av i USA. Meningsmålinger viser at millioner er berørt. Men også stadige oppslag, spesielt i profane media, tyder på at noe er på gang.
Google News trakk opp en artikkel fra Southbend Tribune igår. Her kan du blant annet lese dette:
They favor intimate, ongoing dialogue among a small group of believers over what some see as the overly structured, ritualistic, one-way communication of Sunday morning in an "institutional" church.
...
Proponents stress that "house churches" are not small groups or "cells" momentarily breaking away from the large church body for intimacy or closeness. They are not groups meeting in homes until land can be bought and a church structure built. And, at least in the United States, they are not churches gone "underground" to avoid persecution.
House churches are an intentional choice to meet as the early Christians did -- in homes.
...
Chris Kirk felt no depth of fellowship in the traditional church, he says, labeling it "spectator Christianity." Explaining why he did not feel fulfilled, Kirk describes people going to a building at a designated time, sitting in pews, staring at the back of people's heads and listening to a minister's monologue.
"A priesthood of all believers" allows everyone to contribute and interact", he says.
"We work hard at being involved with each others' lives, helping each other, reaching out to our community together," he says of the nondenominational conversational church.
Minner ikke dette om noe av det Sjur Jansen skriver om?
Les hele artikkelen her.
Innlegg
15 kommentarer:
Drømmen begynte på 60-tallet bl.a. med Watchman Nee. Mange av oss i bedehusets vennesamfunn med røtter i Haugevekkelsen, Vestlands Indremisjon o.l. hadde en masse av disse verdiene i bånn, da vi begynte å praktisere på 70 - tallet. Vi var ikke negative til det etablerte - og vi var mye sammen med kristne fra alle samfunn, baptister, endog katolikker, og misjonsforbundet o.m. Jeg var respektert og ble bedt om å tale både i pinsemenigheter, metodistkirker o.m. Av Tom Erlandsen ble jeg invitert inn i Stavanger og Sandnes sin broderring - det var visst bare en baptistprest som var litt negativ?
De lutherske, som ikke var i broderringen, ble litt negative delvis pga av dåpssynet - ellers gikk det bra. Dekanus på det teologiske fakultet Stephan Tschudi som jeg snakket med - ønsket oss "lykke til" med eksperimentet og utrykte at noe i denne retning hadde han hatt drømmer om.
Etter hvert ble pastortenkningen mer og mer sentral. Mange ble fascinert av Ulf Ekman og reiste til Sverige. Og mange ville ha en skikkelig menighet med navn og medlemskap. Og slik ble det. Og de ville ha en pastor som hadde visjonen. (Kort og misvisende fortalt)
Dette. artikkelen fra USA. lyder som musikk i mine ører.
Det begynte som en liten visjon, det begynte som Sjur og Are. Vi diskuterte hva som ikke fungerte i de sammenhenger vi var - og hvilke verdier det skulle være i bånn. Dette med praktisk kjærlighet og samhold var viktig - og så var det "body ministry". Dette så vi egentlig ikke fungere hvor vi var. Det gjorde det litt i bedehuset på Undheim - men det hele var så splittet i mange fraksjoner, foreninger o.l og teologiske retninger at vi ønsket å komme noe videre mot en sann enhet.
Det må begynne med drømmer og masse diskusjon som Are og Sjur nå gir uttrykk for - og så vil de forhåpentligvis praktisere mer og mer - og om de er på rett vei og ikke viker av, kan vi raskt se tusener - kanskje titusener av vennesamfunn i Norge.
Noe av det som er frigjørende her er også fraværet av mål og visjoner (som ofte gjør mennesker til midler).
Innenfor den gamle arbeidsforskningen snakkes det mye om "oppgave", det liker jeg. La oss konsentrere oss om å gjøre oppgaven skikkelig - utvikle og dag etter dag praktisere åpne fellesskap hvor folk trives og troen får utfordring og næring.
Min drøm handler altså om det gode fellesskapet - som hverken blir klamt (i små settinger) eller fremmedgjort (i store settinger). Som frigjør og ansvarliggjør hvert enkelt menneske. "Det allmenne prestedømme"...
Så får resultatene komme av dette.
Jeg er en av mange som tror Gud er iferd med å gjøre noe nytt, å vende oss bort fra en nærmest ensidig individualistisk kristendomsform til en mer kollektiv sådan.
Som Tore forteller, har dette blitt forsøkt/gjort før, og med vekslende hell. Aril Svartdahl skriver også i en (flere?) post(er) at han selv har observert husmenigheter som i beste fall bar "blandet frukt".
Kanskje måtte ting gå feil i den første "husmenighetsfasen" (60- og 70-tallet) for at en ny generasjon skulle bli istand til å ta med seg det beste fra 60- og 70-tallets bestrebelser, men uten å reflektere de negative verdiene. Personlig synes jeg det er kjempeflott at Tore (og andre) som var aktivt med på 60- og 70-tallet er aktivt med i det nye som jeg tror er på gang.
Aril Svartdahl har et poeng når han skriver at det blir lite fruktbart ensidig å kritisere det vi kommer fra. Samtidig tror jeg det er viktig og nødvendig å finne legitime fora hvor vi kan bearbeide positive som negative erfaringer - for å finne nye ståsteder. I denne fasen tror jeg vi er nødt til å anerkjenne at vi vil gå til umodne ytterligheter, vår kritikk vil til tider treffe feil.
Jeg tror det kreves modenhet av kristne "ledere" innenfor "foretakskirken" (jeg bruker ordet siden jeg nå skriver på Ares blogg, men jeg liker ikke ordet likevel - det kan bli noe ovenfra-nedad)å gå sammen med oss i denne prosessen, nettopp fordi vi tidvis bruker feil ord (hvem klarer alltid å være presis) og tidvis fordi vi tar feil. Mange av oss har negative erfaringer som preger språket vårt, og dette vil i tillegg kunne oppleves truende fra utsiden.
Hva gjør vi med dette? På den ene siden tror jeg Aril har rett (slik jeg forstår ham), at vi ikke for aktivt utad proklamerer våre "sannheter" før vi har mer å vise til av praksis. (Ikke minst fordi vi på den måten kan støte oppriktige kristne innen "foretakskirken" og dermed hindre dem i å foreta gode justeringer.) Samtidig er jeg overbevist over at "vi" er nødt til å ta på alvor den refleksjonsprosess mange av oss er inne i, vi må finne nyttige og gode fora der vi får anledning til å gjennomtenke en farbar "menighetsteologi". Her vil det være en god beskyttelsesmekanisme for oss om vi kunne knytte til oss velmenende kristne som er uenige med oss (m.a.o. fra "foretakskirken) og som vi kan bruke som sparringspartnere.
Det jeg tror jeg prøver å si, er (1) at vi på mange måter lar "de andre" være i fred mens vi selv prøver ut våre eksperimenter (lengsler) og (2) knytter til oss erfarne mennesker (både folk som deler våre lengsler, og folk som vil oss vel men samtidig er uenig/har innsigelser (betenkeligheter)). Da har jeg tiltro til at om vi er på sporet av noe godt, vil mange innen "foretakskirken" (dens "ledere inklusive") på et senere tidspunkt positivt kunne trekke veksler på noen av våre erfaringer.
Nå vet jeg at jeg skriver mye, men....
Jeg leser stadig på husmenighetssider, f.eks. fra USA, hvor "foretakskirken" omtales på en lite flatterende måte.
Personlig tror jeg at om dette nye er "noe" som Gud driver fram, vil det også resultere i en økt bevissthet om at vi står i et gjensidig identifikasjonsfellesskap med alle kristne, også majoriteten (som jeg tror vil forbli innen "foretakskirken").
På den ene siden tror jeg "vi" skal strekke oss etter en realisering av våre lengsler. Samtidig tror jeg "vi" skal innta en tjenerholdning overfor "foretakskirkens" medlemmer. Ikke som et instrumentelt grep for lettere å bli hørt, men fordi vi som kristne er kalt til tjenerskap, hvilket innebærer alltid å ville andre vel. Det siste (det å ville dem vel) er faktisk mye viktigere enn at de skal gjøre ting på "vår" måte.
Geir
Selv om jeg har sympati for dine synspunkter, er jeg ganske uenig første del av din konklusjon.
Noen grunner for hvorfor kritikk faktisk er viktig:
- mennesker blir undertrykket i en del sammenhenger
- mange kirker i Europa mister tilslutning i stor skala, uten at det får store følger for hvordan kirke praktiseres
- det virker klargjørende for eget ståsted (ja, faren for 'stråmannsargumentasjon' er helt klart til stede, men likevel...)
- den som blir kritisert får muligheten til å svare på kritikken - oppklare, forsvare, endre...
- den som kritiserer kan oppdage at kritikken ikke er berettiget eller treffer feil
- det er nettopp i møtet mellom forskjellige ståsteder at nye og fruktbare ting kan oppstå
Muligheten for offentlig debatt, kritikk inkludert, er etter min mening et fundamentalt demokratisk gode, hvor den kirkelige sfæren ikke burde være unntatt. Om vi da ikke har noe å skjule.
Det har vært uttrykt tvil av flere om hvorvidt en blog er egnet for å diskutere de temaene vi gjør. Jeg mener at den er meget godt egnet all den tid de fleste av deltakerne her aldri ville ha møttes (visst om hverandre, funnet felles tid/sted, osv) noe annet sted, hadde det ikke vært for denne og lignende blogger.
Alt dette forutsetter at avsender er meget bevisst hvilken form budskapet gis, og på hvilket grunnlag den utformes. Men perfekt blir det aldri.
Så er jeg selvsagt helt enig både i at vi må fortsette og prøve ut våre tanker i praksis (noe mange av oss er i gang med), OG ta lærdom av folk med erfaringer og andre synspunkter.
Thomas,
kanskje er vi uenige, og kanskje er vi ikke?
Det (jeg tror) jeg mente med første del av konklusjonen min, var at om vi allerede oppfattes som outsidere, kan det være at tiden ennå ikke er på vår side når det gjelder kritikk av den virksomhet vi regnes som outsidere til. Kanskje er det insidere som må fremføre kritikken, iallfall til vi andre har kommet lengre i våre egne prosesser.
Men selvsagt har du rett, objektivt sett, i at det finnes konkrete kritikkverdige forhold som bør/burde påtales. Jeg er bare ikke sikker på om folk fra "foretakskirken" kjenner seg igjen i "vår" kritikk fordi flere av oss fremdeles (tror jeg!) befinner oss i en uferdig refleksjonsprosess.
Og selvsagt må hver enkelt av oss selv finne ut hvorvidt dette treffer "meg" eller ikke. At jeg selv på mange måter opplever meg som en "outsider" til mye av det som foregår i "foretakskirken" betyr jo ikke at alle andre her på bloggen gjør det samme. Selv om jeg tror flere av oss burde ta hele konklusjonen til oss.
Tja, det blir jo et slags strategivalg - når har man mest innflytelse...? Jeg liker ikke å tenke så strategisk, synes det er bedre å kjøre åpent. Jeg mener at deler av kritikken mot foretakskirken er berettiget uavhengig av husmenighetstanken. Men så er det en fordel at man faktisk også engasjerer seg i å finne/utvikle alternativer.
Tenker heller ikke at jeg er mer outsider enn før, er fortsatt med i stor menighet. (Men liker meg generelt godt i posisjoner hvor jeg kan veksle mellom engasjert deltakelse og observasjon...)
Og: jeg synes det er på tide at vi (kristne) lærer oss å kjøre debatt på åpent og konstruktivt vis. Jeg er lei av panisk aktivitet for å skjule uenighet, jeg har sett for mye av hvor destruktivt det virker.
Åpen diskusjon kan selvsagt såre noen, men det er ikke færre som lider under tausheten. Kanskje utvikler vi litt tykkere hud etterhvert?
Thomas,
det er godt at du kjøler ned troen på det beregnbare og målrettede (se min fleip om Hensikts®Drift). Å gå i tro er noe annet enn å bedrive beregningsvitenskap som jeg selv driver med....
Frihet til å drive et vekselbruk mellom observasjon og deltagelse er dessuten en god kur mot prestasjonspes og nevrotisk adferd.
VISJONER - MÅL
Jeg hadde i går besøk av en ledende pinsevenn - visjoner og strategier - ofte motstridende - hadde slitt han ut. Mål som ikke blir realisert var en del av dette. Nå hadde han trukket seg tilbake i frustrasjon.
Jeg har også denne uken besøk av en hel familie som er på "Fathers school". Flere av distriktets menigheter er innbydere. Det er 10 timers unervisning, betjening etc hver dag i en uke - så får de en eksamen. Og så kan de søke om å få bli med på B-kurset - så blir de veiledere eller noe - kan være med å be for folk - og kanskje undervise rundt om i verden. Det er vel noen få - i alle fall 1 - nordmenn som har kommet opp på det nivået?
De snakker om Reformasjonen, rettferdiggjørelsen, baptistene med dåpen, metodistene med helliggjørelsen, pinsevennene med Ånden. Og nå er det "Fars-reformasjonen" Menigheten har ikke oppdaget Gud som far - og det er den del av denne progressive reformasjonen som pågår nå.
Denne profetiske forståelsen virker sær på meg. Og jeg ser heller ikke noe nytt - dette, hvis jeg forstår rett, har vi levd og forkynt i 35 år. Eller hur?
Og jeg tenker på at de menighetene som inviterer de er også med i Hillsong-netverk etc.. Det er mye som fra mitt synspunkt kolliderer.
Og jeg må si at det kan være en liten utfordring å ha folk besøk som er så hellig overbevist om at dette er den profetiske progresjon. Selv om det ikke blir sagt - så føler jeg et B-stempel. Hvis dette er det Gud gjør nå - ja, så er jeg egentlig i stor grad utenfor? (Føler vår venner som ikke ser "husmenigheten" et B-stempel?)
Jeg skulle ønske vi kunne kaste all visjons- og målstyring og med glede og begeistring, jubel og lovsang, konsentrere oss om å gjøre det vi var primært kalt til - elske og ære hverandre - leve sammen i støttende fellesskap. Det kan synes som Thomas er enig i dette -
Alt dette springer ut fra erfaring av og forståelse av Jesu død og oppstandelse. Fordi han lever, fordi han ga --
Hodet opp - blikket løft. Lets go!
Det gir god grunn i "hæla i taket"!
Hmm, jeg måtte tenke meg litt om, hva mener jeg med å si at det er frigjørende å slippe alle visjonene og målene?
Jeg gikk på oks' bibelskole tidlig på nittitallet, og det var en kjempefin tid. Men HVA var det som skapte engasjementet (mitt og andres) der? Var det Åges flotte og tydelige visjon? Nei. Var det hans mål om at menigheten skulle passere 2000 medlemmer (eller hva det var)? Nei og atter nei. Det var dette enkle: vi kom sammen for å feire Jesus, hans død og oppstandelse. Denne gleden smitter. Mange jeg har snakket med oppsummerer OKS' 'suksess' på samme måte: 'Jesus-begeistring'.
Og: hvordan kan det ha seg at så mange som har gått bibelskoler rundt omkring ikke lever særlig annerledes etterpå (selvsagt med en del unntak)? At inspirasjonen ikke varer? Jeg tror svaret er manglende fellesskap, man går tilbake til å bli 'en av mange', 'strukturen' skaper aktive ledere og passive tilhørere. Det er uunngåelig i middelstore og store kirker slik de ofte er organisert.
Det er jo ikke problematisk å tørre å tenke stort, drømme om framtiden, eller sette seg mål - i seg selv. Det er jo veldig bra.
Men livet, veksten, inspirasjonen handler mye mer om 'her og nå'. Oppgaven og fellesskapet. Når vi glemmer dette kan et ensidig framtidsfokus (fra visjoner og mål) bli ganske slitsomt og tomt.
Kan man bygge menighet uten strategi, mål og visjon? Jeg mener svaret er JA. Vi ganske enkelt samles om Jesus. Så tror jeg likevel at visjon kan være til hjelp, på sitt beste.
Kan man bygge menighet uten fokus på 'her og nå'? NEI. Det som bygges utelukkende på forventninger om framtiden er og blir luftslott.
Kan man bygge en menighet uten strategi?
Thomas ser ut til å mene "ja"
Og jeg mener det samme.
Fokus er på her og nå - og leve ut Jesus-begeistringen nå - å gjøre det som er vært kall fast. Å leve i de verdier som er denne bloggens fokus.
Da når vi målet, og vi bygger med gull og sølv - av materiale som ikke brenner opp. 1. kor 3 bør vi lese nøye om igjen og om igjen. Har vi holdninger og strategier som ikke er i samsvar med dette, bær vi omvende oss. Om vi skulle nå våre tallmål om en menighet på 2000 f.eks. - har vi likevel bommet på det egentlige målet.
I dag var det forresten en sterk artikkel i Stavanger Aftenblad om hvordan konkurranse ødela idretten og moralen. F.eks. at det er tillatt å jukse bare dommeren ikke ser det. Forfatteren tok et oppgjør med hele konkurransementaliteten. Det har forretningsguru'er som W Edvards Deming og andre gjort for 60 år siden. Det ødelegger kvalitet og produktivitet.
Om jeg var profet ville jeg profeterte om at nå er tiden inne for å stanse opp, ransake oss selv i forhold til bl.a. 1. Kor 3 - se på våre verdier - med andre ord "stikke fingeren i jorden" og foreta en realistisk evaluering.
GENE EDWARDS
Jeg har aldri vært noen stor beundrer av Gene bortsett fra på 60-tallet. Men jeg lar meg fremdeles inspirere av mye han skriver.
Den første boken hans leste jeg i 1967-68. Den het "How to have a soulwinning church" På den tiden var Gene en fremgangsrik pastor i Texas. Jeg tror han var med å lede flere menigheter til å vokse i tusenvis. Nøkkelen i denne boken var personlig evangelisering - hele menigheten vitnet. Og de var så målrettet, så målrettet. Hvert år skulle alle husstander innen et område få personlig besøk.
Sarons Dal ga ut boken til Gene om hvordan en praktisk skulle vitne og å frem ved husbesøk. (Ikke: How to have a soulwinning church)
På den tiden var livet mitt personlig evangelisering - og jeg var så inspirert at jeg nesten ikke kunne sitte stille da jeg leste den store og omfattende boken hans. Og han skrev som en levende ild og tornado inn i min sjel.
Jeg fikk kanskje på en måte litt hakeslepp da Gene fikk greie på at jeg hadde lest boken. Hans kommentar: "Kast den, brenn den, den har ingen evig verdi...glem den"
Det hører med til historien at Benny Hinn intervjet Gene 3 ganger på sitt show i fjor. Benny var betatt, han gråt, da Gene fortalte om sin vandring med Herren. Og han spurte: "How can this be a part of my life?" Gene svarte:
"Sell everything you have and follow Jesus." (Fritt gjenfortalt etter hukommelsen...)
La oss finne de edle metaller og material - og la oss bygge med det guddommelige. La oss ikke bygge med det som er hamret ut av mennesker - det blir bare et Babels tårn. Har jeg en mistanke om.
AKK OG VE..
Som noen av dere vet har vi vært sterkt involvert i arbeid med asylsøkere og vi har hatt ansvar for Alfakurs i en vanlig suksessrik og velfungerende karismatisk menighet.
Jeg har vært litt bekymret for å føre disse nye inn i menighet. Men jeg har undertrykt bekymringene.
Nå besøkte vi en familie i går. En ressurssterk familie som er blitt døpt og godt integrert - snakket godt norsk. Konen har endog fått en toppjobb i norsk næringsliv.
Hun har ingen problemer med integrering på jobb. Hun er sjarmerende, sympatisk og utrolig hyggelig å være sammen med. Mannen har hatt litt større problemer med språket.
I går blåste hun ut. "Nå er det slutt - jeg ønsker å møte mennesker som mennesker - jeg ønsker relasjoner - jeg ønsker ikke å være slave i en organisasjon etc vi kom fra en kultur med tid - og nå er vi blitt som slaver i en kristen menighet - da vi ble frelst"
Hun fortalte hvordan hun hadde laget mat,vasket etc.. i menigheten. Til det var hun god nok. Og hun liker det. "Jeg kan lage med mat til 500 uten problemer - alene..." Og hun er utrolig effektiv og flink på det.
Hun hadde vært på en stor sommerleir med mye aktivitet,mange folk. Hele uken var det ikke en norsk familie som hadde snakket til dem! Jeg snakket også med en annen invandrerfamilie i samme menighet i samme situasjon og på samme leir. Også de uvanlig sjarmerende og elsket!!! - de var på samme sommerting. Ingen tok personlig kontakt - og de snakker godt både engelsk og norsk. Organisasjonskontakt var det nok av.
Hun sa blant annet. "Verden er full og organisasjon - på jobben er vi målrettet og systemorientert. Det er konkurranse og effektivitet som ønskes."
"Vi er ikke interessert i målstyrt aktivitet blant vennene våre - eller de vi trodde var venner - handler ikke kristendom om vennskap - du Tore har sagt det?" Hun kan ordene fra sin Masters i MBA, "det er ikke dette vi vil ha, det var slike ting jeg trodde Jesus frelste oss fra, denne verden, han snakket av at vi skulle ha hvile da vi ble frelst, men vi fikk mer og mer stress. Jeg trodde vi skulle få vennskap, men vi ble brikker i en effektiv og stressende organisasjonsmaskin."
Denne saken har så mange sider at det er kort og misvisende fortalt.
Nå synes de at de har møtt noe helt annet i en nærliggende statskirke..
Jeg må si - de gråt: "Tore og Annie hvor er dere - vi trenger slike som dere - vær så snill å forstå - vi klarer ikke mer av den slags kristendom"
Jeg har vært tilbakeholden, da jeg ikke har villet dra dem ut fra menigheten,jeg har vært lojal mot de som ga meg ansvar for Alfakursene.
Denne menigheten har så utrolig helhjertede og flotte mennesker - og de jobber livet av seg for å få det til å gå. Det er 100% og mer innviet til menigheten.
Kjære Bjørn, Hyggelig at du leser var vi strever med å forstå og uttrykke - at vi forsøker å finne et lys, et fristed, i urskogen eller jungelen. Jeg forstår dine refleksjoner og du har sikkert rett i den analyse.
Vi ber om Åndens lys og åpenbaring over være menneskelige og ufullkomne refleksjoner.
I Edens hage mistet menneskeheten sin uskyld. De hadde før det et forhold til Far - de var barn og de var frie - de var ikke foreldreløse (orphans). De hadde en evig søndag - sabbat. Men så kom synden, og de ble foreldreløse og fredløse og de jager etter erstatninger.
Så sier Hebreerbrevet at vi på nytt går inn til hvilen, vi som tror. Vi får tilbake det som var tapt. La oss derfor ikke legge oss under trelldoms åk igjen - tror jeg det kan være rett å si.
Frelsen tilbake til farsskapet, til sabbaten, finnes bare i Jesus.
No other way.
Paulus snakker om det jordiske Jerusalem (Gal) som føder mennesker til trelldom. Men vi er ikke det jordiske løftets barn, vi er Abrahams ektefødte barn - hvilens og frihetens barn og frelse er å føre mennesker tilbake til den opprinnelige farsrelasjon, til hvilen. Vi er ikke lenger farløse, hvileløse treller av menneskelig strev og anstrengelse - og menneskelige konstruksjoner.
Frelsens og løftets oppfyllelse.
En konsekvens av farsrelasjonen er et organisk samfunn og relasjon til de andre i Kristi kropp.
Tore,
Den boken du nevner av Gene Edwards tror jeg faktisk at jeg leste som 14-åring. Den satte meg i brann. Samme året meldte jeg meg på Operasjon Ungdomsteam i Sarons Dal - det første året de hadde virksomhet. Min leder var Øystein Sandtorv.
Jeg hadde muligens ikke vært den jeg er idag uten den boken.
Legg inn en kommentar